Storm i juni

Det er søndag, det er lesesirkeltid, og det er Irène Némirovskys (1903-1942) Storm i juni som skal i ilden. Boka er delt opp i to deler som begge blei skrevet under den tyske okkupasjonen av Frankrike, og går fra juni 1940 til juni 1941. Seinere blei det uferdige manuskriptet gjemt og forfatteren deportert. Deretter var det stille fram til 2004, og resten er en velkjent historie. Boka kom på Arneberg forlag i 2006.

Egentlig er jeg ikke den som leser romaner fra første eller andre verdenskrig, egentlig ingen andre kriger heller, og i alle fall ikke slike tekster som ligger tett opp i øyenvitneskildringene. Det blir fort mye groteske detaljer, forfatterne velter seg i blod og gørr, som ikke skaper leseropplevelse, kun vemmelse. Og det er jeg ikke interessert i. Men da jeg oppdaga Irène Némirovsky for kun to måneder sida med den korte romanen Hett blod fra 1938, visste jeg at også den mer kjente Storm i juni måtte leses. Némirovsky er profesjonell og elegant, kjølig og avveiende, nær og ærlig. Hun mestrer det få andre klarer, nemlig å få teksten til å flyte lett og motstandsfritt, mens den egentlig er full av tagger.

Storm i juni er mye lenger enn Hett blod, og det merkes med en gang. Anslaget er helt annerledes. I Hett blod kastes vi rett inn i situasjonen, her rulles alt stille opp, fra natt til morgengry. Setningene er ikke så korthugde, og heller ikke så presise. Det tar lenger tid å komme inn i stoffet og stemningene, som om vi leser oss inn mens hun skriver seg inn, men aldri helt inn. Boka bærer preg av å være en del av et ufullført prosjekt, det mangler på sett og vis en overbygning, uten at teksten har vesentlige mangler av den grunn. Og dessverre er det også tydelig at boka ikke er redigert av forfatteren sjøl.

Det er et utrolig imponerende perspektiv Némirovsky anlegger, hvor historiene ganske uventa flettes sammen på flere nivåer. Vi følger vidt forskjellige mennesker gjennom kapitlene, alt formidles i tredjeperson, men det hele er fortalt med forståelse og nærhet. Menneskene får komme til orde med sine bekymringer, de tenker ulikt, ser forskjellige ting. Her er alt i fra unggutten som vil krige og være helt, presten som vil få en gjeng ungdommer i sikkerhet, kvinna som bekymrer seg om tilgangen på luksusvarer, ekteparet som er urolige for sønnen som de tror er ved fronten, den berømte forfatteren som klamrer seg til manuskriptene sine, elskerinna som resignerer og ikke lenger orker å opprettholde fasaden og den gamle, senile svigerfaren som blir glemt. Noen får være skravlete og overfladiske, andre melankolske og ettertenksomme. Forfatteren har respekt for de særeste personligheter, men legger ingenting i mellom når hun skildrer dobbeltmoral, smålighet, panikk og egoisme i lys av den den desperate krigssituasjonen. Det er befriende, mens det på samme tid skraper i mine etiske prinsipper.

Det rike tilfanget med mennesker og historier ville i mange andre tilfeller blitt en grøt hvor mye glei over i hverandre og lite var tydelig. Némirovsky mister aldri fokus eller kontroll, menneskene skilles enkelt fra hverandre gjennom effektive karakteristikker, indre monologer og fine skildringer. Mye er oppsiktsvekkende godt sett. Som lesere er vi med alle menneskene som skildres, nesten uten vår historiske kunnskap om hva som faktisk hendte. Némirovsky trekker leseren inn i stoffet, lurer oss med, og vi må oppleve disse junidagene om igjen og om igjen. Det er flukten fra Paris, det er angrep, det er biler som går tomme for bensin og bare står i veikanten, fulle av møbler og klær. Det er mangel på mat, husrom, informasjon. Det er mennesker som hjelper og andre som tar seg til rette. Noen forventer full oppdekning, andre tar takknemlig det de får. Alle blir framstilt slik de er, og av og til er det ubehagelig å lese, men aldri vemmelig.

Némirovsky har sikkert sett, hørt, fått gjenfortalt og opplevd en del av det hun skriver om i boka. Hun framstiller alt som sant, som plausibelt, det er svært lite jeg ikke tror på. Bruk av gatenavn, byer og områder i Frankrike underbygger sannhetsgehalten. Noen ganger er det sjokkerende at folk kan være så til de grader i sin egen verden, andre ganger er det underholdende. Men stort sett er teksten nøktern, direkte og usentimental. Forfatteren unngår de verste klisjeene, ruller ikke opp de mest tragiske skjebnene, velter seg ikke i rørende gjenforeningshistorier. Det er overraskende lite blod og gørr, unntaket er litt hjernemasse, en såra soldats feberfantasier og noen bandasjer. Tyskerne forblir en tåkete trussel i horisonten. Det er også et herlig fravær av moderne spenningsoppbygning; her får språket, menneskene og tankene drive historia framover i eget tempo. At det ikke skjer så mye, bryr ikke jeg meg om. Det er rett og slett utrolig interessant å være med i teksten, å betrakte fra Némirovskys sted, hvor det sjeldent er langt mellom de ironiske bemerkningene. Som forfatter er hun utafor verket, en suveren, og er i teksten både nedlatende og medfølende. En nokså underlig kombinasjon, i grunn.

Men dette er ingen brei folkelivsskildring med anekdoter og mye humor, en beretning hvor alt går godt til slutt. Tyskerne rykker nærmere. Folk får på ulikt vis oppleve at ting ikke er som før. Uvissheten ligger stadig i bakgrunnen, uroa er i nesten hver setning, angsten for det ukjente, for død, for ens elskede, blaffer opp mer og mer hyppig. Teksten er full av tagger for en leser som vil ta dem til seg, her er det frampek, klangbunn og mange dobbeltbetydninger, symboler og tankekors. Forfatteren aktualiserer spørsmål om menneskeverd, barmhjertighet og etikk. Ulykkene er mange, ringvirkningene enorme. Némirovsky framstår som en oppvakt forfatter, som fra utsida så lenger enn mange maktmennesker gjorde. Slik var situasjonen også i Norge; det var de intellektuelle som først gikk ut og advarte mot krigen som kom. "Du må ikke sove", sa Arnulf Øverland allerede i 1936. Némirovsky advarer, hun også, men krigen er allerede i gang. Og den skal ta hennes liv.

Det som er flott med Némirovsky, er at hun ikke feller dom over de menneskene hun skriver om. Hun lar dem være mennesker. Gjennom det viser hun et storsinn som mange av hennes samtidige ikke klarte. Og boka blir nesten ikke i det hele tatt et verk om krig og fred, rett og urett, fiende og alliert, sjøl om alt sjølsagt er knytta opp mot nettopp dette. Vi er ikke ved fronten og ser hva som skjer. Men vi hører bombene som eksploderer og vi er redde for konsekvensene. Og hva de gjør med oss.

Omtalen er basert på bokas første del, som heter Storm i juni. Omtalen av bokas andre del, Dolce, finner du her.

Camilla Collett: En drøm tar form

Camilla Collett debuterte anonymt med tendensromanen Amtmandens Døttre i 1854/55. Tidligere hadde hun kun skrevet artikler, essays og erindringer, mye som så langt var upublisert og en del for Den Constitutionelle - den anonyme tidsskriftsdebuten er "Nogle Strikketøisbetragtninger" fra 1842. I 1860 kom hun med en novellesamling, Fortællinger, fortsatt anonymt. Her tangerer hun mange av de samme temaene som i Amtmandens Døttre: kvinners vilkår og det strenge kjærlighetsidealet. I norsk sammenheng er det fortsatt ganske nytt å skrive fritt om dette, og det er oppsiktsvekkende at perspektivet er kvinnelig. Men sett i europeisk sammenheng er det svært tydelig at Collett er påvirka av de kontinentale strømningene. Hun var en lærd dame og leste flere språk, blant annet tysk, fransk og engelsk. Flere påpeker paralleller mellom Camilla Collett og damer som Jane Austen (1775-1817), søstrene Brontë (1816-1855) og George Eliot (1819-1880). Alle skriver innafor i en maskulint dominert samtid, alle holder på kvinneperspektivet og alle løfter fram ulike forhold som er kritikkverdige. Også forfattere som Goethe, Schiller, Rousseau og George Sand har inspirert Collett.

To år seinere, i 1862, kom hun med en sjølbiografi, I de lange Nætter. Boka er forma som den søvnløses fortelling til andre søvnløse (snl.no). Også denne blei utgitt anonymt, noe som viser datidas fortsatt strenge normer. I boka diskuterer Collett kvinnas vilkår, i kjærlighet, i kunsten, i livet. Hun eksemplifiserer med utgangspunkt i seg sjøl og skriver om mennesker og situasjoner som har forma henne på vei mot valget om å være forfatter. Viktigst her er Christiane, som ga den unge Camilla Wergeland mot til å satse og vilje til å tro. Men Christiane dør. Ut fra egne erfaringer forsøker Collett å sette ord på hva det koster, hva det krever og hva det betyr for ei kvinne å vie seg til forfatterskapet, være forfatter fullt og helt. Kontrastene er mange, det er lys og mørke, kjærlighet og ensomhet, suksess og fallitt, liv og død. Collett befinner seg midt i mellom alt sammen, stadig trukket den ene veien, så den neste. Når Jonas dør, tror jeg hun tvinges av en indre kraft til å satse på forfatterskapet, for sin egen del, for hans del, så døden hans ikke er helt forgjeves. Camilla Collett må leve for flere, for Christiane, for Jonas, for seg sjøl. Hun gjør det gjennom å reise rundt i Europa, streife, betrakte, skrive.

1868 er et litterært vendepunkt. Collett er 55 år. Hun bor på tilfeldige pensjonater rundt i Europa, er av og til i København og i Kristiania. To av sønnene har hun som regel med seg, de to andre ser hun sjelden. Hun skal aldri klare å bli kjent med dem igjen, de blir som fremmede for hverandre. Denne sterke erfaringa, sorgen, kvalene, sårheten, vender hun stadig tilbake til, i tanke og tekst. Fra 1868 skriver hun nesten utelukkende essays, innleda med "serien" Sidste Blade. Erindringer og Bekjendelser (1ste-5te Række, 1868-1873). Her blander hun, som tittelen sier, egne erfaringer, erindringer og bekjennelser, med alt fra reiseskildringer til kvinnekamp, debattinnlegg og politiske pamfletter. Hun er direkte og tydelig, og gjennom tekster som Kvinden og hendes stilling fra 1872, vokser det også fram et kulturpolitisk prosjekt, som hun mesterlig følger opp i Fra de Stummes Leir i 1877. Her foretar Collett lesninger av verdenslitteraturens fremste klassikere, og radbrekker dem fullstendig gjennom deres behandling av kvinner og kvinneskjebner. Denne litteraturen, sier Collett, lærer kvinnene sjølforakt og ubegrunna underdanighet. Her kan en tydelig se hvilke tanker Collett etterlater seg, som bl.a. Simone de Beauvoir (1908-1986) tar tak i.

Enda viktigere enn 1868, er året 1873, både litterært og personlig. 60 år gamle Camilla Collett står for første gang fram som forfatter under eget navn. Det er kvinnesaken som presser fram dette. I Collett forenes politisk orientering, intellektuell skolering, en velutvikla sjøl- og kvinnebevissthet samt velformulerte krav om kvinnas frigjøring og fokus på kvinnas egenverdi, kvinneverd. Jeg har en sak å kjempe for, skriver hun, som jeg med glede ofrer min hele sjel og resten av mine krefter.

Mer om Camilla Collett: del 1, del 2 og del 4.

Favorittforfattere: J

Å kåre favorittforfattere på J var mye vanskeligere enn jeg hadde tenkt meg. I stor kontrast til bokstaven før, er det her ekstremt mange forfattere å ta av - og så forferdelig mange av dem er utrolig gode! Det har blitt en drakamp uten like her i heimen, særlig blant mannfolka, men den hopper vi elegant over. Uten mer fra eller til, kaster jeg meg ut i det og presenterer mine favorittforfattere med fornavn på J:

Jane Austen (1775-1817)
For en anglofil romanentusiast som meg, er det svært vanskelig å komme utenom Jane Austen. Og det sjøl om jeg faktisk ikke har lest alle bøkene hennes! (Men jeg har de fleste i hylla, klare som egg.) Jane Austen har vært et navn jeg har kjent til og sett på bokryggene fra jeg var lita, og seinere blei hun (den døde) kvinna bak de mange drama-seriene og filmene som med jevne mellomrom gikk på tv. Jeg har riktignok ikke sett noe særlig av dem, men husker godt den gangen jeg og mamma lånte den gamle BBC-versjonen av "Pride and Prejudice" av en nabo - på fire vhs-kassetter og uten teksting. Det var en skurrende og kort opplevelse for vår del, og Colin Firth kom fra det uten at vi kommenterte de smale leppene hans. Men Keira Knightley-filmen fra 2005 så vi faktisk, sjøl om hun er ei mager linselus med digre tenner. Uansett blei interessen vekka for alvor den gangen, like mye retta mot forfatteren som har skrevet så utrolig overlevelsesdyktige historier, som mot historiene sjøl.

Og slik har jeg det fremdeles i dag. Jane Austen er ei interessant og spennende dame, både fordi hun skreiv så presist og godt, og fordi det er så mange aspekter av livet hennes en ikke kjenner til. Hvordan blei hun egentlig forfatter? Hva leda henne dit, hvilke valg tok hun? Gjennom lange grublerier blei Jane Austen for meg etterhvert sjølve definisjonen på en kvinnelig forfatter, sammen med blant annet søstrene Brontë og Camilla Collett - alle ensomme og avsondra på hvert sitt vis. Jeg tror denne ensomheten, lengselen; etter noe mer, noe annet, mennesker, anerkjennelse; behovet for å bevise, fører til en voldsom indre kraft og et sterkt trykk i tekstene. Verkene til disse kvinnene er konsentrerte, kraftfulle og elegant formulerte. Austen kjempa alltid for sin egen sak og blei stadig utfordra av forhold utafor henne sjøl, som foreldrenes krav om ekteskap, økonomiske problemer, flyttinger, sjukdom o.l.. Hun var følsom og sta, vittig og intelligent. I tillegg var hun en menneskekjenner av rang og hadde evne til å karakterisere og skildre gjennom korte riss og få ord. Og dette er bare en brøkdel av alt en kan lese av verkene hennes!

En annen årsak til at Austen er en soleklar favoritt, er at hun ikke bare bana veien for kvinnelige forfattere og romanen som sjanger, men at hun gjennom alle år har beholdt sin posisjon. Innafor feltet er det viktig å "kjenne sin Austen", og for å ta de intertekstuelle referansene, må en faktisk ha lest bøkene. Det er så mange forfattere (og filmskapere) som bygger på henne, som refererer direkte og indirekte, bevisst og ubevisst, mange verker går i dialog med Austen på ulike vis, sist ut var P.D. James med sin Døden kommer til Pemberley - som er helt åpen med sin Austenbruk. I tillegg besitter Austen et unikt kvinnelig perspektiv, er etterrettelig i sine samtidige skildringer av f.eks. normer for kurtisering, rideturer på landet, møblering, økonomi, klesdrakt m.m., og verkene hennes kan dermed til en viss grad brukes både som levninger og beretninger. Derfor blir Austen viktig for hele kulturfeltet, med kjerneområder litteratur, kultur og historie.


Johan Falkberget (1879-1967)
Johan Falkberget er mannen som stakk av med seieren i denne omgangen, men det var under sterk tvil. Jeg er nemlig en av dem som hadde mange store leseropplevelser med Jens Bjørneboe da jeg var i tenåra, og de sitter fortsatt i. Jeg leste flere verker, tre biografier og besøkte til og med gravstedet hans ute på den lille øya Veierland. Og nettopp det er Bjørneboes kunst, at han makter å appellere til unge mennesker, kanskje mye fordi han benytter seg av så sterke virkemidler (vold, tortur) som i Bestialitetens historie. Det er kraftig kost, og nå vil jeg helst ikke lese om sånt - jeg har blitt pinglete på mine gamle dager. Men Falkberget, som kanskje ikke appellerer til ungdommer, treffer meg. Med sine såre og ordknappe skildringer, med mennesker som er helt på kanten av sin eksistens, er det helt andre perspektiver som åpnes.

Falkberget, født Johan Petter Lillebakken, er mest kjent for sine mange romanener fra gruve- og industrisamfunnet Røros på ulike historiske tidspunkt. I den urolige, dvelende og psykologiske romanen Den fjerde nattevakt (1923) er handlinga lagt til begynnelsen av 1800-tallet, mens han i trilogien Christianus Sextus (1927-35) har lagt handlinga til 1720-tallet. Aller mest kjent er nok kvartetten om An-Magritt, Nattens brød (1940-59), hvor Falkberget skriver om gruvesamfunnet på 1600-tallet. Men en må ikke glemme at Johan Falkberget, sjøl om han i stor grad tar opp vanskelige temaer og vonde forhold, også står bak den humoristiske Bør Børson fra 1920. Det viser spennvidden hans som forfatter, og om en i tillegg veit at han også var journalist, redaktør, samfunnsdebattant, politiker, gruvearbeider, gårdbruker, motstandsmann og innehaver av en rekke verv, ser en spennvidden hans som menneske. Det er utrolig imponerende.

Jeg har kun lest en brøkdel av hele produksjonen hans, som består av romaner, noveller, fortellinger, dikt og skuespill - mer enn femti i tallet, fra debuten i 1902 til 1964. I tillegg kommer godt over 7000 innlegg i mer enn 90 ulike aviser og tidsskrift, samt posthume verk. Produktiviteten og arbeidskapasiteten til Falkberget er helt enorm og nesten uten sidestykke i Norge - den som kanskje slår han på målstreken er den alltid engasjerte Henrik Wergeland (samlede verker: 24 bind). Mine største opplevelser så langt er Den fjerde nattevakt, romanen Brennoffer fra 1917 og teaterversjonen av An-Magritt, med en fantastisk Heidi Gjermundsen Broch i hovedrolla. Boka har jeg dessverre ikke lest.

Det som er så flott med Johan Falkberget, er at han både ser det ytre og det indre hos et menneske, både realiteten og drømmene. Han verdsetter tro, men problematiserer likevel, tør å diskutere tvil og utfordrer sedvaner og normer - det siste er jo An-Magritt som hovedperson sjøl et eksempel på. Men han er aldri slem, bare varm og inderlig, og jeg tenker at denne følsomme og engasjerte mannen har kost seg og sjøl blitt berørt av de episke fortellingene han meisler ut. Falkberget var en viktig mann i kultur-Norge gjennom hele sin karriere, og jeg synes det er leit at han ikke blir løfta mer fram. Mye av det han formidler, er gjeldende også i dag, og han er en solid og inspirerende motvekt til moderne, minimalistisk tull. Og har han først åpna opp og berørt deg, vil stemningene, orda og menneskene han skriver om, være med deg svært lenge.

Hvem er dine favoritter på J?
Nå er jeg spent på om du er enig med meg eller ikke. Kanskje finner du din favoritt blant navnene under? Hvorfor er nettopp denne forfatteren din favoritt? Mine kamphaner var, foruten Jens Bjørneboe, som nesten dro til topps, blant annet John Dickson Carr, Joseph Conrad, Johan Harstad, Joseph O'Connor, J.R.R. Tolkien, Jan Wiese, Jules Verne, James Matthew Barrie, Jon Fosse, Johann Wolfgang von Goethe og John Steinbeck. Ikke så mange damer, altså. Kanskje du har en favorittdame på J som jeg ikke en gang har hørt om?

Fortsatt god lesesøndag, alle sammen!

Camilla Collett: Amtmandens Døttre

Camilla Collett debuterte med den delvis sjølbiografiske romanen Amtmandens Døttre som blei utgitt anonymt i to deler i 1854/55. Her gir hun et innblikk i ei ung kvinnes liv, og de forventninger og krav hun konstant må forholde seg til. Sofie Ramm skal være dannet og skal kunne konversere og te seg pent i alle situasjoner, hun skal musisere, tegne og brodere. Hun må være tekkelig og anstendig og akkurat passe av både det ene og det andre - og aldri for mye. Men det viktigste er kanskje at hun skal adlyde både mor, far og ektemann, når den tid kommer. Jenter og kvinner skal helst ikke ha egen vilje, skal helst ikke tenke.

Men ungjenta Sofie gjør nettopp det. Hun tenker, vil og kan. Og hun skriver dagbok. Store deler av romanen er Sofies dagboksnotater og brevveksling med venninner. Og det grepet fungerer veldig godt. Gjennom dagboka kommer vi helt tett på Sofie og hennes fortvilelse. Hun har vært hos en tante i København, og der liker hun seg så godt. Det er stimulerende å være der, det er nytt og spennende, og det er mange mennesker å prate med. Sofie er fri i byen, fri fra alt som henger over henne hjemme, moras formaninger, plikter og arbeid, fri fra fasaden som familien desperat opprettholder utad. Sannheten er at alle må arbeide for at det skal gå rundt økonomisk, at de to eldste søstrene er djupt ulykkelige i sine ekteskap og at søstera Amalie skaper skandale ved å ikke gifte seg med den gamle presten mora har valgt ut for henne.

Sofie ser hvordan mora manipulerer og presser de to eldre søstrene (mens broren går fri for all slags press) til å gifte seg med menn de ikke er forelska i og ikke engang bryr seg om. Slik vil hun ikke bli, slik vil hun ikke leve, men er det i det hele tatt et alternativ å velge kjærligheten? Og hva er kjærlighet? Sofie dras mellom sine egne følelser for flere menn. Hennes mangel på erfarenhet, hennes uvisshet, og datidas krav til normer fører til at Sofie ikke konfronterer eller tar tak i situasjonene. Hun er på mange måter fanga i mellom flere hensyn og forventninger. Mora er uten tvil den strengeste, men Sofie er også hard med seg sjøl.

Collett kritiserer hele den samtidige embetsmannskulturen i Amtmandens Døttre, en undertrykkelse satt i system. Mødrene oppdrar døtrene strengt og uten hensyn til utviklinga av både et barnlig og voksent jeg, en egen identitet. Jentene får aldri veiledning og råd, får ikke inderliggjøre og tenke, kjenne etter eller ville, og har stort sett ikke muligheter til utdanning og et eget valgt yrke. Det som venter, når rett alder nås, er i beste fall et fornuftsekteskap med en grei fyr, i verste fall et tvangsekteskap med en fæl fyr. Kvinner og menn spiller på helt ulike arenaer og har vidt forskjellige rettigheter både juridisk og samfunnsmessig. Å være underdanig og undertrykt er liksom helt greit, det er normen. Dette vil verken Sofie eller Camilla Collett være med på. I dette er det mulig å trekke paralleller til Colletts eget liv: hun og Peter valgte hverandre, det var ikke et arrangert ekteskap. Og de var lykkelige, så lenge det varte. Dette valget, friheten og myndigheten og respekten en trenger for å kunne ta dette valget, stiger fram som det Collett ønsker å oppnå. Likevel kaller hun romanen for "mit livs lengste tilbakeholdte skrik".

Amtmandens Døttre er et realistisk verk, men på grunn av dens mange poetiske passasjer, blir den ofte også nevnt i forbindelse med poetisk realisme. Jeg synes det er viktig å påpeke at det er flere essayistiske partier i boka, hvor Collett nærmest trer ut av sine egne romanrammer og kommenterer samtida si direkte, uten filter. Dette kan av og til gjøre romanen mer sakprosaaktig og tyngre, men Colletts agenda er tydelig, og hun vender alltid tilbake til fortellinga om Sofie. På mange måter kan en si at historia om Sofie kun er iscenesatt nettopp så Collett kan framvise, eksemplifisere og debattere det hun mener er rett og galt i samtida - men uten at hun mister grepet om verken egne erfaringer som ligger til grunn for romanen, eller de litterære virkemidlene. Det er et imponerende arbeid. Amtmandens Døttre regnes også som den første norske tendens- eller samfunnskritiske roman, hvor Collett elegant peker framover mot det moderne gjennombrudd. Sjøl om tendensdiktninga har fått mange tilhengere etter Collett, føler jeg at hun på mange måter fortsatt det eneste i sin klasse. Det er nok fordi hun var først ute med det hele, fordi det både var og er så slagkraftig og fordi det er vanskelig å beskrive en roman som er så kompleks og som fikk så mange direkte, indirekte, korte og lange ringvirkninger.

Ved utgivelsen av romanen blei Collett (den da anonyme forfatteren) beskyldt for å være ubeskjeden, tendensiøs og altfor pessimistisk i skildringa av kvinners vilkår (snl.no - merk at første del, som kan beskrives som en kjærlighetsroman, fikk positiv mottakelse). Dette til tross for at romanen delvis bygde på Colletts egne erfaringer, både som ung kvinne i embetsstanden og som vitne til søstera Augustas arrangerte ekteskap, dessuten også som en klok og skarp observatør av det norske samfunnet, noe som burde gi teksten, og Sofie, sannhetsgehalt. Men det var visst både støtende og fremmed at ei kvinne skulle ytre seg offentlig på det viset og hevde både det ene og det andre. Boka problematiserer nemlig ikke bare oppdragelse, men også moral. Mødrene får som kjent gjennomgå, men heller ikke mannfolka får gå fritt: Hva er fedrenes ansvar i dette? Hvorfor er det greit at menn kan ha erfaringer som kvinner, ifølge datidas normer, ikke tillates å ha? Hvorfor kan en ikke bli kjent, bli forelska, på like vilkår? Er det greit at et ekteskap er en kontrakt som handler mer om tilbud og etterspørsel enn kjærlighet? Colletts roman er kanskje pessimistisk, men den er også sann. Det var nettopp slik det var. Det viser bokas slutt tydelig.

Camilla Collett er rett og slett for tidlig ute med å sette problemer under debatt. Kanskje samfunnet, det vil si den stemmeberettigede delen av mannfolka, ikke var modne nok? Men når Brandes endelig suser inn med sine berømte forelesninger og bøker fra 1872, er det kjærkomment, til en viss grad også for Collett, som har en utrolig stor essayistisk produksjon utover siste halvdel av 1800-tallet og som gjennom den legger grunnlaget for mang en debatt. Men da har ideene hennes, perspektivet, kritikken, sirkulert i atten år og satt seg, både hos henne sjøl og hos den lesende og skolerte del av landets befolkning. Hun har bevisstgjort mange kvinner, tvunget mange familier til å ta affære med tingenes tilstand og satt embetsstanden og det arrangerte ekteskapet i et grelt lys. Og i tillegg er embetsstanden og dens åtte til ti tusen personer i seg sjøl et synkende skip - opp kommer både bønder, arbeidere, målfolk, avholdsfolk og kvinnene - og alle krever sin del.

Det er ikke uten grunn at Collett får æra for å ha bana veien for alle andre kvinnelige forfattere seinere i århundret. Hun makta å gjøre det få klarer: sette bort ungene, la være å gifte seg på nytt, ta plass og vie livet til en større sak, til drømmen, til forfatterskapet. Hun slo tilbake og forsvarte sin sak, med rette, og lot seg ikke kue av verken menn eller kvinner. Og hun klarte å leve av det, tross konsekvenser som å ikke ha et fast hjem, ha konstant dårlig økonomi og en svært uviss framtid. Amtmandens Døttre blei på et vis akseptert som en slags roman i samtida, men hun måtte forsvare boka, og seg sjøl, til det siste. Og bare det at hun forsvarte seg, var upassende og frustrerende for den forfina eliten. Men Collett lot seg ikke stoppe: I forordet til den tredje utgaven av boka (1879) skriver Collett at skildringene hennes slettes ikke er pessimistiske. Virkeligheten er verre.

Mer om Camilla Collett finner du her: del 1, del 3 og del 4.

Camilla Collett: Mot forfatterdrømmen

I år er det 200 år sida Camilla Collett (1813-1895) blei født, og 100 år sida norske kvinner fikk allmenn stemmerett (1913). Dette henger nærmere sammen enn en kanskje skulle tro, og begge deler er verdt å feire!

De fleste har vel hørt navnet før, men det er kanskje ikke alle som er klar over hva Camilla Collett (født Jacobine Camilla Wergeland) i sin tid var kjent for. Hun tilhørte den sagnomsuste Wergeland-familien, hvor storebroren var urokråka, idealisten, opplysningsmannen og forfatteren Henrik Wergeland (1808-1945). Pappa Nicolai Wergeland (1780-1848) var heller ikke helt a4 etter embetsstandens syn, da han i sitt arbeid med å fri Norge fra unionen med Danmark (og heller sende landet inn i en union med Sverige) la seg ut med brorparten av embetsmennene (som foretrakk Danmark), særlig i 1814. Men han var et viktig medlem av riksforsamlinga vinteren 1814, og sjøl om han ikke blei gjenvalgt samme høst, så fortsatte han ivrig som politiker, ved sida av å virke som sogneprest og seinere prost. Han har også en omfattende litterær produksjon, både av opplysende og religiøs art. Et av målene hans var at demokratiets verdier skulle spres til folket, noe begge de mest berømte barna hans også jobba for, men på hver sin måte.

Oppdragelsen i Wergeland-hjemmet, først i Kristiansand, seinere på Eidsvoll, foregikk i beste opplysningsånd, og både guttene Henrik, Harald og Oscar og jentene Augusta og Camilla, fikk lese, lære språk, musikk, naturvitenskap m.m. De hadde huslærer hjemme på Eidsvoll, og alle barna fulgte undervisninga. Camilla blei i tillegg sendt bort på skole i tenåra, først ett, og seinere to år - det er alt hun fikk av formell utdanning, noe som da var mye mer enn gjennomsnittet. I Christansfeld møtte hun den litt eldre Christiane, som fikk avgjørende betydning for Camillas seinere yrkesvalg og livsførsel. Broren Henrik fikk på sin side studere ved det fremdeles nokså nye Det Kongelige Frederiks Universitet (nå Universitetet i Oslo) fra 1825.

Den unge Camilla Wergeland traff forfatterspire og samfunnsdebattant Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807-1873) allerede i 1830. Romansen mellom dem er mer enn velkjent, og hans førsteinntrykk av henne er å finne i diktet "Soiree-billeder" (Nyere Digte 1844/45). Det var sikkert mange årsaker til at det ikke blei akkurat de to, men den tradisjonelle historia forteller om sterke konflikter mellom Welhaven og Henrik (og tidvis også Nicolai Wergeland). Kort fortalt krangla de unge menn via ymse aviser, ofte på vers, og blei frontfigurer i hver sin studentgruppering. Sjøl om konflikten kanskje begynte uskyldig og omhandla stilidealer og språk i lyrikken, fikk den alvorlige konsekvenser. En kontinental mann som Welhaven, som ønska kulturelt samband med Danmark og resten av Europa (klassisk kultur og klassisk skolering), var ikke noe passelig parti for Camilla Wergeland, som kom fra en patriotisk og "folkelig" familie, hvor faren arbeida for nettopp kulturell frigjøring fra Danmark som en del av å spre de demokratiske idealene. Bøndene, folket, skulle opplyses og løftes fram. Paradoksalt nok blei Camilla Wergeland fort en svært kontinental og bereist dame, og Camilla Collett pendla nesten fast mellom flere europeiske storbyer.

Camilla Wergeland begynte tidlig å skrive, og fra 1830-årene førte hun dagbok og en vid korrespondanse. Her kan en blant annet lese om hennes versjon av konflikten mellom Welhaven og familien Wergeland. Dette er seinere blitt utgitt. Hun var også mye i utlandet på 1830-tallet, og bodde blant annet ett år i Hamburg. Der var hun i en tid forlova med en svensk diplomat. I 1939 forlova hun seg hemmelig med Peter Jonas Collett (1813-1851), jurist og seinere professor ved Universitetet i Kristiania. De gifta seg to år etter, og fikk fire sønner på seks år, og levde lykkelig inntil Peter brått døde. Camilla Collett fikk enkepensjon, men det var ikke nok til både fem mennesker og et hus. Allerede i 1852 måtte hun selge huset og sette bort to av barna til slektninger.

Sammen med Peter hadde Camilla på 1840-tallet skrevet en del essays og artikler for Den Constitutionelle. Her kommer kvinnesaksagendaen hennes tydelig fram. Hun er forut sin tid når hun setter kvinnas stilling under debatt, og har et både moderne og romantisk syn på kjønnene. Moderniteten ligger i at hun erkjenner at kvinner og menn er ulike, men likeverdige. For at kvinna skal realiseres, setter Collett krav både til menn og kvinner: mennene må anerkjenne og respektere kvinna, mens kvinnene må bli bevisste sin egen posisjon og aktivt ta tak og endre den. Kvinnene må gjenvinne sitt menneskeverd. Her er det lett å trekke tråder både bakover og framover til andre feminister, f.eks. Simone de Beauvoir. Det mer romantiske aspektet dreier seg om at menn og kvinner er skapt som åndelige partnere for hverandre, noe vi i dag kanskje vil omtolke til det noe mer vasne begrepet "sjelevenner". Men for at mann og kvinne skal kunne oppnå nettopp dette, for at de skal kunne ha glede av hverandre også intellektuellt, må kjønnene likestilles. Som likeverdige partnere, med like muligheter for å utvikle seg, kan en gjøre nettopp dette, sammen. Inkludert i dette ligger både en heftig kritikk av datidas samfunn, og sterke krav om adgang til høyere utdanning, arbeidsmuligheter, stemmerett med mer. Kvinnas rolla skulle ikke være begrensa til ekteskap og huslige sysler.

Camilla Colletts innsats for kvinnesaken og hennes viktighet som foregangskvinne blei befesta i 1884. Da blei hun hedra med æresmedlemsskap i den nystifta organisasjonen Norsk Kvindesags-Forening.

De andre innleggene om Camilla Collett finner du her: del 2, del 3 og del 4.

Hett blod

Det var helt tilfeldig at jeg kjøpte den lille romanen Hett blod (påbegynt i 1937, antageligvis fullført i 1938) av den russisk-franske forfatteren Irène Némirovsky (1903-1942). Fordi det allerede er nesten ett år sida, husker jeg ikke helt hva som appellerte til meg da jeg tok den med meg, men jeg tror jeg blei overbevist av alle andres positive bemerkninger. Dessuten huska jeg forfatternavnet fra suksessen med Storm i juni for noen år tilbake. Men jeg er ikke så glad i tjukke, store bøker med handling fra krigen, derfor ville jeg ikke lese akkurat den. Hett blod, derimot, har lite med den andre verdenskrig å gjøre.

På sett og vis fortjener romanen betegnelsen styggvakker, en term jeg er forsiktig med å bruke, men som blant annet også passer på Per Olov Enquists roman Styrtet engel fra 1985. Handlingene i Hett blod er kanskje ikke så brutale som i Styrtet engel, men både Némirovsky og Enquist viser fram en kombinasjon av råhet og ømhet hos menneskene de skriver om. Begge lader situasjoner og setninger, og en klemt, sitrende spenning ligger i og under teksten. For en utålmodig leser kan det nesten ikke gå fort nok, men her er det vesentlig å lese alt, også naturskildringene og de ubetydelige dialogene. For når en kommer til slutten, viser det seg at ingenting var ubetydelig likevel. Némirovsky har skapt en elegant sirkelkomposisjon, hvor de viktigste elementene blir holdt hemmelige helt til slutten og kaster lys over begynnelsen.

Hett blod er på mange måter en kjærlighetsroman, men den handler også om tragedier, moral og ensomhet. Kan en glemme alt som er hendt en tidlig i livet? Kan en skape seg et liv og en identitet uten å akseptere de hendelsene som har skapt en? Er det greit? Og hva med konsekvensene? Némirovsky viser fram forskjellige måter å undertrykke på, både handlinger, følelser og minner. Hvordan er det å leve med skylapper, lokket på, distansert fra eget følelsesliv, indre liv? Det at flere av personene i boka undertrykker seg sjøl og sin egen historie, skaper et press i teksten, en uro og en dobbelhet. Dette reflekteres også i at hovedpersonen og jeg-et i boka, den gamle Sylvestre, kalt Silvio, forteller oss utvalgte episoder fra nåtid og fortid. Leseren drives framover kanskje først av nåtidshandlingene, dernest av egen nysgjerrighet og sparsommelige ledetråder. Og hva med det Silvio forteller? Er det sant?

Noe av det fineste i romanen er stemningene. Némirovsky skisserer raskt og lett, det hele virker uanstrengt og naturlig. Hun skriver visuelt og sanselig, så det er lett for leseren å være med. Hun går også tilbake på enkelte hendelser og utbroderer dem litt, slik at bildet stadig blir klarere - og større. Boka er full av gode passasjer og flotte overganger. Det stødige, tilbaketrukne, nesten objektive perspektivet kler både Silvio og fortellinga. Sjøl om mange elementer er tragiske og triste, er alt veldig fint fortalt. Romanen er også overraskende usentimental. Jeg hadde nok forventa at forfatteren skulle være mer ordrik, men er veldig glad for at hun ikke er det. Det knappe, konkrete og nå er en sterk kontrast til alt før. De mange pausene, avsnittene og kapitlene skaper luft og rom i teksten.

Begjær står sentralt i romanen, være seg etter større eiendom, mer penger, opplevelser, kvinner, menn. Dette begjæret er noe av det som Némirovsky betegner som hett blod. Det er særlig de unge som har det hete blodet, som ikke lar seg roe, som ikke er rasjonelle, som følger blodet, hjertet. Konflikten mellom den hete, unge generasjonen og den eldre, kjølige generasjonen er vesentlig. De mellommenneskelige relasjonene er derfor helt avgjørende, og flere "ulovlige" trekantforhold skisseres opp. Men Némirovsky er elegant og profesjonell til siste setning, og holder seg for god til å komme med utmalende skildringer av seksuelle forhold. Dette fraværet skaper i seg sjøl spenning, og gir tidvis et voldsomt trykk til teksten som tilsynelatende oser av uforløst begjær.

Hett blod er lagt til en liten fransk landsby. "Dette området i Midt-Frankrike er både vilt og rikt. Alle bor for seg selv, på sin egen eiendom, er skeptiske til naboen, høster kornet, teller penger og bryr seg ikke om noe annet." (Némirovsky 2009:18). Men det er ikke helt sant, det som Silvio sier. De bryr seg om sladder. Landsbysladderen kan være truende, nesten farlig. Derfor er det spesielt viktig å holde hemmeligheter hemmelige. Sjøl om dette bondske miljøet kanskje for mange kan virke gammelt, utdatert, så er det nettopp ikke det. Vi har vel alle kjent på presset fra menneskene rundt oss, blitt tvunget til å forsvare valg. Og de fleste har også en hemmelighet eller tre. I så måte er romanen tidløs. Og fordi Némirovsky skildrer menneskene, med alle deres feil, men samtidig med varme, frister hun til gjenlesing.