fredag 9. august 2019

Alfabetlesing: Fornuft og følelse

Bildekilde: Bokelskere
Noen ganger dukker den riktige boka bare opp, omtrent ut av intet, og du får lange, gode lesetimer fylt med kos og glede - akkurat ei slik bok du ville lese akkurat nå! Slik var det da jeg skulle velge ei bok på bokstaven F. Naturligvis hadde jeg flere gode alternativer, men da jeg fikk øye på den gule, glade ryggen til Fornuft og følelse (ei anna utgave enn avbilda), strakk jeg ut armen, tok boka ned fra hylla og begynte å lese med en gang, slik at jeg skulle slippe å ombestemme meg. Dager seinere var boka utlest.

Fornuft og følelse er Jane Austens (1775-1817) første verk og utkom i oktober 1811. Den bærer preg av å være hennes første, og er nok den av hennes romaner som er lettest i tone og stil. Dialogene er mange og uanstrengte, og sjøl om hun karakteriserer som bare det gjennom replikkene, er det mindre eleganse og snert her enn i seinere verker. Men intrigen er godt uttenkt, og det er lett å se, også for oss i dag, hvorfor hovedpersonene sitter fast i det ugifte ungpikelivet det fokuseres på i boka. Årsakene er kanskje ikke så gode, men det betyr ikke så mye. Fornuft og følelse er det ei svært lesverdig bok, sjøl om den er mer enn to hundre år gammel. Og det er ikke dårlig!

Som de fleste andre Austen-romaner er også denne velkjent fra ulike versjoner på lerretet. Men jeg holder fast ved at en får mye mer ved å lese boka. Derfor har jeg til dags dato ikke sett en fullstendig filmatisering av Fornuft og følelse, kun korte utdrag. Jeg hadde et ønske om at hovedpersonene skulle være mine egne, framfor å ha berømte skuespillere travende rundt i huet, med krav om bestemte replikker, hektisk gestikulering og visse belasta ansiktsuttrykk. Og det er jeg glad for, for ei slik lett og tilgjengelig bok kan fort overdøves - eller overspilles.

Det er familien Dashwood som er omdreiingspunktet i denne romanen, og særlig de to eldste av totalt tre søstre, Marianne, som er 16-17 år i tida boka utspiller seg, og storesøsteren Elinor som er 19-20. Når faren deres dør, en begivenhet de forøvrig ikke sørger særlig over i boka, har de ikke lenger hans vern som far og mannlig slektning. De er derfor blitt andre mannlige slektningers byrde, i dette tilfellet farens sønn fra første ekteskap. Men denne sønnen, som er en voksen, forfengelig og gjerrig mann, og som lett lar seg manipulere av sin enda gjerrigere kone, viker fra sitt løfte, avgitt på farens dødsleie, og gjør de fire Dashwoodkvinnene til gjester i det herskapelige huset i Sussex som de så langt har levd i, med formål om å skvisje dem ut med tida. Et halvt år etter er det gjort, og Dashwoodene må ta til takke med et helt vanlig og enkelt hus i Devonshire. På den tida er det en lang avstand reint geografisk, og ikke minst ei kraftig sosial deklassering. Og det er ikke barebare å starte på nytt i ny egn, aleine, og kun med noen få hundre punds renter å leve av.

Jammen bra Elinor er med, ei praktisk innretta ungjente med vettet i behold, i god stand til å tenke logisk, resonnere, disponere penger og ikke minst drive ei husholdning. Det trengs, for både mora og Marianne er svermeriske av natur, og et "kanskje" er for dem "helt sikkert", og attpåtil liker de å bruke penger. Elinor har med andre ord nok å gjøre. Enda verre blir det når det viser seg at adskillelsen fra Sussex byr på hjertesorg for Elinor. Hennes svært gode og nære venn Edward Ferrars flytter naturligvis ikke med dem, men både mora og søstera forventer at han rett som det er skal komme på besøk til Barton Cottage, deres nye hjem. For de er vel forlova, er de ikke? Men Edward uteblir. Ikke en gang et brev kommer Elinors vei. Har det skjedd han noe?

Etter kort tid i den nye egnen møter Marianne John Willoughby, en ung mann som mer enn gjerne gir henne sin oppvartning både seint og tidlig. Og Marianne blir ikke bare sjarmert, hun blir stormforelska, og både hun og mora regner med at forlovelsen er rett rundt hjørnet. Men så drar plutselig Willoughby, og tilbake i Barton Cottage sitter to ungjenter med knuste hjerter og ei svært forvirra mor. Da er det ingenting som kan muntre dem opp som en tur til London! Men der skal det vise seg at det bare blir mer rabalder og flere intriger.

Som i alle sine romaner holder Austen strengt om de sosiale formene for samvær - etiketten er ikke til å komme utenom verken i dialog eller i skildring. Og søstrene Dashwood må pent finne seg i både det ene og det andre, som seg hør og bør for to ikke særlig bemidla damer. Men innimellom formalitetene og de mange dialogene, dukker det opp høyst presise skildringer av det sosiale livet i London, vittige observasjoner, spissfindige formuleringer og troverdige portretter av unge mennesker. Marianne og Elinor er helt ulike, men jeg gjenkjenner både meg sjøl og andre i deres karakteristikker og opplever dem som sanne.

Tempoet er lavere her enn i mye annen litteratur, og det kan kanskje gi startproblemer for overivrige lesere. Men om en klarer å lese litt langsommere, får en med seg hele historia, og ser at det ikke bare handler om gifteklare jenter, men like mye om samfunnet som produserer disse behovene for at jentene skal gifte seg - inkludert kritikk av det samme samfunnet, synet på ekteskap og verdier. Og som alltid påpekes også ulikhetene mellom menn og kvinner. Ei jente er klar for ekteskapet i en alder av femten, og blir sett på som gammel når hun runder tjue. Men mannen hun skal gifte seg med kan gjerne være både ti og tjue, om ikke tretti, år eldre, og vel bevandra i det ene og det andre. Slike ulikheter blir bare sett på som "bra" av den gemene hop i boka, men både forfatter og forteller (og leser) kan ikke la være å undres litt.

Tittelen kan en diskutere lenge, i alle fall om den ses opp mot bokas to hovedpersoner. I begynnelsen av boka er det fort gjort å tenke at Elinor er Fornuft, ei ung kvinne som også bærer sine tap med verdig stillhet, mens hennes skravlete søster Marianne, fortsatt tenåring, er Følelse, hun er følelsene sine mer enn hun har dem, og hun kan ikke la være å påvirke sine omgivelser med heftige følelsesutbrudd. Lignende karakteristikker kan gis deres beilere. Men det skal vise seg at det ikke er så enkelt (eller lurt?) å sette mennesker i bås, og det er nok også litt av Austens poeng.

For øvrig må jeg bare vende tilbake til bror Dashwood og hans kone en gang til. De er altså så fremragende skildra i all sin smålighet, og jeg kunne ikke la være å le av akkederinga deres, hvordan de på hver sin måte legitimerer at de tar fra andre og gir til seg sjøl. Skildringene er så på kornet, og det er så godt sett! Men heldigvis er det lenge mellom slike skikkelser - en får ta til takke med de Elinorene og Mariannene en har i sin bekjentskapskrets - vennlige, varme og ordentlige mennesker, som naturligvis får det de fortjener til slutt.

3 kommentarer:

  1. Spennende innlegg om denne romanen, og om Austen! En av de jeg ikke har lest ennå, men jeg har en samleutgave i bokhyllen som jeg akter å komme gjennom :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! Austen hører med, og jeg er glad jeg nå har lest det meste hun har skrevet - unntaket er uferdige arbeider. For et vidd denne dama har! Hun må ha vært et fyrverkeri å snakke med, observant og kvikk og morsom. Blir spennende å lese hva du syns om boka når du får lest!

      Slett
    2. Det har du rett i! Må ha vært en utrolig interessant dame :)

      Slett