Leserprofil

For tolv år sida gikk denne spørsmålsrekka sin seiersgang blant bokbloggerne. Jeg tenker at det er en morsom måte å sjekke status på - er det egentlig noen endringer hos meg som leser...? Svar gjerne, du også!

1. Hvilken bok leste du sist?

Siste fullførte bok var I eventyret av Olav Duun, bok fire av totalt seks bind i serien om Juvikfolket. For et stort verk det er, på alle måter! Boka jeg sist leste i, var Kniven i ilden av Ingeborg Arvola. Den er jeg snart ferdig med.

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?

Jeg holder på med fire forskjellige bøker akkurat nå (Kniven i ilden, Ramstasagaene, Tegn til sivilisasjon og I ungdommen), så jeg vil helst fullføre disse fire før jeg begynner på ei ny bok. Og da lurer jeg på om jeg ikke skal finne fram Thomas Mann, som har blitt behørig feira i år, jubilant som han er. Tittelen jeg har på lur er Buddenbrooks. 

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhylla di?

Det er nokså likt, tipper jeg. Muligens ei lita overvekt i kvinnenes favør. Jeg forsøker å lese så balansert og variert som mulig, og det gjenspeiles også i bokhyllene. Samtidig veit jeg hva jeg liker - noe som naturligvis også gjenspeiles i bokhyllene. På godt og vondt!

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av ei bok, eller tenker "nå har jeg kommet halvveis" eller lignende?

Ytterst sjelden. Det kan være en taktikk jeg benytter hvis jeg må tvangslese meg igjennom et kjedelig parti eller må komme raskt i mål med ei bok jeg ikke liker. Ellers ikke, da det i verste fall stresser meg og ødelegger leseropplevelsen.

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv.)

Det viktigste er at jeg har boka i biblioteket her hjemme, nærmere bestemt i den doble, spesialbygde ulesthylla. Deretter går det på hvor lenge boka har stått der, og hva jeg har lyst til å lese. Noen ganger tar pliktfølelsen overhånd, og jeg velger noe jeg har hatt på lur lenge, som da jeg leste Doris Lessing tidligere i år. Andre ganger er det hva jeg kjenner meg klar for å lese, som Olav Duuns bøker, som jeg har holdt på med i sommer. Av og til er det noe som er aktuelt, noe som er tilfelle med Arvolas bok nå. Hun har nylig vært på forfatterbesøk der jeg jobber. Atter andre ganger er det hva jeg umiddelbart fenges av når jeg ser på forsida, eller rett og slett hva jeg har lyst til å lese. Og da er det sånn at av og til tar pliktfølelsen overhånd...

6. Når er ei bok for lang?

Det er det vanskelig å svare helt konkret på, for det varierer. Når boka går på tomgang og ikke kommer videre, er den for lang. Da har verken forfatter eller redaktør gjort jobben sin. Et eksempel kan være bøkene til Marian Keyes. For meg oppleves de som svært lange og nokså kjedelige, fordi de er flate, uten undertekst og fulle av repetisjon. Da kjeder jeg meg som leser. Men merk at dette ikke har noe med skillet mellom ytre og indre spenning å gjøre. Ei bok kan være nærmest stillestående og uten handling, men likevel være intens å lese.

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?

Nei. Jeg leser aller helst på norsk og nynorsk, og foretrekker alltid det. Leser engelsk når jeg må.

8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale alle vennene dine til å lese?

Jeg snakker generelt mye om bøker med familie og venner, uten at det nødvendigvis betyr at jeg vil at alle skal lese det samme som meg. Det hadde nemlig vært veldig forutsigbart og treigt. Nå i det siste har jeg ledd av og med Agneta i Je m'appelle Agneta, vært oppslukt av Olav Duuns nydelige univers, der natur og mennesker er tett sammenvevd, jeg har vært nokså irritert på Lotta Elstads Klara i Xiania og virkelig blitt fascinert av den lille teksten som utgjør Sankt Brendans havseilas. Og ingen av disse titlene er "for alle", som i at de treffer alle lesere.

9. Kan du slutte å lese ei bok hvis den er kjedelig? I så fall - når gir du opp?

Jeg er en dedikert pliktleser. Det vil si at jeg stort sett aldri avbryter ei bok. Det har jeg gjort kun tre ganger hittil i livet, og jeg trakter ikke etter å gjøre det igjen. Dessuten tenker jeg at "kjedelig" ikke er grunn nok til å slutte å lese ei bok. Omtrent alle bøker kan lære deg noe og være med på å utvikle deg som leser, enten fordi boka er god å lese, teknisk interessant, har spennende handling eller nydelig språk, eller fordi den lærer deg hvordan det ikke skal gjøres... 

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhylla di - og hvilken finnes ikke?

Her er det uten tvil flest romaner, romaner av alle slag. Mange klassikere, noen helt ordinære samtidsromaner, flere spesifikt historiske romaner. I tillegg har jeg mye gammel litteratur, fra Gilgamesh og de homeriske epos til Snorre og islendingesagaene. En god del faglitteratur om historie, litteratur og språk fins det også her, være seg oversiktsverk, verk knytta til enkelthendelser eller fenomener, antologier eller sjangerspesifikke analyser. 

Videre eier jeg verken manga, grafiske romaner, tegneserier eller serielitteratur. Jeg har ikke kasta meg på romantasybølgen, har heller ikke romantikk eller fantasy hver for seg, og jeg har stort sett også unngått de mest intense sci-fi-bøkene. Jeg har ikke bøker om teknologi, og hopper i stor grad også over krim. Men det betyr ikke at jeg ikke kjøper disse bøkene, for det gjør jeg. Mange av dem havner rundt i andre hyller i eget hus da de blir gitt som gave til mann og barn. Alle andre slektninger får også bøker, enten de vil det eller ei. Og det at jeg ikke har bøkene i hyllene, betyr heller ikke at jeg ikke har lest noe av dette, for det har jeg også. Men da velger jeg som regel å låne på biblioteket, fordi jeg veit at sjøl om den grafiske versjonen av The Handmaid's Tale er svært interessant, foretrekker jeg romanen.

Egenvurderinga viser at det er noe endring her, men ingen egentlige drastiske forskjeller på de siste tolv åra. Det stemmer overens med egen oppfatning. Jeg har blitt mer bevisst hva jeg liker og ikke liker, og sjøl om jeg jevnlig utfordrer det, ender jeg ofte opp et sted i nærheten av startstreken. Jeg har også mange forfatterskap jeg følger tett, og disse er i stor grad de samme som i 2013. Mon tro om det holder seg slik i tolv nye år?

Innlegget fra 2013 kan leses her.  

Je m'appelle Agneta

Bildekilde: Bokelskere

Det er sjeldent jeg leser svært lettbeinte bøker, men nå har jeg gjort det! Og av og til er det kanskje ikke så dumt. I alle fall ikke når boka det gjelder er Je m'appelle Agneta av svenske Emma Hamberg (f. 1971)!

Agneta er veldig midt i livet med sine 49 år. Og hun er nokså satt, kanskje til og med helt satt fast. De to barna har flytta ut og tar bare kontakt når de trenger penger (swishe, som det står i boka - kunne gjerne vært oversatt med det norske vippse, lurer på hvorfor det ikke er gjort?), og mannen Magnus er mer opptatt av ukas fugl på sin egen Instagramkonto, eviglange sykkelturer i all slags vær og aller helst svømming, gjerne i kaldt vann, også i oktober eller november, enn av kona. Dessuten kjører han på med et ekstremt kostholdsregime som alle, det vil si også Agneta, må følge (null alkohol, ikke gluten, ikke sukker, ikke fett, null karbohydrater og så videre), og han vil brått ha sex fordi det er sunt for hjertet, sjøl om de knapt har vært intime på flere år og for lengst har hvert sitt soverom.

Jobben på trafikkontoret er verken spennende eller givende, og når arbeidsdagen er over, middagsbrokkolien er fortært, den tørre quinoaen er skrapa ned i matsøpla og Magnus har forsvunnet ut for å svette, legger Agneta seg på sofaen eller på soverommet sitt. Der drikker hun vin, som hun gjemmer under senga, og av og til tar hun en tur ned i kjelleren der hun har gjemt smør og syltetøy eller en veldig god ost. Hun smugspiser og smugdrikker og sukker høyt. Hvordan har det seg at dette er livet hennes?

Seint en kveld kommer hun ved en tilfeldighet over ei annonse: Eldre gutt trenge hjelp. Nå. Lage mat. Vaske klærne. Rengjøre kjempestor hus. Veldig viktig - hver fredager 17.00 på baren sin. Må prate svensken! Gutten bor Saint Carelle. Provence. Frankrike. Svar til bar-fabien@gmail.com. Slik vekkes endelig en interesse i den litt monotone og tafatte Agneta, en nysgjerrighet, en lyst! Hun har alltid drømt om å reise til Frankrike, om å snakke fransk, om å være et annet sted, i noe annet. Og helt ut av det blå sender hun en e-post og tilbyr seg å ta jobben. Kaoset er komplett da hun får den, og da Magnus vantro må være vitne til at Agneta pakker sakene sine og reiser. 

Turen går ikke knirkefritt, og situasjonen i Saint Carelle er ikke helt slik Agneta har blitt forespeila. For eksempel er det ikke egentlig en "eldre gutt" det er snakk om, men en gammel mann. En gammel, homofil mann med demens. Og "kjempestor hus" er mest som et slott, et overdådig, luksuriøst og prangende slott, med skitne klær, draperier og tunge gardiner, malerier, tomme vinflasker, skulpturer av nakne menn, rot, stearinlys, et svømmebasseng forma som en penis, bøker, musikk, mer rot, matrester, sigarettsneiper og katter overalt. Det eneste som stemmer, er at denne eldre gutten trenger hjelp. Kjempehjelp.

Slik er det duka for forviklinger i Frankrike, men også ei steil læringskurve. Ikke bare er språket nytt og ukjent, men det tar også tid å lande i alt det nye, og forstå hva hun skal gjøre og hvordan hun skal gjøre det. Det tar tid å forstå at Einar, mannen hun skal passe på, er sjuk. Og det tar tid å bli kjent med lokalsamfunnet, Einars bakgrunn og Einars venner. Det å besøke den lokale puben er heller ikke enkelt, og Agneta og Fabien, innehaveren, bruker oversettelser via telefonen for å snakke med hverandre på melding. Og hadde det ikke vært for at Einar egentlig er svensk og nå snakker mest svensk, hadde det nok ikke gått i det hele tatt, for språkøre kan en ikke anklage Agneta for å ha. 

Romanen er lettbeint og lettlest, sjarmerende og underholdende, og er greit oversatt av Eli-Ann Tandberg (f. 1970). Den har såre og litt sørgmodige partier, som for eksempel når Agneta gransker eget liv på jakt etter feil, eller skjønner at hun ikke lever sitt eget liv, men Magnus sitt, eller når Einar forteller om sitt lange liv og uvanlige og uaksepterte valg. Den har også enkelte avsnitt der forfatteren driver vill gjøn med erkekjedelige mannfolk i femtiåra - her sikter jeg sjølsagt til den svette Magnus i evigomklamrende kondomdrakt med tilhørende ullfett. Hamberg balanserer fint mellom disse to ytterpunktene, og holder seg såpass innafor at det er troverdig. Jeg brøler aldri av latter, men jeg griner heller ikke, og Agnetas reise, både den fysiske og konkrete, og den indre, mentale og emosjonelle, er oppriktig skildra. Jeg føler med Agneta. Og hun drites ikke ut, sjøl om det til tider er på grensa. 

Hamberg driter ikke ut så mange andre enn Magnus og de to barna han og Agneta har sammen. De blir mest stive pappfigurer, men det aksepterer jeg, for Agneta forflytter seg raskt bort, og det er borte, i Frankrike, at det hele utspiller seg. Unntaket er det som skjer mot slutten av boka, det er ikke troverdig i det hele tatt, men jeg skal ikke avsløre noe av det her. Vi følger Agneta i førsteperson og kommer svært tett på, nesten ubehagelig tett på. Vi får være med på usikkerheter, sjauing og matlaging, betraktning av egen kropp i speilet, utprøving i det franske, forsøk med Einar, tanker om livet hjemme i Sverige, prøving av undertøy og noen helt unødvendige runder med egen kropp. Det var det andre stedet Hamberg mista meg som leser - jeg tenker at ei voksen kvinne naturligvis er kjent med egen kropp, og at dette ikke trenger å skildres. 

På den andre sida underbygges denne tettheten, intimiteten om en vil, av tittelen og denne insisteringa på at "jeg er Agneta", som også gjentas i boka. Det er hun som ER Agneta! Setninga kan sies på nytt og på nytt, med ulike ord i versaler, og fortsatt være viktig. Er kanskje nettopp denne insisteringa avgjørende for at Agneta skal klare å finne seg sjøl, kjenne seg sjøl, eie seg sjøl, hun som har vært mer en kulisse enn ei viktig brikke i eget liv? Slik blir boka en kraftig påminnelse om at det aldri er for seint å ta tak i eget liv og endre kurs, framfor å klage over nedtråkka stier, svette ektemenn, kjipe vaner og kjedelig jobb. Merk at jeg ikke legitimerer en fullstendig ansvarsfraskrivelse og at en kan bruke boka som ei unnskyldning for å stikke av og drikke vin hele dagen, - balanse er viktig! Men en kan bruke boka som utgangspunkt for refleksjon rundt egen situasjon. Kanskje er det ikke så vanskelig å gjøre små endringer? Og kanskje er det nettopp i de små detaljene at gleden fins? 

Hvordan det går med Agnetas eventyr i Frankrike, vil jeg ikke røpe. Men jeg kan si såpass at det har kommet en oppfølger, og at jeg ikke har tenkt til å lese den. For sjøl om Agneta er sympatisk, varm og snill, er hun verken spennende, interessant eller særlig minneverdig. Boka er fort lest og fort glemt, men av og til er det helt i orden. For den var ganske hyggelig underveis. 

Vegetarianeren

Bildekilde: Bokelskere

Hvert år får vi, logisk nok, en ny mottaker av Nobelprisen i litteratur. Og av og til får jeg det for meg at det er en forfatter jeg bør lese. I mange tilfeller tar det flere år, for leselista er lang, men nå har jeg for en gangs skyld vært ganske rask! Jeg har nemlig lest Han Kang.

Han Kang (f. 1970) mottok Nobelprisen i litteratur i 2024, og blei med det både den første koreaneren og den første kvinnelige forfatteren fra Asia til å få prisen. Og at det var ei overraskende prisutdeling, er det mange som er enige om. Han Kang er verken hvit, mann eller fra Frankrike - som vanligvis er de som mottar prisen. Sånn sett er det et sprekt valg. 

Men hva slags forfatter er egentlig Han Kang? Fra debuten i 1995 til i dag har hun utgitt elleve romaner og fire novellesamlinger, så vidt jeg kunne finne ut av. Fem av romanene er oversatt til norsk. Og jeg har, som mange andre, tatt for meg Vegetarianeren fra 2007, oversatt til norsk ved Vivian Evelina Øverås (f. 1985) i 2018. Vegetarianeren blir av og til omtalt som den boka det er best å åpne forfatterskapet med. Så var det også ei bok forfatteren hadde stor internasjonal suksess med - romanen ga henne blant annet Bookerprisen i 2016.

Vegetarianeren handler om ei kvinne, Yeong-hye, som ei natt har en urovekkende drøm. Drømmen gjør at hun står opp og begynner å kaste alt kjøttet som fins i leiligheten. Det gjør mannen hennes nokså irritert. Han finner henne der, på kjøkkenet, det er midt på natta, og Yeong-hye tømmer kjøleskapet. Han forsøker å snakke med henne, men det er til ingen nytte. Yeong-hye vil ikke høre. Hun vil bli vegetarianer. Han blir sint. Det er jo han som har betalt for alt kjøttet. Og akkurat dette, denne scenen på kjøkkenet om natta, høres kanskje komisk ut. Det var i alle fall det jeg fikk inntrykk av da jeg leste bakpå boka. Men dette er bare begynnelsen. Og det er ikke morsomt.

For ingen vil respektere Yeong-hyes valg. Hun blir pressa. Manipulert. Skjelt ut. Hakka på. Gjort narr av. Mannen hennes og familien hennes blir flaue, nærmest krenka, av det som er hennes personlige valg. Og det hele kulminerer når faren hennes, den brutale faren hennes, i et familieselskap både slår henne og fysisk tvinger henne til å spise kjøtt. Det var en svært ubehagelig scene å lese. Men det blir verre. For i stedet for å lytte til Yeong-hye, møte henne med omsorg og forståelse, blir menneskene rundt henne enten avvisende, brutale, utnyttende eller fortvila. Slik baller et nokså enkelt valg på seg, og får katastrofale ringvirkninger. Boka er både vond, trist og fæl.

Noe av det første jeg tenkte, er at dette aldri ville skjedd i Norge. Yeong-hyes skjebne ville vært helt annerledes om den fant sted her. Det å være vegetarianer er vanlig, og det er verken skammelig eller flaut. Og det er nokså interessant, for det går rett inn i det jeg som leser opplever er en massiv kulturkonflikt, både mellom meg som leser og romanens kulturelle utgangspunkt, men også mellom Yeong-hye og de hun har rundt seg. Mye av det som skildres i romanen, som det å ikke spise kjøtt offentlig eller ikke bruke bh offentlig, oppleves som nokså ordinært for meg. Men i det koreanske samfunnet er det skammelig. Det er skammelig å ha ei kone som ikke bruker bh. Det er skammelig å ha ei datter som ikke spiser kjøtt. Og det i seg sjøl er jo helt sprøtt. Jeg klarer nok ikke helt å ta innover meg hvor ille dette er. Samtidig klarer jeg nok heller ikke å ta innover meg hvor viktig dette er for Yeong-hye, i alle fall ikke i begynnelsen av romanen. Og noe av årsaken til det, er at vi aldri får høre rett fra Yeong-hye.

Vegetarianeren er en stramt og bevisst komponert roman som er delt inn i tre deler. I den første delen ligger folkaliseringsinstansen hos mannen til Yeong-hye. Han er opptatt av å tjene penger, ha suksess, klatre sosialt, vinne status og utøve makt. Samtidig gifta han seg med Yeong-hye fordi hun var så vanlig. Han vil ikke skille seg ut, eller, kona hans skal i alle fall ikke skille seg ut. Hun skal bare være ei vanlig og oppofrende kone og følge alle normer og få han til å se bra ut, kle på han før han drar på jobb og sørge for at han kan meske seg med luksuskjøttet hun tilbereder. 

I del to ligger fokaliseringsinstansen hos svogeren til Yeong-hye. Han begjærer henne på en nokså ekkel måte, og bruker et videokunstprosjekt for å manipulere henne, komme nærmere og til slutt utnytte henne. Yeong-hye er sårbar, ustabil og nylig forlatt av den kjipe og feige ektemannen sin, noe som i sin tur bringer enda mer skam over familien. Hun er helt aleine og veit ikke helt hvordan hun skal takle det. Svogerens pågående nærvær er ubehagelig, og scenene dem i mellom er skildra som en blanding av uskyldige og pornografiske, altså hennes og hans perspektiv nesten litt på en gang. Han Kang gjør det ikke helt enkelt å være leser.

I del tre er det storesøstera til Yeong-hye som er folkaliseringsinstansen. Hun jobber hardt for å forsørge seg og sønnen, og driver sin egen butikk, men hun kan ikke skjule at hun er djupt fortvila. Hun er fortvila over livet sitt, som virkelig ikke er som det skulle være. Hun er fortvila på grunn av den sleipe ektemannen sin, som har tatt for seg av søstera hennes og nå har forlatt henne og sønnen, hun fortviler over den brutale faren, den fraværende broren og ikke minst den alvorlig sjuke søstera si. Yeong-hye er nå innlagt og behandles med tvang.

Og gjennom alt dette får vi kun noen få sider med indre monolog fra Yeong-hye, og det er i første del av boka. Sidene er i kursiv, slik at det er lett å forstå at synsvinkelen skifter. Men en forstår kanskje ikke umiddelbart at det nettopp er Yeong-hye, før en har lest litt mer av romanen. I kursivteksten gjenfortelles drømmene hennes, som framstår som vonde, livaktige mareritt, der kjøtt spiller en viktig rolle. Følelsen av avsky og vemmelse brer seg også hos leseren, og en får ikke mye lyst til å spise kjøttkaker etterpå, for å si det sånn.

Og så, like underlig som den tok til, er boka over. Leseren har da vært med flere mennesker gjennom ei djup og opprivende krise, men verst av alt er krisa Yeong-hye opplever: Hun umyndiggjøres fullstendig fordi hennes personlige valg om å ikke spise kjøtt oppfattes som galskap, galskap som for en hver pris må korrigeres, galskap som er vanærende og sosialt uakseptabel. Litt etter litt er det kanskje også gal hun blir, men hun skildres varmt og troverdig, både i forretningsmiddager, i det grufulle familieselskapet, når svogeren lurer henne med på kunstprosjektet og maler blomster på den nakne kroppen hennes, når hun rømmer ut i skogen i det voldsomme regnet og bare vil være et tre. Det er fascinerende. Men mest av alt er det vondt og trist å lese. 

Min tolkning av boka blir naturligvis veldig knytta til at jeg er en vestlig leser som er oppvokst i et samfunn det likestilling er et ønska mål. Og som en vestlig leser, får jeg ikke helt taket på det jeg velger å beskrive som en mer koreansk livsfølelse, og alle samfunnets normer og mekanismer. Det er mye som er fremmed for meg, og mye jeg sannsynligvis ikke forstår. Men jeg ser at Yeong-hye er ekstremt ufri, og at handlingene hennes kan tolkes som et opprør mot et hardt og kvinnefiendtlig regime. Symbolikken med å ikke spise kjøtt og ikke bruke bh er tydelig, og det er lett å forstå at Yeong-hye ønsker kontroll over egen kropp og eget liv.

Skildringene av Yeong-hye og ektemannen støtter også at dette langt på vei handler om frihet for Yeong-hye. Hun finner seg i sporadiske overgrep som om dette var helt normalt - og det er det mest sannsynlig også. Det er aldri snakk om å anmelde noe som helst. Dagen etter er nemlig alt som før, og ingen sier noe om at han voldtok henne, full og svett og ekkel, midt på natta. Det samme er tilfelle i forhold til faren. Gjennom søstera får vi vite at Yeong-hye har blitt slått gjennom oppveksten, men at det aldri har fått noen konsekvenser for faren. Og når han så slår igjen, denne gangen sin voksne datter, med andre til stede, har det heller ingen konsekvenser for han. Kvinner er mindre verdt og forventes å innrette seg etter andres vilje. Det må være både ekstremt ubehagelig og fullstendig kvelende for et hvilket som helst menneske.

Språket i romanen er godt og presist, i perioden nesten mjukt og glidende. Han Kang skildrer detaljer, men vektlegger kun noen få, som ofte går igjen. Her er det for eksempel dette med trær og blomster, og sjølsagt alt som er knytta til kjøtt. Det er ikke mange farger i teksten, så når Han Kang skildrer blod, blir det veldig sterkt og tydelig. Samtidig er ikke teksten uten motstand. Det er mothaker, urovekkende drømmebilder, Yeong-hyes gradvise galskap, det ordløse mot slutten, frustrasjonen av å ikke nå igjennom til Yeong-hye på flere nivåer. Igjen tenker jeg at det har sammenheng med det koreanske, og at det rett og slett er fremmed for meg som leser, men at det også er et grep som er valgt med omhu: Gjennom å ikke la Yeong-hye slippe til, og holde leseren og Yeong-hye fra hverandre, opplever leseren det samme som Yeong-hye. Umyndiggjøringa, det ordløse, blir stort og endelig.

Vegetarianeren er ei fæl og vond bok, på sin måte litt styggvakker og poetisk, sjøl om den til tider også er vanskelig å lese. Og måten tema, tekst, replikker, perspektiver og historier griper inn i hverandre på, og speiler hverandre, er imponerende solid. Det er ekstremt tydelig at romanen er skrevet av en svært dyktig forfatter som virkelig veit hva hun holder på med. Han Kang er slik så absolutt et interessant bekjentskap, men det går nok ei god stund til neste bok.