"Barnedelen" av pocketboka består av utdrag fra ni barnebøker; seks av dem er billedbøker, to er illustrerte høytlesningsbøker, ei ligger i grenseland mellom barn og ungdom og er helt uten illustrasjoner. I forordet vektlegges viktigheten av høytlesing, at barna selv sier at far er en viktigere rollemodell enn mor når det kommer til lesing (barns sjølrapportering kan en som kjent lite på), og at tekstene i pocketboka er av høy internasjonal kvalitet (i følge hvem? Heller uvisst). Hvorfor synes jeg da at dette er kjedelig, matt, teit, tamt og tomt?
Å trykke opp utdrag fra billedbøker på f.eks. fem eller sju sider, røske ungen opp på fanget og pløye seg igjennom noen tekstbrokker uten noen sammenheng (for hvordan kan den voksne vite konteksten når kun utdraget presenteres?), virker på meg ikke akkurat som et veldig gjennomtenkt lesestimulerende arbeid. Og det blir i tillegg enda dummere når bøkene som er valgt ut ikke har fått noen begrunnelse, når det som er valgt ut fra den enkelte boka ikke har noen begrunnelse, og når ungen, som sitter på fanget og myser på de snåle illustrasjonene, ikke får noe svar fra den voksne på sine spørsmål (fordi pappa veit ikke).
Det er også tydelig at mange av tekstene som er valgt ut er silt gjennom voksen konformitet og humor, ikke gjennom hva barna kan like, fundere på og være med inn i. Er dette en gjennomtenkt utgivelse, en gjennomtenkt satsing? Hva forsøker Foreningen !les å oppnå med dette, bortsett fra å signalisere til mannfolk at de bør lese? Tror de virkelig ei matt, hvit pocketbok med svake blyanttegninger appellerer og synes i vrimmelen av informasjon, reklame og andre budskap? For den som er interessert, vil jeg også nevne at fem av ni forfattere her er menn, og at to av åtte illustratører er kvinner.
"Voksendelen" av boka består av 11 utdrag fra heller tilfeldige forfattere og deres bøker, som i større eller mindre grad reflekterer en maskulin standard og væremåte. Tekstene er fra ei til ti sider og er, som barnebøkene, nokså løsrevne fra sin opprinnelige kontekst. Her har imidlertid redaksjonen spandert på hvert utdrag noen linjer som skal forklare litt av situasjonen den voksne leseren møter i teksten (men dette trenger ikke ungene, der er det kun noen utdrag som har ei linje eller to). Noe som er påfallende er at utdragene som er retta mot de voksne, nesten konsekvent er satt med større skrift enn de utdragene som er retta mot barna. Hvor er logikken der?
I forordet skriver Ketil Kolstad, henvendt til mannen som har forvilla seg inn på biblioteket mot sin vilje med ei bunke uleste bøker som skal leveres, klokka er fem på to, det er lørdag og bibliotekarene er allerede i sving med å skru av datamaskinene etter asylsøkerne og brette sammen avisene etter pensjonistene: "Ser barna dine at du leser, vil de lese også." Ja, som kjent er det så enkelt her i verden. Vil virkelig denne mannen i det hele tatt se på pocketboka? Vil mannen ta med pocketboka hjem? Eller vil han bare snøfte, levere bøkene, og gå...?
Tekstene for disse mannfolka er som regel romanutdrag, men leseren får også eksempel på korttekster, et dikt, ei fortelling og et utdrag fra et skuespill med fyldige forfatterkommentarer. Og en enkel opptelling her viser at åtte av elleve forfattere er menn. Er dette noe Foreningen !les brukte mange kalorier på å vurdere? Det som er påfallende her, er hvordan alt (da mener jeg alle tekstutdrag) er så uttalte. Her er alt opp i dagen, rett inn i rampelyset. Ingenting er hemmelig eller skjult, og gud forby at en tekst skal være litt kompleks! Nivået er med andre ord ikke særlig høyt. Men det er vel kanskje det som er ideen? Å sende ut enkle tekster som bekrefter en enkel, maskulin verdensanskuelse?
"Smakebitene" er nokså uheldige i flere tilfeller, både for antologien, leseren, bok og forfatter. Mange utdrag er såpass løsrevne at de aleine knapt gir mening. De er i tillegg avslutta på ikke akkurat spenningsskapende steder (gjelder både tekstene for barn og voksne). Ville ikke det vært litt av poenget, da, å gi leseren lyst til å lese videre...? Isteden avsluttes utdraget rolig og stille, når de litterære trådene henger halvveis på greip og leseren har ro i sjela. Ja, nå kan vi med god samvittighet hive fra oss den lefsete pocketboka og sette på fotballkampen. Vi har nemlig lest litt i dag! Og vi skjønte hva det stod! Det har vært en god dag.
Jeg kjenner ikke boka, men er ikke overraska. Menn, som gruppe, blir ofte undervurdert av andre menn, som på finurlig vis mener at de er bedre enn den gruppa de selv kaller menn, men som de i sitt stille sinn kanskje tenker på som "røkla". De andre mennene, du dumme, enkle mennene, de mennene som ikke føler, som ikke leser, som ikke tenker og som kanskje (Gud forby) har olje, fett, fiskeslo, silofor eller sennep på henda. Dette går rett fordi øynene, ørene og de taktile fingerspissene til Diskriminerinsg og Likestillingsombudet fordi det er så utbredt. En manneforakt, som egentlig er en klasseforakt, men fordi det er fy-fy å rakke ned på alle kvinner, står mannen aleine igjen i underklassen. Det som er snålt, er jo at disse mennene i den skravlende klassen, som kanskje har stukket seg på en tegnestift og fått støt fra støvsugeren, distanserer seg så veldig. De graver digre vollgraver rundt sine egne symboltunge, men akk, så dårlig betalte jobber, som om de er redd for å bli smitta av guttelus. SOm om de faktisk tror at en mann som kjører buss ikke kan tenke, lengte, trenge trøst, trene, le og kose seg med barna sine!
SvarSlettMen det er kanskje parallellen til kvinner. Der kvinner pynter, slanker, jåler og speiler seg under dekket av at det er for grådige menns blikk - mens det som regel handler om å høye egen status i kamp med andre kvinner, tråkker menn sine brødre hardt på vernesko, mokkasiner og jobbesko, for å framtre som følsomme, kloke, dype og dermed spisse sin egen kompetanse og dra i fra i livets konkurranse.
Tragisk.
Men det pinligste er at essensen av den type tenkning, strategi og forrakt kommer til uttrykk i en slik bok som du refererer til. Bevismateriale, vil jeg kalle det, og sende det til Ombudet for analyse, bøtlegging og allmenn bespottelse.
Trudelutt
Du, når skal du ta den jobben som rikssynser, egentlig? Alle de gamle gubbene rykker en etter en mot kirkegården, så det trengs et nytt, friskt blikk! Og det trengs folk som sier sånt, som peker på ujevnheter og dobbeltmoral, avslører hersketeknikker, brudd i logikk, normer og regler, som harselerer med De Innbilt Kloke, og som kaller en spade for en spade og ikke en gravemaskin.
SvarSlettOgså trengs det folk som ser kulturen, litteraturen, og som veit at kulturpolitikk er et viktig arbeid, noe en må jobbe bevisst med, ikke bare slenge fra seg hist og pist fordi det ser kult ut på cv-en å ha redigert ei tynn tekstsamling.
Å, hva skal vi gjøre? Og hvor skal vi gjemme alle De Innbilt Kloke?
Hvis vi får det gjort om til en diagnose, med syndrombenevnelse, DIKS (De Innbilt Kloke - syndrom) - da kan vi ha en sjans. Det ligner til forveksling på DUKS og stryker forfengeligheten mykt over hodet. Men så var det denne Nasjonale Fordummingsplanen, da. DIK'erne har jo bare fulgt kulturrådene fra forvaltninga, på samme måte som vi følger ernæringsrådene - fem om dagen, du veit.
SvarSlettMen takk for rikssynsertipset, jeg slår gjerne til, hvis noen har en plass hvor jeg kan mene. Det høres meningsfullt ut.
Trudelutt
Vips, et syndrom! Da var det bare å få alle landets fastleger til å bruke benevnelsen, og oppfordre sterkt til sjukmelding på bakgrunn av den. Men, dette er nok kun i et parallelt univers. Her må vi slite videre med DIKS-er og DUKS-er og NFP. Skrekk.
SvarSlett