Å sette andre fri

I filmen Freedom Writers fra 2007 møter vi Hilary Swank som den unge og nyutdanna læreren Erin Gruwell, som gjennom sine første år ved en typisk tøff, amerikansk high school møter mange flere utfordringer enn forventa. Klassen hun har i engelsk er prega av rasekrig og hat, elevene vil verken snakke med eller se på hverandre, langt mindre høre etter hva læreren har å si. De fleste elevene er der fordi de må, alternativet er anstalter eller fengsler. Flere av dem bærer våpen, er med i gjenger og har banka opp andre ungdommer kun på grunn av etnisitet. Nesten alle har mista en venn eller flere i det de kaller "krigen".

Erin har pågangsmot og tæl, og ser verdien av å holde elevene på skolen, framfor at de skal forsvinne ut av systemet i løpet av et år eller to. Hun vil gjerne lykkes med undervisninga, og for henne betyr det at elevene må våkne opp og se, både seg sjøl og hverandre. De må forstå verdien av utdanning, de må forstå at de kan mestre noe, og de må få mestringserfaring. Men elevene er motvillige og hånlige, og ikke åpne for forslag, krav eller oppgaver. Erin motarbeides også av lærerkollegiet og av styret ved skolen, og får ikke tilgang på de ressursene hun trenger for å undervise. Uten å helt vite hva hun gjør, setter hun i gang med et arbeid som endrer livet drastisk for både elevene og seg sjøl.

For det første reagerer jeg på rollebesetninga i filmen; en kan si mye om Hilary Swank, men hun er ikke ung. Ektemannen hennes, spilt av Patrick Dempsey, er enda eldre, og begge virker halvgamle, småborgerlige og malplasserte. Kjemien dem i mellom er i tillegg omtrent like spennende som en gulrot. Når det er sagt, synes jeg at verken Swank eller Dempsey har fått noe å spille på her, han enda mindre enn henne. Han blir en matt kopi av tv-legen han pleier å spille, og hun er nokså endimensjonal med sine toppen fire ansiktsuttrykk. Men det virker i det minste som om hun tror på det hun formidler.

Ungdommene i filmen er mange, og de forteller bruddstykker av fæle oppveksthistorier, skumle slåsskamper og opphold i fengsler. Erin forstår fort at de bærer på mye vondt, og at de ikke har fått mulighet til å bearbeide det. Sorgen blir en inngangsport, og skrivinga blir medisinen. Jeg synes historiene blir for mange til at en av dem peker seg ut som "bedre" eller mer spennende; når alt er så fælt og så ille blir veien til komikk kort, samtidig som at jeg får problemer med å tro på det som fortelles. Det vises på en skjerm, noen gråter og lirer av seg noen stakkarslige replikker, men det angår ikke meg - det engasjerer meg ikke. Regissøren har likevel forsøkt å løfte fram historia til ei jente, Eva, med å inkludere hennes synsvinkel i filmen og stemmen hennes som en heller sporadisk voiceover. Det fungerer absolutt ikke, og burde vært kutta.

Gatekamper, rivalisering og gjenger basert på etnisitet er noe vi har sett flere ganger før. Denne filmen, som er "fra virkeligheten", som de sier, klarer ikke å vise noe nytt. Filmen skildrer et utrolig hardt samfunn, hvor mange opplever at de ikke passer inn, ikke har noen plass. Overklassen - de hvite - lager systemene og bestemmer reglene. Og de gidder ikke å sette seg inn i andres situasjon. De underviser for døve ører og veit det, men bryr seg ikke. Framstillinga av både samfunnet og skolesamfunnet er statisk og overdrevet. Et element som filmen får vist godt fram er hvordan Erin møter rasisme og undertrykking i veldig mange ulike varianter og på forskjellige nivåer. Kampen for det som er rett, og for frihet, blir dermed en utvida kamp.

Sjøl om manuset er direkte dårlig, ungdommenes skjebner er så mange at de klasker hverandre ihjel og Hilary Swank er stiv og pertentlig, sjøl om det mates på med sentimentale pauser og dårlig klipte "erindringsscener", kan en likevel lære noe: verdien av å se utafor seg sjøl. Verdien av å se andre og hva som er riktig. Viktigheten av å ikke gi seg, sjøl om det betyr at en får noen uvenner. Å slåss for det en tror på. Å forstå verdien av kunnskap og utdanning og la andre ta del i den ferden det er å lese, å oppdage, å forstå. Men når jeg tenker meg om, har vi vel sett det før også, i ymse innpakninger. Her kommer bare en usminka variant, hvis eneste budskap kan reduseres til at den innsatsen du gjør for andre, betyr noe. Men husk: Det koster.