Det er ei pocketbok jeg leser, og bakerst i boka er ei liste over alle titlene som er utgitt i "serien" Oktober pocket. Jeg pleier å kaste meg over sånne liste med stor iver og med pennen klar, det er alltid mange titler jeg vil lese, forfattere jeg er nysgjerrig på, bøker jeg ikke visste var å få tak i. Som regel ender det med en tur på biblioteket eller i bokhandelen, hvor jeg sikrer meg de jeg har mest lyst til å lese med en gang. Men ikke med denne lista. Jeg går igjennom først én gang, så igjen. Etter tredje gjennomlesing har jeg fortsatt ikke mer enn to titler på min egen liste, som jeg en eller annen gang kanskje kunne tenke meg å bla igjennom, men ikke kjøpe eller ile til biblioteket for å skaffe meg. Det er ganske kleint.
Ja, men hva vitner det om? Er det jeg som er sær, motvillig, sta, er det jeg som ikke leser så bredt som jeg tror? Eller er Oktober forlag et smalt forlag, som utgir forfattere og historier som holder seg innafor visse gitte rammer? Har forfattere og forlag et litteratursyn jeg ikke forstår? Råder konformiteten? Eller er det en helt annen årsak her? Jeg vipper att og fram, enkelte dager tror jeg uten tvil at det er meg, andre dager forlaget. Men jeg slutter ikke å forsøke av den grunn. Ny forfatter, ny historie, samme forlag. Kanskje mønsteret en gang endrer seg? Eller lurer jeg meg sjøl?
Jeg tenker at det uansett er verdt å gi mer eller mindre tilfeldig valgte forfattere en sjanse innimellom, om ikke annet.
Hvis alle var så åpne, og ga både forlag og forfatter nye sjanser til tross for skuffende leseropplevelser - så hadde litteraturen hatt gode kår! Jeg er imponert over tålmodightene din!
SvarSlettOg dessverre ganske enig i dine harde karakteristikker. Det som forundrer meg er slappheten, i språk, fortelling, i henvendelsen. Men da tenker jeg på de litt mer ukjente forfatterne, ikke på Dag Solstad, som vel er unnvikende, men det er mer som et litterært grep, han er en stilist, som skriver litt treige historier og konfliktskye menn på sin egen alder. Men Knausgård har det samme slappe, side opp og side ned, og vi har tatt poenget, men han fortsetter, maler på, likt og ulikt. Edvard Hoem har skrevet noen fine bøker, godt språk, tydelige dilemmaer, ikke overlessa skildringer, med en indre pregnans. Men Mirjam Kristensen har igjen dette konturløse, uten indre strammhet til felles med mange av de andre på hennes alder. Slappe opprør, som ofte arter seg ganske likt. Som om få feider er utkjempet og få hjerter lappet sammen. Det er liksom bare denne ene kjærlighetssorgen. Er det en generasjonsfølelse? I så fall; bli voksne! Eller er det en redaksjons litteratursyn og en forleggers verdisyn? I hvert fall er det ideologi som lyser mot oss. Godt du minner andre på det.
Trudelutt
Jeg aner ikke hva det er, kanskje en kombinasjon av en generasjonsfølelse og et skrapa litteratursyn? Et syn som ønsker at litteraturen ikke skal gi noe ekstra, bare skildre det som skjer akkurat som det er (eller ser ut som det er) og holde alle små og store emosjoner utafor? Men det blir jo så tynt på den måten...
SvarSlettJeg er glad for at det finnes så mye forskjellig! Men jeg lurer på hva som er så bra med mange av disse Oktoberbøkene, og hva som gjør at folk liker det. Er det den monotone, flate stemninga? De avkledde hverdagsmenneskene en kan betrakte på avstand som en annen kikker? Det ukompliserte og ujålete språket? De banale og overfladiske relasjonene? Hadde vært interessant å vite. Inntil videre tar jeg en svingom innom noen andre forlag og ser hva de har å by på.
Jeg har faktisk aldri tenkt på det før nå, at jeg knapt eier bøker fra Oktober. Men jeg kjenner godt igjen karakteristikken din av en typisk Oktoberbok. Karakterer, handling og språk er så trivielt, men fremstilles som om det er underfundig og originalt både skrevet og tenkt. Det er veldig pussig. Jeg er helt allergisk mot sånne bøker, og skjønner ikke helt hvorfor de er så anerkjente. Er det egentlig noen som leser dem, bortsett fra Innkjøpsordningens utvalg?
SvarSlettTror det er veldig varierende! De har jo forfattere med store tilhengerskarer i stallen, som Anne B. Ragde, Dag Solstad, Per Petterson og Edvard Hoem. Ja, også Knausern, da. Mellom dem er det stor variasjon i både kvalitet, stil, form og innhold, synes jeg. Men mange andre forfattere tror jeg forbigås, eller burde forbigås, nærmest i stillhet. Bøkene gjør det kanskje bedre på biblioteket enn i bokhandelen?
SvarSlettOgså er det jo anmelderkorpset, da. Som ofte er overbegeistra uten at de helt klarer å si hva det er som er så bra. Det er snåle greier. Vennetjenester? Eller er det noen med makt, som ikke burde ha makt, som trekker i trådene?
Det er sant, Anne B. Ragde og gjengen glemte jeg i farta. Har ikke lest Petterson, Solstad, Knausgård eller Hoem ennå, så det var nok derfor de lå litt lenger bak i hodet.
SvarSlettJeg vet ikke om det er vennetjenester direkte som gjør anmelderne så positive, selv om jeg absolutt ikke vil utelukke at det er en faktor. Men jeg husker fra universitetet at det var en spesiell type litteratur som du helst burde like dersom du ville være en å regne med, og den typen litteratur passer godt med Oktoberprofilen. Mange anmeldere er jo utdannet innen den institusjonen, så det er kanskje derfor de har så like oppfatninger?
Det der er det ganske skummelt at du nevner, for det stemmer med mine erfaringer også. Hvis en skulle ha håp om å klatre oppover, utvide nettverket og så videre, var det både visse forfattere, forlagsredaktører og titler en ikke skulle rakke ned på. Som om de er over enhver kritikk! Det hele begynte for meg med Adorno...
SvarSlettMen, som en klok venn av meg sier, det blir ikke mer sant sjøl om mange mener det samme. Når ei bok er flat, og en kan peke på nettopp hva som gjør boka flat, så er det vel ikke nødvendig å posere med noe anna?