Elizabeth er borte

Bildekilde: Bokelskere

Jeg var med på bokbingo i vinter, noe som resulterte i et fullstappa bingoark med fem ganger fem ruter med leste titler. Hurra! Og attpåtil var det moro! Noen av disse titlene gikk unna som bare rakkern, og det var lett å plassere bøkene i ulike kategorier, som for eksempel sakprosa, ei barne- eller ungdomsbok, bok på under 200 sider, en klassiker, ei bok anbefalt av en venn og så videre. Andre kategorier var det verre med. For eksempel krim - jeg leser jo ikke så mye krim, men hadde heldigvis et par titler på lur. Eller en oppvekstroman - her må en jo kjenne nøye nok til boka til å vite at den er nettopp en oppvekstroman. Etter å ha plundra mye fram og tilbake fant jeg et par alternativer der også, heldigvis.

Atter andre kategorier var enda verre, som "les ei bok om demens". Her var jeg helt blank i flere uker, jeg fant ikke ei eneste bok i ulesthyllene mine som handla om demens. Og tida på lesebingoen holdt på å gå ut. Ikke kom jeg på noen titler på egenhånd heller, og hadde ikke veldig lyst til å ta for meg ei fagbok om sjukdommen. Jeg måtte derfor til slutt krype til korset og låne på biblioteket. Det har jeg egentlig ikke noe i mot - biblioteket er jo fantastisk! Men jeg får et sterkt forhold til boka jeg leser, og ønsker derfor å beholde den fysiske boka i min egen bokhylle her på arbeidsrommet. Ikke sånn å forstå at jeg rapper bibliotekbøker, for det gjør jeg ikke - men det er blant anna derfor jeg foretrekker å eie. Så stod jeg der, på biblioteket altså, og fikk mange gode tips, og endte opp med ei bok som heter Elizabeth er borte.

Det er Maud som er hovedpersonen i boka. Hun er ei eldre dame, og ved bokas begynnelse bor hun i sitt eget hus, der hun har bodd sia hun gifta seg med Patrick. Men nå er Patrick død, barna deres er godt voksne og har flytta ut for lengst og alt er annerledes. Maud har lapper over hele huset, i lommene og i veska, og på kjøkkenet henger det et digert ark der det står at hun ikke skal lage mat. Hun gjør det litt, likevel, sånn helt i smug. Og hun lager te. Mange kopper med te, som blir stående på de underligste steder rundt over hele huset. I gangen for eksempel. Men disse tekoppene bekymrer henne ikke noe særlig. Det som er ille, er at bestevenninna hennes, Elizabeth, er borte.

Maud veit godt hvordan hun skal komme seg bort til Elizabeth. Hun har gått turen mange ganger, og går den fortsatt hyppig. Da hun var i tenåra, rett etter krigen, bodde hun slik at hun kunne se disse nye husene bli bygd. Elizabeths hus er det med knudrete småstein og perler på toppen av muren, og port og hage. Maud ringer på, men ingen åpner. Hun kikker inn av vinduene også, bare for å se ei helt ryddig stue. Der pleide de å spise lunsj sammen, mens Elizabeth så på småfuglene. Ikke at hun så noe særlig, Elizabeth er nesten blind. Så der er det Maud som må lage mat og koke te.

Maud ringer også. Til Elizabeth og til sønnen hennes, Peter. Men han er bare sur. Det kan hende det er fordi hun ringer midt på natta, men Maud syns uansett han burde svare litt hyggeligere. Han som bare er ute etter keramikken til Elizabeth! Hennes egen datter, Helen, vil ikke høre på når hun snakker om Elizabeth. Hun sier bare at hun maser. Til slutt er det så ille at hun må gå ned på politistasjonen. Kan de finne Elizabeth, tro? Men ingen vil høre, der heller. Hvorfor er det ingen som vil ta på alvor at ei gammel dame er borte? Det er jo nesten som alt det med Sukey om igjen.

Sukey, det var storesøstera til Maud. Men hun blei borte for lenge sida. Vi får høre hennes historie også, i sporadiske bruddstykker boka igjennom. For Maud klarer ikke lenger å fortelle ei historie fra begynnelse til slutt. Den hopper og danser som den sjøl vil. Og Maud klarer ikke å konsentrere seg så lenge, hun glemmer hva hun snakker om, hva hun skal og hvor hun er. Og plutselig kommer hun på noe anna. Det er de rareste ting som får Maud til å erindre fra barndommen og ungdomstida, og særlig tida rundt da Sukey blei borte. Det kan være ei lukt, en lyd, en stemning, en følelse, at hun gjemmer seg, en paraply, et bestemt musikkstykke, noen som slår, og så er det dette med squash. Hun veit det er noe med squash, men hun får det ikke til å stemme. Ikke helt, i alle fall. Etter hvert som vi kommer lenger og lenger ut i boka, øker forvirringa til Maud. Noen ganger har hun vansker med å skille nåtida og fortida fra hverandre.

Elizabeth er borte er britiske Emma Constance Healeys (f. 1985) debutroman fra 2014. Den kom på norsk ved Einar Blomgren (f. 1955) året etter. Og den blei en umiddelbar suksess. Noen kaller boka en roman, andre sier den er en kriminalroman, atter andre sier den er en demensthriller. Forfatteren sjøl sier den er et mysterium. Og det er den jo, på flere nivåer. I nåtida har vi Maud som prøver å finne Elizabeth. I etterkrigstida har vi historia om Sukey, som er blitt borte. Og i tillegg er boka ei sår skildring av et sinn som forsvinner stadig mer inn i demensen. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg ville plassert den, men jeg opplevde den nok mer som en spennende roman enn som en kriminalroman.

Gamle, søte Maud er en svært sympatisk og sjarmerende hovedperson, som formidler alt til oss i førsteperson. Vi kommer tett på, og er med henne i all hennes våkne, bevisste tid. Hun tenker og småprater konstant, ofte omkring dagliglivets trivialiteter, som for eksempel at hun må gå på butikken for å handle. Men på butikken glemmer hun hva hun skal ha, og ender opp med å kjøpe hermetiske fersken. Igjen. Og midt oppi alt dette, kommer plutselig en detalj som Maud erindrer, og som viser seg å bli vesentlig seinere. Om leseren er observant, kan hun relativt raskt begynne å legge de første brikkene i et stort og uoversiktlig puslespill.

Vi skjønner etter hvert at Mauds opplevelse av nåtida ikke alltid stemmer - Helen korrigerer henne til stadighet, det er flere misforståelser, og samtaler Maud bare hører halvparten av før hun glir inn i sitt eget. Men hva med fortida, der Helen ikke kan korrigere? Der må vi stole på Maud. Det er ikke før vi kommer svært langt ut i boka at vi får på følelsen av at det foregår mer enn det Maud forteller oss i nåtida, altså at en kan så tvil om hennes troverdighet. Dette tilfører boka enda et lag med både spenning og forvirrig. Men forvirringa er aldri av slik art at det er slitsomt eller vanskelig å lese boka. Sjøl om Maud kan ha lange avstikkere, kommer hun alltid tilbake til de to hovedspørsmåla: Hvor er Elizabeth? Og hva skjedde egentlig med Sukey? Komposisjonen i boka er både god og solid, og det er et behagelig tempo i vekslingene mellom fortid og nåtid. Boka framstår som gjennomarbeida og helhetlig.

Forfatteren har tatt noen elegante grep for at vi som lesere skal være med på de to helt ulike oppklaringsprosessene samtidig. Og når det viser seg at disse to helt adskilte hendelsene kanskje til og med henger sammen, blir det en svært imponerende debut. Også reint språklig var dette overraskende bra. Teksten er lett og tilgjengelig, men den har samtidig motstand. Det er spenninger og undertekst. Språket er godt, setningene er presise, skildringene henger sammen og det er ei klar retning i avsnitt og kapitler. I tillegg er forfatteren helt bevisst på hvordan en demensprosess foregår, og Maud "mister" sentrale ord her og der, og gjenfinner dem seinere. For eksempel kan det stå sittetingen på ei side, og benk på den neste. Dette harmonerer med det jeg har lest om demens fra før, og oppleves derfor som reelt. Og uavhengig av hvor presist det er reint medisinsk, så speiler det i alle fall hovedpersonens frustrasjon over å glemme helt sentrale ord og begreper svært plutselig, og hvordan hun strever med å bli forstått uten disse orda. Noen dialoger er rett og slett triste, fordi vi som leser ser hele situasjonen, og det gjør ofte verken Maud eller den fremmede personen hun snakker med, som ikke forstår at Maud er dement. 

Utover i boka blir Maud dårligere. Hun må flytte - noe som er en opprivende prosess for hele familien. Maud forstår ikke helt hvorfor, og går inn i en slags sorg. I tillegg er det dette med Elizabeth. Og Sukey. Resultatet er at alt, fortid og framtid, rotes sammen. Maud får ikke tak i sine egne tanker lenger, orda blir borte, hun setter forsøksvis ord på tåka i hodet, kaoset hun opplever, frustrasjonen ved å ikke finne fram til det hun veit er der oppe, av ikke å evne å koble sammen hendelser i kronologisk rekkefølge, eller koble sammen overhodet. Det eneste hun veit, er at det er viktig. Og det føler hun med hele seg. Hun kan derfor ikke gi seg. Men det blir virkelig problematisk når tankene og erindringene om fortida føles minst like viktige som nåtida. Hvor er hun egentlig? Og hvem er den kvinna der? Like etterpå veit hun jo at det er Helen -.

Elizabeth er borte var en overraskende fin leseropplevelse, sjøl om jeg kanskje ikke kommer til å huske den i flere år framover. For min del var boka også bevisstgjørende i forhold til hvordan det kan være å ha demens, eller å være nær noen som har det. Mauds historie oppleves som viktig, og det var spennende å være med på oppklaringa av sakene. Men det var også trist, for etter hvert som vi nærma oss konkrete løsninger, forsvant Maud mer og mer inn i seg sjøl, før hun til slutt var den som blei borte.