For fem år sida, altså i 2006, nærmere bestemt i april, ga jeg endelig etter for presset og kjøpte meg mitt eget eksemplar av romanen Vindens skygge av spanjakken Carlos Ruiz Zafón. Da hadde jeg følt meg intenst plaga av boka i to år allerede, den var jo overalt, den lå i digre stabler over hele bokhandelen til stadig lavere pris (jeg tror jeg betalte åtti kroner). Det er virkelig ikke alltid like greit å være ansatt i en bokhandel! Det blir litt som å være på Ikea, når du kommer inn ser du verdens grelleste vase, men mens timene går blir du mer og mer vant til den vasen som er over alt, og når du kommer til kassa står den der, rein og blank, og den er blitt ganske fin, så du tar den med. Svært enkel psykologi. Og veldig forvirrende når du kommer hjem og pakker opp nettopp den grelle vasen, som du ikke har bruk for.
Vel, jeg blei lei av at alle skravla om Vindens skygge og at jeg ikke helt visste hva de hinta til. Og jeg blei veldig lei av at hver gang jeg sa jeg ikke hadde lest boka, blei jeg overfalt av tilfeldige handlingsreferat, sporadiske sitater og intense anbefalinger fra fjern og nær. De fikk boka til å framstå som Fantastisk, intet mindre, sjøl om mange ikke en gang kunne huske navnet på hovedpersonen, hva han gjorde eller åssen det hele egentlig hang sammen, men spennende, det var det - og du kommer til å få sånn lyst til å dra til Barcelona!
Jeg fikk ikke lyst til å dra til Barcelona. Jeg fikk ikke en gang lyst til å ta toget inn til Oslo. For å være ærlig blei jeg langsomt surere og surere. Boka, som er oversatt til en rekke språk og i følge baksida på min utgave har solgt i over 160.000 eksemplarer bare i Norge (nå over 200.000), går for å være en spennende underholdningsroman eller en underholdende spenningsroman. Men språket er forholdsvis tungt. Det er tettpakka og oversansende, det er tåkegrått og isblått, det er brennende rødt og piskende regn, det lukter vammelt og gammelt og heten strømmer opp fra gaten, det er askegrå himmel og dampende sol som strømmer som en girlander av flytende kobber. Jeg blei hele tida fortalt med store bokstaver hva jeg skulle sanse (mildt sagt en styrende fortellerstemme), at jeg ikke fikk tid eller mulighet til å lage meg mine egne bilder. I tillegg er ikke skildringene i denne boka særlig gode ("Jeg gikk nedover Calle Santa Ana", "Han kjøpte en filmstjernehatt"), så om jeg skulle lage mine egne bilder, ville jeg ikke visst hvor jeg skulle begynne.
Det er Daniel som er hovedpersonen, han er ti år når det hele setter i gang, i 1945, og er seint i tenåra når hovedtyngden av historia utspiller seg. På smussomslaget kan en lese at forfatteren tidligere har skrevet flere suksessrike ungdomsbøker, og etter endt lesing slår det meg at han er jammen ikke langt unna med denne boka heller. Sjøl om språket er tungt, omstendelig, detaljert og forklarende, mangler det undertekst, nerve, originale formuleringer, poetiske bilder, metaforer og så videre. Det er svært enkelt, og ført i ord og vendinger som ligger nærmere ungdomsboka enn voksenromanen. Vi som lesere sanser gjennom Daniel, som overhodet ikke kan beskyldes for å være nyansert, kritisk eller oppvakt, men svært styrt av sine følelser og lyster. Som fortelling hadde kanskje historia hatt best av en annen hovedperson, for Daniel tilfører ikke boka annet enn sitt eget tjas, mas og tilfeldige fantasier. Det tar tid, og er nokså kjedelig.
Daniel nøster opp ei historie, som noen steder er spennende, men ofte er klisjéaktig, sentimental, grusom, utroverdig og matt. Det som går igjen er hat og kjærlighet, brutale mannfolk som slår, drikker og dreper, kvinner som gråter, har blåmerker og dør. Det er ikke særlig lystig, og Daniel kjører på med alt han har. Han får også gjennomgå noen ganger, uten at det stopper han. Mysteriet, eller det historia spinner rundt, er forfatteren Julián Carax, som visstnok er død, og som det er umulig å få tak i noen bøker av (bortsett fra at Daniel naturlig nok har fått tak i et eksemplar av hans siste roman). Og her blir jeg helt oppgitt over forfatterens meget enkle grep, nemlig å introdusere en fremmed, en fare, tidlig i boka, for å skape spenning med hans nærvær/fravær gjennom resten av romanen. Er det virkelig ingen andre enn meg som forstår hvem denne mannen er? Dette, som skal bære store deler av boka, fungerte ikke for meg. Ergo faller hele korthuset ned.
Mysteriene baller på seg. Daniel har såvidt tatt tak i det ene før de to neste kommer farende. Det er mulig at mange synes dette er veldig spennende, men for meg blir det for mye. Hemmelighetene slår ihjel hverandre, ingen virker egentlig viktige, og det blir fort bare overfladisk. Daniel får ny informasjon fra de snåleste og mest utroverdige kilder. Mennesker som i begynnelsen av boka virker viktige, er det ikke, og omvendt. Jeg opplever likevel ikke dette kaoset som et kaos - forfatteren har hele tida et godt grep om fortellinga, han veit hva han skriver og hvor det skal. Det gir retning i vrimmelen, men ikke noe mer. Jeg tror historia hadde vært bedre om forfatteren hadde stramma inn og ikke forsøkt å fortelle livshistoria til absolutt alle bipersonene - særlig ikke de som faktisk ikke er viktige.
Store deler av boka er fortalt til oss gjennom Daniel. Mesteparten av informasjonen får han fortalt til seg fra andre som husker både ti og tjue og tretti og førti år tilbake i tid (med bemerkelsesverdig mange detaljer), mens noe sporer han opp sjøl. Enkelte samtaler, som han for eksempel bare lytter til, blir referert i kursiv. En vesentlig del av bokas "oppklaring" mot slutten kommer gjennom et utroverdig langt brev (eller et manuskript, som det kalles i boka). Jeg synes de ulike tekstbrokkene og kapitlene er plassert rotete, og at forfatteren burde tatt seg bryet med å veve samtaler, minner, viktig informasjon og så videre inn i teksten, kort sagt: levendegjort det, i stedet for at det skal komme plassert midt i. Da blir det upersonlig og overfladisk, og den avstanden som forfatteren konstant opprettholder med å omtale mange viktige bipersoner ved etternavn, blir enda større.
Foruten det treige språket, den langsomme progresjonen (boka er på 479 sider og kunne gjerne vært korta ned 150 sider), de mange intrigene og mangelen på dybde, er det enda ett element som irriterer meg. Og det er måten kvinnene er presentert på. Alle som en er blendende vakre og offer for den unge Daniels sikling. Men de er utrolig veike! De blir i voldelige ekteskap, finner seg i det utroligste, de knebles av fedre og brødre og sperres inne, klenger seg til ymse elskere og røyker sigaretter med overdreven ynde. Ikke ei eneste dame viser to og tæl. Hvorfor ikke? Hva ønsker forfatteren å oppnå med at alle damene er slappe, livløse og på desperat jakt etter et mannfolk, for eksempel en ung mann ved navn Daniel? Jo, hvis ikke de kan krype litt rundt, får nemlig ikke Daniel mulighet til å være en skikkelig helt.
Romanen er forsøksvis bygd opp etter idealet om en sirkelkomposisjon, men er ufullendt. I tillegg er det ikke særlig troverdig at alle disse handlingene, groteske og kjedelige, overdramatiserte og banale, skal gjenta seg. Det hadde vært bedre om boka endte på en litt annen måte, som ikke leder leseren inn i det deprimerende universet igjen, men som peker utover seg sjøl og inn i noe annet.
"Stort om litteratur og kjærlighet" er sitatet etter Morten Abrahamsen på forsida. Jeg er absolutt ikke enig. At Daniel skal være en bokelsker, kommer kun fram i hans desperate jakt etter informasjon om Carax. Og da tar ganske fort personen Carax over for litteraturen. Daniels litterære fascinasjon reduseres side for side til den er så godt som ikke-eksisterende. Etter noen kapitler handler alt om Carax og hemmelighetene, ikke om noe annet. Hva tenker Daniel når han ikke tenker på Carax eller Nuria eller Bea? Det vites ikke. Likevel ligger bøkene bak i kulissene, i farens bokhandel og på De glemte bøkers kirkegård. Alt stoffet som finnes der blir ikke utnytta. Det er med andre ord tydelig at forfatteren har en forkjærlighet for litteratur, men han klarer ikke å formidle det på en god måte. Det blir stivt og statisk når han forsøker å ikle Daniel sine egne meninger og oppfatninger.
Og at det er stort om kjærlighet? Nei. Det er ganske dårlig om kjærlighet. Av de mange relasjonene som det skrives om, er det svært få jeg tror på. Av alle kvinnene som skildres, er det ingen jeg identifiserer meg med. Av alle mannfolka som sprader rundt, er det ingen jeg finner interessante. Og Daniel? Daniel blir for meg mer en forteller, en som med lav stemme helt uten entusiasme forteller meg denne soga. Riktignok opplever han mye, og vi sanser gjennom han, men likevel er han ikke viktig (det er ganske godt gjort...). Så kjærlighet må da bli på et annet plan, ikke mellom romanfigurene, og slettes ikke mellom leser og bok, men igjen mellom forfatter Ruiz Zafón og litteraturen. Og for å vise det, lesser han bare på med ord, mer eller mindre uheldige vendinger, personer, intriger, hemmeligheter og sitater. Det hele blir en diger gryterett hvor få ingredienser har beholdt sin egentlige form og smak.
Du har fått en award av meg!
SvarSletthttp://linesbibliotek.wordpress.com/2011/03/15/jeg-er-en-vakker-blogger/
Tusen takk! Så hyggelig!
SvarSlettOg veldig god anmeldelse, forresten! Jeg fikk ikke lest den igår i iveren etter å overrekke awarden. Dette er en bok jeg også har hørt mye om, men som jeg aldri har kjent et snev av lyst til å lese. Til tross for svært entusiastiske anbefalinger. Jeg prøvde å høre den på lydbok, men kom ikke gjennom første kapittel engang. Nå skjønner jeg at jeg like gjerne kan spare meg bryet.
SvarSlettTakk, igjen! Jeg er veldig forsiktig med å anbefale og frabefale bøker - folk er jo så forskjellige. Men hvis lesesmaken vår er en smule sammenfallende, er det kanskje trygt å la denne ligge for deg. Jeg mener at en uansett ikke skal tvinge seg gjennom bøker en ikke har lyst til å lese, det blir fort helt feil!
SvarSlettJeg veit ikke om jeg er den eneste som har denne erfaringa, hadde vært interessant å vite hva du har opplevd også: mange bøker, skrevet av mennesker bosatt rundt Middelhavet, og da særlig av menn, appellerer absolutt ikke til meg. Historiene er matte og klisjéfylte, menneskene er flate, det finnes ingen undertekst, men alt fortelles i majestetiske og pompøse ord og vendinger. Det er den samme følelsen jeg får av mye amerikansk (kiosk)litteratur også. Stilen er så annerledes og livsfølelsen er så fjern fra min godt innarbeida nordiske holdning, at det hele blir snålt og tomt, ofte for tomt til at jeg klarer å leve meg inn i fortellingene. Vært borti noe lignende?
Jeg har vært på en liten runde i bokhyllene mine nå og fant veldig få bøker fra rundt Middelhavet. Noe som kan tyde på at det er et lite prioritert område fra min side. De eneste jeg kom på å ha lest fra området de siste årene er "Rosens navn", "Miraklene i Santo Fico" og "Øya". De to siste har vel britiske forfattere, men jeg synes likevel det passer til beskrivelsen din av flate karakterer, null undertekst og klisjéfylte historier. Kanskje det er derfor "Vindens skygge" aldri har fristet meg noe særlig.
SvarSlettJa, "Vindens skygge" føyer seg uten tvil inn i den rekka der. Jeg har lest "Miraklene i Santo Fico" jeg også, og det var en lidelse fra perm til perm. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor den langsomme søtsuppa der har fått så gode anmeldelser! "Øya" og lignende holder jeg meg langt unna (har opparbeida meg en stygg uvane med å skue hunden på håra), mens "Rosens navn" har jeg lenge hatt lyst til å lese, Middelhavsmann eller ikke! Ellers er Alessandro Baricco en italiener jeg skyr som pesten på grunn av klisjéfortellinga "Silke", som også er skamrost av mange. Bare et varsko, i tilfelle du ikke har vært borti han enda.
SvarSlett