tirsdag 19. november 2013

Hundre år

Bildekilde: Gyldendal
Etter flere år ventende i bokhylla, blei det endelig tid for romanen Hundre år (2009) av Herbjørg Wassmo (f. 1942). Og jeg kan like greit skrive det først som sist; jeg er litt skuffa. Sammenligningsgrunnlaget mitt er Tora-trilogien, bestående av Huset med den blinde glassveranda fra 1981, Det stumme rommet fra 1983 og til sist Hudløs himmel fra 1986, som ga Wassmo Nordisk råds litteraturpris året etter. Bøkene er sterke og viktige, både for forfatter og lesere, og traff meg veldig sterkt da jeg leste dem. Grunnen til at jeg nevner disse titlene før jeg omtaler Hundre år, er fordi Wassmo skriver seg sjøl og sin egen historie inn i romanen.

Og det er det strengt tatt ingen grunn til. Første kapittel i boka, som burde vært et forord, forklarer bakgrunnen for forfatterens inspirasjon (når trengte de å redegjøre for det?). På altertavla i Lofotkatedralen er det blant anna malt en engel, og engelen ligner usannsynlig mye på Wassmos oldemor, Sara Susanne. Det viser seg at det er henne. Hvordan kunne hun ende opp der? Var hun ikke ei alminnelig fiskerkone? Sara Susanne blei født i 1842, Wassmo i 1942. Derav de hundre åra. En skulle tro at en så profesjonell forfatter som Wassmo holdt seg innafor sin egen avgrensa ramme, men hun beveger seg stadig utafor, og ved en anledning så langt som til 1985, i første kapittel helt fram til skrivende stund. Denne iscenesettelsen av seg sjøl og gjenbruket av egen fortelling er unødvendig, og forstyrrer for det som er viktigst i boka: De tre kvinnene Sara Susanne, Elida og Hjørdis, alle etablert i et ugjestmildt og hardt nordnorsk klima.

Sara Susanne Bing Lind er den mest interessante personen i romanen. Hun gifter seg tjue år gammel i 1862 med Johannes Krog, som er noen år eldre. Han frir til henne i brevs form, og har lagt ved et vakkert sjal som gave. Han ber om hennes diskresjon dersom svaret er nei. Hun svarer, også i brevs form: "Man svarer ja." Det er på mange måter et fornuftsekteskap. Mor til Susanne, madam Lind, sier at hun ikke vil ha det på seg at hun "tvinger noen av sine". Hun gjør det likevel, på sitt vis. Til og med hennes kjære bror, Arnoldus, lar henne forstå at det er for mange munner å mette under moras tak. Hun må ut, på den ene eller andre måten. For Sara Susanne er det skammelig å gå ugift lenge, bli en byrde. Hennes eneste alternativ er å gå på havet. Men hun vil jo leve! Likevel kjennes det som om livet er over, nå som hun skal vies til denne rare, tynne, stammende mannen, som helt overraskende bærer henne fra kaia og opp til husene på Offersøy. Men så er det ikke over likevel. Det har akkurat begynt.

Bokas fokaliseringsinstanser varierer, fra Sara Susanne, Elida og Hjørdis, oldemor, mormor og mor til Wassmo, som alle skildres i tredjeperson, til Herbjørg sjøl, bokas jeg. Denne bruken av ulike synsvinkler er både nødvendig og fungerer godt, særlig når det kommer til de tre første personene. Deres egenartahet, hverdagsliv, tanker, følelser og drømmer kommer fint fram. Og noe av styrken ved boka ligger nettopp her. Når en forfatter først bringer seg sjøl inn i en historisk roman som denne, blir det kanskje særlig poserende å bruke tredjeperson om seg sjøl. Derfor er det greit med et "jeg". Men jeg står fast ved at dette jeg-et, Herbjørg, ikke burde vært med i det hele tatt. Hennes kapitler trekker boka ned. Mangler forfatteren en profesjonell distanse til eget stoff? Eller var hun så letta over å endelig stå fullstendig fram med sin egen overgrepshistorie (som hun til og med fortalte om på Dagsrevyen), at det måtte med? Mitt problem er at jeg ikke helt ser hvordan eller hvorfor det er relevant i denne konkrete sammenhengen. Det er fortellinger om kvinneliv, ja, og hun er neste ledd i rekka. Men med overgrepene, som ikke skildres i boka, men som er der likevel, trer Wassmo inn i et emosjonelt område som fortsatt er sårt, på tross av at hun skriver i boka at hun er ferdig med det. At Wassmo i år - igjen - har behov for å skrive om det, i den sjølbiografiske romanen Disse øyeblikk, som kan leses som en forlengelse av Hundre år, underbygger påstanden.

Sara Susanne og Johannes klarer å få samlivet til å fungere. De lærer hverandre ganske godt å kjenne etter hvert, og denne utforskinga er det spennende å lese om. De løser kommunikasjonsproblemene på en søt måte, og er grunnleggende åpne med hverandre. Hun har aldri et problem med at han stammer og lar han prate seg ferdig. Johannes er flink til å lytte og grubler før han kommer med svar. I tillegg utfyller de hverandre på andre områder også: Sara Susanne er ei drivende god husmor, mens Johannes har både kløkt og teft i fiske og handel. Men ei stor utfordring har de: Fruktbarheten. Sara Susanne føder tolv barn. Men Wassmo velger å bare fortelle oss om noen av dem - et dårlig valg. I Hundre år "slutter" derfor Sara Susannes fortelling når hun er midt i trettiåra. I andre kapitler er hun, hvis hun i det hele tatt dukker opp, bare en biperson.

Og det er leit. For i kapitlene om Sara Susanne er det så mye bra! Det er detaljer om håndverk og fiske, skildringer av natur og mennesker, og ei kraft i den indre monologen. Hun har noe eget, denne sterke, sta kvinna, som tør å tenke, tør å drømme, tør å prate. Hun får tilsendt bøker og er særlig glad i Bjørnson. Hun leser høyt for alle på Havnnes en gang i uka. Og hun blir malt av presten på Steigen. Dattera hennes, Elida, som vi møter på 1920-tallet, er også sterk og sta, men mangler varmen og nærheten som Sara Susanne har. I tillegg virker det som om den hun egentlig er, blir helt borte, mellom den langtidssjuke mannen Fredrik og de ti ungene. De spiser henne opp, skaper bare stress og mas. Og så flytter de til Oslo for at Fredrik skal få behandling. Elida fra Rosenhaug visner. Dattera Hjørdis er mye mjukere enn både Sara Susanne og Elida. Hun er ung og usikker, det er krig i landet, og de som bor så langt nord opplever å bli "glemt" av eksilregjeringa og nedbomba av okkupasjonsmakta. Og her er det sprik i nivåene: Wassmo skildrer krigens tilstedeværenhet, mens Hjørdis egentlig ikke uttrykker noen særlig interesse. Hele personen framstår som matt, litt uinteressant, så jeg skjønner ikke hvorfor hun, av alle, befinner seg mellom to menn.

Mennene i boka er det mange av. De viktigste er Johannes, Fredrik og Hans, men også skikkelser som Arnoldus, Fritz Jensen, Benjamin Grønelv og Torstein setter farge på fortellinga. Til og med Marcello Haugen dukker opp. Og disse mannfolka trengs, det er det ingen tvil om. Wassmo tilstreber å gjengi et sant bilde av virkeligheten til kvinnene på gitte tidspunkter, og disse kara hører med, med barter og vittigheter og alt som er. Men jeg reagerer veldig når forfatteren velger å gå inn i disse mannfolka på samme måte som hos kvinnene, og ikke bare det, men hun går rett til kjerna av deres identitet. Da sitter leseren igjen med to elementer: At Wassmo overkjører sine egne kvinner, og at den mannlige personen som kommer til orde ikke er spennende. Når vi ikke ser verden og menneskene gjennom Sara Susannes nysgjerrige øyne, men får det hele servert, tappes alt. Det er ingenting å lure på. Presten i Steigen er et eksempel. Jeg skjønner at han har de tankene han har, tvilen, angsten, men det er totalt unødvendig for boka. Kunne ikke Sara Susanne fått plassen? Og hvorfor gir ikke Wassmo Johannes sjansen til å reflektere, hvis hun først skal gi mannfolka muligheten? Han er jo den søteste personen i hele boka.

At Wassmo har skrevet inn seg sjøl og sin egen tragiske skjebne, som de fleste kjenner gjennom Tora-bøkene, er min hovedinnvending til romanen. Kapitlene om Herbjørg tilfører ikke noe nytt. Men også med tanke på kronologien skulle jeg ønske det var annerledes. Wassmo hopper i tid, noe som i seg sjøl er helt greit. Men her er tidshoppene umotiverte, og mest etter eget forgodtbefinnende. De skaper verken kontraster eller spenning, det blir bare en "ny verden" å forholde seg til for leseren, ramser av navn og steder og år. Det blir fort uoversiktlig, sjøl når en legger godvilja til og bruker kartet på innsida av boka som støtte (og har du først funnet et sted, sett ring rundt!). Jeg skulle ønske Wassmo hadde holdt seg til ordniær kronologi, tatt for seg Sara Susanne først, hvis liv kan romme flere romaner aleine, deretter hennes yngste datter Elida, og igjen hennes yngste datter Hjørdis. Så kunne Hundre år helt fint slutta som den gjør, uten forstyrrelser fra Herbjørgs eget levde liv.

Et anna element jeg reagerer på, er når forfattere, bevisst eller ubevisst, driver med gjenbruk av egne formuleringer (som da fort blir floskler). Wassmo bruker som nevnt mye av sin egen historie her, og det er problematisk, men det rykka i hele meg da jeg leste at også Sara Susanne, og ikke bare Tora, sanser barnet i magen som en vinge. Virkelig, Wassmo? Skal disse to, vidt forskjellige kvinnene, sanse og tenke så likt? Forfatteren ødelegger hele bildet når hun bruker det på nytt, og det skuffer. Kanskje det rett og slett gikk litt raskt i denne skriveprosessen? I alle fall mot slutten, for romanen er dessverre ikke fri for trykkfeil. På samme side står det for eksempel både såpass og så pass, andre steder mangler en bokstav eller et punktum.

Sjøl om leseropplevelsen på mange måter var veldig fin, og jeg koste meg med mange partier, lurer jeg fortsatt på hvorfor Herbjørg Wassmo skreiv denne boka. Jeg skjønner at hun hadde lyst, jeg veit at hun fikk inspirasjon, og det legitimerer langt på vei prosjektet. Men hva er det som er viktigst her, hvilken historie er det som skal fortelles? Det virker ikke som forfatteren er blitt helt enig med seg sjøl om fokuset skal ligge på Sara Susanne eller jeg-et. Det anlagte breie perspektivet går derfor på bekostning av dybden. Og det blir litt for mye overflate. Spenningsnivået varierer veldig, alt beprates og undertekst er en sjeldenhet, men mange partier er likevel lada og fine. Derfor kan lesinga få preg av at det både går fort og seigt på én gang.

12 kommentarer:

  1. Nå måtte jeg finne frem min egen utgave fra bokhyllen hvor det står at det var en julepresang i 2010, og jeg måtte tenke litt for å huske innholdet. Etterhvert som jeg leste innlegget ditt kom Sara til meg i fullt monn og jeg husker en sterk, egenrådig kvinne. Og nettopp dette, at jeg husker Sara så godt, men de andre historiene mindre viser kanskje det du sier om perspektivet. For "hvilken historie er det som skal fortelles". Og så opplevde jeg at historiene hadde et noe serieromanaktigpreg - noe som kan være positivt, men jeg ventet det ikke fra Wassmo da jeg leste boken.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg fikk boka i julegave i 2009! Tror det var ei fin julegavebok:) Den treffer jo mange i og med at den ikke er så avansert. Jeg er enig det du skriver om serieromanpreg (uten at jeg er vel bevandra der, men letthet er vel en faktor). Wassmo tar mange snarveier, skipper over transportetapper, skriver ikke ut konflikter, skildrer ikke så mye fælt, f.eks. død, avslutter sekvenser når det passer for henne, hopper i tid og sted etter eget system, teksten mangler motstand og undertekst, seriøse følelser behandles lett om i det hele tatt og så videre. Men det som "avslører" henne mest, er at denne flotte dama, Sara Susanne, med alle ungene, bruket og butikken, har "tid" til å la seg reflektere i en manns blikk. Her tenker jeg særlig på Benjamin, for med Fritz er hun seg sjøl. Det kjennes helt feil, og virker som en logisk brist.

      Jeg skjønner at boka er utgitt, for den har mange fine kvaliteter, men forlaget kunne gjerne vært strengere, hjulpet forfatteren med å stramme opp litt. Eller er det blitt slik at etablerte forfattere kan komme unna med hva som helst, fordi forlaget veit at de kommer til å tjene penger? Her tenker jeg ikke bare på Wassmo, men også f.eks. Nesbø og hans "Politi", som har fått dårlig mottakelse på så mange fronter, sjøl om forhåndshypen ingen ende ville ta. Hva tror du?

      Slett
    2. Det var slik også etter å ha lest "Folket på Innhaug" av Anne Karin Elstad; bøkene mistet sin magi. Det blir for enkelt i den forstand at alt legges synlig, leseren trenger nærmest ikke tenke for handlingen kommer på løpende bånd (selv om Hundre år likevel har sine kvaliteter). Jeg tror du er inne på noe med at etablerte forfattere nok kan få solgt hva det skulle være.

      Slett
    3. Jeg har ikke lest Elstad, men stoler på deg og din vurdering her. Jeg har lenge tenkt at Elstad, Toril Brekke og Wassmo er tre av samme alen, men at det er Wassmo som er "best", hvis det kan måles. Har du lest alle tre, og kan evt. avkrefte/bekrefte?

      Det er leit at velkjente navn kan komme unna med hastverksarbeid, omtrentlige historier eller rett og slett dårlig håndverk. Det styrker jo ikke akkurat litteraturen i Norge, som jeg opplever at mange ikke tar på alvor, nettopp på grunn av slikt. Om forlag og forfattere hadde satt kvalitet over kvantitet, ville det nok blitt bedre for de fleste, leserne inkludert, men kanskje litt mindre i kassa til de som allerede har mye. Jeg må innrømme at jeg ikke helt ser problemet med å legge om forleggerstrategien her...

      Slett
    4. Brekke har jeg ikke lest, men har hatt "Sara" stående lenge i bokhyllen. Utover det vil jeg si at jeg liker Wassmos bøker bedre enn Elstad :)

      Enig! Og så skaper det større og større forventninger når bøkene hauses opp så til de grader - en forfatter kan umulig forventes å skrive bedre og bedre for hver eneste bok.

      Slett
    5. Ja, nettopp! Det er et helt umenneskelig krav, og en absolutt umulighet. Noen forfattere er ujevne og trenger i perioder mye støtte fra forlaget, andre er jevnt solide, men mangler kanskje noe nyskapende o.l. Å måle etter bra-bedre-best tror jeg er skadelig, for ofte skriver forfattere mange ulike bøker i løpet av en karriere. Når en beveger seg på kryss og tvers av sjangre og temaer, sier det seg sjøl at bøkene vanskelig kan sammenlignes. Og for meg er det sånn at jo mer ei bok (skam)roses, jo mindre har jeg lyst til å lese den. Omtalen blir fort insisterende og overfladisk.

      Slett
  2. Godt sagt, og jeg er enig med deg i at bøker som roses så til de grader fører til manglende lyst til å lese dem. For eksempel den du nevnte, "Politi" - først tenkte jeg at Nesbø burde ikke hatt behov for så mye markedsføring, men det er kanskje fordi boken ikke er så bra (jeg har ikke lest den, så jeg vet ikke, men du nevnte at den ikke ble så godt mottatt).

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har heller ikke lest "Politi", så jeg kan jo ikke si noe om hvordan den egentlig er. Men både i den trykte pressa og på nett har boka fått et flertall negative tilbakemeldinger, så vidt jeg har kunnet se. Om den er dårligere enn forventa, er jo ikke så rart, når forventningene er så høye!

      Og jeg er helt enig i at Nesbø ikke burde hatt behov for så mye markedsføring, og det har han vel strengt tatt ikke heller. Men forlag, bokhandelkjeder og andre salgskanaler har makt til å skape bestselgere om de bare vil det nok. Og det gjorde de med "Politi". Bare synd at så mange blei skuffa! Tenk så mange forfattere som ville blitt overlykkelige over en brøkdel av Nesbøs spalteplass. Mer differensiering hadde vært fint. Det ville jeg som leser i alle fall satt stor pris på. (Tror Bjørg på mellom linjene skreiv om dette i vår.)

      Slett
    2. Det er jo synd da, at forventningene skrus så høyt og dermed angir fallhøyden langt der oppe fra, men jeg kommer stadig tilbake til det du skrev om at forfattere ofte skriver ulike bøker og i ulike sjangere og dermed blir det galt å måle etter bra-bedre-best. Nå kom jeg i tanker om det å lese forfattere som ikke lengre lever, en får kanskje et annet innblikk i deres forfatterskap ved å se det fra begynnelse til slutt - noe som kan være vanskelig med samtidsforfattere. Det er gjerne her bra-bedre-best er mest inne i bildet. Jeg skal sjekke Bjørg sin side, hun har mange gode innlegg så takk for tips!

      Slett
    3. Det var en fin differensiering, med samtidsforfattere og forfattere som ikke lenger lever. En veit jo aldri hvordan neste bok blir hos disse som stadig er skrivende. Det er vanskelig, og en bør kanskje ikke, sette dem i bås. Jeg tenker at det også kan virke som et massivt press på forfatteren, bare å vite at andre venter på noe som er akkurat slik, bare bedre. Hva hvis historia går sin egen vei? Hva hvis det blir noe helt anna, og kanskje ikke best å lese, men best å skape? Det er to helt forskjellige ting.

      Slett
    4. Sant nok - det vil bli interessant å se (hvis vi får se det) om nåtidens forfattere blir husket eller glemt om tja hundre år eller så. Og om presset de har på det du sier vil vise seg på den ene eller den andre måten!

      Slett
    5. Ja, det hadde vært en spennende prosess å være vitne til! Blir for eksempel Knausgård kanonisert, eller må bøkene hans så til de grader forstås i en samtidskontekst at de er uinteressante om tjue, femti eller hundre år? Må innrømme at jeg har mer tro på Wassmo!

      Slett