Store og truende?

Den digre, blå Harry Potter-boka er nærmest en plage der den ligger ulest på sjenken i stua. Jeg har lånt den for lenge sida, uker har det til og med blitt nå, og i all min iver hadde jeg planlagt å lese den med en gang. Men så kom det plutselig en toukers eksamen. Og deretter var det noen oppgaver som måtte løses og sendes inn, forelesninger som måtte følges og et stort utvalg pensumlitteratur som måtte prioriteres. Så Harry Potter har bare blitt liggende. Med husnisser og nye fiender lurkende rundt Galtvort, med tiltagende kjæresterier og stadig mer alvorlige konflikter og hendelser. Ja, tror jeg, da. Jeg har jo ikke lest boka enda.

Noen gyver løs på tjukke bøker med liv og lyst, mens andre skyr dem som pesten. Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat er redd de store bøkene, men jeg tar dem heller ikke først, hvis jeg kan velge. Hyllemeterne med leste bøker viser likevel et nokså representativt utvalg, helt ned i de smale Jon Fosse-utgivelsene til Tolstojs Anna Karenina. Men det aller meste ligger et sted midt i mellom, komfortabelt og overkommelig i størrelse (det er jo også slike romaner det utgis flest av, må jeg si til mitt forsvar).

I hylla for de uleste bøkene, derimot, hoper det seg opp med tjukke slekssagaer, trilogier og det som verre er, digre enkeltstående, nesten monumentale verk, som nærmer seg drapsvåpen i både tyngde og størrelse. Eksempler er Fuglesang, Idioten og bøkene om Kristin Lavransdatter - i ett bind. Av en eller annen grunn kvier jeg meg aldri så lite for å ta fatt på en av disse. Grunnen? Et sted inni meg er det visst satt et likhetstegn mellom bøkenes størrelse og deres tilgjengelighet. Altså: jo tjukkere bøker, jo djupere innhold. Men jeg veit jo av erfaring at det ikke stemmer! Hvorfor blir det hengende ved da?

Harry Potter skal jeg lese. Kristin Lavransdatter også. Men det er stadig noe som kommer i veien! Nå skal jeg først fokusere på britiske (og franske) teaterstykker, som for eksempel The Birthday Party og The Real Inspector Hound (sistenevnte er med sine førtiåtte sider mange ganger mer omfattende enn Becketts Eh Joe, Film og Cascando). Videre skal jeg stifte bekjentskap med Sarah Kane, noe jeg ikke akkurat gleder meg til, mens Caryl Churchill er på vei i posten. Marguerite Duras har nylig ankommet biblioteket og venter på å bli henta. Innimellom litt teori og ymse fagbøker om lesing og leseopplæring, håper jeg altså å få begynt på - og fullført - noen av kolossene. Jeg ser for meg at det kommer til å ta tid...