søndag 5. desember 2010

Full galopp gjennom Frankrike

Året er 1625. Hestehovene slår hardt mot den tørre bakken. Rytteren er ung og fryktløs, han har ett eneste mål og sterke ambisjoner om å nå det. Han rir som besatt på den gule hesten sin mot hovedstaden Paris. Bak hesten dannes en gyllen støvsky. Han er gascogner, sønn av en laverestående adelsmann. Gascognere er kjent for sitt mot, sin iver, sin hissighet og sitt skryt. Den unge mannen har et anbefalingsbrev med seg, adressert til hr. de Tréville, sjefen for kongens musketerer. Det er musketer han vil bli, d'Artagnan. Men veien dit er alt annet enn enkel.

d'Artagnan kommer etter mye styr til Paris og klarer på klumsete vis å fornærme de tre adelsmennene og musketerene Athos, Aramis og Porthos i tur og orden (intensjonen var å være høflig, men den gang ei - som sagt er d'Artagnan en gascogner, en hissig en). Det ender med tre dueller, og om d'Artagnan ikke hadde vært så snarrådig kunne boka vært rimelig kort. Tilfeldighetene vil ha det til at duellantene isteden for å sloss med hverandre sloss mot en felles fiende, nemlig kardinalens soldater. Og d'Artagnan blir en betydelig del av miljøet rundt musketergutta, sjøl om han ikke blir tatt opp i kongens tjeneste der og da.

Det virker som om livet har stått mer eller mindre stille for de tre musketerene før d'Artagnan ankommer Paris. Aramis skal stadig snart tre inn i de geistliges stand, noe tjeneren Bazin er uhyre godt forberedt på. Athos er såra etter et sammenstøt med kardinalens menn kvelden i forveien og er helst hjemme i taushet med sin Grimaud. Porthos drikker og spiller og tjeneren Mousqueton får nøye seg med skorper. De er alle ti-femten år eldre enn d'Artagnan og veldig "satt" til soldater å være. Ungstuten på nitten-tjue år blir et forfriskende bidrag til deres vaneprega liv, og før de veit ord av det er de ute på, ja, nettopp: eventyr.

Hva sannsynlighet angår, er dette er ord som absolutt ikke er relevant. Her er det fortellerglede og leserglede som er det viktigste, formidlinga av de ulike oppdraga d'Artagnan og musketerene begir seg ut på, og de mange historiene som fortelles innad musketerkorpset. Det er også massevis med politiske og kongelige intriger, og flere eksempler på feilslått stormaktspolitikk. De fire adelsmennenes hovedfiende er lenge kardinalen sjøl, som har litt for mye makt over kongen og som stadig opponerer mot dronning Anna av Østerrike etter at hun avslo å bli hans elskerinne. Men den virkelige hovedfienden viser seg å være en helt annen, og historia tar raskt en litt overraskende og uventa retning.

Kvinnene i denne boka er heller endimensjonale og statiske, det er grining og sutring, voldsomme humørsvingninger og litt for mye "gnistrende øyne". Deres ære skal beskyttes, de skal kurtiseres grundig, de kan brukes ved behov og stues vekk dersom de er i fare (og er kvinnene "onde" er de nesten det samme som en reinkarnasjon av Satan, tvers igjennom). Hvis de først stues vekk kan det bli ganske stilig, for da får fire kjekke karer også mulighet til å redde damene igjen og bli helter. Likevel vil jeg si at de virkelige heltene ikke er musketerene, det er dronning Anna av Østerrike og ikke minst søte fru Bonacieux, som virkelig ofrer alt.

De tre musketerer av Alexandre Dumas d.e. (1802-1870) blei først utgitt i 1844 som en føljetong i et tidsskrift. I bokversjon består den av to hoveddeler, første og annen del, som har henholdsvis 30 og 36 kapitler. Romanen er på totalt 580 tettskrevne sider, så det tar tid å lese, sjøl om stoffet er lett. Det fortelles i tredjeperson, men fokaliseringsinstansen ligger ofte hos hovedpersonen d'Artagnan. Brått kan den like lett ligge hos en av hans tre musketerkamerater; Athos, Aramis og Porthos, eller en av deres fire, alt for snille og trofaste tjenere; Grimaud, Bazin, Mousqueton og Planchet. Jeg opplever ikke at jeg kommer innpå disse mannfolka helt på ordentlig, Dumas tegner ikke psykologiske portretter og han gir heller ikke rørende skildringer av ekte vennskap mellom menn. Dette er overflate hele veien, reint eventyr og skikkelig morsomt.

Det sies mye om Dumas, blant anna at han skreiv så mye at han ikke hadde tid til å lese igjennom sine egne verk (noe som kan forklare enkelte langdryge transportetapper og det at noe informasjon kommer flere ganger). Noen hevder også at mesteparten av De tre musketerer stammer fra et verk fra 1600-tallet, en musketers memoarer. Andre igjen sier at det er begrensa hvor mye av boka som virkelig er skrevet av Dumas, da han hadde 73 assistenter i sin forfatterfabrikk og blant dem en historiker som gjorde alt det historiske forarbeidet. For meg spiller det egentlig ingen rolle hva som er sant og ikke, for det at Dumas virkelig kunne skrive blei bevist lenge før forfatterfabrikken hans var et faktum. Med De tre musketerer har han foreviga en mannlig stereotypi, som lett har glidd inn i litteraturen og seinere underholdningsindustrien som helhet. Og sjøl om det her er mye utroverdig og morsomt, noe teit og noe direkte latterlig, er det også noe nobelt og høvisk over disse mannfolka, som gjennom sitt motto "En for alle, alle for en!" gir alt for å redde kompiser, dronning og fedreland.

4 kommentarer:

  1. Og vi takker av med fjorten ludderuller til de tre, og egentlig fire musketerer og er vel egentlige glade for at våpnene nå har større rekkevidde enn 10-15 meter, slik de høviske karer opplevde, men samtidig er det noe av det verste som har skjedd. Tenk så greit krig var med sverd, lanse, pil og bue og øks! Ikke så mye bråk! Mye blod, ja, og gnissing av stålblad mot stålblad, det som vel kaltes kampgny, riktignok ofte akkompagnert av trommevirvler og trompetfanfarer - o' du tidligere edlere tid (med tørre skorper og lav levealder) og stolte damer med hevede bryn og brusende barmer! Sukk! Tenk, så tragisk det var hvis vi ikke hadde bøker! Hva vi ikke ville vite! Det er formidabelt vondt å tenke på.
    Trudelutt

    SvarSlett
  2. Hei på deg, Peter Englund! Fortsatt "Ofredsår", forstår jeg. Når du er ferdig har jeg ett nytt stikkord til deg: Moldova.

    Men jeg er forsåvidt enig med deg. Og jeg grubla ei stund over tittelen, for jeg mener også at det igrunn er fire musketerer, sjøl om d'Artagnan ikke er ordentlig musketer fra begynnelsen av. Litt seint å klage til Dumas, er det ikke?

    SvarSlett
  3. Dumas gjorde jobben han, men jeg har tru på at han støtta seg til en tidligere musketerers dagbøker eller opptegnelser - for det er noen fine detaljer der som sannsynligvis kommer fra virkelighetet - de er nemlig for usannsynlige til å bli finni på! Sånn er det jo støtt.
    Trudelutt

    SvarSlett
  4. Ja. Sukk, sånn er det. Men uten Dumas hadde ikke musketerene blitt huska, og da hadde disse memoarene bare blitt værende på et gammelt bibliotek, etterhvert med gule og så grålige sider, med ei eim av fukt og mugg, med mer og mer uleselig skrift og tilslutt ville det hele betydd forsvinnende lite. Så på grunn av Dumas er musketerene en del av vestlig litteratur og populærkultur. Det er ikke så verst, bare det.

    SvarSlett