Sylvias kamp

Desember, 1962: Sylvia står i telefonkiosken, det er midt i desember, det er en av Englands kaldeste vintre noensinne. Butikkvinduene er pynta, i gatene er det snø. Nicholas gråter og Frieda slikker på glassdørene. Sylvia blar fram og tilbake i adresseboka. Hun må ringe noen, finne noen. Hun må ha hjelp. Nicholas hyler, han er rød i ansiktet, sint, trøtt, lei; hun holder han fast med den ene handa, blar videre. Hun vil ikke ringe Ted. Kan ikke. Men hun må. Hun har ingen annen utvei. Hun må sove, han kan passe ungene så hun får sove. Hun må slappe av. Bare litt. Hun må hvile, spise. Hun klarer ikke mer, ikke aleine. Ikke mer.

Mindre enn tre måneder etter dette tar Sylvia Plath sitt eget liv. Ungene ligger i rommet ved sida av. Ektemannen, Ted Hughes, som hun har brutt med, hjelper henne ikke. Sylvia Plath sloss mot depresjoner og angstanfall hele livet. I tillegg var hun i perioder alvorlig fysisk sjuk. Likevel klarer hun å finne en vei, hun kanaliserer angsten sin, depresjonene, raseriet, frykten, savn og lengsler - og hun skaper litteratur. Men suksessen som forfatter var ikke nok til å holde henne levende. I februar er det nok. Hun har klamra seg fast til livet. 30 år gammel slipper hun taket.

I Overvintring tegnes et ordrikt og usentimentalt portrett av ei kvinne som konstant er i konflikt med seg sjøl, har for lite tid og ikke klarer å mestre alle rollene hun føler hun må mestre. Hun er kvinne, et eget, tenkende, levende vesen med behov for rom og ro. Hun er heltidsmamma til to små barn. Hun er heltidsforfatter med en diktutgivelse bak seg, en ny bok i butikkene om få uker og en ny diktsamling i tankene. Hun er datter av en svært krevende mor. Hun er nyseparert fra en utro ektemann som har vært hele hennes verden i mange år. Hun er husmor med høye krav til hjemmets utseende og maten hun lager. Hun kjenner moras blikk på seg. Teds blikk. Og ikke minst, sitt eget. Mange netter på rad i flere omganger er hun søvnløs, desperat og årvåken. Hun tar seg av sin korrespondanse. Hun maler stoler og bord, skrubber gulv og lager mat. Hun skriver dikt og søknader og redigerer Glassklokken. Hun tenker. Hun er redd og klarer ikke sove.

Jeg opplever at jeg har lest om Sylvia, romanfiguren Sylvia. Hun er nødvendigvis ikke den samme som Sylvia Plath, men svært tydelig inspirert av henne. Men etter å ha lest boka spiller det egentlig ikke så stor rolle hvem det skrives om. Universet Sylvia lever og sloss i er fascinerende, spennende og unikt. Kate Moses skaper luft i romanen med hyppig bruk av kolon og semikolon, så sjøl om setningene hennes ofte er mange linjer lange og ikke alltid like rytmiske, illustrerer hun Sylvias kaotiske sinn på en god måte og binder hele fortellinga sammen, bit for bit.

Boka består av 41 kapitler, like mange som Sylvia Plaths diktsamling Ariel, diktene hun jobber med i Overvintring, som blei redigert av Ted Hughes og utgitt etter hennes død. Kapitteltitlene er de samme som Sylvias dikt. Romantittelen Overvintring spiller blant annet på Sylvias kunnskaper om og respekt for bier, noe hun også brukte symbolsk i mange dikt. En annen tolking av tittelen er nettopp det å overvintre - å klare seg fra vinter til vår, som for enkelte, svært følsomme mennesker, kan være vanskelig. Tidskoloritten opplever jeg som svært presis. Og jeg synes det er spennende å være med i hagen, på innhøsting av honning, gående gjennom gatene i London, i ekteskapets ordløshet, på våkenetter med influensasjuke unger og med på den krevende skapelsesprosessen til en tekst. Sylvia Plath vant, gang på gang. Hun skulle bare visst det sjøl.

Ut på tur, igjen...

Jeg har vært i bokhandelen igjen, jeg da (absolutt ikke den samme bokhandelen som omtales i innlegget fra 20. juni!). Og i tillegg til en rekke fagbøker kom jeg hjem med følgende

I døde språks selskap

Dagene er gjennomsiktige

Fuglane

Den tvilende Thomas

Rebecca

Kjærlighet ved første blikk

Lykka er ein sjeldan fugl

Nyryddinga

Veke 53

Det blir vanskelig å velge årets ferielektyre... Men en god lesesommer blir det uansett!

Et tenåringsdrama

Mora til Sara dør i ei bilulykke, og Sara, som må flytte til en far hun ikke kjenner i Chicago, slutter å danse ballett. I Chicago møter hun Derek, som får henne til å danse igjen. Så enkelt (og klisjéfylt) kan Save the last dance fra 2001 oppsummeres. Og ytre sett er det akkurat det som skjer. Men jeg opplever at en sånn oppsummering er reduserende. For i Save the last dance, som er et søtt og forutsigbart, drømmende og lett tenåringsdrama, er det veldig mye mer som skjer.

En liten utbrodering: Sara er hvit. Det hun vil er å være en profesjonell ballettdanser. Hun vil gå på Julliard. Mora hennes gjør alt hun kan for at Sara skal få leve ut drømmen sin. Men så dør hun. Og Sara må flytte. I Chicago begynner hun på ny frisk med den litt usikre musikerfaren. Og hun begynner på ny skole med nesten bare svarte elever. Derek, en ung, dansende gutt som vil bli lege, trekkes mellom fortid og framtid. Han inspirerer Sara så hun begynner å danse igjen. Etterhvert blir de kjærester.

Det kan vel ikke skjules: uten miljøskildringer hadde dette vært en platt og nokså dårlig film. Men Save the last dance er full av skildringer og konflikter. Filmen gir et interessant og tidsriktig bilde av en storby med en stadig voksende og uregjerlig underklasse, av ungdom som slites mellom viljer og drømmer, av konflikter mellom svart og hvit, mellom klassisk dannelse og nye moter, mellom kjønn og mellom klasser. Og det er det jeg synes er interessant, og jeg blei positivt overraska over at filmen hadde noe mer enn de vanlige klisjeene. På mange måter er filmen en mildere versjon av 8 mile fra året etter, som erstatter dans med rap og Chicago med Detroit og Sara med Jimmy.

Dansescenene, særlig de med hovedrolleinnehaver Julia Stiles aleine, er fascinerende. Skuespillet hennes, derimot, er i denne filmen nokså uferdig. Jeg synes hun gjør en heller anemisk opptreden, og antallet ganger jeg kjenner meg igjen i reaksjonene hennes kan telles på ei hand. Det samme gjelder forsåvidt Sean Patrick Thomas, som spiller Derek. Søstera til Derek, Chenille, som spilles av Kerry Washington, er mye tydeligere, både i personlighet, stil, hverdagsreplikker og konflikter. Filmen er ellers ganske "pratete" - jeg hadde likt det bedre om dansen, som er så viktig i denne filmen, hadde fått "snakke" i fred, og om kroppsspråket hadde fått mer fokus. Jeg synes også det er snålt at verken Sara eller Derek snakker om en mulig framtid sammen. De er jo kjærester, og de kommer inn på hver sin skole, skoler som ligger langt unna hverandre. Er det da mulig å ha et forhold? Eller har de aldri drømt lenger?

Fram og tilbake er dobbelt så langt

Jeg var nylig en tur i den lokale bokhandelen min på jakt etter gaver og noen nye godbiter, men kom tomhendt ut. Det skjer så å si aldri! Men det hendte nå. Og det er en enkel årsak: det var ingen godbiter der. På alle torg og alle bord, på vegger og i vinduene, ved disken og i hyllene, fant jeg bare krim og spenning, fantasy og såkalt chic-lit, altså underholdningslitteratur for damer, kort, bamser, filmer og hageutstyr.

Personalet anbefaler bare krim og underholdning og skjønner ikke hva jeg mener når jeg sier at jeg vil ha en ordentlig roman. De ser rart på meg hvis jeg sier at jeg ikke liker krim og ikke kunne tenke meg å lese Jo Nesbø. Og de rygger unna når jeg gjentar at jeg ikke er ute etter kioskromaner, men en vanlig, gjerne norsk, roman. Har de noe å anbefale? Hva med Drømmehjerte, svarer idioten bak disken. Spør jeg om de kan hjelpe meg med å finne en gave, kommer de med de samme forslagene gang på gang og blir sure hvis jeg ikke "slår til" på disse fantastiske bøkene. Det er jeg som er den rare fordi jeg ikke vil gi Little Bee eller Twilight til hvert eneste familiemedlem og fordi jeg vil ha med meg noe annet enn Sophie Kinsella på ferie!

Sjølsagt finnes det bøker der ute som jeg gjerne ville ha kjøpt. Men poenget mitt er at de stadig blir færre, i og med at det nesten bare utgis kommersielle underholdningsbøker nå om dagen. Og for meg som verken elsker Unni Lindell eller Anne B. Ragde blir det vanskeligere og vanskeligere. Personalet hører ikke om disse "vanlige" bøkene, de har huet fylt med salgssuksesser og amerikanske tåreperser. Og hvis de har hørt om dem er de gjerne usikre på både forfatter og tittel og innhold og forveksla det egentlig med ei bok av Jill Mansell som de akkurat har lest. De ordentlige bøkene blir stappa inn i ei overfylt og usortert hylle, lengst bak i lokalet, gjerne bak et forheng, eller på pauserommet. De blir ikke funnet når jeg spør, og det er heller ikke noe informasjon å oppdrive. Om jeg ønsker at butikken skal bestille til meg, må jeg aktivt ta kontakt med personalet, for de spør ikke. De er mest opptatt av håret sitt, skoa eller det nyeste bindet i Knausgårds flausesaga.

Bøkene blir stua vekk, gjemt og glemt, ikke bestilt. De er vanskelige å oppdage i bokhandelen, hvis de i det hele tatt finnes der. Løsninga blir altså nettet. Men for meg er det en stor glede å gå i butikken, leite meg fram, se på omslaga, bla i bøkene, lese noen avsnitt, tenke. Men det får jeg jo ikke anledning til uansett når personalet henger over meg for å tvinge på meg den siste boka til Marian Keyes. Da er det like greit å gå hjem.

I landskapet mellom virkelighet og fantasi

Jeg har begynt å lese ei bok som heter Overvintring, skrevet av den amerikanske forfatteren Kate Moses, som handler om livet og sjølmordet til en annen amerikansk forfatter, Sylvia Plath. Sjøl om jeg ikke har kommet så langt har jeg allerede problemer. Problemene er ikke konkret knytta til forfatteren eller boka eller noen bestemte virkemidler eller mangelen på sådan, men sjangeren. Moses insisterer på at det er en roman, men det er jo egentlig en slags biografi, et portrett, en framstilling. For meg faller det innunder noe jeg velger å kalle en "fiksjonsbiografi" - altså ei historie om ekte mennesker hvor grensa mellom sant og usant, virkelighet og fantasi, er utviska.

Kate Moses oppgir mange kilder og har sikkert gjort et solid forarbeid, men når det virkelige mennesket Sylvia Plath fikk sine sammenbrudd på femti- og sekstitallet og seinere skreiv om dem, både i lyrikk og prosa, tror jeg på det. Det er virkelig. Nært. Sant. Sinnet hennes er ikke svart/hvitt, det er fylt med gråsoner og nyanser. Og når det bikker over i galskapen, skjer det på et rolig, tilforlatelig og sympatisk vis. Brått er vi liksom der, i galskapen, og skjønner ikke helt hva som har skjedd. For alt gikk jo bra. Det var bare litt annerledes, litt snålt, litt sært. Sånn som i romanen Glassklokken, som jeg leste for noen år tilbake. Brått er alt feil og vondt, og det virker ikke som om det finnes noen utvei.

Når Kate Moses skriver om og skildrer Plaths sammenbrudd, kan jeg ikke la være å tenke at det må ha føltes annerledes enn det Kate Moses insisterer på. For jeg veit at det kjentes annerledes da jeg leste det med Plaths egne ord. Jeg tror ikke på det Moses skriver. Det er ikke virkelig. Og jeg vil så gjerne tro på det, jeg vil så gjerne lese boka og se Sylvia Plath for meg, der hun triller sønnen sin i hagen er mild sommerdag, der hun sitter foran skrivebordet i den tynne nattkjolen mens det gråblå morgenlyset siver inn av vinduet en gang i desember, der hun tvinger galskapen ned igjen, vekk, der hun ikke klarer å tvinge den vekk. Men jeg tror ikke jeg kan.

Sommertips

Nå som sommeren er rett rundt hjørnet og behovet for å slappe av, kose seg, lese og tenke melder seg for mange, vil jeg gjerne anbefale noen bøker som jeg synes passer uansett om du er på stranda, på fjellet, i hagen, på toget, på flyet, på hytta, på hotellet, på sengekanten eller et helt annet sted. Her finnes kloke ord og gode skildringer som mange kan kjenne seg igjen i:

Overtalelse av Jane Austen

Den afrikanske farm av Karen Blixen

Store forventninger av Charles Dickens

Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda

Ping pong luftballong av Frøydis Kvåle

Kejsarn av Portugallien av Selma Lagerlöf

Utvalgte emner i katastrofefysikk av Marisha Pessl

Ut og stjæle hester av Per Petterson

Riktig god sommer!