Innlegg nr. 500

Kjære alle sammen, trofaste og tilfeldige lesere, ivrige kommentatorer og dere mange stumme klikkere, i løpet av kort tid er to milepæler nådd her på bloggen: besøk nummer 50.000 og innlegg nummer 500! Det betyr veldig mye for meg, og er innmari stas. Da jeg begynte i 2009, etter mye nøling, hadde jeg aldri sett for meg at det skulle gå så langt. Det kan komme av at denne bloggen var noe helt anna på vinter- og vårparten i 2009 - det var en slags hemmelig og høyst privat forholdsdagbok som jeg og samboeren min skreiv på sammen. De første månedene var det så godt som ingen lesere, men så gjorde vi heller ingenting for å få noen. Men etter hvert blei bloggen mer og mer mitt prosjekt, og i grunn var det ikke så spennende å skrive om husvask, bollebaking, utsikta fra stuevinduet og lignende greier. Det var jo ikke det jeg var interessert i sjøl! Og hvor privat kan en egentlig være på nettet?

Det var ikke helt tilfeldig at jeg begynte å skrive om bøker og litteratur. Det er jo det jeg alltid har vært glad i, opptatt av og etter hvert utdanna innafor, og jeg hadde lenge leita etter et forum hvor jeg kunne prøve meg fram - være seg som amatørsynser eller mer kvalifisert anmelder, skaper av korte og useriøse bokomtaler eller å gå fullt opp i rolla med å være en bevisst litteraturformidler. Det er mange veier å ta for en nybegynner, og etter mange år med øving, prøving og feiling, har jeg nå kommet fram til en form som jeg sjøl synes fungerer godt. Og det virker som om det er flere som setter pris på det, noe jeg er veldig glad for.

Å skrive om bøker er ikke alltid så lett. Det er ulike retninger - nesten sjangre - som jeg påpeker over, men det er også mange fallgruver å gå i underveis. Hva er kvalitet? Er det "lov" med totalslakt? Da jeg i 2011 leste ei bok jeg virkelig ikke var fornøyd med, skrevet av en norsk debutant, valgte jeg å ikke oppgi navnet på forfatteren i anmeldelsen. Det føltes rett og slett ikke rettferdig at mine bistre ord skulle limes til, og kanskje ødelegge, en forfatterspire. Er sånt føleri egentlig godtatt, eller skal det settes til side? Kan det settes til side? Og hvor mye kan, eller skal, en lese inn i et verk? Kan en fullt ut være bevisst på denne merverdien som en leser inn, og skal det oppgis i anmeldelsen? Hvor går grensene for hva en kan si - og ikke si - om bok og forfatter? I litteratur-Norge er det mange som kjenner hverandre, og det fører fort til habilitetsproblemer. Hvordan skal en stille seg til sånt? Er det "lov" å hjelpe fram familie og venner som skriver, eller skal en holde seg helt unna? Og hvordan skal en egentlig hjemle egne lesninger?

Slike spørsmål tenker jeg på nokså ofte, særlig mens jeg leser ei bok jeg har tenkt til å skrive om her på bloggen. Nå for eksempel, holder jeg på med ei bok av Cora Sandel. Når forfatteren er død, er det i seg sjøl både frigjørende og hemmende når jeg kommer i gang med skriveprosessen. Nettopp fordi vedkommende er borte, kan jeg jo skrive hva jeg vil. Men samtidig skal en behandle forfatteren, også i aller høyeste grad de som er døde, med respekt. De kan jo ikke forsvare seg eller si i mot, sjøl om min lesning er aldri så god eller dårlig. Men en skal ikke bukke og neie for alle døde som en gang skreiv noe på en serviett eller rissa på ei sladrepinne. Å være en død forfatter gjør deg ikke automatisk til en god forfatter. Respekt, ja, men ikke så det tyter over. Og dessuten er det jo verkene vi leser, ikke forfatterne. Av og til er det derfor viktig å være seg bevisst hvilken lesemåte en har valgt seg: en forfattersentrert, en verksentrert eller en lesersentrert. Men dette er jo ofte uartikulert hos leseren i lang tid etter både lesninga og skrivinga. Der kan vel jeg, som så mange andre, bli flinkere.

Når vi leser ei bok, er det mye som kan farge oss både forut for lesinga, underveis og etterpå. Jeg prøver bevisst å unngå å lese om boka jeg holder på med, jeg vil at lesinga mi skal være rein, jeg vil at den skal stå på egne bein og ikke ledes inn i andres tankerekker. Det er til og med sånn at jeg kan be mamma om å ikke snakke om ei bok hun har lest, fordi jeg kanskje har tenkt til å lese den om noen år. Det kan virke hysterisk, men jeg veit at jeg vil huske hennes ord og hennes vinkling, og fordi jeg ønsker å ha en pur leseropplevelse, må hun fint holde snasken både lenge og vel. Heldigvis takler hun det fint, i motsetning til mange andre, som bare må lire av seg ett eller annet.

Men mange er ikke som meg - mange oppsøker velvillig både djupsindige anmeldelser og overfladisk skvalder før og mens de leser ei bok - begge deler fins i dagspressa og her i blogglandia, og det er av og til vanskelig å orientere seg. Er for eksempel en anmelder som er ansatt i Aftenposten "bedre" enn en røynd bokblogger? Mange vil kanskje instinktivt og automatisk svare ja, men i noen tilfeller er det lurt å tenke seg om en gang til. Å stole blindt på andre lesere - gode og dårlige - tror jeg uansett kan føre til mange tilfeldigheter, mange avfarginger og mange underlige lesninger. Men det fører også nye innganger, friske perspektiver og spennende poenger. Og det er derfor jeg, når jeg endelig både har lest og skrevet om boka, også leser andre bokblogger. I løpet av noen år har jeg til og med leita meg fram til noen favoritter.

Takk igjen til dere som er innom her, som leser, tenker og skriver. Takk for at vi kan ha lesinga, bøkene og litteraturen til felles sjøl om vi egentlig ikke kjenner hverandre. Takk for lav terskel, åpenhet, morsomme kommentarer og spennende innspill. Og takk for mange gode boktips, fine omtaler og minneverdige formuleringer. Riktig god vår til dere alle!