Et dansk Afrika

1001 bøkers fjerde lesesirkelbok er Den afrikanske farm av Karen Blixen (1885 - 1962), ei bok jeg leste en varm sommer for flere år tilbake og som jeg dessverre ikke har hatt tid til å lese på nytt nå. Men jeg husker godt den episodiske fortellerstilen med flere løsrevne historier, de mange skildringene av mennesker, landskap og det varme klimaet, forfatter-jeget Karen Blixens rolle som problemløser, en slags enehersker og vertinne, med stadige besøk fra Europa, meglinger mellom de innfødte og tenking rundt profitt og økonomi, redskaper og teknologi tilknytta farmen hennes, som i perioder var svært vanskelig å drive (blant anna på grunn av børskrakket i 1929 og de harde trettiåra). Jeg husker at jeg leste lange stykker høyt for noen familiemedlemmer, og at avsnittene blei til gjenstand for diskusjon hjemme. Hun skildrer jo de innfødte både med humor, varme og med en avstand som hun med den tids kolonialiseringstanker på mange måter var "berettiga" til å ha.

Hun er både medfølende og hoverende - på ganske elegant vis! Men mest av alt formidler hun en kjærlighet til farmen, til landet, til kontinentet Afrika, som stagger henne, utfordrer henne og inspirerer henne.

Kombinert med at jeg leste Den afrikanske farm leste jeg også en del om Karen Blixen. Og jeg kunne ikke unngå å bli fascinert av denne tøffe dama som sløste vekk hele arven sin, som gifta seg med en mann og elska en annen, som aldri fikk barn, som kom hjem til Danmark, sjuk og fattig, med et hode fullt av historier som seinere skulle utgis under blant annet pseudonymet Isak Dinesen. Og da mamma hadde vært på Rungstedlund, barndomshjemmet (og dødsstedet) til Blixen som nå er museum, hørte jeg spent på hva hun fortalte. Om farens, Wilhelm Dinesens, mye omtalte og tragiske sjølmord, om mora til Blixen, Ingeborg Dinesen (født Westenholz), et rivjern av ei kvinne, som dreiv Rungstedlund og oppdro fem barn, og som i tillegg holdt salonger og var en viktig intellektuell, om de begava søstrene hennes, om de ulykkelige kjærlighetsforholdene og det mislykka ekteskapet, om syfilisen, som var medvirkende årsak til farens sjølmord i 1895 og som også var med på å ta livet av Blixen.

Og det er mye av dette som er spennende og interessant og helt unikt. Men likevel, sjøl om jeg gjerne vil like denne enestående, myteomspunnede forfatteren, som skriver innafor en gammel fortellertradisjon med historier som veves og flettes sammen og som bygger på hverandre, sjøl om jeg vil, klarer jeg det ikke. For jeg husker henne fra en tv-dokumentar jeg så deler av, og makan til beiskt kvinnemenneske skal en leite lenge etter. Hun var så hoverende og ekkel, og mange av uttalelsene hennes var direkte støtende. Og dette var da hun var gammel og sjuk - hvordan kan hun da ha vært som ung og frisk? Det beviser bare, nok en gang, at det ikke nødvendigvis er en eksplisitt sammenheng mellom forfatteren og verkene... For Den afrikanske farm er noe av det beste som finnes innen det som kalles erindringsdiktining, og mange av fortellingene hennes har fortsatt ikke møtt sin like.

Pensumplukk

Det er ikke ofte det hender, men det skjer av og til: jeg får ei pensumbok som jeg virkelig ikke er fornøyd med. Det er ikke det at den er spesielt dårlig. Den er bare ikke god. Samtidig er det litt farlig for meg å skrive nettopp dette. Det er nemlig ei historiebok det er snakk om, og jeg er ingen historiker. Men på bokutgivelser har jeg etterhvert opparbeida meg en del kunnskap etter mange år i bokhandelbransjen, det samme gjelder godt og dårlig norsk språk gjennom studier i nordistikk.

Boka heter Antikkens historie og blei utgitt på eget forlag (J. H. Schreiner - det samme som forfatteren heter) i 2006. Og den bærer dessverre preg av å være nettopp det, utgitt på eget forlag, altså. Teksten er for eksempel ikke blokkjustert, noe som i dette tilfellet har ført til dårlig plassutnyttelse, mange snåle linjeskift og bindestreker på de utroligste steder. Dessverre har jeg også funnet en god del skrivefeil og tegnsettingsfeil, mangel på punktum, stor bokstav og en flau forveksling av begrepene "subjekt" og "objekt". Slikt bør naturligvis ikke forekomme og jeg understreker det jeg alltid sier til skrivende: en blir hjemmeblind på egen tekst. Tekster som skal utgis, må alltid vaskes og korrekturleses. Av noen andre. Helt essensielt det siste punktet, altså.

Brekking og setting og trykking har tydeligvis også gått litt i ball, for brått er det en annen skrifttype. Den kan dukke opp midt i et ord, og det er sjølsagt uproft. Har ingen sett over teksten før boka blei trykt? Og når det kommer til sjølve trykkinga og innbindinga - den er ikke av de dyreste, akkurat. Min utgave begynte å gå opp i liminga etter bare to dager og trettitre sider. Det er rett og slett kleint. Jeg må understreke det: bøker som er sydd holder seg mye penere mye lenger. Limte bøker, særlig de med tynt, billig papir og billig lim, er like bra som First Price-dopapir. Nå er ikke egentlig papirkvaliteten i denne boka spesielt dårlig, men jeg skjønner ikke hvorfor folk velger glossa papir. Det er stygt! Og når en tar notater går det igjennom til neste side...

Videre opplever jeg at boka har en rekke mangler som ikke går på det tekniske, men det innholdsmessige. Hvor er stikkordregisteret, oppslagsmuligheten? Definisjonene av de viktigste begrepene? Kildehenvisningene? Hvem har tatt bildene, eller hvor er de henta fra? Og for guds skyld - ha med kart! I ei ordentlig fagbok er dette elementer som må med. Forfatteren skriver innledningsvis at boka primært handler om ekspansjon og krigføring. Det er greit nok. Men å se totalt bort ifra kunst, kultur og religion i antikken er å avgrense for mye. Alt henger jo sammen! Og leserens forståelse av det antikke samfunnet er så viktig. De premissene som blir lagt i antikken, er byggesteiner i våre moderne samfunn. Derfor er det flott av boka er grundig på demokratiet, både i Hellas og i Roma.

En kan spørre seg hvorfor nettopp denne boka blei valgt som pensum av foreleseren. Hele utgivelsen sender signaler om et vaklende kjøkkenbordforlag og en utrent forfatter som kløner i vei med lange, usammenhengende setninger. Men det er jo nesten det motsatte som er tilfellet. Johan Henrik Schreiner (f. 1933) er professor emeritus ved Universitetet i Oslo og har flerfoldige utgivelser bak seg. Og i denne boka skriver han om sitt spesialfelt. Jeg skulle ønske jeg hadde muligheten til å høre han snakke, til å være på en forelesning. Jeg forestiller meg nemlig at det er mye bedre. For mange historikere har nemlig klar tanke og er tydelige i sin muntlige formulering. Men når det skal skrives ned, blir det knot (mange historikere er motsatt også, heldigvis).

For å være rettferdig: i denne boka er det riktignok ikke så mye knot (men det kunne jo vært bedre). Den er lettlest, lettfattelig og konsentrert rundt sine hovedpunkter. Det er ei grei og konkret innføringsbok om antikken - på norsk. Vel springer forfatteren mye att og fram i tida og har ikke alltid en logisk progresjon, men det får være greit. Jeg skulle bare ønske at han tok seg tid til å skrive mer, til å skrive seg skikkelig inn i stoffet, til å skrive godt. Og til å være kritisk til egen tekst. Forfatterkommentarer, som ikke formidler noe historisk, men høyst private tanker og meninger som absolutt ikke er relevante, bør kuttes vekk. Jeg skulle gladelig lest dobbelt så langt, til og med med sporadiske satser og snåle orddelingsfeil. For dette er et utrolig spennende, interessant og fascinerende fagområde.

Studiestart, igjen

Det er medio august og det nærmer seg studiestart atter en gang. Jeg skal ta enda ett år, men på grunn av tull og rot og treiging og misforståelser og avtalebrudd og e-poster som ikke blir sendt ut og ansatte som ikke tar telefonen og fandens oldemor, så skal jeg ikke studere det jeg trodde jeg skulle studere (hold dere unna "universiteter" på sørlandet). For å gjøre en lang og, for undervisningsinstansens del, pinlig historie kort: jeg skal studere noe jeg aldri trodde jeg kom til å studere - historie. Ja, også skal jeg fortsette med nordistikken. Men historie blir nytt. Og spennende!

Pensumlistene er lange, og jeg bestiller litt her og litt der, samt at jeg låner omtrent femten titler fra biblioteket. Jeg ser fram til å komme i gang med det hele, å fordype meg i nytt stoff. Bøkene virker flotte! I første omgang er det antikken og middelalderen jeg skal ha mest om. Antikken har jeg lest om mange ganger før, men det blir fint å få en ny og grundig fordypning. Hovedpensumboka Antikkens historie skal visst være grei og lettlest, og er på vei i posten fra Trondheim. Middelalderen blir det særlig spennende å ta fatt på. Der har jeg noen hull, både i hukommelsen og i kunnskapen, som jeg ikke har vondt av å få tetta igjen. I tillegg er middelalderen en periode med mange utfordringer og endringer, mye som vi kan se en direkte konsekvens av i dag. Det synes jeg er fascinerende.

I nordistikken skal jeg knote mye i høst, er jeg redd for, for syntaks og morfologi og sånt er ikke min sterkeste side. Det kan hende jeg rett og slett må pugge regler og paradigmer og trediagrammer, men det er jeg forberedt på. Stoffet er tørt og litt ukjent, så en stor utfordring blir å finne en inngang til det hele, samt knagger å henge kunnskapen på. Jeg regner med at det tar noen uker før jeg er kommet innafor, og får nok litt panikk hvis det tar enda lenger tid, for da nærmer det seg første deleksamen. Så hvis det er noen som har noen gode lesetips, kom med dem!

Og til alle medstudenter: lykke til!

Kjærlighet og kommunikasjon

Hva skjer når kjærlighet ikke lenger er nok? Hvorfor vokser mennesker fra hverandre, og hva er konsekvensene? Finnes det én enkelt hendelse som definerer oss som den vi er? Jeremy er veldig opptatt av sine aldrende svigerforeldre, Bernhard og June Tremaine, som fortsatt er gift, men som ikke klarer å leve sammen. Det er tydelig at de har vært, og er, svært glade i hverandre. Men for dem er bare det å snakke sammen en utfordring. De kommuniserer kun i sine fastlåste mønstre og klarer ikke rive seg løs. Hvorfor har det blitt sånn? Og hva skjedde egentlig på bryllupsreisa i Frankrike i 1946? Hvorfor valgte June å flytte? Er et liv som ensom bedre enn et samliv som misforstått? Svarte hunder heter romanen fra 1992 hvor den britiske forfatteren Ian McEwan (f. 1948) undersøker disse og mange flere spørsmål.

Etter å ha lest en del bøker av McEwan kan jeg konkludere med at han også denne gangen holder seg til sine "vanlige" temaer - kjærlighet og kommunikasjon. Eller mangelen på nettopp det. Og det problematiske når to mennesker ikke vil det samme eller ikke får hverandre. Noen eksempler er Chesil Beach, hvor mangelen på ærlighet og dominerende konvensjoner ødelegger for det unge paret. Eller i Om forlatelse, hvor kjærligheten er sterk, men hvor også misforståelsene er store. Eller i Hjelp fra fremmede, hvor hjelpen slettes ikke er hjelp, og hvor det finnes mange eksempler på dobbeltkommunikasjon. Og ikke minst i Den uskyldige, hvor den unge mannen føler intenst, men ikke tar noen signaler, noe som gir teksten et ironisk tilsnitt. Sjøl om tematikken i McEwans produksjon er mye av det samme, er bøkene langt ifra like. Og Svarte hunder var enda en fascinerende variant hvor et samliv blir belyst utenfra.

Gjennom Jeremy fortelles det altså om Bernhard og June, om hvordan de møttes, hva de likte ved hverandre, om Europa og London under krigen og i tida etter, om ekteskapet som inngås i 1946 og om den politiske uenigheten både dem i mellom og i samfunnet. Og ikke minst fortelles det om de svarte hundene, som er blitt et begrep i Tremaine-familien, og som er symbol og spenningselement gjennom hele romanen. Hva de svarte hundene er, hva som virkelig hendte og hvordan det lades, blir spart til sist. Men sidene jeg måtte lese for å komme dit, sammen med Bernhard og June, Jeremy og Ian McEwan, var morsomme og fine, rørende, forståelige, triste, menneskelige. For kort oppsummert handler boka om nettopp det: mennesker. Og våre kompliserte, såre og kjærlige forhold til hverandre.

Boka er kort og konsentrert, og jeg opplever at McEwan bevisst har valgt denne stramme formen (til forskjell fra Den uskyldige, som er nokså pratete, og Tidebarn, som virkelig er innholdsrik). Men det kler historia at formen er knapp, at forfatteren er tilbaketrukket, og at fortelleren, Jeremy, stakkato og famlende, men svært presist, får overlevert det viktigste fra Bernard og Junes liv. Likevel virker ikke boka kort, for det er mye å hente mellom linjene, det er mye å assosiere på, tenke på. Og jo mer en kan om Europa i krig og mellomkrigstid og Berlin i 1989, jo mer får en ut av det tidsbildet som beveger seg i kulissene.

De svarte hundene jager over boksidene, er etter deg med de lange, rosa tungene, peser mens du blar om. Hva hendte? Hvordan påvirka hendelsen ekteskapet? June snakker om dem hele tida. Jeg ser dem, sier hun, jeg har dem på netthinna like før jeg sovner. Levde hun et liv som jaga? Eller er det spøkelser hun ser, noe uvirkelig? Eller er de trøsten hennes, den eneste trøsten i ensomheten? I løpet av 176 sider blir de svarte hundene en del av leseren også. Jeg tror vi kan vekte dem med likt og ulikt. For meg symboliserer de forandring. Kanskje erkjennelse også. Og jeg tenker at vi har noen svarte hunder, alle sammen. De er en del av oss. Akkurat som frykt og ensomhet og styrke. Vi er alle litt June, tror jeg. Heldigvis.

Om favoritter og skuffelser

De aller fleste bokelskere, kanskje til og med de fleste lesere overhodet, har en favorittforfatter og ei yndlingsbok. Mange har også flere av hver, for når en har lest ei stund er det en vanlig opplevelse at det er svært vanskelig å velge. Ulike bøker og ulike forfatterskap kan være forferdelig vanskelige, for å ikke si umulige, å sammenligne. For eksempel Henrik Ibsen og Stephen King eller Jane Austen og Anne B. Ragde. Hvor skal en begynne? Og i tillegg er mange lesere litt som Ole Brumm, på kryss og tvers av sjangre og tidsepoker og litterære stømninger: Ja takk, begge deler. Det gjør ikke saken noe enklere.

Jeg er en av dem som har flere favorittforfattere. For meg går det ut på at jeg lar meg imponere av noen forfatteres historier og fortellerteknikker, av språk og stemninger, enten det varierer fra bok til bok eller følger en fast mal, og at jeg følger forfatterskapene deres. Jeg kjøper bøkene, leser om forfatterne og bruker god tid på å både glede meg til å lese, lese, tenke om og diskutere bøkene.

Et eksempel er Margaret Atwood. Hittil har jeg likt alt jeg har lest, og jeg synes hun er et veldig fascinerende menneske, klok, skarp og en viktig intellektuell. Et annet eksempel er den nesten jevngamle Per Olov Enquist. Han er helt annerledes fra Atwood med sin bakgrunn fra journalistikk og teater og ikke minst rusmisbruk. Der hun skisser opp småbyer, gater, klær og redskaper, og skildrer personer og hendelser, er ordrik og episk, er han knapp og lavmælt. Han åpner med spenningselementet og skriver akkurat hva som kommer til å skje. Så tar han et utvalg av situasjoner og lader dem, i språket, i lufta mellom linjene, i det usagte. Og begge deler, begge to, er helt fantastiske.

En tredje favoritt er den noe yngre Ian McEwan. På sitt beste er han knallgod, nærmest uten like, og har, som de to andre, en velfortjent plass blant nobelpriskandidatene. Men han er mer ujevn enn svensken og canadieren. Eller kanskje ikke ujevn er rett ord, for han våger mer. Han prøver nye teknikker, vinkler, leser seg opp på ulike temaer. Han utfordrer seg sjøl. Men resultatet blir ikke alltid like bra, i alle fall ikke for alle leserne. Og det leder meg inn på det som er noe av dette innleggets hovedpoeng: hva skjer egentlig med oss når yndlingsforfatteren vår svikter?

Det er noe av det verste jeg veit. Å ta fatt på ei bok jeg har gleda meg til, sett fram til, utsatt med vilje for å få glede meg litt til, bare for å finne ut at jeg ikke liker boka i det hele tatt. Nei, faktisk synes jeg den er kjedelig, uinteressant, uengasjerende, overfladisk, treig, skravlete, tunglest, teknisk uferdig, plotmessig usammenhengende eller rett og slett bare feil. Helt feil.

Hva gjør du? Gir du opp boka? Slenger du den vekk, gjemmer du den bak de andre bøkene i bokhylla og later som om den aldri kom din vei? "Bryter" du med yndlingen? Snakker du drit om boka og forfatteren hver gang anledninga byr seg? Eller tvinger du deg igjennom, på rein vilje, av plikt, av respekt for forfatteren? Jeg har ofte lyst til å gjøre det første, men ender med det siste. Jeg tvangsleser. Og er ganske sur så lenge det holder på. For boka er jo en skuffelse! Min største yndlingsforfatterskuffelse er Tidebarn av Ian McEwan. Det var ei bok som ikke traff meg i det hele tatt, det var skivebom så det sang etter. Ikke bare med tanke på når jeg leste boka (den kalde og snøtunge januar 2008), men også tematisk (å oppleve at barnet ditt blir borte og at følgene er et oppløst ekteskap, samt britisk politikk under Thatcher) - jeg var da barnløs og ugift og ikke særlig god på politikk under Thatcher. Bokas monotone fortellerstemme passa meg heller ikke, det var som å lytte til en samtale under vann.

Men McEwan er fortsatt en av de beste, og erfaringa med Tidebarn stoppa meg ikke i å hive meg over Den uskyldige da jeg så den i bokhandelen, eller fra å ønske meg Solar til jul. Og Tidebarn har kvaliteter, det ser jeg tydelig sjøl om jeg ikke liker den. Men det virker som om mange gir litt opp en favorittforfatter etter en leserskuffelse, og kanskje reduserer forfatteren noen hakk, ikke lenger en favoritt, men en av mange gode? Og kanskje en enkelttittel heller får status som yndlingsbok, mens resten av forfatterskapet blir litt glemt? Som om vi er like gode på det vi gjør hele tida? Som om vi gir hundre prosent på jobben hver dag? Likevel får vi stadig nye sjanser, stadig nye arbeidsdager, stadig nye jobber. Vi svarer bare til en sjef eller et kollegium, forfattere må stå i mot kritikk fra fremmede, fra uskolerte, fra mennesker som ikke bryr seg om litteratur, som egentlig bare ville ha noe å fordrive tida med, underholdning, også fikk de kunst. Det er tøft, det. Derfor tvangsleser jeg. Med respekt. Og en bitteliten sur mine.