Biografi: Enquist i München

Bildekilde: Kelkoo

Det er tid for ei ny runde i Ingalills biografilesesirkel, og denne gangen er temaet sportsutøvere av alle slag. Som vanlig ligger min tolkning av emnet helt på sida av hva som kan være tillatt. Jeg er nemlig ikke så interessert i atleter før og nå, eier ingen slike bøker sjøl, og er i alle fall ikke interessert i å kjøpe de kjipe dokusåpebøkene (les: "biografier") som bokhandelen synes å være proppfull av nå for tida. Derfor har jeg denne gangen en utvida forståelse av "biografi", og mener med det alle former for verk der noen skriver litt om hva noen andre driver med. Jeg er også litt løssluppen med termen "utøvere", og skvisjer her inn alle som er å finne på og i nærheten av en stadion. Resultatet kan bli så mangt, og du forventer kanskje at jeg skal lure meg til å lese og skrive om Kjell Westös Faren ved å være Skrake (2002) eller noe lignende, hvor idrett, blant mange andre temaer, behandles skjønnlitterært. Nei, gi meg heller noen gamle artikler!

Ja, vi må gå litt tilbake i tid. Nærmere bestemt til 1972. Stedet er München, Tyskland, anledninga er oppkjøringa til og avviklinga av Tysklands første sommer-OL sia de famøse "Hitlerleikene" i Berlin i 1936. Jesse Owens, noen? Vår helt heter, som vanlig, Per Olov Enquist (f. 1934), i tekstene figurerer han ganske enkelt som han eller E. Han er 38 år og en noe utradisjonell journalist for den svenske avisa Expressen. I løpet av noen dager med forberedelser på forsommeren, kvalifiseringsrunder og en hel måned med sommerleiker i månedsskiftet august-september, skriver han 28 artikler, eller berättelser, hjem til sitt fedreland. "Jag har försökt beskriva det jag såg", skriver han, og lar oss se akkurat det han så. På godt og vondt.

Det han først ser, er en park i Augsburg. Det er OL-kvalifisering og han, det vi si E, finner først ikke fram til baskethallen der han skal overvære kvalifiseringskampene. Men på et vis finner han fram likevel, og i mens og underveis lar han tankene fare både fjernt og nært, han skildrer egentlig ikke kampen, men taktikken, tankene og forestillingene som ligger bak og i spillet, forventningene på de halvtomme tribunene, jubelen, skuffelsen, han tar seg tid til å assosiere videre fra enkeltspillere, lagene, trenerne, stedet: "Augsburg är en stillsam liten industristad i Bayern, och här finns gott om grekiska gästarbetare." Resultatet er informative og svært gode artikler med bredde, dybde og personlighet, som ikke kun holder seg til de sportslige prestasjonene, men som også gir opplysninger om økonomi, historie, kultur, samfunnsstrukturer, maktforhold og så videre. For meg er tekstene mye nærmere essaysjangeren enn avisartikkelen. Og i tillegg er det plass til humor (noe jeg sjeldent ser i den pinlige blekka som er min lokalavis, ikke minst når det kommer til behandlinga av lokale "idrettshelter" - fins ikke magamål): "E finner till sin förvåning att kännetecknet på en god basketspelare är att han hatar handboll." Politisk ukorrekt er det også!

De 28 berettelsene i Katedralen i München (1972) er av varierende lengde, og har nokså varierende tematikk. Inngangen og det overordna perspektivet er alltid noe som har med idrett å gjøre, enten Enquist bevitner en kamp eller deltar på en pressekonferanse. Men han spinner videre på sjøl de minste elementer, og kan helt fint og meget elegant gå fra skildringer av teltbyen i München, de bølgende, lyse glassteltene, som mest av alt minner om en katedral, til "Den duktige lille Coubertin var en jävel på att arrangera banketter" - historia om det moderne OL-ets bakmann, som starter tilbake i 1894. Det er tittelessayet jeg her refererer til, en elleve sider lang, godt komprimert tekst fylt med fakta og visjoner, teorier og nederlag. Athen 1896, Paris 1900 - det var jo ikke dette Pierre de Coubertin egentlig ville. Men så begynner en å se fram mot Berlin 1916. Prosjektet virker å være mer stabilisert nå, det kan faktisk bli suksess! Enquist skriver: "Med nya grandiosa planer såg man sedan fram mot Berlin 1916, men så kom ett skott i Sarajevo och världens ungdom kallades i stället att förblöda i skyttegravarna."

Språket er drivende godt, presist, finslipt og velbalansert. Enquist skriver svært, svært sjelden for mye, ofte inkluderer han bare en antydning til hva han tenker på, hinter til - det er mest opp til leseren sjøl om hun tar assosiasjonen, parallellen, poenget - eller ikke. Her fikk jeg mye ekstra fordi jeg har lest nyere historie, og nylig forfriska de viktigste momentene i svensk politikk på 1960- og 1970-tallet i Åsa Linderborgs Meg eier ingen. Men til forskjell fra den boka, som jeg leste på norsk, leser jeg Enquist på velklingende, syngende svensk. Og jo mer jeg leser, jo vakrere finner jeg språket, og Enquist bruker det så nydelig, sjøl som journalist for Expressen, sjøl når han rakker ned på Hitler og plukker fra hverandre maktstrukturene i OL-ledelsen.

For mer enn noe annet avslører Enquist hva som egentlig ligger bak OS - "de olympiska spelen". Slik sett framstår tekstene som en del av et større ideologisk prosjekt hvor en uartikulert, tidsriktig marxisme er drivkrafta. Dette finner en også paralleller til i Enquists omfattende skjønnlitterære produksjon. Blant anna er mange av de tidligste verkene hans sjangeroverskridende dokumentarhistoriske bøker hvor forfatterens sympati alltid ligger hos de svake og vanskeligstilte. Gjennom dette, å ta parti med de svake, arbeiderne, de svarte, med idrettsutøvere uten økonomisk støtte, med østtyskere, med de som har reist jorda rundt "bare for å tape", med "underdogen", forteller han deres OL-historier, som er nokså annerledes enn de medieskapte glansbildene vi er vant til i dag. Når alle de andre ser på vinnerne, ser Enquist på taperne. Det blir OL nedenfra og til en viss grad innenfra. Og noe av det aller viktigste som Enquist belyser her, er for det første hvordan og hvorfor idrett blir politikk, og dernest hvordan de ulike ideologiene kolliderer med idealismen på skjebnesvangert vis.

Noen av dere veit sikkert hva som hendte i München i 1972 - i alle fall det som for all ettertid er blitt stående som OL i München i 1972. Og veit du det ikke, vil jeg råde deg til å ikke søke på noe som helst på det digre internettet - les heller boka til Enquist! Jeg skal ikke skrive om det, jeg heller. Det eneste jeg vil påpeke er at denne essaysamlinga handler om så mye mer enn det. Den handler om hva OL var før hendelsen, om hvordan denne idrettsfesten egentlig var en skjør sammenslutning på tvers av mennesker og nasjoner og idrettsgreiner, en sammenslutning som stadig blei utfordra. Var det ikke spørsmålet om apartheid, så var det nazismen eller kommunismen, og var det ikke det, så var det presse, økonomi, sikkerhet, bosteder, ressurser. Langt på vei, med sitt særegne perspektiv og blikk for bredde og detaljer, forklarer Enquist det uforklarlige.

Naturligvis henger vi på tribunene også. Og i innestengte presserom, i regnvåte gater. Vi følger blant anna basket, boksing, svømming, løping, tikamp, diskos, stavhopp, spydkast, vektløfting, leirdueskyting, roing, hekkeløp. Vi blir kjent med tragiske tap, urettferdige utestengelser, umulige utfordringer, fantastiske seire. Enkeltutøvere, lagprestasjoner, trenere. Gjennom Enquist kommer vi tett på historiene om John Carlos og Thommie Smith, Avery Brundage, Ragnar Skanåker, Kjell Isaksson, Julius Luipa, Baatar, Gunnar Larsson, David Rigert, Bruch og mange, mange flere. Og midt oppi det hele er journalisten E, han, stadig på jakt etter å bli fortalt den neste olympiske gledeshistoria, skildre det vanskelige nederlaget, fange seiersøyeblikket - i både ord og bilde. Samtidig klarer han ikke å la være å sette alt han bevitner inn i en større sammenheng. "Och E drar då ett streck i sin lilla bok, stryker över ordet korean och japan och halvfigur och rysk ammunition, och stryker också över bristande olympisk anda. Och så finns ingenting kvar att stryka över."

Ja, hvordan er så dette en slags biografi? På mange måter, vil jeg si, i alle fall om en legger godvilja til. I korte, presise trekk skriver Enquist en versjon av vår tids OL-historie. Han gir både Coubertin og Brundage inn så hatten fyker av, og vi kommer svært nær mange av datidas største og viktigste idrettsutøvere. Vi får en mengde biografiske opplysninger og en drøss årstall, slik at vi kan plassere det som skjer i forhold til hverandre på ei tidslinje. Men viktigst er kanskje det at Enquist får oss til å føle med de menneskene han skildrer. Byen München spiller også ei viktig rolle i tekstene. Sist, men ikke minst, skriver Enquist inn seg sjøl - han er han, han er E, han som ser, tenker og skriver alt vi leser. Derfor kan Katedralen i München også leses som en biografisk beretning om en manns opplevelser - en øyenvitneskildring av de varme dagene i august og de regntunge dagene i september i München 1972. Det er dager som endrer alt.

"En olympiad, den i Berlin 1936, för att erövra världen. En annan, München 1972, för att stryka över, och glömma. Den olympiska ringen sluter sig. Men bortom alla de planer som konstrueras för att politiskt använda spelen höjer sig glastälten över Oberwiesenfeld, på kvällen skimrande i grönt som havsvatten. En världslig kyrka, en katedral, den senaste i raden av de som drömdes fram av den lille Coubertin, han som byggde en ny religion och trodde att världen behövde en kyrka."