Bjørgvin, i ei anna tid?

Jon Fosse er en forfatter jeg både liker og respekterer. Og sjøl om det han skildrer, enten det er dramatikk, lyrikk eller prosa, ofte er dystert og melankolsk, setter jeg pris på å få være med inn i historiene hans. Derfor har jeg lenge gleda meg til å lese den vesle boka Andvake, som kom ut på Samlaget i 2007, og som jeg har hatt stående i hylla i to år (tida går fort!).

Forteljing, har forlaget skrevet på forsida. Og det er jeg helt enig i. Teksten faller midt i mellom de vanligste skjønnlitterære betegnelsene; roman og novelle, og er verken eller med sine 75 sider, to kapitler og nesten konsekvente mangel på punktum. Men en fortelling kan det absolutt passere som. En fortelling, som gjennom de manglende punktumene skaper en egen, intens form for rytme, som gjør at boka nesten umulig kan leses annet enn i ett strekk.

Som vanlig hos Jon Fosse er det, for meg, språket som er det bærende. Hvordan han repeterer de samme elementene flere ganger, hvordan han vrir dem litt fra gang til gang, hvordan historier stiger fram fra små glipper hvor det ligger mye informasjon i få ord - jeg synes det er spennende og fascinerende.

I Andvake opplever jeg at den språklige rytmen er enda vanskeligere å komme inn i enn tidligere, for Fosse bryter stadig opp sin "vanlige" syntaks og rytme. Det gjør at jeg må lese enda saktere og enda mer nøyaktig for å få med meg variasjonene. Og ofte synes jeg at det er noe som butter. Er jeg litt bortskjemt kanskje, og litt for godt vant til hans "standard"?

Når det nøkker språklig på den måten der i en tekst, blir innholdet, det som forfatteren skriver fram og det som hovedpersonene sier, enda mer viktig. Jeg opplever at Fosse, ved å snu om på den forutsigbare syntaksen, og ved å endre rytmen, legger inn en fartsdump. Leseren setter ned tempoet og ser etter den viktige informasjonen, enten den kommer i form av en skildring, en replikk, en erindring eller noe annet. Noen ganger er det slik det fungerer i Andvake. Og andre ganger ikke. Da føler jeg at jeg som leser søker etter noe som ikke er der, og blir litt skuffa.

Det er Asle og Alida som er hovedpersonene i Andvake. De er unge og har ingen andre enn hverandre, Alida er høygravid og de har nettopp kommet til den store byen Bjørgvin (et sted står det Bjørvin, slurve-Samlaget), hvor de en dag, en kveld og ei natt må søke etter et sted å bo, etter husly. De banker på mange dører, små og store hus, men ingen har plass til dem. Høres det kjent ut? Ja, fortellinga har så absolutt sterke bibelske undertoner. Men likevel synes jeg parallellen til vår moderne tid er enda sterkere. Når to mennesker kommer gående, med alt de eier på seg og i poser, når de er helt aleine og fremmede på et nytt sted og verken forstår regler eller normer, er det alt for lett å tenke på den konstante strømmen av flyktninger som til enhver tid finnes i verden.

Og jeg kan ikke unngå å bli provosert. Asle og Alida bor i begynnelsen av boka på den vesle plassen Dylgja, men får ikke lenger bo i naustet fordi han som eier naustet vil bo der sjøl. De ryker uklar med de eneste gjenlevende slektningene de har, stjeler penger, mat og en båt for å komme seg avgårde, og reiser frivillig til Bjørgvin. Der tar de det for gitt, sida det er så mange hus der, at noen må ha husly til dem. Og de gir seg til å banke på dørene med den største selvfølgelighet, og blir både frustrerte og fortvila når ingen takker ja til to ubudne, fremmede gjester. Jeg lurer på hvorfor de tror de bare kan komme til Bjørgvin på den måten, hvorfor de tror at alle har plass til akkurat dem?

For meg blir Andvake fort noe annet, noe mer, enn den kjærlighetshistoria, den teksten som intertekstuelt kommuniserer med historia om Maria, Josef og Jesusbarnet. Andvake kan ikke reduseres til ett element: det er både en "innføring" i å finne seg et sted å bo, ei skildring av et ungt par på reise, en tekst som bærer med seg mange etiske problemstillinger (men som ikke diskuterer dem), et portrett av mennesker i en håpløs situasjon, ei historie om ensomhet. Men først og fremst er Andvake for meg en tvetydig tekst med mange tolkningsmuligheter - særlig politisk.

Jeg opplever at forfatterens egentlige mening ikke er tydelig i Andvake. Han skriver fram disse menneskene og fortellinga deres, og er lite styrende med tanke på hvordan leseren skal ta seg fram i teksten. Hendelser som er svært viktige for hvordan historia skal tolkes, unnlater han å skildre. Det blir opp til hver enkelt å tenke seg fram til hva som kan ha skjedd mens vi var i et annet rom eller et annet sted. At det er så åpent skaper spenning for meg, men det er en hårfin balansegang mellom en lada tekst og en flat tekst i dette tilfellet. Jeg opplever at Fosse hele tida er på rett side, og at han stadig sier akkurat så lite at jeg blir nysgjerrig.

Tittelen liker jeg godt. Omslaget og slutten av fortellinga er jeg er minst fornøyd med. Kanskje fordi jeg ikke får lese om konsekvensene av hovedpersonenes handlinger? Kanskje fordi historia ender plutselig og jeg står igjen litt aleine uten å få vite hvordan det går? Kanskje fordi slutten verken gir løfter eller håp, og sånn sett er ganske realistisk? For vi veit jo aldri hva som kommer til å skje.