Villette

Bildekilde: Adlibris.com

Hvordan skal jeg klare å skrive om ei bok som Villette? En roman så kompleks, mangslungen, innholdsrik, variert og imponerende, så troverdig, så skildrende, rørende og smertefull, ei tekst med masse dybde og uro, men også kloke betraktninger og vittige kommentarer. Hvordan skal jeg i det hele tatt begynne, og hvor?

Kanskje nettopp med denne respekten og ærefrykta. Villette, ei bok jeg ikke en gang hadde hørt om før omtrent for to år sida, er skrevet av ingen ringere enn Charlotte Brontë (1816-1855). Ja, den Brontë. Hun med alle søskna som døde før henne, hun med de to forfattersøstrene Anne (1820-1849) og Emily Jane (1818-1848), der debatten har gått varm i mange tiår om hvilken søster som skreiv best og var klokest og nærmest som et geni å regne. Og det er fortsatt ikke avgjort. Til sammen har søstrene gitt oss flere av de viktigste verkene i britisk litteraturhistorie, og damene på heden har også skrevet seg inn i de fleste vestlige litterære kanoner med den største selvfølgelighet. For de var skriveføre, disse prestedøtrene, og bøkene deres holder høy kvalitet. Villette er intet unntak.

Først trodde jeg at Villette ikke bare var tittelen, men også et navn, i likhet med Jane Eyre, Emma, Shirley, Agnes Grey, Lady Susan, Mary Barton, Ruth med mange, mange flere - det var kort sagt svært vanlig med slike titler på 1800-tallet (og ikke bare kvinnenavn, i tilfelle noen legger merke til det, jeg kan også sånn i farta nevne mellom andre Oliver Twist, David Copperfield, Nicholas Nickleby, Faust, Peer Gynt, John Gabriel Borkman, Sjur Gabriel og Jacob). Men slik var det ikke. Villette var ikke en person, men et sted, snarere en by. Og hovedpersonen i romanen reiser dit.

Hun heter Lucy Snowe. Bakgrunnen hennes får vi formidla i bruddstykker. Hun har få gjenlevende slektninger og vokser derfor opp her og der, har jeg inntrykk av, og vi kommer inn i historia når hun som fjortenåring har et lengre opphold hos sin gudmor, Mrs. Bretton, i byen Bretton. Der er også hennes sønn, Graham, som er rundt seksten år, og den vesle jenta Polly, som blir forlatt av sin far etter sin mors død. Lucy betrakter alt som skjer rundt henne med stor ro. Hun er sympatisk, og skildrer de menneskene hun liker svært varmt. Men hun er uhyre slapp, nesten tiltaksløs, og mer bare driver rundt (men hun svimer ikke) enn å leve - hun gjør det som forventes av henne, men ikke stort mer. Hennes egen sanne karakter, som beskyttes av slapphet og ro, forblir derfor skjult til vi kommer et godt stykke uti historia.

Tilfeldigheter vil ha det til at den passive Lucy etter et ansettelsesforhold som slutta noe brått, omtrent ni år seinere befinner seg på et britisk passasjerskip som tar henne til det oppdikta kongeriket Labassecour. Der snakker de fransk, noe Lucy ikke kan, men hun satser på at noen som kan engelsk kan hjelpe henne et stykke på vei. Og hun har flaks, både på båten og når hun går i land, sjøl om det over noen sider virker svært mørkt og Lucys redsel er så sterk at også leseren kjenner den. Men hun finner veien til Villette og byens pikeskole, drevet av den lave, driftige og litt vel nysgjerrige Madame Beck. Først begynner Lucy som barnepike for de tre barna til Madame Beck, deretter blir hun etter hvert ansatt som engelsklærer ved pikeskolen.

Brontë skildrer aldeles fremragende hvordan Lucy vokser og utvikler seg, på sitt nøkterne, stille vis. Hun iakkttar og observerer for eksempel elevene, og bruker det hun ser til egen nytte. Hun er bare litt eldre enn dem, og forstår at hun må være autoritær og nådeløs for å holde på disiplin og respekt, sjøl om det er langt ifra hennes personlighet og egentlige væremåte. Jentene ved skolen kommer og går, Lucy forsøker å gi dem kunnskaper og ferdigheter. Med varierende hell. Det er ikke enkelt når jentene av og til er dumme, for det meste uinteresserte og noen ganger overlegne og slemme - men det bryr hun seg ikke om. Igjen - hun gjør det som forventes av henne, men ikke stort mer. I tillegg er Lucy protestant i et katolsk område, noe som ekskluderer henne fra en del aktiviteter. Men Lucy finner det like greit, hun orker ikke den katolske kirka.

Lucy lærer, men skryter ikke, hun mestrer, og kjenner på sin egen glede. Hun er ikke opptatt av tant og fjas som mange av elevene, som lever for klær og pynt og smykker. Lucy regner med at hun aldri kommer til å gifte seg. Dette gir henne en helt annen innstilling til livet og eget formål. Hun vil arbeide, hun vil tjene egne penger, hun vil være sjølstendig. Ja, hun kan være litt emosjonelt umoden, men hun er intellektuelt langt over nivået til de fleste hun har rundt seg. Kun noen få utfordrer henne, som doktor John, pikeskolens britiske doktor og Madame Becks fortrolige (dog han er helt uinteressert) og Monsieur Paul Emanuel, også lærer ved skolen (og i tillegg en slektning av Madame Beck). Begge to gir henne utfordringer, men av helt ulik art. Og begge gir Lucy nødvendige erfaringer og ytterligere sjølinnsikt.

Lucy er rolig og intelligent, men verken pen eller sjarmerende, står det i boka. Ikke har hun særlig behov for slik oppmerksomhet heller, hun har det helt perfekt i eget selskap. Hun går turer langt utpå landsbygda og blir kjent med stadig nye områder. Hun lærer seg Villette å kjenne på kryss og tvers av gater og torg og parker. Hun rusler i den romslige hagen bak skolen, pusler med blomster, leser, lærer språk, tenker, grubler. Og går seg nesten vill i egne følelser, som hun strever med å skille fra hverandre. Her fins noen av de såreste, vondeste og fineste følelsesskildringene jeg noensinne har lest.

Men hva disse skildringene består i, vil jeg ikke si noe om. Da må du lese sjøl - og boka er vel verdt tida, uansett om du velger å kjøpe en nyere svensk eller engelsk utgave, eller om du tyr til en eldre norsk oversettelse. Denne romanen har alt! Og det er så mye som kan sies og skrives om Lucy og Villette - jeg kommer kanskje inn på fem prosent. Brontë tangerer så uhyre mye, og det er så elegant, så dyktig, så gjennomtenkt og gjennomarbeida.

Villette er en skikkelig dannelsesroman, der hovedpersonen til stadighet dannes og utdannes og omdannes sammen med leseren. Vi er med på den oppadstigende kurven, vi mestrer også et nytt språk og et helt nytt arbeid. Likeså er vi med ned i feberdalens dype mørke og kjenner på ensomhetens fortvilelse. Den ytre historia er livet til Lucy Snowe. Den indre er hennes personlige utvikling. Det overordna temaet er kvinnas stilling i samfunnet. Og herunder finner vi skildringer av ulike kvinnetyper, ulike forventninger, ulike faser i kvinners liv med mer. Og det er her Lucy gjør seg sine kanskje viktigste erfaringer, når hun endelig tør å ikke flyte, ikke vente, ikke stole på skjebnen, men å ta livet, sitt eget liv, i egne hender.

Videre er det massevis av politisk innhold her, og Brontë fyrer virkelig opp under mang en religiøs debatt. Jeg kan forestille meg at samtidas anmeldere var både forbausa og sjokkerte over at ei dame kunne skrive slikt - både modig og reflektert (og ytterst frekt og freidig, dersom en tilhører katolisismen). Det er også innslag av gotisk skrekk - noe som både er underholdende og et moment for ytre spenning. Kanskje er nettopp det også nødvendig, for i ei slik bok, som er så indre drevet, kan det bli langt mellom ytre spenningstopper. Jeg oppfatta det riktignok ikke slik, for jeg likte de dvelende skildringene av alle nyansene i Lucy, og hennes utfordringer rundt egne følelser.

Villette sies å være inspirert av Charlotte Brontës eget liv og særlig av to lengre opphold i utlandet, nærmere bestemt i Brussel. Dette var i så fall noe jeg ikke kjente igjen, da jeg aldri har vært i byen (eller landet), og i alle fall ikke på 1800-tallet! Romanen er lagt til Brontës egen samtid eller nære fortid, og oppfattes som troverdig med tanke på skildringer av klær, væremåter, yrker, sosiale forhold og så videre. Videre er det mange som mener at bestemte personer i romanen har sine opphav i virkeligheten. Dette interesserer meg ikke i det hele tatt, og jeg ser på det som helt irrelevant for leseropplevelsen. I alle tilfeller har det uansett ikke noe å si for oss i dag, som verken kjente Brontë eller de hun visstnok lot seg inspirere av. 

Noe av det som er mest slående med Villette for min del, er komposisjonen. Den er så fullendt, det er bare å bøye seg i støvet og ta lærdom! Brontë lar leseren duve med Lucy på godt og vondt, men akkurat når vi har kommet på plass i Villette eller fått dreisen på lærerjobben eller funnet ut av de kaotiske følelsene, kommer et skifte i fokus eller et brudd. Bruddene kommer omtrent med søtti-åtti siders mellomrom, og ei slik inndeling gjør at vi kan si at boka har sju hoveddeler, som igjen har sine kapitler (totalt er det XXXXII), der noe bestemt skildres eller utforskes nærmere. Det kan være Lucys fascinasjon for kunst eller teater eller litteratur, eller det kan være ei nattlig vandring, en frokost på landet, forholdet mellom Lucy og en elev, ei gransking av Madame Beck (som igjen spionerer på andre) eller lange gåturer i hagen. 

  

Jeg har lest Villette på svensk, i den nye oversettelsen fra 2015 (utgitt på Modernista i 2018), gjort av Anna-Karin Malmström Ehrling (f. 1940) og Per Ove Ehrling (f. 1948). Romanen blei lest sammen med Birthe fra bokbloggen JegLeser og Ina fra I bokhylla, og jeg er veldig spent på hva de tenker! Verket, som til sammen er på omtrent seks hundre tettskrevne sider, kan trygt anbefales til alle som liker klassiske romaner med masse innhold. Villette kommer desidert til å bli stående som ei av de absolutt beste bøkene jeg har lest i 2019.