Det lyser i stille grender

I dag vil eg dele eit dikt.

*

Det lyser i stille grender

av tindrande ljos i kveld,

og tusende barnehender

mot himmelen ljosa held.

 

Og glade med song dei helsar

sin broder i himmelhall,

som kom og vart heimsens Frelsar,

som barn i ein vesal stall.

 

Der låg han med høy til pute,

og gret på si ringe seng,

men englane song der ute

på Betlehems aude eng.

 

Der song dei for fyrste gongen

ved natt over Davids by,

den evige himmelsongen,

som alltid er ung og ny.

Den songen som atter tonar

med jubel kvar julenatt,

om barnet, Guds son, vår sonar,

som døden for evig batt.

*

Diktet "Det lyser i stille grender" vart skrive av den norske lyrikaren Jakob Sande (1906-1967) ein gong i 1931, og vart prenta i juleheftet Jul i Sunnfjord same år. Diktet er tonesatt mange gongar. Mest kjend er nok melodien til Lars Søraas d.y. (1887-1976). Diktet er tatt inn i både Norsk salmebok (1985) og Norsk salmebok 2013. 

Riktig god jul!

Den spiselige kvinnen

Bildekilde: Bokelskere

Da Margaret Eleanor Atwood (f. 1939) debuterte med sin første roman som trettiåring i 1969, var det ingen som kunne forutsi den suksessen hun kom til å få og hvordan bøkene hennes ville komme til å påvirke store deler av den vestlige verden over flere tiår. Men alt ligger jo der, i stemninga, i opptakta, og hun tangerer flere av de samme temaene hun skal komme til å skrive om hele livet allerede i romanen The edible woman, som jeg nå har lest. 

Debut og debut, forresten. Da hun utga sin første roman, hadde Atwood allerede vært publisert forfatter i åtte år, noe som vil si at den virkelige debuten fant sted da hun var tjueto. Og siden har hun holdt det gående med jevnlige utgivelser innafor mange sjangre. Hun har skrevet romaner, barnebøker, dikt, noveller, essays og artikler, tegneserietekster, hun har redigert antologier, skrevet librettoer og til og med manus for TV-produksjoner. Det er imponerende! Og det er jeg ikke aleine om å mene - Margaret Atwood har mottatt flere av de store internasjonale litteraturprisene, og er en av kun fire forfattere som har mottatt Bookerprisen to ganger. Så den forleggeren som så noe i Atwood tilbake på sekstitallet, og som tok en sjanse og utga boka som på norsk heter Den spiselige kvinnen (utgitt i 2020), gjorde helt klart noe riktig. 

Tittelen er kanskje litt underlig - den fikk i alle fall meg til å tenke. Det første jeg tenkte på, var faktisk en feiloversettelse som fullt og helt skyldtes meg sjøl. Jeg så originaltittelen, og tenkte på "edible" som i verbet "to edit", altså "å redigere". Jeg lurte på hvorfor boka ikke het "Den redigerbare kvinnen" på norsk, utover at det er en grusomt dårlig tittel. Det riktige er naturlig nok "Den spiselige kvinnen", som boka heter, for "redigerbar" er jo "editable". Men likevel, frøet var sådd, og tanken fikk grobunn mens jeg leste, og det viste seg å være ikke så galt likevel. For er det noe hovedpersonen utsetter seg for, så er det at hun er villig til å la seg forme, eller redigere, av sine omgivelser, noe som til slutt utløser ei identitetskrise. Samtidig har det å være spiselig en artig dobbeltbetydning på norsk, noe som gjør at valgt tittel heller ikke er helt flat. For hva vil det si å være spiselig? Og for hvem?

Marian McAlpin er i begynnelsen av boka ei ung kvinne med alt på stell. Hun har fast jobb i et markedsanalysebyrå, hun bor sammen med ei venninne i en overetasje i en enebolig, der de deler bad med vertinna og hennes barn i etasjen under. Marian er pliktoppfyllende, snill og ansvarsfull, og skrubber ofte badekaret etter at venninna hennes, Ainsley, har bada. Vertinna er sur og skarp og tillater verken overnattingsbesøk av menn eller drikking, og kjører på med truende avhør om det kommer litt mye steikeos fra overetasjen. Uflaks for Marian at hun bor med Ainsley, som ikke bryr seg om noe som helst, og minst av alt om hva "den gamle dragen" sier. Flaks for Marian at kjæresten hennes, Peter, er en rolig og normal fyr. 

Alt er rolig, og det rolige er det normale. Helt til Ainsley bestemmer seg for å bli gravid på egenhånd. Noe som ikke er normalt. Helt til Marian møter Duncan gjennom en fysisk dør-til-dør-spørreundersøkelse hun holder på med på jobben. Han er ikke normal, han heller dyrker det unormale i alt han gjør, og svarer både lite etterrettelig og uærlig på undersøkelsen, noe som gjør Marian nysgjerrig og frustrert. Hvordan kan han være så utydelig og flytende? Helt til Peter, som skulle være den stabile og normale, endrer seg under en vennemiddag og behandler Marian dårlig. Hun reagerer med å trekke seg unna, låse seg inne på do og til slutt stikke av, noe som gjør at Peter igjen strammer grepet: Han spør om de skal gifte seg. 

Men det hendte jeg lengtet etter en betryggende vorte eller føflekk, en ujevnhet, noe å stanse opp ved, ikke bare gli over.

Slik tenker Marian om Peter på side 75 i boka. Det er fortsatt før frieriet og før Marian stikker av. Like fullt ligger det et ubehag, både i Marian og i teksten, som hele veien presser på og varsler om at noe ikke er som det skal være. Marian lytter ikke, det er ikke forventa at hun skal lytte. Hun skal bare akseptere, la seg rive med, duve, flyte. Men leseren leser, lytter og forstår. Når Marian da på sett og vis går med på Peters frieri og begynner å forberede seg til et ekteskap hun egentlig ikke vil inngå, starter kroppen på sin side med å jobbe imot. 

Kroppen drar på bremsene med alt den har og begrenser Marian i matveien. En matvare etter den andre forsvinner fra repertoaret - hun kan rett og slett ikke få det ned lenger. Det smaker annerledes, vokser i munnen, er ekkelt og ubehagelig. Hun spiser færre og færre matvarer i takt med at nettet snører seg tettere og tettere rundt henne. Fra å være den frie Marian, med jobb, inntekt og et eget liv, blir hun mer og mer ufri. Nå som hun skal gifte seg, forventes det at hun sier opp jobben for å bli husmor og mor, og at hun kun skal eksistere for Peter og med Peter og som en forlengelse av Peter. Hva skal hun med utdannelsen sin, erfaringene, jobben, tankene, følelsene? Det er så kvelende at Marian ikke veit hva hun skal gjøre. Den eneste som gir mening, er Duncan. Og han gjør jo ingenting av det som forventes.

Slik kastes leseren inn i en roman der kjønnsrollene virkelig får gjennomgå, der menns forventninger til kvinner avkles, der det nådeløse presset kvinner utsettes for blir belyst og der svært uheldige samfunnsstrukturer avsløres. Leseren blir gjort oppmerksom på hvilke mekanismer i samfunnet som igangsettes ved det som egentlig er en privat hendelse, nemlig en forlovelse og et giftermål. Her skildres det som alt annet enn privat, og alle andre enn Marian får bestemme, styre, ordne, legge til rette, kreve og avgjøre Marians store dag, og i sin tur Marians framtid og Marians ekteskap og Marians liv. Er det slik hun vil ha det, vi vil ha det? For å understreke den ubehagelige følelsen av at Marian gradvis mister kontroll over eget liv, endres også synsvinkelen i boka, fra førsteperson til tredjeperson.

Den spiselige kvinnen oppfordrer leseren til å tenke sjøl rundt hva det vil si å være kvinne. Vi får mange eksempler på kvinnelivet og kvinneskjebnene: Det er Marian, Ainsley, Clara, de like kontorjentene, vertinna. Ingen av dem har egentlig tilfredsstillende og hele liv, for alle lever for noen andre enn seg sjøl, og de vurderer seg sjøl konstant i menns blikk, enten de er sammen med noen eller ikke. Stadig trekker Atwood det akkurat litt for langt, stadig med en liten brodd, slik at det er jevnt underholdende og spennende, samtidig som alvoret hele tida ligger rett under setningene og lurer. Det er imponerende og fascinerende gjennomført, og aldri så lite provoserende! For det som er aller mest sjokkerende med dette, er at dette var, og er, realiteten til mange, mange kvinner. Jeg tar meg sjøl i å lure på hvor det blir av tanker om et sjølstendig liv, grunnleggende sjølrespekt og ikke minst uavhengighet?

Dette er også noe Marians tanker kretser rundt, dog uten at hun setter direkte ord på det. Men den ene venninna hennes, Clara, er gift, har to barn og ett til på vei. Marian besøker Clara og forsøker å snakke med henne om vanlige, voksne temaer, men når ikke igjennom. Claras liv dreier seg kun om familien: Mannen, barna, huset, hjemmet. Hun er som utsletta. Hun er rugemaskin og oppvaskkost, plasterlapp og melkeku. Og det går kaldt nedover ryggen på Marian.

Det er svært lite her som gjør at jeg tenker at boka er mer enn femti år gammel - for det er den faktisk. Men den står seg svært godt i dag også. Flere eksempler som Atwood skildrer i romanen, er fortsatt reelle, og mange kvinners behov for å sole seg i et mannlig blikk, er fortsatt et samfunnsproblem. Noen må bare ha den oppmerksomheten, den rosen, være det midtpunktet, den ettertrakta, og næres av å bli vurdert. Men hva slags liv er det? Er det ikke godt nok å eksistere bare for seg sjøl? Det mener i alle fall denne leseren. Derfor er det av og til litt ubehagelig å lese Den spiselige kvinnen. Ikke fordi Atwood er ekkel eller fordi Marian gjør noe ille, men fordi det er så mange skjøre skjebner som skildres i boka, og Atwood er så innmari nådeløs. I alle fall er det slik hun framstår i Inger Gjelsviks (f. 1952) stramme, humoristiske og treffende oversettelse.

Margaret Atwood skriver som vanlig gnistrende god prosa, hun er vittig og skarp, samtidig som hun har omsorg for Marian. Identitetskrisa hun gjennomgår er lett forståelig, og vond og sår å lese om på samme tid. Konkretiseringa med mat er både smart og tidsriktig, og peker også mot at mange kvinner strever nettopp med mat, for å kunne passe inn i noen idealer de sjøl ikke har vært med på å skape. Spiseutfordringer skulle komme til å bre om seg enda mer i tiåra etter at boka kom ut, og har på tragisk vis fratatt mange kvinner et fullverdig liv. Eller noe liv i det hele tatt.

Men tilbake til Marian. Vi heier alltid på henne, og at hun skal komme helskinna ut av krisa - dog uten Peter. For dette er ingen romantisk komedie, og han er verken en lykkelig slutt eller ei god løsning. Han var tross alt bare ute etter den spiselige kvinnen.

Kjærlighet

I dag vil jeg bare dele denne teksten.

*

Kjærlighet

En hund kan være mager

og haleløs og fager

og gammel, mett av dager

     og halt og blind og skral,

     ja næsten ganske lam,

og tam og from som bispen ...

Allikevel flyr tispen

med hvese hvin og gispen

     og logrer efter ham

     på veien til Cheval.

*

"Kjærlighet" er et dikt av Rudolf Nilsen (1901-1929), her gjengitt i samme språk og form som i Samlede dikt, utgitt på Gyldendal Norsk Forlag i 1946. Diktet ble svært kjent da det ble tonesatt av Lillebjørn Nilsen (1950-2024) som en del av albumet På stengrunn. 16 sanger av Rudolf Nilsen i 1973. Visealbumet var et samarbeid mellom Lillebjørn Nilsen, Carl Morten Iversen, Kari Svendsen, Jon Arne Corell, Steinar Ofsdal og Lars Klevstrand.

Vi er ikke her for å ha det morsomt

Bildekilde: Bokelskere

Knut er midt i livet, eller hvis vi skal være ærlige, så er han litt over middagshøyden. Han bor aleine etter flere havarerte forhold, holdes på en armlengdes avstand av sønnen og får ikke til det han egentlig skal få til: Å skrive. Knut er nemlig forfatter, men nå er det lenge sia forrige bok, den siste blei forkasta av redaktøren og han har aldri klart å følge opp den ene store suksessen han en gang hadde. Han surrer rundt i et dagligliv som består av en rekke avbrutte forsøk, drittprat, aggresjon, mye drikking og tåpelige betroelser i fylla til den homofile naboen Frank. 

Knut har et agg mot store deler av det litterære kretsløpet i Norge. Han synes bokhandlene er håpløse som ikke tar inn bøkene hans, forlagene er teite som stadig jakter den nye, store forfatteren framfor å satse på han, og redaktørene, som aldri forstår han og alltid vil ha noe annet enn det han skriver, har han avskrevet helt. Kritikerne er lavmål og kollegaene hans er minst like ille. Særlig ille er den kvinnelige forfatteren som i boka kalles Virkelighetsforfatteren. Hun poserer med iscenesettelser av eget liv, og Knut er vekselvis fortvila og rasende fordi hun i ei bok har skildra han, der han framstilles som en eldre, tafsende mann som gnukker og jukker i vei og bortimot tvinger seg på henne på en fest. Med sin versjon av en meetoo-hendelse fra det litterære Norge, har Virkelighetsforfatteren gjort stor suksess på Knuts bekostning. 

Midt oppi dette vedvarende misnøyet kommer det en e-post fra Sigrid Undset-dagene, Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. De lurer på om Knut kan stille opp på en programpost under årets festival, som er om ei uke. Hotell, reise og øvrig inngang til festivalen dekkes. Knut er smigra, samtidig som han også forstår at han ikke akkurat er førstevalget, noe som gjør han provosert. Han var jo selvskreven! Og nå er han redusert til fyll, men det kunne egentlig ikke klaffa bedre: Sammen med Knut i diskusjonen rundt nettopp litteratur, skal også Virkelighetsforfatteren være. Og Knuts ekskjærestes nye mann, Terje, som ifølge Knut er ei poserende blære av en forfatter, er den tredje deltakeren. Det er altså to mennesker han har lagt for hat som han potensielt skal gå opp imot og diskutere med. Fristelsen blir for stor. Festivalen får et ja. 

Med på lasset opp til Lillehammer og hotell Breiseth blir også Frank, den homofile naboen som er mer opptatt av sin gifte pakistanske av-og-på-elsker enn av Knuts forberedelser til storstilt hevn i full offentlighet, og hans behov for støtte og veiledning i den forbindelse. Så viser det seg plutselig at også elskeren kommer til Lillehammer, og hotellrommet som er reservert til Knut, blir okkupert av det hemmelige paret. Knut må derfor streife gatelangs, sove litt på en benk, henge i festivalteltet, traktere kulturhuset Banken og diverse puber før han til slutt klarer å snike seg ned i hotellets kjellerstue for å drunte noen timer i de digre lenestolene. Ikke optimalt natta før en endelig skal få sitt store comeback! 

Og slik durer det videre i kjent stil. Handlinga er enkel og rett fram, akkurat som Knut er. Forviklingene er aldri langt unna, og Knut tar helt gjennomført dårlige valg, både for seg sjøl og omgivelsene sine. Det skildres i nåtid og underbygges videre gjennom Knuts tilbakeblikk og grunne refleksjoner over eget liv, der litteraturen med stor L kom foran kjærligheten med stor K. Han vipper stadig fram og tilbake mellom å være sympatisk og usympatisk, snill og egoistisk. Videre kjører han på med mer øl og vin framfor hvile, han ypper med feil folk og legger seg ut med de han bør holde seg inne med. Rusen er kanskje en katalysator, men vilja til undergang ligger allerede i Knut. Det er som om alt plutselig bare rakner, som om åra uten kjæreste, utgivelser og offentlig oppmerksomhet har bygd seg opp sammen med raseriet mot Virkelighetsforfatteren til en ukontrollerbar storm av sinne, som sjølsagt slippes løs midt i arrangementet på Lillehammer. Dramaturgien er enkel og effektiv.  

Og det er naturligvis hele Norges satiredronning, Nina Lykke (f. 1965), som står bak denne romanen. Den heter Vi er ikke her for å ha det morsomt, og kom ut på Forlaget Oktober i 2022. Den oppleves som et gedigent sleivspark mot hele det litterære kretsløpet i Norge, der samtlige i bokbransjen får så hatten passer, og der pretensiøse, vindrikkende og arrogante forfattere blir utlevert i et særdeles grelt lys. Men det er vanskelig å lese dette uten å tillegge Lykke sjøl både noen av erfaringene og noen av meningene hun skildrer, og i tillegg løsrive henne fra de hun så ivrig blottlegger. Denne leseren opplever at Lykke sjøl langt på vei er en del av det hun skriver om.

Tittelen er god, og var det som gjorde at jeg kjøpte boka, sammen med det at jeg leste og likte Full spredning for noen år tilbake. Men her fikk jeg ikke helt det jeg forventa. Jeg trodde rett og slett det skulle være mer brodd og mer humor i boka. Jeg opplever at dette er skildringer av en middelaldrende manns rotete og treige liv, der sjølmedlidenheten har nådd et absolutt høydepunkt (eller lavmål, avhengig av hvordan en tenker). Knut er ekstremt sjølopptatt og evner ikke å se lenger enn sin egen nesetipp. Men heldigvis, både for leseren og for Knut, kommer det ei aldri så lita utvikling mot slutten, slik at en sitter igjen med en følelse av at det er håp, også for Knut. 

Det er bare det at han er så himla uinteressant. Kanskje ville det vært annerledes om jeg ikke kjente til bokbransjen i det hele tatt, som om det var en eksotisk verden jeg endelig fikk et etterlengta innblikk i. Men sånn er det ikke i det hele tatt. Jeg kjenner bokbransjen godt fra flere sider, og opplever at mange typer utleveres her, uten at det egentlig er så fortjent. Mye er tatt på kornet, og det er fornøyelig, mens det i andre sammenhenger overdrives veldig, og da faller avsnittene og blir bitre og unødvendig negative. Jeg leser også inn en viss skadefryd, som jeg ikke liker. Jeg opplever at mye er litt snuskete og snikete, og sjøl om skildringene av Knut langt på vei er presise og troverdige, er helheten usannsynlig. 

Lykke lar Virkelighetsforfatteren få så ørene flagrer av Knut, på lik linje med at Knut også presses og får gjennomgå, på alle måter. Det formidles usentimentalt og direkte, av og til på grensa til flåsete. Og virkelighetslitteratur generelt problematiseres. Her er det ekstremt mye å ta tak i, som blant annet handler om hva som er etisk riktig å gjøre, litteraturens rolle og om litteraturen er så viktig at den kan settes over øvrig lovverk og fristilles fra alt annet. Er det greit å utlevere sine nærmeste i tekst? Er det greit å henge ut kollegaer under fullt navn? Og Lykke åpner så vidt for noen av disse spørsmåla og skraper i overflata, men hun går ikke ordentlig i dybden av problematikken. Det synes jeg er skuffende. Og paradokset er at også Lykke er en del av denne navlebeskuende virkelighetslitteraturen. Kanskje det er derfor det er vanskelig å kritisere?

Jeg liker at Lykke skriver satirer, og tenker at sjangeren er noe vi bør tåle helt greit. At handlinga denne gangen var tatt fra den litterære offentligheten bør vi også kunne håndtere. Men i dette tilfellet kunne Lykke med fordel gjort noen endringer, og enten gått ordentlig ned i dette med virkelighetslitteratur, eller latt Knut ta den helt ut med tanke på personlighet - som legen i Full spredning. For det blir fort enten kleint eller litt stillestående, og Knut er strengt tatt ganske kjedelig. Da er det mye med 459 sider, særlig når det heller ikke egentlig er så innmari morsomt. 

Mytene som skapte Norge

Bildekilde: Bokelskere

Det siste året har jeg bevisst forsøkt å lese flere fagbøker, noe som har resultert i at jeg endelig har fått lest ei bok jeg har hatt på lur sida 2019, nemlig Mytene som skapte Norge av professor i religionshistorie, Gro Steinsland (f. 1945). Boka utkom i 2012 og omhandler overgangen fra hedendom til kristendom, et skifte som tok lang tid når det kom til tanker, ideer, forestillinger og ikke minst holdninger. Her belyses skiftet ut ifra mytene, og mytene brukes som inngang til å forstå hvordan endringene påvirka mentaliteten til menneskene.

I boka går Steinsland gjennom de viktigste mytene - her i utvida forståelse av begrepet. Det er et utgangspunkt mange kjenner fra skolen, i komprimert form, men som Steinsland her utbroderer, forklarer, sammenligner og utfordrer. Hun gjør rede for vikingenes verdensbilde, et kosmos som skapes ut av urjotnen Yme, som er tvekjønna, og kua Audhumbla, for å seinere gå under. Både skapelsesmyten og myten om Ragnarok er fascinerende lesning. Steinsland får godt fram hvordan dette gir mening, trøst og støtte for vikingmennesket, og hvordan hele deres verden balanseres hårfint mellom de mørke, onde kaoskreftene (jotnene) og de lyse, gode gudekreftene. 

Men det som ved første øyekast kan virke stereotypisk og enkelt, er ikke det. For mange av gudene har også dårlige sider, og de bikker fort over i for eksempel hovmod og overmot, fråtseri og grådighet. Bare tenk på hvordan Frøya lyster etter Brisingamen! Og hvordan Tor alltid må prøve styrken sin! Og gudejotnen Loke er jo et kapittel for seg. Han velger å være vrang, med vilje, og utfordrer gudenes, og menneskenes, tro på det gode. Men kanskje må det vonde finnes, for at vi skal kunne velge godt? Gudene er rett og slett svært menneskelige, der de gir etter for fristelsen rett som det er. Og menneskene, det er de som lever på midten, i Midgard, og som må utjevne den stadige tvekampen mellom gudene og jotnene, en kamp som trengs for å holde hele verden og den skjøre likevekta jevnt fordelt. Men i møte med den nye troa er det mye som endres.

Samfunnsdannelse, hierarki, makt og riter er også en del av det som belyses i boka. I gamle sagatekster legitimeres gjerne makt og kongsnavn med lange ættetavler som ofte har gudene som opphav, eventuelt de tidlige kongene. Med trosskiftet skal dette utfordres. Lenge er det en kappestrid mellom kirke og konge, for hvem bestemmer egentlig mest? Hvem er nærmest gud, og hvem får sin makt av hvem? Etter hvert taper de gamle vikingsmåkongene terreng, og de mange norrøne gudene likeså - de må innfinne seg med å bli avspist som sagakonger og som feil tro, som hedendom. Fram trer én og én sterk hersker, nasjonens konsolidering er i gang, statsbygginga skyter fart og kongen bindes stadig tettere til én Gud.

Jesus, eller Kvite-Krist, får naturlig nok stor plass i boka. Han trer virkelig fram som et symbol på den rette tro, og med han kommer nytt lovverk, kalt kristenrettene, og en nokså streng monoteistisk religion. De gamle gudene går fra å være tro til å bli overtro. Men også Gud og Jesus endrer seg i tråd med hva menneskene har behov for. Det er videre via et eget kapittel til Maria, og kulten rundt henne, som er ekstremt omfattende på kontinentet. Det er også kapitler som omhandler dyrking av de mange helgenene som kommer, også i Norge, som for eksempel Sankta Sunniva (900-tallet) og den som etter hvert blir til Olav den hellige, nemlig Olav Haraldsson (995-1030). 

Parallelt med at kristendommen vokser fram og tar plass, er det overraskende mye som fortsetter å eksistere. Det norrøne forsvinner ikke. Mange viking- og middelaldermennesker lar seg døpe og bygger kirker, samtidig som de også vedlikeholder de gamle hovene, der de bloter. De markerer både midtvinter og passer på at helgendagene feires i kirka. Det latinske alfabetet innføres, men mange fortsetter å bruke runer, som risses i både pinner og stein og tilegnes spesielle funksjoner. Og sjøl om kristenrettene er et juridisk faktum, lever folk samtidig etter de gamle landskapslovene. Etter hvert kombineres disse og i løpet av 1000-tallet er det mye som sammenfattes. Det hele sluttføres så med Magnus Lagabøtes (1238-1280) landslov av 1274.

Trosomveltninga var massiv, og kan ikke undervurderes. Vi finner spor av overgangen overalt - i tekst, tanke og tone, i idealer og ideer, i oppfatninger om makt og myter, samt i mange ulike praksiser. Samfunnet beveger seg fra en rå æreskultur til en forfina høvisk kultur, en prosess som tar flere hundre år. Steinsland viser, gjennom sine nedslagspunkter, hvordan endringene bredte om seg, påvirka hverandre, framskynda andre prosesser og hang nøye sammen med ideer fra kontinentet. Likevel er det samtidig rom for det hun kaller mot-myter, noe som er ekstra spennende å lese om. For hvem reiste egentlig Dynna-steinen? Hvor viktig er Dovre? Og hvor kommer visjonsdiktet Draumkvedet fra?

Steinsland er uhyre kunnskapsrik. Boka preges av at forfatteren har tenkt, lest og jobba med materialet gjennom flere tiår. Hun er ryddig, velformulert og presis, går rett på sak og bruker gode eksempler. Boka er ikke nødvendigvis helt enkel å lese, da forfatteren forventer at en har noen forkunnskaper og klarer å rydde i materialet på egenhånd. Men det glir svært godt, det er spennende, strukturen er logisk og solid, og i tillegg er utgivelsen nydelig illustrert med fotografier, for eksempel av kirker og runesteiner, og med bilder av utsnitt fra bøker og veggtepper, altertavler og skulpturer, for å nevne noe. Helheten gir leseren en svært god leseropplevelse, der kunnskap, estetikk og tanketråder glir i hverandre og rundt hverandre, litt som når flere ulike praksiser, kulturer, religioner og myter sameksisterer i ett og samme samfunn. Det er mektig og flott. 

Klipp deg!

Bilete: Bokelskere

Det var heilt tilfeldig at eg fann denne boka på tilbod i den lokale bokhandelen. Eg leita korkje etter ei bok om å klippe hår, eller hadde tenkt at ei slik bok er å få tak i, men plutseleg var ho der. Av di eg frå tid til anna klipper hår heime, vere seg anten mann eller born, tok eg med meg boka. 

Klipp deg! er skrive av frisør Irene Stana (f. 1971), som heilt tydeleg såg det eg ikkje såg: At det er ein marknad for ei slik bok, sjølv i vår digitale tid, der heimeklipparar kan sjå juksevideoar på Youtube før dei slepp seg laus med barbermaskin og saks. Boka kom ut på Samlaget i 2022, og er gul og glad. På framsida står det tydeleg "Frisørens profftips" og "trinn-for-trinn-guide med foto". Og det er nett det lesaren, eller klipparen, får.

Stana byrjar med å skrive om kvifor ho ville skrive boka. Og det er av di så mange klipper seg sjølv - noko som kan vere vanskeleg, men som på den andre sida er heilt gratis. Men mange vert ikkje nøgde med eigen klipp. Med hjelp frå boka kan ein gjere det betre enn heilt på frihand. Alle som har freista å klippe seg sjølv åleine veit kor fort det kan bli skakt. Og kven har vel ikkje hatt ein unge som har funne ei saks...? Eit sekund seinare, og den sjarmerande tutten på toppen av hovudet ligg i ein krøll på baderomsgolvet, og ungen grin skjerande høgt. Boka kan ikkje hindra ungar i å finne saksa, men ho kan hjelpe når mamma eller pappa må kriseklippe sveisen til vesla eller poden. Og i fleire andre tilfelle.

Etter ei rask innleiing, skriv Stana om hår. Om kva eit hår er, korleis det veks, kva som slit på håret, kvifor vi mistar hår med meir. Her var det ikkje noko nytt, i alle fall ikkje om ein fulgte med i naturfagtimane på skulen eller frå tid til annan har lese KK eller andre kvinneblad på venterommet til tannlegen. Stana nemner også ulike typar hår og ulike former på andlet, noko ein strengt tatt kan sjå kring seg, kvar dag. Men her var det fint med systematiske døme, satt i samanheng med nett håret. Di nest følgjer dei fire grunnformene når det gjeld klipp, og Stana kjem med døme på dei mest klassiske frisyrane. Ho går også igjennom dei mest nytta frisøruttrykka, og kjem med tips til korleis ein kan klippe born, krøllar og skjegg, samt med kva type utstyr. Alt dette er omtrent ein tredel av boka, og er meir eller mindre ein sjøvsagt del av det å klippe eller i det heile tatt ha hår.

Dei neste to tredelane er det som vart kalla "trinn-for-trinn-guide med foto" på framsida av boka. Stana forklårae her korleis ein kan klippe elleve ulike frisyrar, anten sjølv eller med hjelp av ein venn. Innimellom er det også plass til eigne notat. Guiden er enkel og grei, men diverre var det ikkje alltid bilete av det eg skulle ønskje det var bilete av, og det stod ikkje noko om det eg somme stunder lurar på når eg klipper. Nokre av bileta er heller ikkje dei beste, men hår og frisyrar er stort sett tydeleg nok. Til slutt kjem Stana med tips til vask, pleie og kva mat som er bra for håret. 

Boka er like enkel som ho ser ut til, og er særs rask å lese. Om ein klipper mange eller mykje, eller ønskjer tips til å klippe seg sjølv på ein betre måte, er boka ei grei investering. Poenget til Stana heile vegen er at ein god arbeidsplan og systematisk arbeid med gode verktøy vil gje eit betre resultat enn ein tilfeldig klipp. Og det har ho jo rett i. Men er ein ekstremt opptatt av hår og utsjånad, ville eg nok heller tatt ein tur til ein ordentleg frisør.