onsdag 17. februar 2016

Biografi: Roland og Karl

Bildekilde: Bokelskere
Nytt av året i biografilesesirkelen til Ingalill, er at vi som er faste deltakere bestemmer kategoriene. Gro var først ut nå i februar, og hun avgjorde at kategori nummer én var sport. Det vi si at vi som deltar må lese om ymse idrettsutøvere, etter fritt valg, naturligvis. Men her hos meg blir det ikke så fritt, da jeg helst skal lese ut fra ulesthyllene mine. Etter mye fram og tilbake, og heller spede forsøk på å få de mest hardbarka forfattere til å framstå som sportslige begavelser, landa jeg, kan hende uforståelig nok, på middelaldereposet Rolandsangen, også kjent som Rolandskvadet.

I Rolandsangen møter vi naturligvis ingen fotballspillere eller kulekjørere, det er dårlig med svømmere (faktisk, for de drukner) og det fins ikke en eneste håndballspiller. Slalåm er ikke finni på enda, bordtennis er det bare å glemme, det samme gjelder golf. Tenke seg til, stå sånn og veive! Men hvordan i alle dager kan boka da være relevant? Det er ikke bare fordi de spiller sjakk og terningspill, altså. Dette er nemlig noen skikkelige råtasser av noen karer. De er keisere, konger, emirer, hertuger, fyrster, grever, høvdinger, riddere, soldater - de er stort sett så topptrente som det går an, sett med middelalderøyne og med full forståelse for en konges silketelt og behov for å trekke seg tilbake midt i kampens hete. Året er 778 og de kristne, representert av Karl den store (742-814, konge fra 771), som ikke enda er den store, har tatt på seg et umulig oppdrag: Å jage hedningene, det vil si muslimene, ut av Spania. Disse karfolka marsjerer fra Frankrike til Spania ene alene for å krige, og du kan tenke deg at de har tidenes oppakning. Alt og alle skal med, børa er tung, særlig for muldyret, men om en ikke er av i overkant edel byrd, så må en trekke sin del av lasset.

Først litt ytterligere legitimering av valg av bok: Ridderne, som vi primært følger, er de viktigste, dyktigste og edleste i følget, nest etter kongen. De må soleklart være svært gode til hest, sida de rir store deler av veien og har både pakkhest, ridehest og krigshest. I fredstid kunne de øve seg på framtidige bragder i ridderturneringer rundt om på kontinentet. Turneringene, som var en forlystelse for høy og lav (brød og sirkus), sørga for å holde mannfolka i form. Det var viktig når en kunne bli sendt i krig der en måtte bære klær og utstyr som kunne veie opp mot førti kilo. Ridderne måtte altså være godt trente, dyktige ryttere og fysisk sterke. Videre måtte de kunne bruke lanser, spyd, pil og bue, øks og kniv, samt sverd, skjold og never - både til hest og til fots. Det er riktignok ikke sport, dette her, men det er ikke så langt unna heller.

Av alle de frankiske ridderne som befinner seg i maurernes rike sammen med kong Karl, er Roland den fremste. Han er offisielt nevø av Karl, men et stygt rykte kan fortelle at det er mulig at han er avla i et blodskamforhold mellom Karl og kongens egen søster. Om ryktet er sant, vites ikke. Men fakta er at Karl er glad i Roland, og Roland er glad i Karl, og de gjør det de kan for å beskytte hverandre, Roland som kongens fremste jevning, kongen som hans beskytter. Roland er den flotteste ridderen du kan tenke deg, og han har kjempa for kongen i mange, mange år, og erobra mye land for han. Dette veit kongen å verdsette både i ord og gester. Den som derimot ikke er så fornøyd med ståa, er svogeren til Karl, Rolands stefar, Ganelon. Han er drittlei av at drittungen får oppmerksomhet og ros, for Ganelon syns Roland er en overmodig, blærete skrythals som burde bli satt på plass en gang for alle. Og det beste av alt hadde vel vært om han blei rydda av veien også.

Og med det er verkets rammer skissa opp. Alt som skjer, skjer i forlengelsen av dette mannlige trekantdramaet der sjalusi, aggresjon og kjærlighet er de sterkeste drivkreftene. Og som i mange andre middelalderverker, som for eksempel sagaene, er den utløsende faktoren ganske enkelt en fornærmelse - det vil si, én fornærmelse for mye. På Rolands råd sender kong Karl Ganelon som et høyst ufrivillig sendebud til maurerkongen Marsili. Kong Karl krever at Marsili tar til kristendommen og gir han Spania i len. Først da kan frankerne, som har hærtatt og herja i Spania i sju år, begynne å tenke på retretten. Kravet er frekt og Ganelon drar med livet som innsats, vel vitende om at han lett kan bli ett hode kortere om han ordlegger seg feil hos hedningene. Sint som han er, vekter han sine ord svært nøye, og i møte med muslimene finner han en slu forbundsfelle. De koker i hop en blodig plan som inkluderer Rolands endelikt og kong Karls endelige nederlag.

Vel fornøyd med dette rir Ganelon tilbake til frankerne, og formidler at avtalen om underkastelse er i orden. Kongen kan reise hjem, alle kan reise hjem, nå skal de endelig få se igjen Frankrike, det fagre! Men Roland må lede baktroppen, som skal bestå av en liten gjeng på tjue tusen mann. Både Roland og kongen stusser, skal ikke den beste ridder ride foran? Men de gir etter for Ganelons splitt og hersk. Og slik begynner den farefulle ferden gjennom Pyreneene, grensefjella mellom Frankrike og Spania. Kongen rir uvitende i front, mens Ganelon godter seg: Han veit at nå, nå som kongen trygt er på fransk jord, vil den lille baktroppen bli omringa, angrepet og jevna med jorda. Roland er kan hende død allerede -.

Og det går slik som Ganelon har planlagt. Den lille baktroppen blir ofre for et massivt bakholdsangrep, og kong Karls tolv jevninger faller én etter én, men ingen uten å vise mot og styrke. Slagordet for frankerne er å selge seg dyrt, mens de vilt slår rundt seg og brøler kongens kamprop "Munjoie". Til slutt er det bare seksti av dem igjen, og Roland har ingen andre valg enn å blåse i olifanten, hornet. Han blåser så hardt at tinningen brister, det gjaller gjennom fjellandskapet og kongen snur umiddelbart. Men når han fram i tide?

Rolandsangens eller Rolandskvadets nedskrivingstidspunkt er datert til en gang rundt 1075 i følge Nordahl - trolig med muntlige tradisjoner etter det faktiske slaget som bakgrunn, kanskje med røtter så langt tilbake som til 778. Forfatteren het muligens Turoldus, men dette er svært usikkert. Det fins mange versjoner av eposet, og slik kan det naturligvis også ha flere ulike forfattere og/eller nedskrivere. Dette gammelfranske eposet er det fremste eksempelet på "chansons de geste", heltekvad, en litterær sjanger som var uhyre populær i høy- og seinmiddelalderen over hele Europa. Verket består av 291 laisses, sanger, og er på hele 4002 verselinjer. Det originale eposet er svært stramt i formen, og holder seg strengt til versemål, verseføtter og rimmønster. Oversettelsen til Helge Nordahl (f. 1927) er noe løsere. Men tidvis er også oversettelsen full av rytme, assonans og allitterasjon. Det er utrolig imponerende!

Karl den store er en velkjent historisk skikkelse for de fleste, men også Roland antas å være en faktisk historisk person. Han nevnes nemlig i Einhards (775-840) biografi om keiseren, der slaget i Roncevaux, Tornedalen, blir omtalt. Det er forøvrig et slag som er varte i mindre enn én dag og som er helt uviktig for både Frankrike og Spania, hvis en ser bort ifra de noe overraskende kultur- og litteraturhistoriske ettervirkningene. Men som så ofte med slike hendelser, så har det nok "balla på seg" en del opp igjennom åra. Riktignok nevner Einhard at mange dør, men at det er tusenvis, skal en være forsiktig med å påstå. Videre utkjempes det i Rolandsangen en bitter kamp mellom kristne og muslimer, mens det i virkeligheten var baskiske folk som lå på lur i fjella. Nordahl poengterer også flere ganger i de fyldige sluttnotene og det fantastisk kunnskapsrike etterordet at overdrivelser hører sjangeren til, særlig etter bestemte tall, ofte med bibelsk betydning. 

Og henvisningene til Bibelen, Gud og kristendommen er svært mange. Vi får dem servert direkte, for eksempel når Roland snakker og uttrykker hvordan en ekte ridder skal oppføre seg, i bønn til Gud eller til keiseren, eller mer indirekte, som når Roland legger seg lagelig til når han skal dø - av med hansken, og armen opp mot himmelen med åpen hånd, slik at han kan bli trukket opp, med ansiktet mot det uerobra landet. Stedet han har valgt seg er heller ikke ubetydelig, med marmorblokker og et furutre. Videre fins det mange symbolske paralleller, som at slaget står i Tornedalen, at Rolands tinning brister, det er blomster, relikviene i Rolands hellige sverd Dyrendal og så videre. Og Gud griper visstnok inn også, etter bønn fra kongen: For at han skal kunne ta sin hevn over de fromme og edle ridderne, stanser Gud sola i sin bane og forlenger dagen. Det er ingen tvil om hvilket verdensbilde som formidles.

Men til den som tror at jeg nå har lest 291 kristne dikt om et lite slag i fjella: Du kunne ikke tatt mer feil. For når ridder Roland og de elleve andre jevningene svinger sverdet, er det svært lite som minner om kristendom i skildringene. Hedningene meies ned av full kraft, og Turoldus, eller hvem det nå var som skreiv, sparer ikke på detaljene. Drapene er minst like brutale som i en islendingesaga, men der hopper de som regel over tytende hjernemasse og slikt. Det får vi derimot her, og vi får skildra hvordan kroppen nærmest bretter seg til hver sin side når Dyrendal kvesser sitt skarpe blad mot en hednings hjelmbekledte hode... Sverdet skjærer så diamanter og juveler spruter, gjennom hodeskallen og videre helt ned, helt ned, slik at hesten også blir partert. Og når de kristne har gått på med sitt, får de sitt tilsvar fra muslimene. Også her spruter blodet bra, og på begge sider kommenterer de hverandres drap. Det som da var uttrykk for en oppriktig og alvorlig kollektiv mening, en slags lagmoral, en oppmuntring når en veit at nederlaget bare er minutter unna, blir med dagens øyne fort galgenhumoristisk.

Det er først ved lesinga av et verk som Rolandsangen at en skjønner hvor arkaiske mange språklige vendinger er. Dette ville naturligvis vært enda tydeligere om jeg leste fransk, men sjøl i en oversettelse er det mye som har en ordtakaktig eller aforismelignende ordlyd. Noen eksempler er ved mitt skjegg, klok manns tale, lytt ikke til en overmodigs ord, dingle på et gammelt øk, den taper ikke, som står fast i kampen, ussel ridder vinner intet slag, det sømmer seg for menn å dø i kamp og så videre. Her får en oppegående leser servert ganske mange stikkord for datidas krav til god oppførsel, god moral og hva som er de rette dygder. 

Og slik kommer vi inn på tematikken i verket. For handler Rolandsangen egentlig om dette lille slaget, om de kristne som hevner sine nedslakta brødre, om tro og vantro? Ytre sett, ja. Men mange mener, og jeg med dem, at det snarere er de indre verdiene som er tema. Både Ganelon og Roland har feil og gjør feil. En er sjalu og ærgjerrig, en er overmodig og ærekjær. Ganelon vil heller forråde sin konge enn å leve i skyggen av sin stesønns bragder. Det er det samme som å signere sin egen dødsdom. Roland vil heller ta livet av sine tjue tusen soldater enn å blåse i olifanten, hornet, og få hjelp. Å blåse i olifanten er å innrømme nederlaget, innrømme egen utilstrekkelighet som ridder, kriger og mann. Begge straffes, og det koster dem dyrt. Roland må se sine nærmeste venner bli drept, og han bærer dem opp til den døende erkebiskop Turpin slik at de skal få absolusjon. Ganelon slites mellom fire hester. Det som gjør verket så elegant, er at dette, som er tema, også er drivkreftene i teksten. Det er følelsene som hele veien trekker oss videre. 

Også nedskriveren, Turoldus eller hvem det nå var, kommer til orde i verket gjennom små stikk, kommentarer og allmenne betraktninger. Etter en nøyaktig skildring av en hedning, skriver han for eksempel: Gud, for en ridder, om han var en kristen! Dette viser at sjøl om forfatteren kan tilstrebe noe som minner om en slags objektivitet i skildringa av disse edle mannfolka som braker sammen, så skal det heidundremeg ikke være noen tvil om hvilken side han holder med. Ikke skal leseren være i tvil om hvor sympatien skal ligge, heller. Og det er vanskelig å ikke bli berørt, sjøl av et så testosteronfylt verk, når ridderne gråter og sørger over sine døde, når kongen gråter over sitt tap av Roland. Og etter at Roland er død, er det Karl som tar over som en slags hovedperson. Slik blir Rolandsangen et verk om dem begge. 

2 kommentarer:

  1. Min sportsutøver var også sjakkspiller, og siden de fleste idrettsøvelser er krigs/drapsrelaterte - spyd, hopp, kast, sloss, flukt, ser jeg gjennom fingrene med din sedvanlige vandring i grenseland. Jeg venter på den dagen hylla er tom og du må på biblioteket og låne fotballbøker - som oss andre.

    Når det er sagt, var dette nok en lærrerik og - underholdende - omtale fra deg. Du er min kilde til alt gammelt -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for godkjenning, og så hyggelig at du likte omtalen! Jeg syns gammel litteratur er veldig spennende, og benytter enhver anledning til å lese - men det har du nok finni ut av for lenge sia...

      Den dagen hylla blir tom, ja. Biografimessig er det kanskje ikke så lenge til. Ellers er det fristende å si "Den dag kjem aldri..." ;)

      Slett