søndag 24. november 2013

Timene, og Virginia Woolf

Bildet er henta fra
CappelenDamm
Det er siste søndag i november, og i lesesirkelen 1001 bøker skal det i dag leses og skrives om romanen Timene (1998) av den amerikanske forfatteren Michael Cunningham (f. 1952). Det er vanskelig å skrive om bøker en leste for lenge sida, særlig når litteratur og film blir blanda sammen, men jeg vil likevel gi det et forsøk.

Jeg leste romanen for snart ti år sida, og likte den godt den gangen. Jeg husker at jeg i flere måneder etterpå var opptatt av damene som skildres i boka, særlig Virginia Woolf (1882-1941). Jeg sneik rundt i mammas bokhyller og studerte bildene av dama med den rette nesa og de mørke, triste øya. Så gikk jeg til innkjøp av en egen utgave av Mrs. Dalloway (1925) med et nydelig, rosa omslag, og leste så sakte jeg bare kunne. Men jeg var kanskje litt for ung, jeg syntes den var vanskelig, og la den vekk for en periode. Likevel var fascinasjonen for Virginia Woolf vedvarende, eller sagt på en annen måte: det var da den begynte. Dette førte til at jeg i sin tur så filmen.

Den amerikanske filmen The Hours fra 2002 hadde Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore i hovedrollene som de tre kvinnene Mrs. Woolf, Mrs. Dalloway (Clarissa Vaughan) og Mrs. Brown. Jeg husker at jeg likte måten fortellingene var klipt sammen på, og at mye foregikk nesten i stillhet. Nærbildene av disse damene mens de tok sine livs valg, sitter fortsatt i huet. Julianne Moores glatte, hvite ansikt, Nicole Kidmans matte blikk mens hun tar ett trekk av sigaretten, Meryl Streep gjemt bak farga briller, men med en munn som sier alt. Filmen står et sted i huset her, jeg har lenge tenkt å se den igjen, men det har ikke blitt noe av ennå.

Men som alltid, når film og bok blandes, kan det bli vanskelig å skille ut og å holde på sine egne mentale bilder. Jeg klarte det i begynnelsen, men nå har det gått så lang tid sida jeg leste boka, at mine egne bilder er borte. De er erstatta av lange, filmatiske klipp, og noen av dem sitter forferdelig godt. Scenen hvor Nicole Kidman vasser uti den strie elva gir meg fortsatt frysninger når jeg spiller den av for mitt indre.

Forfatter Michael Cunningham må ha hatt et meget bevisst forhold til egen komposisjon under skrivinga av denne romanen. Kapitlene er vevd lett sammen slik at de overlapper hverandre. Alle de tre kvinne kommer jevnlig til orde og spenninga holdes oppe gjennom elegante kapittelskift, sjøl om vi veit hva som skjer. Det åpner jo med det, med den scenen. Det er utvetydig hva Virginia Woolf driver med, likevel vil jeg helst lese så fort som mulig for å komme til neste kapittel som omhandler henne, hvor Cunningham har gått tilbake til arbeidet med romanen Mrs. Dalloway i 1923. Innimellom skriver han om Laura Brown (1949) og Clarissa Vaughan (ca. 1996-97). Her er det veldig spennende å se hvordan forfatteren bruker tid som virkemiddel, og hvordan leseren kan få følelsen av at tida går svært fort eller veldig langsomt, sjøl om handlingene for alle tre kvinner er begrensa til én dag. Unntaket er at vi også får være med Woolf en marsdag i 1941.

For meg var det Virginia Woolf som var hovedpersonen i romanen, det var hun som bar boka. Dette kommer sjølsagt av at hun åpner romanen gjennom prologen, men også av Cunninghams intertekstuelle bruk av Woolfs egne verker, tittelen The Hours var hennes arbeidstittel på Mrs. Dalloway, hans etteraping av hennes egenutvikla litterære teknikk bevissthetsstrøm (stream-of-consciousness), og hans forsøksvise biografiske skildring av legenden Virginia Woolf. Det blir med andre ord mye Woolf. Hvordan passer så de to andre kvinnene inn i boka? Jo, ved at Cunningham "går inn i" verket Mrs. Dalloway og skaper sin egen Dalloway, nemlig Clarissa Vaughan, som også åpner med at hun skal kjøpe blomster til et selskap. Laura Brown er på sin side en tenkt leser, hun forsøker å lese romanen Mrs. Dalloway, og vil mye heller det enn å være mor og kone. Gjennom flere elementer hektes kvinnene sammen på ulike nivåer, som ofte kretser rundt kvinneliv, identitet og egentid.

Forfatteren vant Pulitzerprisen i 1999 for romanen. Den er i stor grad et sympatisk og vellykka prosjekt, hvor han både reaktualiserer Woolf som forfatter og modernismen som litterær epoke, samt at han forsøker å gripe de eksistensielle problemene som vi mennesker til alle tider har grubla på. Han bestreber også å fange evigheten i et øyeblikk, slik som Woolf, men når ikke helt opp. Likevel er det verdt å lese boka, men fortrinnsvis etter Mrs. Dalloway, som jeg ikke fullførte før i etterkant.

6 kommentarer:

  1. Interressant anmeldelse. Jeg har verken lest Mrs.Dalloway eller sett filmen, så for meg var boka uhildet slik sett, og jeg likte den veldig godt. Jeg synes den står godt på egen ben. Jeg føler ingen savn etter å ha lest Mrs.Dalloway først, selv om jeg ønsker å gjøre det nå i ettertid. Boka sitter i meg, det var mye å tenke på , både innholdsmessig/handling og litterært/bruk av virkemidler.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentar, Anita! Jeg har nå lest omtalen din, og synes du trekker fram mye fint. Det er bra at boka, løsrevet fra film og Woolf, klarte å gjøre et såpass sterkt inntrykk! Sammenvevinga av historiene er et viktig poeng. Det virker som om forfatteren har gjort et solid grunnarbeid, og konstruksjonen av romanen er udiskutabelt god.

      Slett
  2. Du er den første så langt som likte delen om Woolf best, mens de andre har trukket fram Laura Brown. Det gjør meg litt nysgjerrig på om man får mer ut av delen om Woolf hvis man kjenner forfatterskapet hennes, og særlig Mrs. Dalloway. Jeg har ikke lest langt nok ennå til å kunne konkludere med noe, men foreløpig er jeg enig i at det er delene om Woolf som bærer hele romanen. Det er de kapitlene som griper meg mest, og de andre kapitlene er så åpenbart knyttet til henne og Mrs. Dalloway at jeg tenker på henne selv når jeg leser om de andre. Den virkelige Woolf er dessuten en tydelig skikkelse i bakhodet mitt, ruvende på en god måte.

    Så langt er jeg overrasket over hvor lettlest boken er til tross for stream of consciousness og kryssreferanser. Kanskje er det derfor den ikke når helt opp? At den blir mer tilgjengelig enn kompleks?

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for fin kommentar! Jeg tror så absolutt at en får mer ut av å lese om Woolf når en kjenner godt til henne fra før. Da ser en tydeligere hvordan Cunningham bruker biografien hennes i eget verk, og hvordan de andre kvinnene på sett og vis beveger seg i hennes skygge (for de er jo skapt, mens hun var virkelig).

      Jeg opplevde også at Cunningham var mer til stede i kapitlene om Woolf, de var mer lada. Kanskje fordi han har mer å holde tilbake, legge i underteksten? Eller kanskje fordi jeg veit hvordan det går, og dermed skaper undertekst?

      Jeg er enig i at boka er nokså lett å lese, de gangene jeg stussa underveis, var det som oftest på grunn av synsvinkelproblemer eller lignende. Cunningham har hatt en god lærer i Woolf, og er sjøl en god student. Men noe av denne etterapinga, det tekniske fokuset, går kanskje ut over andre aspekter ved boka. For å kunne si noe helt konkret om det, må jeg nok lese den en gang til. Uansett: Med Woolf stålsetter vi oss, for vi veit at det blir krevende, men her forventer vi mye mindre, og blir mest glade når vi gjenkjenner virkemidler og teknikker. Det vinner forfatteren på.

      Det kan hende dette er helt feil, men jeg synes også at boka mister noe fordi den er skrevet av en mann. Misforstå meg rett, han skriver godt om disse kvinnene, men når tre av tre kvinner har mer enn vanlige vennskapsforhold til andre kvinner, ligger det ei dille eller et perspektiv hos forfatteren som forkludrer og forstyrrer. Noen erfaringer er spesifikt kvinnelige, og disse skriver han lite om. Andre erfaringer, som å kysse noen av samme kjønn, eller kysse i det hele tatt, er vel mer allmennmenneskelige, og disse skriver han om. Hadde boka vært skrevet av en kvinne, ville kanskje Vaughan og Brown fått et lite løft, og Woolf ville blitt enda mer kompleks, eller ekte. Men det er mest bare en tanke fra min side.

      Slett
  3. Jeg synes du har fått med deg det vesentlige, til tross for at det er lenge siden du leste boken og så filmen! Ja, som Anita skrev står boken på egne ben, men jeg er enig med deg i at den ikke når opp mot Woolf. Og det er jo litt synd, når intensjonen til forfatteren var å imitere henne. Nettopp på grunn av dette synes jeg boken mister noe av sin magi som roman, kanskje hadde prosjektet vært mer vellykket om han hadde skap sin egen historie. Ellers var jo boken bra :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Birthe! Synes alltid det er vanskelig så lenge etter i tid, men håper jeg har ytt både bok og film rettferdighet. Må si at jeg er enig i det du skriver. Boka er ikke så veldig magisk, men den er jo teknisk solid, om enn ikke helt overbevisende for oss som har lest Woolf.

      Slett