Vannmelonen

Bildekilde: Bokklubben

Etter å ha lest Sigrid Undsets storverk om Olav Audunssøn, var jeg ute av stand til å lese i flere dager etterpå. Det er kort sagt et svært mektig og intenst verk som krevde en del etterarbeid i form av refleksjon. På dag nummer fem bestemte jeg derfor at jeg måtte komme tilbake til bøkene, men det med noe lettere. Og da mener jeg veldig mye lettere. Som sagt, så gjort.

I ulesthyllene mine er det ikke veldig mange lettvektere, men noen har da sniki seg inn opp igjennom åra. Et av de nyeste tilskuddene er faktisk en nyere utgave Vannmelonen (2014), skrevet av irske Marian Keyes (f. 1963) og oversatt til norsk for første gang i 2001 av Astrid Eggesvik (f. 1970). Boka kom ut på engelsk i 1995, og blei raskt en bestselger innafor sjangeren som ofte benevnes som chick-lit eller feelgood. Av mangel på gode norske begreper, får lett underholdningslitteratur være dekkende nok. Keyes var for øvrig sammen med kollega Helen Fielding (f. 1958) med på å starte den første bølgen av lett og morsom litteratur av, med og for unge kvinner.

Lista er med andre ord lagt helt ned, og resultat og utbytte er naturligvis deretter. Men fy søren, så moro det var å lese ei bok der sidene fløy! Fire hundre og førtitre sider tok bare tre dager med kveldslesing, og krevde null innsats fra pannebrasken. Det gjorde utrolig godt, og jammen gjorde ikke boka meg glad også! Kanskje sjangerbenevnelsen "feelgood" er sann, eller kanskje det bare var tilfeldig? Hovedpersonen hadde det tross alt rimelig trasig fram til side fire hundre og trettini, men hun var svært raus med sjølironien og overdrivelsene.

Og opplegget er altså som følger: Den lykkelige, godt gifte Londonbosatte iren Claire Walsh på tjueni år har akkurat fått sitt første barn, ei nydelig lita jente. I timene etter fødselen er hun helt i ekstase over egen prestasjon og det vakre barnet. Når ektemannen James kommer inn på rommet hennes på barselavdelinga, er hun overbevist over at han er skal fullrose henne og den lille. Men han er kommet for å si at han forlater henne. For ei anna, eldre, tjukkere og gift kvinne med tre små gutter. Og så går han.

Claire er sønderknust, og forstår ingenting. Først nekter hun å tro på det han har sagt, og forsøker å rasjonalisere det hele. Han ringer nok snart, han kommer nok snart, han venter sikkert hjemme, han dukker opp. Men når det ikke skjer: Hvorfor drar han? Hvorfor ville han ikke en gang holde datteren sin? Hva er det som har skjedd? Hva galt har hun gjort? Og så videre. Og fordi hun er i en totalt hjelpeløs sinnstilstand og attpåtil har det nyfødte barnet, finner hun ut at det beste er å dra hjem til mamma og pappa i Dublin. Der kan hun både få trøst og hjelp.

Hjemme råder det sedvanlige kaoset med søstrene Anna og Helen, henholdsvis ei eksentrisk virrepære og en utspekulert sinnatagg, ei mor som aldri vasker eller lager middag og en far som til stadighet steller huset. De to resterende søstrene (Claire er eldst) har flytta ut. Claire er utrøstelig og tilbringer de første dagene med å gråte. Så drikke. Så sykle som en gal på den gamle treningssykkelen. Men etter noen uker er det som om hun lander litt, og nesten klarer å akseptere det som har hendt. Dette er hennes virkelighet nå. Og sjøl om det alltid er noen som krangler hjemme i det store huset, har hun i alle fall støtte og hjelp, og hun kjenner seg ikke så forferdelig ensom. Og James? Hun har ikke hørt et knyst fra han, den drittsekken. Men hun skal klare seg.

Og brått klarer hun seg litt for bra. Helen har med seg noen hjem fra college, og det gjør godt å skravle. Claire lager middag, hun handler klær og begynner å få kontakt med sitt gamle jeg igjen. Hun har rett og slett latt James gå. Og da blir hun naturligvis veldig sjokkert når han plutselig kommer til Dublin og banker på døra hos familien Walsh.

Mer kan jeg ikke røpe uten å avsløre hele boka, men alle som kjenner sjangeren veit nok hvordan dette ender. Naturligvis er det mange geberder og ukvemsord på veien, og de fleste får så hatten passer og mer til. Men som leser heier en på Claire, og sjøl om det lenge ser ut til å gå galt, klarer hun til slutt å hente seg inn igjen. Så får det bare være at det er litt utroverdig og teit underveis, og at i alle fall denne leseren får helt fnatt av de kleine og svært sporadiske leserhenvendelsene. De er mildt sagt unødvendige. 

Boka er skrevet i et behagelig, friskt språk som står til hovedpersonens blikk på seg sjøl. Alt foregår i førsteperson, slik at vi kommer tett på, men heldigvis uten nevneverdig ubehag. Teksten er skravlete, lett og morsom, og slik sett innfrir forfatteren det sjangeren lover. Keyes blander også velkjente formuleringer og klisjeer med nye sammenligninger og overraskende vridninger - for eksempel allerede i tittelen. Det fører til at boka oppleves som original, sjøl om den egentlig er høyst ordinær. 

Videre er det noen transportetapper som er klumpete formulert og enkelte setninger som ikke henger på greip. Men stort sett klarer en å finne fram til essensen fordi situasjonen er tydelig og repetisjonene er mange. Perspektivet kan oppleves som noe dansende fordi Keyes i detalj går igjennom alle sinnsstemningene og humørsvingningene til Claire. Legg på litt slurv fra oversetter og/eller forlag, og du har en nokså solid underholdningsutgivelse.

I løpet av de første hundre sidene lurte jeg flere ganger på om jeg hadde lest boka tidligere, samtidig som jeg visste at det ikke var tilfellet. Det sier noe om hvor lett teksten kommer til å bli glemt også. Men om ikke annet: Jeg blei glad og fikk rydda greit opp i huet. Og nå er jeg klar for nye utfordringer.