De voksne billedbøkene

Etter å ha lest flere bøker av Gro Dahle og Svein Nyhus (både av dem sammen og aleine), og mange utdrag, føler jeg meg nødt til å spørre: er virkelig det alt? Er det sånn billedbøker for barn skal være, basert på en voksen idé og utforming, med et univers som verken leiker eller tar barna på alvor? Med illustrasjoner som sjelden kommuniserer noe eget (men som forsåvidt er fine å se på) og tekst som ikke rimer, leiker, er spennende, bevisstgjørende eller innbyr til dialog? Og det poetiske språket, som så mange skryter av, kan ikke jeg se. Er "poetisk språk" noe anna for barn enn for voksne?

Det er kanskje særlig de to siste jeg har lest, Snill (2002) og Håret til mamma (2007), som jeg opplever som nokså innholdstomme. I Snill er det Lussi som er hovedperson, og hun er så snill og flink, stille og rein, høflig og blid, at hun til slutt forsvinner inn i veggen. De andre leiter etter henne, men det hjelper ikke; hun er borte, frosset i et smil og uten mulighet til å lage lyd. Men hun kjemper seg ut, og sammen med henne dukker det opp flere jenter som også har forsvunnet inn i veggen. Budskapet er enkelt og endimensjonalt. Historia er lett og liten, den er fortalt rett fram, uengasjerende og uten noen forvirrende mellomledd. Bildene er tydelige og gir meg ikke egentlig noen utvida leseropplevelse. Framgangen begrenses til at Lussi har utvikla seg minimalt, de andre nevnes ikke. Lussis opprør understrekes av at forfatteren lar det være uvisst om alt går bra til slutt, sjøl om Lussi kommer fram igjen.

Rampejentemoralen og -oppfordringa til Gro Dahle er tydelig. Hun som voksen forfatter har en plan med teksten, et budskap hun ønsker å få fram. Men målgruppa for boka, som jeg oppfatter hovedsaklig er førskolebarn, er for små til å forstå hva Dahle vil fram til. Skal de liksom ikke være snille...? Hvorfor kan ikke Lussi bare gå ut av veggen, da? Er de slemme hvis de slår seg ut av veggen når de sitter fast? Eller? Jeg opplever at boka sender tvetydige signaler som kan gjøre barna usikre på universets avgrensing. Blir det da formidlerens rolle å hjelpe barna fram til en komfortabel, "sensurert" versjon?

Billedboka gir mer til de voksne enn til de små, fordi den formidler et voksent problem og et voksent perspektiv, riktignok gjennom et barn, men uten barnlig innlevelse og alvor. Å forsvinne inn i veggen kan lett assosieres med "å være veggpryd", noe mange flinke jenter og damer veit hva er, og noe mange voksne bruker som begrep, men som for barna er fremmed. Og å bryte seg ut blir for voksne da også en symbolsk handling, mens det for barna blir banalt. Barn har evne til å fantasere, men de er også svært konkrete. Denne boka er på kollisjonskurs med målgruppa.

Det samme opplever jeg med Håret til mamma, som også er ment for førskolebarn. Her er hovedpersonen Emma. Når alt er fint, koser mamma og Emma, og mamma har sol og smil i håret. Men mamma kan også bli forferdelig lei seg, og da er det tåke og regn i stua, og Emma må klare seg sjøl. Dumme mamma, slemme mamma, tenker Emma, og får dårlig samvittighet. Det store håret til mamma ligger utover sofaen, bustete og flokete. Emma begynner å gre. Hun forsvinner inn i håret, møter en vaktmester som grer håret med ei rake, og kommer seg ut igjen. Til slutt er alt fint og mamma er ikke lei seg mer, uten at leserne eller Emma får noen ytterligere forklaring.

Det er vanskelig å operere med utvikling av hovedpersonen når en har få sider å bevege seg over, og når det virker som om kravet til hva som skal skje er stramt og kompromissløst. Emma er den samme etter eventyret i håret, forskjellen er innsikt: hun veit at det er en vaktmester i håret til mamma. Hun reflekterer ikke over det (og det gjør heller ikke teksten), for hun er kun opptatt av seg sjøl og sitt: at mamma skal bli glad igjen så de kan kose og ha det fint sammen. Her er Dahle svært presis når det kommer til barns behov, og den sjølopptatte voksne blir godt plassert, men jeg opplever likevel at det skrangler. På de første oppslaga i billedboka virker nemlig ikke mamman til Emma "dum" eller "slem", men vanlig. Men når hun så bli lei seg, virker det på Emma som om det har skjedd mange ganger før. Hun er vant til å bli overlatt til seg sjøl av og til, når mamma har problemer. Hvis Dahle forsøker å gi et bilde av depresjon eller omsorgssvikt, blir det svært tynt streka opp, og det reflekterer heller ingen av barnets mest sannsynlige handlinger.

Å ha floker i håret er konkret for barn, og de veit at vi bruker børster eller kammer til å gre oss med. Etterpå blir vi fine. Men at det skal hjelpe å børste håret når en er lei seg (som jo er det som skjer i boka) er verken logisk eller sant. Her er Dahle igjen ikke på nett med barna, men med de voksne, som forstår at floker også gjelder som et utvida begrep. Er det meninga at den voksne her skal gå inn og forklare barna det abstrakte ved å ha problemer inni seg? Jeg opplever at boka er tom - for et barn. Den leiker ikke, den viser ingen utvikling, og sammenhengen mellom årsak-virkning er usann. Igjen et voksent problem, men til forskjell fra Snill er det her et barnlig perspektiv, en barnlig løsning, men med voksent innhold. Kombinasjonen blir for meg ulogisk og helt feil.

Et tilleggsproblem, for meg, er at de tynne historiene som formidles ikke støttes av noe annet. Her er det bare ei linje hele veien, det er forutsigbart og lavmælt, og det virker som om forfatteren bevisst unngår stemningsskapende eller førende ord. Historien blir skrapa ned til nesten ingenting. Barna blir i mine øyne snytt for et helt univers, de får bare en liten bit og må nøye seg med det.

Når det kommer til illustrasjonene, føler jeg meg egentlig ikke kompetent nok til å uttale meg veldig, men jeg skal si litt likevel: Svein Nyhus tegner fint. Mange av oppslagene er behagelige å se på, det er duse farger som harmonerer, det er få detaljer, åpne flater. Jeg liker at han ikke har satt bildene i rammer, men at han beveger seg utover hele billedbokoppslaget. Da omslutter bildene teksten på en annen måte, og det kan virke som om bildene er det viktigste. Hvis det er tilfelle, og meninga, har jeg enda høyere krav til billedbokteksten. Og dessverre så opplever jeg ikke at Dahle forteller en god historie.

Men Nyhus skisser bare opp typer. Det er ingenting ved de menneskene han tegner som gjør at akkurat det er Emma eller Lussi, og det synes jeg er leit. Tegningene får et upersonlig, statisk preg, sjøl om det også åpner for alternative tolkninger, føler jeg ikke at det får plass i disse bøkene. I tillegg legger han inn detaljer som det ikke står noe om i teksten. Flere steder fungerer det fint med bestikk på golvet og en løs ledning, men elementer som for eksempel klokkene i Håret til mamma, blir for meg bare dumt. Mamman til Emma bruker nemlig ikke klokke når hun er lei seg, da ligger den og slenger. Men når alt er fint, er den på. Det blir for simpelt, og er dessuten også et voksent uttrykk for en standard konformitet. I Snill er det en gjenstand på nesten alle oppslagene som varierer i størrelse. Den er blåsvart, kan minne om lavastein og har ingen egentlig funksjon, bortsett fra at den for eksempel kan tolkes som et uttrykk for Lussis indre kraft. Jeg synes "steinen" er ganske malplassert.

Hvorfor kamufleres disse "voksenbøkene"? Hvem er det som har interesse av at dette blir utgitt for barn, når det ikke er barna selv? Og hvem er det som med handa på hjertet kan hevde at dette er god litteratur for barna? Barn trenger å bli tatt på alvor, de trenger å bli leika med, de trenger å oppleve, å snakke, å få vite. De trenger bøker som ser dem, sånn de er, ikke som små voksne, ikke som barnslige ungdommer, ikke som gjenstander, men som barn. Mange barn føler seg usette, som Lussi i Snill, men de veit kanskje ikke helt hvordan de skal formulere det. Å lese Snill hjelper i alle fall ikke. Mange barn føler også stor skyld, sorg og smerte når foreldrene på ulikt vis er fraværende, psykisk eller fysisk. Men de blir ikke klokere av å lese Håret til mamma. Hva er det Dahle forsøker å oppnå?