Meg eier ingen

Bildekilde: Gyldendal

Meg eier ingen (norsk utgave Versal, 2008) har stått i hylla mi sia jeg helt overraskende fikk den til jul i 2010. Jeg har sett på den mange ganger, lest teksten bakpå, granska bildet på framsida, hvor far og datter er foreviga i noe som ser ut til å være et herlig og lykkelig øyeblikk. De koser, holder rundt hverandre, de ser bare på hverandre, de ler, det er nesten så jeg kan høre dem, det er som om det ikke fins flere enn de to i hele verden. Og det samme skildres i boka, denne ekstreme tosomheten som egentlig dekker til en voldsom ensomhet, dårlig samvittighet og alt som ikke går som planlagt. Det er bare de to, far og datter, de er i sin egen boble, det er dem mot røkla, mot verden, mot livet. Men problemet er at det ikke er sånn. Livet banker ikke akkurat på døra og spør om å få komme inn. Plutselig står de bare der, og det som ikke skulle skje, har skjedd.

Det er svenske Åsa Linderborg (f. 1968) som fører pennen, og debutboka fra 2007 som jeg kvier meg for å kalle en roman, dreier seg om hennes egen oppvekst i industribyen Västerås i Sverige på 1970-tallet. Derfor er det fort gjort å kalle boka en slags sjølbiografi, sjøl om den egentlig ikke er det. Det er nemlig ikke lille Åsa Natasja Andersson som står i fokus. Mer enn noe annet portretterer Lindberg faren sin, metallarbeider og herdermester Leif Boris Andersson (f. 1941), også kjent som Leffe. Det er han hun skriver om, og om hvordan forholdet deres var, fra hun var bitteliten og nesten ikke husker opp eller ned, til langt seinere, da alt var så annerledes. Boka er en utrolig sterk kjærlighetserklæring til en far som alle barn nesten instinktivt vil ha, fordi han leiker, tuller, tegner, promper, ser på tv og kjøper godteri, men som ingen egentlig burde ha hatt.

For pappaen til Åsa drikker. Han kjøper øl omtrent hver dag, hele lønna går til øl, kanskje litt prästost og kreps på lønningsdagen, godteri til Åsa. Når pengene tar slutt, sykler Åsa og pappa bort til farmor og farfar. Der får de middagsmat - og penger. Penger til mer øl. Og pappa nøler ikke med å bruke Åsas penger også. Han tar fra sparegris og bankbok til det er tomt, han låner fra de han kjenner, men betaler aldri tilbake. Pengene blir til Pripps og drikkes opp. Først seint på kvelden går pappa og legger seg, og da følger Åsa med. Han tenker jo ikke på at hun trenger mer søvn enn han. Dagen etter står de tidlig opp. Åsa og pappa spiser ikke frokost hjemme. Aldri frokost, men ofte oppkast i oppvaskkummen. Pappa sykler og setter fra seg Åsa i mørket utafor barnehagen. Der må hun vente, i all slags vær, til de voksne kommer og barnehagen åpner. Åsa har hemmeligheter med nesten alle de voksne i barnehagen. De dekker over Leffes utilstrekkelighet som omsorgsperson og sier ingenting. Hjemme har de ikke sengetøy, ingen håndklær på badet. Åsa kan ikke huske at de vaska seg eller pussa tenner, at det noensinne var viktig. Det er tante Majken som vasker klærne deres, og i helgene, når Åsa er der, blir hun vaska også. Naboen sier at pappa lukter piss.

Mamma og pappa var unge da de gifta seg og fikk barn, skriver Linderborg. Og de gikk kanskje inn i roller som noen de ville være, for hverandre, men som de egentlig ikke var. Kanskje den indre kampen blei for vanskelig. Kanskje kranglene blei for mange. Kanskje forskjellene var for store, sjøl om de var enige i mye også. Begge var nemlig kommunister. Men mammaen til Åsa var ikke redd for å være kommunist og radikal, hun gikk gjerne i demonstrasjonstog og blei seinere politiker. Pappaen til Åsa var redd for å skrive under papirer med rød penn, i tilfelle noen da skulle tenke at han var kommunist og fordømme han på noe vis - sjøl om han var kommunist hele sitt liv, og sjøl om han blei fordømt også, men ikke for akkurat det. Den unge Åsa vokser opp med disse to ulike variantene av kommunismen. Hun ser at mora er konsekvent. Men hos far er det sprik mellom liv og lære. Han vil så gjerne være en fin mann, en rik mann, en god mann! Kanskje vokste de fra hverandre, mammaen og pappaen til Åsa. Eller kanskje det bare var drikkinga hans.

Før Åsa er fire år, drar mammaen hennes. Hun orker ikke mer av livet med Leffe. Og for at pappa ikke skal bli så lei seg, gir hun han det fineste hun har, Åsa Natasja Andersson. Fra da av er det bare pappa og Åsa, hver dag. Han gjør alt for henne, alt han kan, men det er egentlig ikke godt nok eller bra nok, det er det lett å forstå for en voksen leser. Og det svir å lese om utilstrekkeligheten hans, om tankeløsheten, om mangelen på hygiene, om manglende oppfølging, dårlig og lite mat og så videre. Det skal jo ikke være sånn! Barn skal ha faste, trygge rammer, gode kår, tilpassa rutiner. Foreldrene skal ikke selge barnas sykler for å få penger til pils og sprit. Men Åsa elsker pappa og synes han er verdens beste. Hun har ikke begreper om hva han gjør, om hvordan det, de, framstår, om hvor ille han og hun egentlig har det. For er det noe hun veit, så er det at pappa elsker henne. Hun er det viktigste for pappaen sin, han for henne. Og sammen får de det til å fungere ganske greit. Men det blir helt, helt feil likevel.

Meg eier ingen gir leseren mange tanker og assosiasjoner, for eksempel fra Åsas barndom til egen barndom og egne familieforhold, og videre til slik det ideelle "skal være" - til den berømte kjernefamilien og hvilke lover og normer foreldre faktisk må forholde seg til. Boka viser enkelt og rolig fram de mange sprika mellom forventninger og realiteter en finner på alle slags nivåer og lag mellom mennesker og i samfunnet. Både forfatteren og hovedpersonene sympatiserer med arbeiderne og kommunismen, men Linderborg viser også fram hvilke ideologiske problemer som skapes i og i mellom de ulike variantene av overbevisninga. Uten å diskutere, skildrer hun ei mannsrolle og ei farsrolle som er på kollisjonskurs både innad, ideologisk og i et samfunn der tida og teknologien stadig går fortere, slik at den stolte mesterherderen til slutt ikke trengs lenger. Ikke at han kan jobbe, heller. Etter flere tiår med intens drikking, ei drikking som skal demme opp for store tap, har han så problemer med nervene at han tvangssjukmeldes. Tilslutt blir de gamle, store kjøttknokene av noen never små og mjuke.

Uten å bruke stigmatiserende begreper som omsorgssvikt, setter Linderborg ord på nettopp hvordan det kan fortone seg, både for far og datter. Skildringene er så enkle, språket så flytende og lett, men bak ligger det et kraftig trykk. Følelser, stemninger, dårlige minner, vonde tanker, såre øyeblikk, lykkelige stunder - alt presser seg på, fra begge sider, og gjør relasjonen og situasjonene komplekse og vanskelige. Den litt eldre versjonen av Åsa balanserer mellom å være lojal mot den snille pappaen som alltid har vært der, eller mot seg sjøl, som er i opprør og som plutselig krever noe annet, noe mer. Det er vondt, for leseren også, når deres tanker, følelser, lyster og behov ikke alltid er sammenfallende, når Åsa blir sittende aleine. Samtidig er det vanskelig å gå med på at det er omsorgssvikt, for Leffe er jo full av omsorg og vil bare det beste. Bare ikke alltid på riktig måte. Bare ikke alltid til det beste for barnet. For eksempel når han må jobbe ekstra skift på fabrikken, både kveld og natt, og tar Åsa med seg bakpå sykkelen. Ikke et ord til kjerringene i barnehagen, sier pappa, og Åsa sier ingenting.

Foreldrerolla er vanskelig nok i seg sjøl om en ikke skal legge skilsmisse og alkoholisme på toppen av det hele. Det er så mange måter å ikke få det til på, så mange måter å takle på. Og det er så mye som ordner seg, som går seg til. Likevel: unger tåler mye, men ikke alt. Det veit både pappa og Åsa. Derfor kan hun plutselig få bøker i gave, eller noe annet, for han veit innerst inne at han ikke er bra nok. I Meg eier ingen får vi skildra en versjon av foreldrerolla som jeg tror er representativ for mange etterkrigsbarn og en generasjon framover. Særlig nær er den nok for de som er oppvokst i det svenske industrisamfunnet. Samtidig skriver Linderborg såpass allment om skilsmisse og det den kan medføre, at både ungdommer og voksne kan kjenne seg igjen i det. Fortellinga framstår som sann, den er oppriktig og samvittighetsfullt skrevet. Forfatteren svartmaler aldri, og hun velter seg ikke i vonde detaljer, og jeg får en følelse av at hun har forsøkt å være så ærlig som mulig. Hun skriver det som det var, og er.

    "Kanskje de mente de hadde sveket meg.
     Det var det andre sa at de hadde gjort, begge to, men på forskjellige måter. Dommen over mamma var spesielt hard - hvordan kan en kvinne gå fra sitt barn?
     Hadde hun sveket meg?
     Hun, kanskje, men ikke han. Han hadde jo gitt meg all den kjærligheten som var å få.
     Han, kanskje, men ikke hun. Hun hadde jo faktisk vært der hele tiden."          (side 234)

Han er en alkoholisert slask, men han er hennes pappa. Og hun elsker han for alt han har gjort for henne. I ti år bor de tett, tett på hverandre, er bestevenner og gjør alt sammen. Når han går på do, følger hun etter. De sover i samme seng til hun er ti år. Hun er med han på jobb, han tar dagen fri for å være med på Luciafeiring i barnehagen. Han sitter der i dressen sin og stråler mot henne som betyr alt. Så blir hun såpass stor at hun skjønner litt for mye. Hun gjennomskuer at han ikke kan engelsk, det er bare tulleengelsk. Han er ikke så morsom lenger. Hun blir lei seg når han har solgt sykkelen hennes. Hun blir sint fordi han drikker. Og hun skammer seg. Meg eier ingen er fylt med disse doble følelsene som ofte oppstår i nære relasjoner, og som her blir ytterligere komplisert på grunn av alkohol, men er aldri tvetydig i sitt budskap.

Med Meg eier ingen har Linderborg gitt faren sin en raus, ektefølt gave. Jeg forstår at hun ikke kunne skrive boka da han levde. Men jeg skulle ønske han kunne fått lest den, for han ville vært så uendelig stolt. Arbeidsløs blei han, skriver Linderborg, men ikke verdiløs. Det er en uhyre viktig presisering i et samfunn der et menneskes verdi alt for ofte blir målt i antall skattekroner de genererer i løpet av et gjennomsnittlig liv. Takk for Åsa, skriver mammaen til forfatteren på båredekorasjonen. Og jeg kan ikke annet enn å nikke. Åsa var Leif Anderssons fremste prestasjon. Og han gjorde så godt han kunne.