Helgener og legender

Det er tydeligvis mye rart en skal lese når en studerer historie. Hele fagbøker, leksikonartikler, utdrag, diskusjoner. Sanger, dikt, gjeldsbrev, konkordater. Vi studerer kart og forsøker å plassere utdrag fra hele verdens historie uten å kjenne forfatter, årstall eller nasjonalitet. Vi løser oppgaver hvor svarene er gitt, men hvor vi må lage spørsmåla. Muntlige og skriftlige oppgaver, korte og lange. Aleine og sammen. Og vi fordyper oss. Blant anna i boka Hellige mænd og kvinder av Niels-Knud Liebgott.

Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å lese ei sånn bok. Den tar for seg helgenenes historie, fra begynnelsen og framover mot vår tid, med hovedtyngde i middelalderen da mange helgenkulter var på sitt største. Og den er faktisk ganske interessant, for den avspeiler jo samfunnet helgenkulten oppstår i og menneskene som danner helgenkulten. Boka har mange snåle eksempler og anekdoter, og forteller generelt om helgener, virkeområder, lokale helgener, hvorfor noen blir helgener, primstaver, kalendariumet, relikvier og pilegrimsreiser. Det snåleste er den lange oppramsinga av relikvier og relikviestedene. Noe av det morsomste er dronning Margretes brev hvor hun beordrer en rekke pilegrimsreiser til hele Europa og sentrale deler av Lilleasia (f.eks. Jerusalem).

Ei anna bok jeg heller aldri trodde jeg kom til å lese, er Legender frå mellomalderen, samla og oversatt fra norrønt av Else Mundal. Legendene i seg sjøl synes jeg er mest interessante som litterær sjanger, i og med at det historiske grunnlaget ofte er nokså gyngende. Og det er verdt å nevne at det er påfallende likheter mellom de kristne legendene og ættesagaene fra omtrentlig samme tidsrom. Det er nesten identisk fortellerstil, altså rett på sak og ingen følelser. I ættesagaene er det "Torodd hogg til" og i legendene er det "Då kutta dei av ho brysta". Enkelt og greit.

Men etter å ha lest et par legender blir det litt som med de norske folkeeventyra: har du lest fem-seks stykker, har du lest alle. Dette er rett og slett formellitteratur, med faste innslag som hedenske eller vantro motstandere, omvendelser i fleng, mirakler av ymse art, tortur av slaget ekkel - eklere - eklest, bønner, frelse og død. Ikke akkurat lystig eller underholdende lesing, men interessant, og særlig i kombinasjon med ei fagbok om Romerriket, artikler om kristendommen og de første martyrene og Hellige mænd og kvinder, som setter det hele inn i et skandinavisk perspektiv.

Angst, smerte og sult

Den femte lesesirkelboka til lesesirkel 1001 bøker er Knut Hamsuns (1859-1952) enestående gjennombruddsroman Sult fra 1890, og bloggdatoen er egentlig førstkommende søndag. Jeg har dessverre ikke hatt tid til å lese denne boka på nytt heller, i likhet med forrige lesesirkelbok, Den afrikanske farm av Karen Blixen. Men Sult gjorde svært sterkt inntrykk da jeg leste den i forbindelse med studiene for nesten nøyaktig ett år sida. Og fordi jeg er redd for at jeg kanskje ikke rekker å lage et innlegg på søndag, kommer det nå.

Det er forferdelig mye som kan sies om Knut Hamsun og Sult, og nesten like mye er sikkert sant. Jeg tror likevel at det meste er avhengig av hva slags lesebriller en tar på. Det som kan slås fast er at Knut Hamsun gjennom sin navnløse og sultne antihelt skaper en ny måte å skrive romaner på. Fokuset, det repeterende, svimlende og egosentriske, er helt annerledes enn det som i lange tider var idealet, og det er derfor det med Sult markeres en endring innafor de litterære strømningene som på mange måter fortsatt er gjeldende - her tenker jeg på Knausgård og andre navlebeskuende skriblerier (dette er sjølsagt bare én av mange strømninger).

Sult er ei effektiv bok. Det er svært lite som er overflødig. Knut Hamsun har valgt seg ut dager, timer, minutter, som han skildrer inngående, som han er i, sammen med denne navnløse. Jeg opplever at de noen ganger er så nær hverandre at det er som om de er ett. Det går raskt nedover med han (eller dem), fra ille til verre, det er en tilsynelatende evig, ond spiral som han ikke klarer å kaste seg ut av. Han vil så gjerne være en stor, flott mann, med penger, karriere og tekster på trykk, han vil det så intenst at drømmene tar over, de lammer han nesten, så han ikke kan gjøre annet enn å sitte sulten og kald på en benk i Slottsparken. For å ikke tenke på sin egen situasjon, for å ikke kjenne etter, se seg sjøl, innrømme og erkjenne, flykter han inn i fantasien og er sjukelig opptatt av hvordan andre ser han. Og når han endelig får penger, gir han dem vekk.

Vil han seg sjøl vondt? Jeg tror ikke det. Jeg tror han er drevet av noe som han opplever som større enn fysiske behov, større enn sult. Det er denne indre krafta han har, skapertrangen, viljen. Men fordi han er så lett, så lett, nesten euforisk når han har en god dag, lar han seg avlede, distrahere. Hele tida! Den er mat og drikke, kvinner, bekjente og fremmede, været, dyr, bevegelser, lukter og lyder. Han sanser med hele seg og tar inn alt. Det hele grenser opp mot galskap, og enkelte steder bikker det over. Det er først og fremst stormannsgalskap. Men det er også angst. Den sterke, lammende angsten følsomme individer kan overmannes av når som helst, hvor som helst, som kan få en til å ta gale avgjørelser på galt grunnlag.

Er det ei god bok? Ja, for det er et solid håndverk. Den er ensidig, vil kanskje noen si, og sånn sett gir den ikke et helt bilde av denne navnløse. Men er den sannsynlig? Finnes det sånne egosentriske, forvirra mennesker? Det tror jeg at det så absolutt gjør, og har gjort, til alle tider. Men hva veit vi egentlig om han? Ikke så mye. Hamsun lar oss bare se brøkdeler av mannen. Men skal den gi et helt bilde? Kanskje ikke. Den fungerer som den er, og for meg er det et innblikk i en litt annerledes, litt vemodig, litt fremmed og litt gjenkjennelig verden. Det er sårt og vondt. Men som leser må en være villig til å tre inn i det, kjenne etter. Hvis ikke blir alt kavet, sulten, savnet, smerten og angsten, bare overflate og påstander.

Men leseropplevelsen min var ikke god. Dette var ikke ei bok jeg koste meg med å lese. Og det er ingen annen bok som har fått meg til å føle det som Sult fikk meg til å føle. Det var så sterkt og så virkelig, sjøl om jeg var uenig og syntes antihelten var teit, dum og en som tydelig burde vært diagnostisert, det har, til denne dag, ikke vært en tekst i nærheten av Sult. På godt og vondt. Men mest vondt. Derfor har jeg stor respekt for boka og forfatteren.

Norsk talemål

En av mine største utfordringer dette semesteret er innafor nordistikken. Der skal jeg både være innom syntaks og morfologi, fonologi og dialektologi, sosiolingvistikk og retorikk. Pensum er stort, leseplanen er hektisk og det er kort mellom de mange forelesningene som jeg må følge. Foreløpig hangler det mer enn det går, men for hver side jeg tilbakelegger er det mer og mer som faller på plass. Den grundige fagboka Norsk talemål. Lokal og sosial variasjon (Høyskoleforlaget 2005 - også kjent som "trollboka") er så absolutt med på å gjøre det hele mer forståelig. Samtidig gjentar foreleseren stadig at boka er for grundig og at vi ikke behøver å kunne alt. Hva vi eventuelt kan utelate sies det ikke noe om, så det er blitt til at jeg leser hele greia.

Gjennom dialektprøver, språkutviklingskart, mange eksempler på ulike språktrekk og variasjoner, samt dialektprøver på cd, gir Eric Papazian og Botolv Helleland et mangefasettert bilde av norsk talemål. Så detaljert er det, at det nærmer seg mosaikken. Mest fokus er det på det rurale, mens byene, med sitt skriftspråknære standardtalemål, i stor grad sløyfes. Da boka er noen år gammel og feltundersøkelsene, karta og dialektprøvene er eldre enn meg og vel så det, gir eksemplene ofte et gammelmodig inntrykk. Men jeg leser det med stort utbytte og som en skildring av hvordan talemål og dialekter har vært i gitte områder, snarere enn sånn det er. Dessuten er palatalisering, tjukk l, jamvekt og skarre-r med mye mer fagtermer og isoglosser som holder seg, så det spiller egentlig ingen rolle når dataene er innhenta. Det viktigste er jo at jeg og andre studenter forstår hva som beskrives og hvorfor det er sånn.

Og det er faktisk ganske spennende når en kommer inn i det!

På ungdomsskolen og videregående var jeg aldri særlig begeistra for dialektologidelen av norskfaget (det var litt som den dølle tanta alle har, og som vi pliktskyldigst besøker to ganger i året - det er bare å få det unnagjort). Det kan også ha noe med saken å gjøre at vi mer eller mindre blei villeda til å tro at det kun fantes seks dialekter i moderne norsk talemål (og at vår dialekt var den beste): nordnorsk (fra Trøndelag og opp), trøndersk (logisk nok Sør- og Nord-Trøndelag), bergensk (alle på Vestlandet skriker), bibelbeltet (det treige Sørlandet), Oslomål (altså Midt-Norge) og Indre Enfold (Østfold). Vi visste jo at det ikke var sånn, men lell. Ikke fikk vi vite hvorfor dialektene var forskjellige, heller. Men det har jeg fått fordype meg i nå. Og jeg har knøda bra mye med Setesdalsmålføret, men det er jammen moro når jeg forstår hva hødd er og hvorfor det har blitt sånn!

Stor nytte har jeg også hatt av et av de tidligere emnene innafor nordistikken, nemlig norrønt og den generelle språkutviklinga mot moderne norsk. Det kan virke som om alt i dialektologien bygger på noe foregående, og det er utrolig spennende å kunne nøste opp historien til ett enkelt ord bare ved å resonnere. Men jeg tror boka er fin for de som mangler den bakgrunnskunnskapen også. Sjøl om Norsk talemål til tider er så tettpakka med informasjon at den er tung å lese og forstå, og sjøl om den er flisespikkende petimeter-grundig og nesten enerverende omstendelig, så er den også fin på den måten at forfatterne stadig husker på å trekke de lange linjene, de er konkrete, henviser til målmerkekarta og dialektprøvene, og er evig eksemplifiserende.

Høststress og leseplaner

Det er september og studiene er i full sving. Jeg har begynt høst-semesteret med å ligge etter, godt etter, i alle fag (det er ikke med vilje, altså), og jobber på spreng med å ta igjen alle andre før øvingsoppgaver og obligatoriske oppgaver og prosjekter og prøveeksamener og eksamener tar til for fullt. Og det er bare et par uker til første runde, så jeg må avlyse alt som anger av sosialt liv og holde meg på plass ved skrivebordet. Skjønnlitteraturen, de bøkene som fyller alle bokhyllene i heimen og vel så det, må med andre ord vente. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg rett og slett ikke har kapasitet til å lese mer enn de planlangte sju-åtte timene hver dag, hvor jeg skal slite meg igjennom grammatiske analyser og antikke verdensanskuelser og det som verre er. Kosebøkene er altså skjøvet ut på sida, hvor jeg i lange tider må nøye meg med å se på dem, kanskje ta på dem, men ikke noe mer.

Jeg har, uklok som jeg er, såvidt begynt å lese Kaptein Corellis mandolin. Og første kapittel likte jeg så godt at jeg la fra meg boka. Logikken bak handlinga er som følger: jeg vil ha tid til å lese boka, jeg vil ha tid til å kose meg! Så målet for denne svært stusselige lesehøsten er å lese ferdig Kaptein Corellis mandolin, samt å klare å lese Greven av Monte Cristo til lesesirkelen 1001 bøker i løpet av oktober. Men det spørs, for begge bøkene er ganske tjukke. Likevel føler jeg at jeg må klare såpass! Noe annet er rimelig kleint.

Derfor, og sjølsagt også av andre grunner, men mest av alt på grunn av lesinga, gleder jeg meg allerede veldig til årets juleferie. For da skal jeg lese. Da skal jeg lese alt jeg har lyst til, og jeg ser for meg drastiske innhogg i hylla med de uleste bøkene, som av mystiske grunner bare vokser. Men kjenner jeg meg sjøl rett blir det ikke så mye som jeg ønsker, for jula er ei hektisk tid, med gaver og handling og matlaging og baking og vasking og pynting og alle besøkene... Litt tidlig å stresse med det, kanskje. Uansett: gleden er på plass, og jeg ser fram til litt fritid. Innlegg kommer når jeg føler at jeg kan komme opp for annen luft enn den som lukter av lim, trykksverte og stive ark.