Favorittbøker: I

På bokstaven I fant jeg, frustrerende nok, bare tre mulige favorittbøker i bokhyllene: Isslottet (1963) av Tarjei Vesaas, I kjølvannet (2000) av Per Petterson og Innsirkling (2007) av Carl Frode Tiller. Med andre ord: tre solide bøker av tre norske menn, alle blant våre viktigste etterkrigsforfattere (Vesaas debuterte før krigen, men hadde som kjent ei lang karrière). Alle tre er svært anerkjente og har mottatt kritikerros, stående ovasjoner og flerfoldige priser. Jeg måtte derfor gruble ei stund før jeg kom fram til hvilken bok jeg skulle velge, og hvorfor.

Bildekilde: Bokelskere

Isslottet

Med bevissthet om at dette kan bli en lett repeterende bokblogg, der de samme forfatterne og de samme bøkene blir løfta fram i det uendelige, vil jeg for andre gang på en måned velge å fokusere på Isslottet. Og det er rett og slett fordi Tarjei Vesaas (1897-1970) har skrevet ei tidløs bok. Historia om Siss og Unn er så djupt hjemla i det menneskelige, i det mellom-menneskelige, i det eksistensielle og i det følelsesmessige at jeg vanskelig kan tenke meg en leser som ikke blir berørt.

Den korte romanen om Siss og Unn, to jenter på elleve år, er lagt til ei lita, norsk bygd. Det er seint, seint på høsten, og svært kaldt. Isen knaker etter hvert som den blir tjukkere og sterkere, og rundt den veldige, buldrende fossen har kulda nærmest innkapsla det sprutende, rennende vannet og fryst store deler av det til is. Resultatet er en isfoss, der kuppel på kuppel og tårn på tårn minner om et slott. Et tiltrekkende slott, et farlig slott, et eventyrslott, et isslott. Som glitrer i sola og er berusende vakkert å se på. Som oser av rå kulde inni, en fornummende, bedøvende kulde. Det er her, ved og i isslottet, at de vesentligste delene av boka utspiller seg. Og det er herfra Vesaas henter mye av symbolikken, metaforene og de poetiske bildene som dominerer teksten. Det er natur mot menneske, naturen i mennesket og mennesket som natur som skildres.

Bortsett fra akkurat disse konkrete miljømarkørene, handler store deler av resten av boka om nettopp de menneskelige og følelsesmessige erfaringene vi gjør oss i møte med andre mennesker, som forelskelse, skam, sjokk og sorg. Det er følelser alle kan kjenne seg igjen i, følelser som er skildra åpent, nydelig, med klokskap og varme. Det er dette som gjør boka tidløs og allmenngyldig, som gjør at appellen burde være sterk i alle land der det kan bli kraftig kulde vinterstid, og i alle land der leserne er i stand til å tolke den ytre kulda som et uttrykk for den indre kulda.

Noe av det magiske ved boka, er at den i all sin ytre enkelhet i form, språk og hovedhandling - er så fortryllende kompleks under. Det er lag på lag av betydning i tekst og undertekst, i symbolikk og metaforer. En ung og utrent leser kan derfor hente ut det som passer til hans nivå, mens den erfarne leseren kan hente ut uendelig mye mer - hun kan tolke, lese mellom linjene, ta assosiasjoner og intertekstuelle referanser (for eksempel til Rasmus Løland og folkeeventyra). Boka, handlinga og tematikken bygges da gradvis utover og utover, teksten vokser med leseren, inn i leseren. Slik blir også sjølve boka litt av et isslott.

Men sjøl om jeg påpeker enkelhet i form, språk og hovedhandling, må det ikke misforstås. Det at boka er leservennlig, betyr ikke at den nødvendigvis er enkel. Det er mye som er hemmelig i Isslottet. Mye ligger mellom linjene. Mye får vi aldri vite, fordi det er irrelevant - og det gjør ingenting. Men boka er likevel tilgjengelig, og en ressurs som bør benyttes mer, for eksempel i undervisningssammenheng. De korte kapitlene, de korte setningene og den spennende, lettfulgte ytre handlingsgangen er ideell for elever i ungdomsskolen og på videregående, mens den komplekse, underliggende historia med fokus på det indre nivået hos hovedpersonene er et funn av ei analyseoppgave for voksne studenter. Her er det vanvittig mye å hente.

Også skriver jo Tarjei Vesaas så vidunderlig vakkert. En bør lese sakte for å få med seg hvor gjennomtenkt den språklige strukturen er, med veksling mellom korte og lange setninger og bruk av tegnsetting for å variere tempo og intensitet, med konsonantrim og vokalrim, med ei sterk indre rytme og nøye utvalgte ord. Det er manende, noen ganger angstskapende, gjenkjennelig og sårt. Teksten er gjennomarbeida og svært stramt og bevisst komponert, og resultatet er ei bok en blir glad i og vender tilbake til, rett og slett fordi den betyr så mye. Vesaas gjør Siss og Unns erfaringer våre, han gjør dem til noe i oss, til oss, og kampen deres blir derfor også leserens kamp, på godt og vondt.  

Hva er din favorittbok på I?

Det var ikke helt lett å velge denne gangen, trass i at det ikke var så mange alternativer å velge i. Men jeg er veldig fornøyd med avgjørelsen, sjøl om den første Innsirkling-boka ikke ligger langt unna. Jeg kan tenke meg at Innsirkling (boka eller bøkene) kommer høyt opp som favorittbøker hos mange. Eller kanskje du har noen helt andre potensielle favoritter på lur? Hvorfor liker du akkurat disse bøkene så godt? Tarjei Vesaas klarer i Isslottet å gjøre noe som få andre forfattere får til: å leve seg inn i mennesker langt unna en sjøl i alder og erfaring, å skildre dem både utafra og innafra på en troverdig og varm måte, å få det hele til å virke uendelig lett, mens det egentlig er uhyre komplekst. Og det hele gjøres i et elegant utforma språk som får en til å grine.

Det lange farvel

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest fagboka og sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen av Hans H. Skei i påska, tenkte jeg at jeg jammen skulle gi denne kriminallitteraturen ei lita sjanse til. Skei trakk nemlig fram så mange interessante og spennende elementer ved en haug ulike bøker, at jeg ikke lenger tenkte så mye på at jeg egentlig ikke liker krim, verken i påsketida eller ellers.

Uansett, jeg gikk på oppdagelsesferd i ulesthyllene mine, som ikke akkurat bugner av uleste krimbøker. Men jeg fant da noe, og da alle andre lukka påskekrimmene sine, åpna jeg min. Valget falt på ei bok av den amerikanske forfatteren Raymond Thornton Chandler (1888-1859). Chandler, som nesten utelukkende holdt seg til kriminalmysteriene i løpet av sin karrière, debuterte med ei kriminalnovelle så seint som i 1933 og kom med sin første kriminalroman i 1939. Til sammen blei det seks romaner i serien om den hardkokte privatdetektiven Philip Marlowe før Chandler trakk i plankedressen. Den første var nevnte bok fra 1939, The Big Sleep (på norsk i 1954 som Den lange søvnen), mens det hele avrundes noe ironisk av The Long Goodbye (1953), oversatt til norsk av Rolf Randall (1905-1974) i 1956 under tittelen Det lange farvel. Jeg har med andre ord lest både første og siste bok i serien, i alle fall om en ser bort ifra at Marlowe også opptrer i et filmmanus fra 1958 og i det uferdige verket Chandler døde i fra, som blei fullført av en annen og publisert posthumt i 1989.

Første bok om Philip Marlowe var i mine øyne veldig hardkokt og ikke så veldig troverdig. Marlowe føyk rundt i Hollywoodtraktene og blei både beskutt og det som verre er. Siste bok var litt mindre hardkokt og en del mer troverdig, så det i seg sjøl var faktisk en gledelig overraskelse. Blant anna er det en helt annen stil over kvinneportrettene i Det lange farvel, og Marlowe er ingen uvettig bajas lenger, men en kynisk, knallhard og iskald fyr, som veit hva han forsaker ved å opptre nettopp slik (ja, for det er jo bare en opptreden). I tillegg likte jeg hovedhandlinga mye bedre i denne boka enn i den forrige.

Vi som lesere kommer seint inn i handlinga, og det hele fortelles i førsteperson preteritum. Det gjør at vi stadig henger litt etter i begynnelsen og ikke helt veit hvor vi skal eller hvorfor, men fordi Marlowe er en troverdig og litt naiv forteller, tar en raskt igjen forspranget han har. Denne gangen er det en mann ved navn Terry Lennox som havner i privatdetektivens søkelys. Det er noe ved han, enten det alt for tidlig hvite håret og det arrete ansiktet, eller den sanseløse beruselsen og hundeøya, som gjør at Marlowe forbarmer seg over den andre. Vennligheten fører så til at de to mannfolka blir en slags kompiser. De møtes og drikker gimlets sammen, men snakker ikke så mye og kjenner hverandre ikke egentlig så godt. Derfor blir Marlowe ganske overraska når han ei natt plutselig blir vekt. På døra står Terry Lennox med en pistol.

Men Terry Lennox vil verken lure, true, rane eller drepe. Han trenger ganske enkelt hjelp. Og Marlowe bistår, men bare om Lennox kan holde munn om det han veit, har sett, hørt eller gjort. Tidlig på morrakvisten kjører de av sted, slik at Lennox kan rekke et rutefly til Mexico. Han stikker av. Marlowe har bange anelser om hva han stikker av fra, men er samtidig nokså sikker på at Lennox ikke har gjort noe ulovlig. Når Marlowe så kommer hjem, venter politiet nedi gata. Og det blir ett stykk hardkokt snushane, som nekter å svare på spørsmål, mot to stykk brutale, korrupte politibøller, som verken bryr seg om lovene, rett og galt eller andres ve og vel. Marlowe krenker dem verbalt, noe som hadde vært svært fornøyelig, hadde det ikke vært for de fysiske konsekvensene. Etter en snartur innom politisjefen, som også har digre never, må Marlowe i fengsel. Men nå har både leseren og Marlowe pusla sammen hva som har hendt. Sylvia Lennox, kona til Terry, er blitt funnet drept.

Men dessverre er det Terry som er den hovedmistenkte for å ha kvesta Sylvia. Og Marlowe er mistenkt for å ha bidratt litt for mye, men han sier ikke et kvekk til noen. Så dysses saken ned, og Marlowe kan vende tilbake til sitt sedvanlige snushaneliv, med et lite, støvete kontor der det sjeldent er folk. Likevel merker han at det etter Lennox-saken er litt ekstra pågang, særlig av den uønska sorten. Derfor snur han heller oppmerksomheten mot noe anna enn Terry og Sylvia Lennox. Som å oppspore en velkjent forfatter, som angivelig har stukket av hjemmefra for å ha tidenes fyllekule. Igjen. Det hjelper også at denne Roger Wade har en over gjennomsnittlig smukk kone. Før Marlowe er klar over det, er han djupt innblanda i deres ikke alt for velfungerende ekteskap. Det hintes om affærer, viftes med pistoler og drikkes liter på liter med sprit i kjent hardkokt stil. Og her må jeg bare legge til at da dette kom, denne måten å skrive kriminalromaner på, var det både nytt, annerledes, samfunnskritisk og realistisk. I dag blir det fort klisjéprega når én etter én segner om i whiskeyrus.

Og stort mer enn det vil jeg ikke fortelle om handlinga. Kanskje først og fremst fordi jeg sjøl fant den litt forutsigbar, og er redd for at flere enn meg vil pusle sammen bitene når de først er oppe i dagen. Likevel må jeg også innrømme at boka er elegant komponert. Men det spørs om ikke den litt for hardkokte stilen, med røft språk, ironisk distanse og et svart syn på samfunnet, i kombinasjon med den naive, tøffe privatetterforskeren som lirer av seg frampek som andre bruker poetiske bilder, gjorde sitt til at leseropplevelsen blei noe tam. Jeg kom i alle fall fram til rett syndebukk og riktig forbindelse før Marlowe gir uttrykk for at han veit noe som helst. Det kan alltids være et bevisst grep fra forfatterens side, men det sier seg sjøl at det ikke blir så spennende å nøste sammen med Marlowe etterpå.

Det lange farvel går for å være Chandlers mesterverk og en av tidenes beste krimklassikere. Det kan så være, men den står like fullt tilbake for gode åtti prosent av all skjønnlitteratur jeg har lest. Komposisjonen er som skrevet over elegant, men ikke særlig nyskapende sett med dagens blikk. Intrigen er også god, med mange artige vendinger, men likevel litt uten spenning. Philip Marlowe er på mange måter en helt, der han haster i vei for å beskytte andre, men han blir fort stiv, blærete og unødvendig sjølsikker. Det er naturligvis en del av stilen, og den kan en sette pris på eller ikke. For meg er Marlowe en litt tvetydig romanfigur som jeg verken liker eller misliker, og da jeg ikke bryr meg nevneverdig om hvordan det går med han, sier det seg sjøl at lesinga også kan gå trått. Han er tross alt hovedperson og fokaliseringsinstans. Tempoet i boka er varierende, men aldri tilfredsstillende. Begynnelsen er seig og Chandler bruker lang tid på å etablere personer og miljø uten å egentlig skildre, noe som er problematisk. Deretter kan det stundom gå slag i slag, bokstavelig talt, uten at noe føles viktig. For min egen del tror jeg det skyldes den ironiske distansen Marlowe har til alt og alle, og som også preger relasjonen mellom forfatter og hovedperson, som glimtvis avsløres.

I boka si er Skei full av beundring for Chandler og hans samtidige, Dashiell Hammett (1894-1961). Sistenevnte har jeg ikke lest noe av, men jeg syns likevel jeg har lest nok hardkokt krim nå til å påstå at det ikke er noe for meg. Det er reinspikka underholdningslitteratur som glir lett og motstandsløst, sjøl om det i perioder er noe omstendelig. Det er fort lest og fort glemt. Slikt er sjeldent et kvalitetstegn, og boka ender opp med å bli mest tidtrøyte. Jeg vil gjerne at bøker skal være noe mer og bety noe mer, og vil derfor antageligvis holde meg unna Chandler og de hardkokte bussene hans i framtida. På krimsida foretrekker jeg da faktisk Arthur Conan Doyle og Agatha Christie - rett og slett fordi de gir meg mer, sjøl om det også er formellitteratur.

I det minste er kriminalromanen Det lange farvel, med alle sine språklige femtitiallsfloskler, handlingsmessige klisjeer, privatdetektivens døve konkurranse mot udugelige politifolk og totalt uforståelige skildring av Linda Loring (særlig den scenen mot slutten kan gi hvem som helst hodepine), ei 1001-bok som gir lesekryss. Det kommer godt med, da Chandler erstatta Nathaniel Hawthorne, den egentlige lesesirkelforfatteren, denne måneden. 

Biografi: Kriminallitteraturen

Bildekilde: Bokelskere

I tilfelle noen stusser allerede ved tittelen på innlegget, kan jeg med en gang tilstå følgende: Sjølsagt er det litt på sia å lese om litteratur når en egentlig skal lese om en person. Det hele gikk for seg omtrent slik: I Ingalills biografilesesirkel var temaet denne gangen forbrytelse og straff. Det var en helt ypperlig kategori for en biografi om Fjodor Dostojevskij (1821-1881), tenkte jeg. Ikke bare skreiv han boka Forbrytelse og straff (1866), men han hadde også en del erfaring med begge deler sjøl. Å være russisk forfatter både var og er nok utrolig utfordrende, og sammenblandinga av statsmakt og offentlig sensur forbigås bare av et knippe andre land. Det gir ikke akkurat gode vilkår for åpne intellektuelle ordskifter. Men den godeste Geir Kjetsaa (1937-2008), som har skrevet om russeren, er imponerende ordrik. Og det blei litt vanskelig å gå i gang med nå som jeg er i innspurten med masteroppgava. Derfor gikk jeg på jakt etter andre alternativer i bokhyllene. Og egentlig er det et litt begrensa utvalg biografier her hos meg, så da jeg fant ei bok som het Blodig alvor (2008), måtte jeg naturligvis lese den.

Det er Hans H. Skei (f. 1945), professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, som er forfatter av boka. Han kjente jeg til fra før, gjennom en rekke antologier og fagbøker innafor litteraturfeltet, samt utstrakt anmeldervirksomhet. Men jeg visste ikke at Skei også er medlem av Rivertonklubben og en av Norges fremste eksperter på kriminallitteratur - noe han viser til gangs gjennom de fyldige artiklene i Blodig alvor. Om kriminallitteraturen. Og boka er, sjøl om den kanskje først og fremst er ei fagbok, noe av det nærmeste en kan komme en rein sjangerbiografi, slik jeg vurderer det. Skei går nemlig igjennom det aller meste som har rørt seg i norsk og internasjonal kriminallitteratur, fra dens spede begynnelse med Mauritz Hansen (1794-1842) og Edgar Allan Poe (1809-1849), fram til krimforfattere som Kim Småge (f. 1945) og P. D. James (1920-2014). Resultatet er da ei bok som gir oversikt og innsikt, kunnskap og kjennskap, til det store og noe uoversiktlige feltet vi kjenner som "krim".

Men hva er egentlig krim? Og hvordan kan en litterær sjanger avgrenses? Skei er heldigvis klokkeklar på det feltet. Kriminallitteraturen har etterforskning og oppklaring av en forbrytelse som sitt hovedfokus. Blir det for mye privatliv, historiske detaljer, dominerende bihistorier eller for mange skildringer av personer, steder og samfunn, tilhører boka en annen sjanger - for eksempel spenningsromanen. Kriminallitteratur er formellitteratur, skriver han, og implisitt da er sjangerkrav og tydelige leserforventninger - og disse må innfris. Kriminallitteratur er underholdningslitteratur. Og slik skal det være. Men samtidig kan kriminallitteraturen findeles etter flere kategorier. Det første Skei gjør, er å sile ut den useriøse kriminallitteraturen, hovedsaklig den aller mest kommersielle, som kjennetegnes av kioskdistribusjon, mjuk innbinding, glansa omslag, oversettelser - gjerne fra amerikansk, mindre kjente forlag og lave priser. Dette er uinteressant for Skei, rett og slett fordi det er dårlig litteratur.

Deretter begynner Skei med begynnelsen. Og den som åpner ballet er faktisk den norske forfatteren Mauritz Hansen, som skreiv Mordet på maskinbygger Roolfsen (1839). Verdens første kriminalfortelling er altså ei bok med handling fra østlandsbyen Kongsberg i Norge. Men Hansen fikk ikke så mye oppmerksomhet for boka si, og i internasjonal sammenheng blei den, og blir fortsatt ofte, forbigått i stillhet. Standarden for detektivfortellinga, som Skei her regner som en egen undersjanger av kriminallitteraturen, settes av Edgar Allan Poe, med Mordene i Rue Morgue (1841). Begge disse to verkene er korte tekster, som hver på sitt vis har oppklaring av en forbrytelse (drap) som sitt hovedfokus, og som begge innfrir ytre standardkrav. Men Poes fortelling, og hans kommende fortellinger i samme stil, skulle bli sjangerdefinerende for all kriminallitteratur i lang tid framover. Her finner vi for eksempel elementer som etterforskeren med stor E, den briljante rikingen C. Auguste Dupin, og hans kompanjong, som også er den navnløse fortelleren, det lukkede roms mysterium og en overraskende løsning på det hele. Sjøl om Poe og Hansen i praksis ikke ligger så langt fra hverandre, var det Poe som trakk det lengste strået. Og med hans bidrag blei en ny litterær sjanger etablert for godt. Gullalderen for detektivfortellinga kommer så med Arthur Conan Doyle (1859-1930), og stadfestes gjennom detektivromanen av Agatha Christie (1890-1976). Nå er denne sjangeren - særlig kortformen - nesten fortrengt til fordel for andre måter å skrive kriminallitteratur på.

Og en undersjanger som fortsatt lever, sjøl om det nå er i nokså liten skala, er den hardkokte kriminallitteraturen, først introdusert av amerikanerne Dashiell Hammett (1894-1961) og Raymond Chandler (1888-1959). Hammett debuterte med ei novelle i 1922 og kom med bok i 1929, Chandler med novelle i 1933 og bok i 1939 (se her). Begge leverer ramsalt kritikk av amerikanske samfunnsforhold, der blant anna korrupsjonen brer om seg, med sine mer eller mindre forsofne helter i hovedrollene. Og nettopp disse heltene - privatdetektivene - blir utrolig viktige i den nye krimmen. Fra å fortelles utenfra, av en observatør, fortelles hendelsene nå ofte innenfra, gjerne i førsteperson. Og vi kommer ikke inn i fortellinga etter at drapet eller forbrytelsen har funnet sted, vi er med før det hender, og ofte også når det skjer. Men den nye, hardkokte helten er ikke en velstående mesterhjerne. Han er vanligvis fattig, enslig, drikkfeldig, hardtslående og med en særegen sans for å komme opp i trøbbel. Men han er god på bånn, har rett moral og føler med de svake i samfunnet. Sånn sett er han en ekte helt, til forskjell fra superhjernen som bare hentes inn og oppklarer det hele med den største selvfølgelighet, før han tar sin bartekam og går. I tillegg kjennetegnes de nye verkene ofte av en ironisk distanse hos helten - til hendelsene og eget liv - som en slags måte å holde ut med det hele på.

På 1950-tallet kommer så amerikaneren Ed McBain (1926-2005) med enda en ny måte å skrive krim på: politiromanen. Denne blir raskt populær, og fortrenger i sin tur nesten den hardkokte sjangeren, samtidig som den er en videreføring av det samme. Viktigst her er at vi tar ett steg tilbake fra det personlige og samfunnskritiske, som i stor grad kjennetegner den hardkokte krimmen, og forholder oss til et politikorps, der forfatteren kan velge å rullere på hovedpersonene. Fortsatt er det etterforskning og oppklaring som står i høysetet, men med nye metoder. Slik ser en tydelig bevegelsen fra mesterhjernen og partneren og den ensomme privatdetektiven, som begge arbeider på utsida av fellesskapet, til et offentlig ansatt politi, med tilgang på alt som til enhver tid fins av ressurser. Naturligvis utvikles denne undersjangeren også, slik at en etter hvert får agent- og spionromaner, bøker som følger etterforskningsgrupper i f.eks. CIA eller FBI, og videre til rettsmedisinere og deretter andre som Skei kaller ufrivillige detektiver (advokater, journalister, forfattere, leger o.l.). Fra 1960-tallet får vi også en annen, kan hende overraskende vinkling i krimbøkene: Forbryterromanen. Her bytter vi som lesere side, fra de som jakter til den jaktede. Med Patricia Highsmith (1921-1995) sine bøker om psykopaten Tom Ripley, glir en så over til den psykologiske thrilleren. Alle disse undersjangrene eksisterer naturligvis fortsatt, men det varierer hvilken av dem som dominerer.

I Norge har vi naturligvis en litt annen utvikling, noe Skei også gjør fint rede for i boka. Her trekkes linjene fra Mauritz Hansen og opp til 2007, og jeg skal gladelig innrømme at jeg er mest begeistra for den eldre litteraturen som trekkes fram. Særlig grundig er Skei fra 1972 - året da Rivertonklubben ser dagens lys - og han går igjennom ulike utgivelser år for år. Han både plasserer, karakteriserer og skildrer, slik at Blodig alvor like mye er en guide inn i den generelle, internasjonale kriminallitteraturen, som den er et orienteringskart over den norske kriminallitteraturen. Skei er særlig opptatt av arven etter McBain og det svenske radarparet Sjöwall og Wahlöö, nemlig politikrimmen, som lenge var og kanskje fortsatt er dominerende i Skandinavia, samt kvinnebølgen i norsk krim, som innledes av Kim Småges Nattdykk i 1983. Men Skei gir også plass til skikkelser som Varg Veum og Konrad Sejer med flere, og han ser på sjangerutvikling, antall årlige utgivelser, kvalitet versus kvantitet, kjønn hos forfattere og kjønn hos etterforskere og mye, mye mer.

 

Boka er på alle måter interessant for en som er opptatt av litteratur. Sjangerkunnskap er viktig enten en er profesjonell utøver, utdanna kritiker eller uskolert synser - og det gjelder egentlig uavhengig om en glad i sjangeren eller ikke. Forskjellige litterære sjangre låner ofte av hverandre, og med ei slik bok som ballast kan en se kriminalromanens underliggende strukturer og ytre trekk i for eksempel en vanlig roman, også før krimbøkene egentlig var kjent som krimbøker, i sagalitteratur eller i dramatikk. En kan også lære seg noen knep om en er ute etter å skrive sjøl. Og for oss bokelskere er det naturligvis alltid relevant å kunne plassere og karakterisere et verk på mest mulig korrekt måte.

Det som eventuelt trekker utgivelsen noe ned, er repetisjonene og uvettig omstendelighet. Jeg leste boka i ett, og har derfor ikke behov for at Skei forklarer, minner om og trekker linjer i hver eneste artikkel - jeg husker jo hva jeg leste i artikkelen i forveien. Men også innafor hver enkelt artikkel kan det bli litt mye av det samme, det er like formuleringer og like eksempler, forfatteren skriver rett og slett det samme flere ganger (og nå har jeg gjort det også!). Her syns jeg redaktøren kunne vært sterkere inne og stramma opp artiklene - da hadde det også blitt mer spennende - og lettere - å lese. Men det kan hende jeg er ekstra fokusert på slikt akkurat nå på grunn av mitt eget masterarbeid, der repetisjoner er dødvekt som skal lukes bort. Ellers reagerte jeg litt for ofte på det språklige, og tenker at tekstene av en eller annen grunn unngikk manusvasken. Mange lange, tunge setninger med manglende preposisjoner er irriterende. Reine skrivefeil bør det sjølsagt heller ikke være. Men alt i alt var ikke slikt slurv ødeleggende denne gangen, for det som i sin helhet var en flott innføring i kriminallitteraturen, formidla av en kunnskapsrik og engasjert forfatter. Og hvis noen er redde for at boka domineres av Skeis litteraturvitenskapelige bakgrunn, for eksempel gjennom begrepsbruk, kan jeg bare berolige. Dette virker å være et overskuddsverk, der formidling og leseglede står i fokus. Boka kan derfor like gjerne leses av amatøren og studenten som av litteraturforskeren og krimforfatteren sjøl.

Besøk nr. 100 000!

Kjære alle sammen, for bare ett år sida passerte denne bloggen visning nummer 50 000, noe som var veldig stort for meg da det skjedde. Lite visste jeg at det skulle ta så kort tid å nå neste milepæl, og at det skulle være så moro! Men nå har jeg altså nådd 100 000 - hundre tusen! - sidevisninger etter nesten seks år med blogging. De første to åra var bloggen et svært privat og ganske hemmelig prosjekt med ei anna nettadresse og helt andre temaer. Etter hvert fant jeg så ut at det var litteraturen og bøkene som skulle være min røde tråd. Det var dette jeg hadde lyst til å skrive om, kanskje behov for å skrive om også. Men fortsatt var det ingen som visste om bloggen, og jeg visste ikke om så mange andre, jeg heller.

I løpet av 2011 og 2012 skulle dette endre seg en smule, og jeg gikk fra å være en enslig nettskribent til å ta del i et større litterært fellesskap med andre. Etter det har det bare balla på seg med utrolig mange interessante bøker, forfattere, innlegg, bloggere, følgere, diskusjoner, samlesinger og lesesirkler. Og sjøl om det er litt jobb med både lesinga og skrivinga, er det aller, aller mest moro, fordi dere andre er der ute, og dere leser og tenker og skriver og bidrar til at litteraturen får den plassen den fortjener. 

Noe av det som er mest spennende, er å bli introdusert for og lese forfattere og bøker jeg ikke kjenner til. Det er interessant å lese andres lesninger av både nytt og gammelt, kjent og ukjent. Det er kos å hente fram ei gammel yndlingsbok, eller en kjent klassiker av en solid, seriøs forfatter og virkelig fordype seg - gjerne sammen med dere andre. Det er gøy å leike med tekst og med litteratur, og å ta på seg ulike lesebriller. Men det er også viktig å ta litteraturen på alvor, på dens egne premisser, sjøl om det kan være vanskelig. Av og til er det derfor krevende å utforme innlegg, men det er verdt det når stil, form og innhold blir en velfungerende enhet. 

Ved forrige milepæl skreiv jeg noe av det følgende, og jeg gjentar det nå, fordi jeg fortsatt mener det helt oppriktig: Tusen takk til deg som leser, enten du er her stadig vekk, av og til eller bare en gang i blant. Jeg håper du finner det jeg skriver om interessant, spennende eller tankevekkende. For meg er det ikke så nøye om vi er enige eller ikke, så lenge det er noe å hente for oss begge i innleggene: et nytt perspektiv på ei bok, ei annerledes vinkling på et tema, en bevisstgjøring av hvilke litterære virkemidler som brukes, intertekstuelle tråder mellom verk eller litterære strømninger på kryss og tvers i tida. Målet er ikke at bloggen skal passe for alle, men at mange kan finne en litterær tråd her, som de kan nøste videre på i eget tempo.

Jeg håper jeg klarer å formidle de litterære trådene jeg nøster på videre til deg som leser. Jeg håper at leseglede og skriveglede smitter, at du blir berørt, får en ny tanke eller blir skikkelig sint. Og at du roper ut om det, hvis du har behov for det. Og til sist håper jeg at du vil følge meg videre på vei mot neste milepæl.

Bokhyllelesing 3: Noveller og dikt

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets tredje runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei europeisk novelle- eller diktsamling fra 1900-tallet fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med noveller og dikt fra 1900-tallet:

- Elida leste Den mystiske plumpudding av Agatha Christie

- Hedda leste Brukshistorier og Efterlatte arbeider av Ragnhild Jølsen

- Gro leste Karusellmusikk av Jo Nesbø

- Signe leste Vårt daglige brød av Tor Obrestad

- Astrid Terese leste 21 noveller av Doris Lessing

- Marianne leste Kykelipi av Jan Erik Vold

Før runden begynte, var vi ti påmeldte, noe som er et ganske bra utgangspunkt for en fin lesesirkelrunde. Det kom ingen nye lesere til i løpet av leseuka, og heller ingen etternølere denne uka. Per nå har halvparten av deltakerne lest og skrevet om de utvalgte bøkene, mens enda et par innlegg er på vei. Ikke så verst! Men jeg savner tilbakemelding fra Birthe og Bjørg. Dere meldte dere på med T.S. Eliot og Sylvia Plath. Er dere i mål med lesinga?

I forhold til forrige runde er deltakelsen nokså jevn (nå inkluderer jeg Silje og Trudelutt som deltakere i denne runden, for der veit jeg det kommer innlegg). Det er fint. Men hva syns dere om temaet - både dere som deltok og dere som lot være? Var det lett eller vanskelig å finne ei bok som passa med såpass avgrensa kriterier, der både litterær sjanger, tidsepoke og geografisk område blei angitt? Er det bedre med noe mer åpent, som "grønn bok" eller "russisk bok"? Da står en i alle fall friere med tanke på sjanger, for de av dere som er opptatt av det. Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si gjerne ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Sjøl har jeg kost meg med to utgivelser fra Ragnhild Jølsen i forbindelse med denne runden. Det var fint å endelig få lest bøkene, som jeg har hatt liggende veldig lenge, samtidig som det var hyggelig å lese noveller igjen. Det går ofte lenge mellom hver novellesamling jeg leser, uten at jeg helt veit hvorfor. Kan hende jeg har strengere krav til novellesamlinger enn til romaner, og at jeg kvier meg for å lese fordi jeg er redd kravene ikke blir innfridd. Samtidig skulle jeg gjerne valgt ei diktsamling også. Hva med dere - ønsker dere at begge sjangre skal inkluderes i bokhyllelesinga for neste år?

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 20, fra 11. til 17. mai. Det er midt oppi sesongen for konfirmasjoner, grilling, bryllup, utepils, korpsøvelser og nasjonalromantikk. Like fullt regner jeg med at de av dere som allerede er påmeldte, har planene klare for hvordan dere skal komme igjennom rundens utvalgte bok kombinert med alle slike ting. Kategorien er mye mer åpen enn sist, kanskje for åpen, da det eneste kriteriet er å lese ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk. Her er en altså fristilt med tanke på sjanger og litterær epoke, og en kan like gjerne velge ei fagbok som en roman, gammelt som nytt, Tsjekhov som Dostojevskij. Sjøl er jeg ikke sikker på hva jeg kommer til å ende opp med. Det skorter ikke på russiske mursteiner i hyllene, akkurat, men jeg tror ikke det er så lurt å gyve løs på et åttehundresiders verk når jeg egentlig skal finpusse og levere masteroppgava...

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt.

Ha en fortsatt flott aprilmåned!

Isslottet

Bilete: Bokelskere

Eg har nett lese ut den stutte romanen Isslottet (1963) av Tarjei Vesaas (1897-1970), ei bok det er vanskeleg å skrive mykje om utan å avsløre kva som er den ytre hovudhandlinga. Like fullt vil eg freiste å klåre meg utan slike irriterande referat som øydelegg for andre lesarar.

Eg er faktisk ei av dei som har gått igjennom norsk skule utan å lese Isslottet, ei bortimot segnomsust bok ein ikkje kan unngå å høyre eller lese om. Men det har aldri falle seg slik, at eg skulle lese ho sjølv. Før no. På ungdomsskulen måtte me lese mellom anna Soga om Gunnlaug Ormstunge og Victoria av Knut Hamsun, seinare kom drama frå Ibsen, dikt av Garborg og noveller frå Kielland og Skram. Nyare verk var det Bjørneboe som stod for, før me hoppa fram til moderne tider med Erlend Loe. I det heile eit underleg utval! Eg ville tatt heilt andre val som lærar - mellom anna ville Isslottet kome høgt opp på lista. Det kjem både av at hovudpersonane i boka er born, born forfattaren tek på alvor, og av di teksta er lett å lese, samstundes som ho rommar mange perspektiv og moglege tolkingar.

Det er Siss og Unn som er hovudpersonane i boka. Dei er båe 11 år, og går i same klasse på skulen. Me møter dei for fyrste gong om hausten, seint i den sprengkalde og mørke hausten, då Siss er på veg bort til Unn. Unn er ganske ny på staden. Ho kom flyttande på våren, til moster si, etter at mor hennar døydde. Far hennar er heilt fråverandre. Einebarnet Siss såg Unn fleire gonger rundt i bygda om sumaren, men dei prata aldri. Så kom dei i same klasse. Siss har ein leiarposisjon i klassen, og ho har freista å få med Unn i gjengen. Men Unn vil ikkje, og Siss skjøner ikkje kvifor. I friminutta merkjer ho at Unn ser på henne. Unn står heilt stille på same staden og berre ser. I timene med. Og Siss byrjar å sjå attende. Ho vert så nyfiken at ho ikkje kan la vere, for det er noko med Unn, det kan ho sjå og kjenne, og blikket hennar varmar, kriblar, er godt. Så kjem ein lapp. Unn vil møtast!

Og det er mest det einaste som står i hovudet på Siss. Unn vil møte henne! Og ho vil sjå Unn med. Sjå og prate og vere i lag heilt utan dei andre på skulen. Difor er ho no på veg bort til mosterhuset. Det er etter skulen, men allereie heilt mørkt. Ho går midt i vegen, innpakka i tjukke klede, det er iskaldt, det knakar brått frå isen på vatnet og i fossen, den blir sterkare og sterkare i mørkret og kulda. Siss veit det, men skvetter til, ho vil ikkje vere redd, ikkje for mørkret og ikkje for ljodane og ikkje for noko anna, men er det like fullt. Difor vert ho glad då ho endeleg kan sjå ljoset frå mosterhuset. Like etter ser ho Unn med.

Inne på rommet til Unn vert det snøgt intenst. Jentene ser på kvarandre i ein spegel, og i ein augneblink ser dei mest rett inn i kvarandre. Dei ser mykje kjend, noko nytt, noko spanande og rart, auga er liksom heilt ope og dei kan sjå kvarandre i den andre. Det er leikande, lokkande, samstundes som det er djupt fascinerande. Augneblinken er lang, det er vanskeleg å rive seg laus. Det er godt å sjå, og verte sett, det er godt å vere i lag. Så tek dei av seg alle kleda. Men det er kaldt på kammerset til Unn, kleda kjem fort på og etterpå er det klemt stemning mellom dei to. Siss vil heim, men Unn vil ikkje at Siss skal gå. Ho har noko å fortelje, noko ho aldri har sagt til nokon før, ikkje til moster og ikkje til mor, noko ho berre vil seie til Siss. Siss vert redd for kva det kan vere, vil ikkje høyre på Unn, lar henne ikkje ein gong starte. Siss kjem seg raskt ut or mosterhuset og spring mest heile vegen heim.

Ho kjem heim for tidleg. Far og mor er framleis vakne, og dei ser på ho at det er noko, at noko har hendt, og dei freistar å få det ut or ho. Siss er brå og vil ikkje prate. Vil ikkje seie noko! For ho veit jo ikkje eigentleg kva det er, korkje det som har hendt eller det som Unn ville seie. Ho vil berre vere i fred. I morgon vil alt bli betre, tenkjer Siss. Då vil eg sjå Unn att, og me kan prate saman. Siss vil gå ifrå gjengen og leiarposisjonen for å vere meir i lag med Unn, ho vil velje Unn, denne nestenframande jenta ho hadde ein augneblink med, denne jenta som får alt til å krible. Og kan hende vil ho høyre historia hennar med.

Men Unn er ikkje på skulen dagen etter. Ikkje er ho heime hjå moster heller. Unn er borte.

Mykje meir kan verte skrive, både om handlinga, personane og symbolikken, som ligg tung over verket. Her vil eg halde det på eit minimum av di eg ikkje ønskjer å gå inn i tittelen, sjølv om den er freistande og interessant og nesten umogleg å sjå bort ifrå. Boka om Siss og Unn er fint komponert og spanande på fleire nivå samstundes. Og alle nivå er med på å trekkje teksta framover. Me har til dømes det ytre og konkrete - kvar er Unn og kva er hendt med Unn? - og det indre og meir abstrakte - kva skjer med Siss? Attmed er det fleire lag mellom linene, til dømes kva som eigentleg hende mellom jentene, kva Unn skulle fortelje og kva som har hendt med ho i fortida. Her er det mange spekulasjonar som eg ikkje skal ta opp att av di det vert for dumt. 

Nett dette med spaning på fleire nivå er eit av dei elementa som gjer at boka eignar seg for skuleelevar (ungdomsskule og vidaregåande). Jo betre lesar ein er, jo større utbyte får ein av boka, samstundes som også dei svake lesarane ikkje kan unngå å kome inn i forteljinga og verte gripne av kva som hender. Kan hende nokre elevar ikkje vil lese boka av di ho handlar om "småjenter", men då er det viktig å hugse på at boka faktisk vart skrive for vaksne, har ein vaksen tematikk og vann ei av dei viktigaste prisene - Nordisk Råds Litteraturpris - i 1964. Det er imponerande for ei så kort og stram bok! Og boka er mykje meir avansert enn ein lesar i tenåra kan fatte, til dømes symbolsk, med mellom anna lys og mørker, is og vatn, varme og kulde, fuglen, trea, lovnaden med meir. Store parti, om ikkje heile boka, kan også verte lest og tolka allegorisk. Romanen er heilt klårt ein av dei bøkene som kan lesast fleire gongar, og som gjev lesaren noko nytt kvar gong.

Men ikkje slik å forstå at boka ikkje er eigna for vaksne. For det er ho absolutt - eg ville berre likt å ha lest ho sjølv i tenåra. Og då ville eg kan hende fått endå meir ut or ho i dag. Isslottet insisterer på lågare lesetempo. Her kan ein ikkje haste av stad som i ein kriminalroman. Oppbygginga av spaning, av handling, av personane, konfliktane og symbolikken, går langsamt og stegvis. Viss ein slurvar, misser ein kan hende viktig informasjon. Ein vil også misse kjensla av å verte innestengd, avsondra, isolert, ei kjensle som i enkelte parti er reint klaustrofobisk. Alt berre stagnerer, og ein anar ikkje korleis ein skal kome seg ut, vekk. At lesaren er i stand til å dele slike kjensler og røynsler med hovudpersonane, er særs viktig for forståinga av romanen. Og alt vert sjølvsagt formidla gjennom det unike språket til Vesaas, som er klangfullt, sterkt, presist, poetisk og rytmisk, med mykje allitterasjon og assonans, bilete og ei medvite veksling mellom stutte og lengre setningar. 

Eg nemnde i innleiinga at forfattaren tek borna i boka på alvor. På sett og vis kan ein seie at han ikkje skildrar dei som born i det heile, men som menneske. Han ser ikkje ned på dei, han infantiliserer dei ikkje, samstundes som han ikkje lar dei vere noko dei ikkje er, vaksne. Vesaas skildrar dei utanfrå, i tredjeperson, men det er nært og varmt, aldri sveitt og klamt. Han lar jentene sanse med både kropp og intellekt, men mykje vert ordlause røynsler av di dei vantar språk - men ikkje forståing - for det dei kjenner. Dette er gjort særs fint, slik at lesaren kan tre inn i desse ordlause romma som forfattaren skapar, og berre vere der i lag med Siss og Unn og kjenne på kriblinga, usikkerheita, einsemda. For å underbyggje det eg nett har skrive, vil eg påpeike at det berre er Siss og Unn som har namn i boka. Alle andre er læraren, jenta, guten, moster, far, mor og liknande. Dei er bipersonar eller kulisser. Det er Siss og Unn det handlar om, og dette eine møtet dei har. Det er Siss og Unn som er viktige, det er deira historie som er sentral. Og det er ei historie med to aksar, ein går opp, ein går ned, og på eitt punkt, møtest dei. Det er her Vesaas byrjer forteljinga, og det er her me kjem inn. Men historia er mykje større, og strekkjer seg langt utanfor boka.

Tematikken i boka hengjer til ein viss grad saman med symbolikken. Båe jenter røyner at dei vert stengd inne, og at det er ein lang kamp for å kome ut att. Den frie, ville naturen som vert skildra, vert soleis ein stor kontrast til det som hender, både konkret og abstrakt. Samstundes er også jentene ein del av den frie, ville naturen, og det er noko dei kjenner på seg. Slik skildrar Vesaas presist og poetisk ei gryande og sårbar tenåringsfase, ei smertefull overgang frå det kjende (barndom) til det ukjende (vaksenheit). Og ekstra rørande vert det når har lar jentene tre inn i og berre såvidt få røyne den fyrste forelskinga. 

Isslottet er til å grine av, på meir enn eitt vis. Det er mykje sterkt og vondt i boka. Men ho er også vakker. Dei psykologiske portretta forfattaren gjev, er så fine, av di han er så audmjuk og var. Men særleg naturskildringane, bileta og symbolikken skapar kraft og von.

Bokhyllelesing: Ragnhild Jølsen, igjen

Bildekilde: Bokelskere

Til tredje runde av Bokhyllelesing 2015, som blei avslutta nå på søndag, hadde jeg intet mindre enn to utgivelser fra samme forfatter å komme igjennom. Og begge passa inn i denne rundens kriterier: å lese ei europeisk dikt- eller novellesamling fra 1900-tallet. Den første var Brukshistorier (1907), og omtalen finner du her. Den andre var Efterlatte arbeider (1908), redigert av Antonie Tiberg (1878-1952). Men forfatteren av begge verker er naturligvis Ragnhild Jølsen (1875-1908).

De som har fulgt med på denne bokbloggen ei stund, veit at jeg har hatt ambisjoner og ønsker om å lese Jølsen i lange tider. De fire romanene hennes, Ve's mor (1903), Rikka Gan (1904), Fernanda Mona (1905) og Hollases krønike (1906), blei lest ganske raskt fra 2012 til 2013 og delvis sammen med Birthe, og jeg likte dem godt, alle sammen. Aller best er nok Rikka Gan, den gotiske romanen som åpna Jølsens forfatterskap for meg da jeg studerte litteratur. Men fordi boka jeg har inneholder hele produksjonen hennes, blei det fort naturlig å ville lese de to gjenstående arbeidene også. Men det har tatt fryktelig lang tid. Jeg veit hva Jølsen krever av en leser, og en må være skjerpa for det. Samtidig må en ha lyst til å lese i både ett gitt format (noveller eller historier) og om en gitt tematikk. Det var vanskelig å opparbeide begge disse to lystene samtidig.

Derfor var det helt ypperlig å kunne inkludere Jølsen i bokhyllelesinga. Og nå er jeg faktisk igjennom hele hennes samla produksjon, og kan fornøyd sette boka på plass i hylla, mellom Jones og Kaarsbøl. Men noen ord om verket skal også skrives. Det første jeg vil trekke fram, er at Efterlatte arbeider er en utgivelse for spesielt interesserte. Den litterære kvaliteten på tekstene er ganske varierende, noe som ikke er så rart, i og med at tekstene spenner fra 1891, da Jølsen var 16 år, til januar 1908, da Jølsen er blitt dobbelt så gammel og mye mer erfaren, både som menneske og forfatter. Sjangermessig er samlinga også sprikende, fra den svært muntlige teksten "Kattungen døde" fra 1891, kortere og lengre fortellinger som "Svenskebjørka" og "Digerheim Herreborg", noen dikt, reiseskildringer og reisebrev, erindringer, folkeminnetekster og romanutkast. Og naturligvis er ikke alt like vellykka, velforma eller ferdig. Ragnhild Jølsen døde heller brått helt i slutten av januar 1908, om det var sjølmord eller overdose er det delte meninger om. I alle tilfelle fikk hun ikke finpussa sine egne tekster.  

Men det som kan hende er mer utfordrende for leseren enn disse sjangerhoppene, er mangelen på indre sammenheng. Det er med andre ord av og til svært tydelig at forfatteren ikke har satt sammen disse tekstene sjøl, men at samlinga er redigert av en annen. Tiberg har gjort en fin jobb, men hun har valgt kronologi over tematikk, noe som av og til fører til en enorm spennvidde fra tekst til tekst. Jeg ville foretrukket en komposisjon med mer indre sammenheng, for eksempel slik at de to første kapitlene i det siste romanutkastet til Jølsen, kom etter hverandre. Jeg ville også samla de mest mytiske tekstene hennes i begynnelsen, og hatt de samtidige, realistiske tekstene mer mot slutten. Det er nemlig også den ytre bevegelsen i hennes forfatterskap, slik jeg ser det. 

  

I tillegg til denne tematiske utfordringa, og det at samlinga er helt uten den overbygninga som Brukshistorier hadde, er det nok noen tekster som burde vært luka ut. Andre tekster er så avhengige av en opprinnelig, konkret kontekst at de nesten blir meningsløse for et flertall i dag. Eksempel her er de forsøksvise folkeminnetekstene fra Jølsens hjemtrakter, der det ikke en gang gjøres klart om Jølsen baserer seg på fiktive fortellere eller faktiske fortellere, for å skildre noe som skjedde for et uvisst antall generasjoner sida. Disse tekstene er så knytta opp til personer, steder og hendelser som ikke settes inn i en klar sammenheng, at det blir mest dunkelt for leseren. Atter andre tekster er så lukka og spesielle med tanke på motivbruk og symbolikk, at de er vanskelige å komme inn i overhodet. En bør for eksempel vite om Jølsens fascinasjon for slangen som symbol, og helst også ha kjennskap til hvordan hun bruker dette i sin øvrige produksjon for at det skal gi mening.

Når det kommer til symbolikken, som Jølsen bruker så overlegent i andre sammenhenger, må jeg dessverre påpeke at det her stadig er enten for mye eller for lite. Hun har rett og slett ikke funnet balansen helt, og hun strever med å få elementene ordentlig på plass. Noen tekster er derfor så vage i sin antydning at de blir uklare og poengløse, mens andre terper på det samme om igjen og om igjen. I noen tilfeller er poenget med teksten så usikkert at en bare må tolke den allegorisk, for ellers blir det bare eventyr for voksne uten klangbunn og lærdom, noe som ville stride mot Jølsens øvrige forfatterskap. 

Det som er positivt ved utgivelsen, er at den viser Jølsens talent og hennes bredde som skribent og forfatter. Vi som leser får være med og betrakte hvordan hun tar grep om stoffet, og skaper og omskaper, på både et tekstlig og personlig plan, fra tekst til tekst og fra univers til univers. Hun er som sagt innom mange sjangre i samlinga, og sjøl om mye er utprøving, er det også tydelig at hun etter hvert behersker flere av sjangrene nokså bra. Det er mange gode setninger, fine observasjoner og stemningsfulle skildringer. Andre tekster ser mer ut som reine skriveprøver eller kladder, der det for eksempel mangler sammenheng mellom form og innhold, eller hvor fortellinga verken er ferdig uttenkt eller ferdig skrevet. Sånn sett hadde det vært interessant å vite om noe tidligere har vært publisert, men det blir det dessverre ikke opplyst om. Helhetsinntrykket er likevel sympatisk, sjøl om det både var ganske forvirrende og litt overraskende med de voldsomme tematiske og sjangermessige sprangene.

Videre er det en del skrivefeil i samlinga, noe som naturligvis kan skyldes mye. Tiberg nevner at Jølsen brukte ulike rettskrivningsnormer i sine år som forfatter, og det er greit. Men manglende bokstaver eller endinger, punktum, stor bokstav og noe som ser ut som utelatelser av ord eller direkte feilstavinger, burde likevel vært luka ut, om ikke annet av Aschehoug, som er ansvarlige for utgivelsen. I Brukshistorier brukte Jølsen dessuten en god del dialekt, som gir farge og varme til stoffet. Det var nærmest fraværende her. Kombinert med riksmål, usikker stil, prøvende konstruksjoner og en litt stiv litterær form, blei det fort både ekskluderende og kjølig, noe som forsterker den tekstlige lukkaheten der den er dominerende. Derfor er kontrasten mellom hennes to siste arbeider veldig stor. 

Ragnhild Jølsen er en forfatter som står solid planta i det tradisjonelle samfunnet, med jordbruk, håndverk, enkel industri, folkedikting og folkemusikk som en vesentlig bestanddel av barndom og oppvekst. Dette gjenspeiles i mange av verkene hennes, der en tydelig ser et ønske om å være tradisjonsbærer og kulturformidler. All den nye teknologien, de nye tankene og den "nye verden", som faren hennes også var en del av, må ha vært truende og spennende, annerledes og underliggjørende. Samtidig er ikke Jølsen helt blind for nødvendighetene av industri og framskritt, det viser hun for eksempel i Brukshistorier. Likevel tar hun en bevisst avstand fra mye av dette i skildringene sine, og hun tematiserer elegant hva industrielle utbygginger gjør med naturen og menneskene. Blant anna besjeler hun naturen for å uttrykke aggresjon, og hun legitimerer slik at naturen tar liv. Mye av dette tror jeg var tanker hun sjøl hadde og følelser hun sjøl kjente på, inneklemt mellom tradisjonsrike slektsbånd og moderne bohemliv som hun var. Det trekker assosiasjonene mot hva en storstilt modernisering egentlig krever, ikke bare samfunnsmessig, men på et personlig, psykologisk og emosjonelt plan. Det er kanskje et spørsmål en også kan stille om Ragnhild Jølsen som menneske.

Vårlesing, del II

Værmaktene blander årstidene heftig sammen og skaper et rør uten like her på Østlandet. Da vi endelig hadde vendt oss til tanken på vår og kjent vinterbøra gli av skuldrene sammen med de tjukke vinterklærne, hakka bort isen fra plattinga, henta fram utemøblene, sett krokusen stikke opp av bedet til bestefar, lagt snømåka, vinterstøvlene og vinterdressen på loftet, sett kostebilen i full aksjon, luka i beda, kjøpt påskeliljer og stemorsblomster og spist lunsj ute for første gang, med solbriller og joggesko, da kom naturligvis det største snøfallet. Nesten tretti centimeter med våt, tung, hvit snø på omtrent ei natt. Bra vi bare hadde prata om å legge om på bilen! Men ei drøy uke seinere er vi nesten tilbake der vi var. Og igjen letter det kalde vinterspøkelset fra kropp og sjel. Det er herlig med vår! Her er forresten leseoppsummeringa for mars og leseplanene for april.

Ragnhild Jølsen

Fingern er nå offisielt ute og Jølsen - begge de gjenstående verkene hennes - er ferdiglest. Det er nesten så jeg skulle satt kryss i taket, men jeg har en vippende kontorstol med hjul og ganske glatt golv, så det får bli med tanken. Grunnen til at jeg endelig kom i mål med disse bøkene, er tredje runde av Bokhyllelesing 2015, der vi denne uka leser og skriver om ulike europeiske novelle- eller diktsamlinger fra 1900-tallet. Jeg begynte tidlig for å være sikker på å komme i mål, og omtalen av Brukshistorier fra 1907 finner du her. Efterlatte arbeider fra 1908 skal jeg skrive om i løpet av uka. Lesekryss!

Sturlason & Henriksen

Nå nærmer det seg slutten for disse to traverne også, som har holdt meg med selskap i lange tider. Årsaken er naturligvis at jeg nærmer meg innleveringsfrista for masteroppgava med stormskritt - ei frist jeg har tenkt til å overholde og vel så det. Deretter smetter nok disse to på plass i hylla igjen, og der skal de stå til jeg igjen kan kose meg med sagaene, helt uten å tenke på handlingsskjema, dekonstruksjon, analyse og tolking.

Selma Lagerlöf

Når en først har begynt på en romansyklus av Selma Lagerlöf, er det ganske vanskelig å stoppe midt i. Første bok, Löwenskölds ring, leste jeg i februar. Andre bok, Charlotte Löwensköld, blei lest nå i mars. Og for april har jeg naturligvis planer om å lese den siste boka i trilogien, Anna Svärd. Andre lesere har bare kost seg med Gösta Berlings saga, som var 1001-boka i februar. De får ett 1001-kryss, men jeg får tre lesekryss og mye ekstra kos!

Tarjei Vesaas

Jeg er i skrivende stund akkurat blitt ferdig med Isslottet, ei fæl og fin bok som virkelig fortjener de prisene den fikk da den kom, og som fortsatt fortjener både lesere, omtaler og oppmerksomhet. Vesaas skriver så fint, så fint, og boka har i all sin enkelhet mange lag, mye symbolikk og mye klokt å fortelle om oss mennesker. Jeg gleder meg til å skrive om den.

Charles Dickens

Mars måneds 1001-bok, denne gangen vil det si reinspikka underholdningsroman, er det Charles Dickens som står for. Den falt dessverre ikke helt i smak her. Charles Dickens kan bedre enn Oliver Twist, det veit jeg! Men omtale blei det lell, og lesekryss også.

Biografi

I midten av måneden braker det løs med ei ny runde av Ingalills biografilesesirkel, og denne gangen er temaet forbrytelse og straff. En kan altså hive seg over alt som kan krype og gå av kjeltringpakk og røvere, fra Jack the Ripper til de mindre intelligente Nokasgutta, eller gjøre som meg og tenke litt annerledes. Lenge vurderte jeg faktisk å lese en biografi om den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij, mannen bak den virkelige romanen Forbrytelse og straff. Det ville passa ypperlig ellers også, direkte erfaring med begge deler hadde han jo, som den spillegale tukthusfangen han var. Men Geir Kjetsaas biografi blei dessverre for omfattende akkurat nå, i masterinnspurt og alt. Derfor skal jeg lese om kriminallitteraturen som sjanger i stedet. Og der finner en jo rimelig mye av både forbrytelser og straff! Verket er det Hans H. Skei som står for. Om det godtas som "biografi" er en annen sak...

Nathaniel Hawthorne

Månedens 1001-bok hos Line er det Nathaniel Hawthorne som har skrevet, og det er sikkert en finfin utgivelse. Men den godeste Hawthorne skal hos meg bytte ut stokk og bart med hatt og frakk og bli en helt annen. Akkurat hvem han transformerer seg til, har jeg ikke helt styring på enda, men det blir nok en annen 1001-fysak fra ulesthylla. En aldri så liten overraskelse der, altså.

Faglitteratur

I mars blei det ikke lest noe særlig ny faglitteratur her hos meg, men det er helt i orden, for jeg har mer enn nok med å jobbe med de verkene jeg allerede har lest. Og de fire meterhøye stablene som lenge har okkupert golvplassen på arbeidsrommet, har nå krympa én enkelt stabel på tolv titler, der kun tre er uleste. Hurra! Det er god grunn til å juble, for det betyr at jeg er i rute, at det går strykende, fykende og at jeg snart er i mål med masteroppgave og mastergrad.

Leselista for april er nok en del kortere enn disse listene pleier å være, men jeg har jo ei oppgave å ferdigstille og en del andre prosjekter å se i land også. Nå gjelder det å koste på med alt jeg har, bihulebetennelse eller ikke, koselese kan jeg gjøre etterpå! Og om jeg kommer igjennom de oppsatte titlene for april, er det mye fint å ta av i bokhyllene - som vanlig. Fortsatt god påske til dere alle sammen, og riktig god vårlesing!