Et mannfolkår

Årets siste måned banker straks på døra. Her hvor jeg bor, har snøen lagt seg for lenge sida og kulda gjør det vanskelig å være ute særlig lenge av gangen. Vi har fyrt jevnt med ved sia september og godstolen foran peisen er veldig ettertrakta når jeg på lange, mørke kvelder skal lese.

I tida framover veit jeg av erfaring at det blir lite tid til lesing. Jeg er ikke helt ferdig med eksamen enda, og julemaset er godt i gang. I snart to måneder har enkelte butikker mast med plakater, tilbud, vindusutstillinger, dekor og ymse skranglete julevarer fra Kina. Sjøl om jeg som regel alltid begynner tidlig, er det ofte enkelte gaver som gjenstår sjøl om kalenderen viser både første og tjueførste desember. Og når en kan legge til kakebaking, husvask, julekort, pynting, pakking, besøk og treff, sier det seg sjøl at fritida krymper, også for en som stort sett bare skal feriere i desember. Med andre ord tar jeg sjansen på å starte med mine oppsummeringer av leseåret 2010 allerede nå.

Et mannfolk år, ja. De bøkene jeg har lest hittil i år er stort sett skrevet av menn: av sekstifem titler er førtisju skrevet av menn, atten av kvinner. Er det bevisst? Nei, det er egentlig ikke det. Men jeg har tenkt på det ei stund, for jeg merka det allerede i sommer. Og så forsvant det igjen, mellom Per Petterson og Ian McEwan. Mange av titlene, som fagbøkene og det skjønnlitterære pensumet til studiene, er det jo ikke jeg som har valgt - og der dominerer mannfolka i stor grad. Ellers har jeg i år forsøkt å lese en del av de "gamle" bøkene jeg har hatt liggende, altså bøker som er kjøpt helt tilbake i 2004 og som har forsvunnet nedover og nedover i bunken for de uleste bøkene. Noen av dem har faktisk blitt helt borte... Og mesteparten er altså skrevet av menn.

Men er det greit, da? Med en sånn skeivfordeling altså. Egentlig ikke, synes jeg. Jeg vil jo helst at det skal være jevnt, jeg prøver å lese gammelt og nytt, kjent og ukjent, stort og smått, kvinner og menn, kritikerrost og utskjelt. Jeg synes det er viktig med variasjon i bredde og dybde. Men i år har jeg ikke klart det. Det har blitt mye ny og gammel litteratur om hverandre - men stort sett av menn. Eksempler er Det er greit for meg og Sult. Kjent og ukjent har det også blitt, som for eksempel Peer Gynt og Brakk. Til og med stort og smått er på plass, med Havets stjerne og Jeppe paa Bierget. En kritikerrost roman er Skråninga, mens Gengangere fikk gjennomgå da den kom.

Dersom en ikke liker serieromaner og ikke setter pris på lettbeint underholdning mellom stive permer heller, så er det faktisk mange færre kvinnelige forfattere å ta av. Og også i år er tendensen at det utgis flere bøker skrevet av mannlige forfattere enn kvinnelige. Jeg behøver vel ikke en gang komme innpå den berømte kanoniseringa; om ikke den tradisjonelt sett er skrevet av menn, valgt av menn og ment på menn, så veit ikke jeg. Virginia Woolf er en av få en ikke kan komme utenom i engelskspråklig sammenheng, her hjemme er det heldigvis litt flere: Camilla Collett, Amalie Skram og Sigrid Undset. Men deretter blir det stille.

For å bevisst lese kvinnelige forfattere må en bevisst oppsøke bøkene. En må huske på forfatterne fra år til år, for de aller fleste har jo ikke bok fire ganger i året som Knausgård. Har en først fått seg noen favoritter er det kanskje like greit å skrive ned navna. For kvinnene blir fort borte i den maskuline jungelen som dominerer både under kulturnyhetene, på anmelderplass, på nettsidene, i bokklubbene, på lister over kritikerroste og prisbelønte titler, i hyllene og på de digre butikktorga nå før jul. Husk på kvinnene og jevn ut hylla! Det trengs.

Uferdig og kommersiell

Australske Kate Morton debuterte i 2007 med den historiske kioskromanen Tilbake til Riverton. Hennes neste bok, Den glemte hagen (2008), er på mange måter så lik at den nesten kunne gått for å være en oppfølger. Hovedpersonene er sjølsagt noen andre, men de tenker og snakker så likt at det både er lett å blande dem med hverandre og med de forrige romanfigurene. Miljøet er så smått endra, men også her kommer vi til et gammelt gods, som, mot alle odds, mange år etter at hendelsene fant sted, framdeles skjuler mange spor.

Morton har sansen for store familiehemmeligheter og tilhørende tragedier, eldgamle damer som hvisker noe uforståelig mens de ligger på sitt dødsleie, iskalde og grusomme mødre, lange reiser på kryss og tvers av verden, eventyrlystne ungjenter med langt rødt hår, endimensjonale barn og mannfolk som enten er unge og kjekke eller gamle og litt ekle. Det er kort mellom klisjéene og de fleste karakterene er ikke særlig mer levende enn ukokt spagetti. Skildringene ligger totalt utapå, forfatteren bruker nesten helt konsekvent vedkommendes fornavn når hun skriver om dem, også når det er deres innerste tanker, lengsler og følelser som «skildres». Dette skaper en påklistra distanse som absloutt ikke er til det beste for boka, og som også lugger veldig underveis i lesinga. Bruker virkelig hovedpersonene sitt eget navn når de tenker om seg sjøl?

Fortellerstemmen, som da altså er i tredjeperson, er så allvitende at den skifter fokus og endrer retning midt i avsnitt og setninger. Noen perspektiver er så godt som umulige. At dette har sluppet igjennom viser bare at det i bånn ligger dårlig håndverk og dårlig redaksjonsarbeid; her har ønsket om en økonomisk gevinst virkelig gått foran alt som kan minne om kunstnerisk integritet, faglig profesjonalitet og gleden av et helstøpt forfatterhåndverk.

Likevel er dette ei bok som mange kjøper, leser og liker. Den er lettlest, mange vil nok kalle den spennende, og den er for de fleste heller ikke kjedelig: over de sekshundre sidene skjer det noe stort sett hele tida. Sjangeren historisk kioskroman fungerer altså. Men for meg blir det dødt og upersonlig. Jeg får jo ingen motstand! Er det meninga at alt bare skal inntas rått, uten å tenke? Når Cassandra eller Nell gjør sine oppdagelser eller forteller om en av sine mange døde slektninger eller noe i den retninga, er jeg ikke det minste overraska eller rørt. Forfatteren tillater meg jo ikke å komme hovedpersonene nærme nok, hun foretrekker at jeg sitter i et anna land, tror jeg. Og når det dør flere i denne boka enn i et par avsnitt av islendingesagaene, blir det rett og slett teit.

Handlingsforløpet spenner over omtrent 125 år, og gjenfortelles med en underlig klar erindring. Mange historier, som hver for seg bærer på en emmen bismak og helt tydelig ikke er sterke nok til å kunne være ei bok aleine, veves sammen til et tynt lappeteppe av statisk fleece. Alt fortelles, alt skrives rett ut, her finnes ikke undertekst eller virkelige skjulte hemmeligheter. Mot slutten blir sjølsagt hver minste tråd nøsta opp. Ingenting skal savnes! Alt skal gå opp, alle skal få sitt, og det er sjølsagt delt inn etter om du er god eller ond eller uheldig - det finnes ikke ytterligere alternativer. Progresjonen i de mange historiene som fortelles er så treig og forutsigbar at jeg undrer meg på om noen virkelig kan kose seg med dette. Hintene som Morton legger ut er tjukkere enn juleribbe, og hun gjentar dem såpass ofte at en skal være på grensa til retardert for å ikke forstå. Var det virkelig noen som blei overraska da de «endelig» fant ut hvem Nell er datter av?

De kapitlene som er skrevet fra et barns perspektiv, er uten tvil de dårligste. Her viser Morton at hun knapt eier innsikt i hva det vil si å være et barn. «Barnekapitlene» er prega av en ekstremt nedlatende holdning (som jeg tror er ubevisst); dette er så tydelig ei voksen kvinne som drømmer/skriver om hvordan det er å være et barn på fire år (i 1913) som har en overfladisk og påklistra intens glede av et støvfnugg. Det hjelper heller ikke at barnet konstant omtales som «den lille piken». Eller enda mer usmakelig: en fattig ti-elleveåring som har dilla på å leike Jack the Ripper sammen med tvillingbroren i Londons tåkefylte brosteinsgater på 1890-tallet.

Bortsett fra de problemene som allerede er nevnt, og at store deler av denne boka er nokså usannsynlig, fungerer hovedhistoria på mange måter. Og det er tydelig at Morton koser seg med å velte seg i tårer, død, affærer og hemmeligheter. Det er bare synd at ingen har sett materialet som virkelig ligger i boka, og hjulpet Morton til å få det fram på best mulig måte. Det kunne nemlig vært veldig bra! Jeg skal også innrømme at det akkurat nå, i eksamensstresset, var litt befriende å lese noe som var veldig lett og som ikke krevde djup konsentrasjon. Nedturen var at det blei for lett.

Ellers er det sjølsagt ikke vanskelig å se hvem Morton har henta inspirasjon fra. Litteraturarven og idealene etter f.eks. Austen og søstrene Brontë gir tydelig gjenklang i denne boka. I tillegg kan flere nålevende forfattere nevnes; Ian McEwan, Margaret Atwood, Tracy Chevalier, Diane Setterfield. Men Morton og Den glemte hagen er langt svakere. På mange måter minner hun og boka om Sadie Jones' Utskudd, som også er ei uferdig bok. Det må også nevnes at Den glemte hagen er skrevet totalt uten humor og sjarme, i motsetning til mange av sine forgjengere.

Den glemte hagen kunne gjerne vært korta ned og stramma inn med for eksempel to hundre sider. Det hadde vært mye mer interessant å lese dersom forfatteren ikke la ut feite åter og dersom noe faktisk gikk litt djupere. Et annet valg av synsvinkel hadde vært verdt å forsøke, eller i det minste en veksling. Små, men konkrete grep hadde kunnet løfta denne boka opp over den veldige jungelen av overfladiske slekskrøniker. Men sånn som den er, blir den, dessverre, fort glemt. Før Kate Morton går i fella enda en gang synes jeg noen bør lære henne at «less is more». Sjøl om det er aldri så gøy å skrive.

Eksamenslitteratur

Eksamensoppgavene er kommet i hopetall, og jeg har vært på biblioteket og henta forsterkninger:

Nokon kjem til å komme

Namnet

Naustet

Vakkert

Barnet

Mor og barn

Sonen

Lilla/Suzannah

Songar

Raudt, svart

Dikt 1986-2000

Gjengangere

Peer Gynt

En folkefiende

Villanden

Hedda Gabler

Et dukkehjem

Samlede værker, bind seks

Deweys desimalklassifikasjon

Da jeg stod i skranken på biblioteket og skulle låne dette, presterte faktisk bibliotekaren, etter at alle bøkene var scanna og jeg hadde fått dem i poser, å spørre om hva jeg leste. Nei, det går mye i Ibsen og Fosse, da...

Like før eksamen

Eksamenstid. Oppgavene blir presentert hvert øyeblikk, og etterpå er det bare å isolere seg. Jeg er motivert og forberedt og har stabler med faglitteratur liggende klar ved sida av skrivebordet. Men jeg regner med å måtte ta en tur eller to på biblioteket også. Foreløpig har jeg klart å stå i mot den fristelsen det er å begynne på ei ny, skjønnlitterær bok. Jeg tenker at det er fint å være så klar som mulig i hodet, klar for oppgavene og ikke full av stress, oppvask, støvsuging, julegaveinnkjøp og annen litteratur. Det kan forstyrre. Eller det kan gå helt fint. Det veit jeg ikke før oppgavene kommer...

Uansett er dette litt av det jeg har liggende. I tillegg kommer artikkelsamlinger og en haug ulike kompendier, forelesningsnotater, skuespill og romaner:

Norsk litteraturhistorie

Verdenslitteratur

Etterkrigslitteraturen

Mimesis

Norske tekster. Prosa

Norske tekster. Lyrikk

Lyrikkens liv

Narratologi

Å lese drama

Litteraturvitenskapelig leksikon

Nå braker det løs!

Uten kunnskap og respekt

Jeg har den siste tida fulgt med på ei rekke andre blogger, særlig de som handler om litteratur og lesing. Det er et utrolig stort og spennende felt! Jeg blir aldri lei av å lese og synes mange forskjellige typer litteratur er god. Det er jeg helt sikkert ikke aleine om. Men leseglede eller ikke, det er også mange problemer knytta til dette med litteratur. Det er så personlig. Folk liker akkurat det de liker og ser ikke grunn til å endre på det. Og den gjengse oppfatning er at alle skal ha rett til å si sin mening, kvalifisert eller ei.

Nettopp ytringsfriheten er det jeg skal fram til her. På bloggene kan en finne anbefalinger og frabefalinger. En finner hjertesukk av typen "Denne boken traff meg midt i hjerterøttene, altså" og djup fortvilelse ala "Synes det var så dårlig gjort at han måtte dø". Disse menneskene legger ut rubbel og bit, smått og stort. Ofte uten å ha lest igjennom en ekstra gang, ofte uten å ha tenkt seg om. De avslører dårlige og overfladiske lesninger, og kommer med tolkninger som en umulig kan forsvare. Er det virkelig greit at noen etter to kapitler av ei bok ikke orker mer og legger ut "Denne boken var veldig dårlig og den fenget ikke meg i det hele tatt" eller etter hundre leste sider av fem hundre lekser opp om hvorfor boka er et makkverk når en ikke en gang kan stave forfatternavnet riktig? Og hva med dem som ikke legger ut en begrunnelse i det hele tatt, de som bare skriver "Æsj"?

Folk skal få lov til å blogge, mene, lese, skravle og skrive så mye de vil. Jeg skal i alle fall ikke hindre noen, jeg vil bare ikke forpeste meg sjøl med å lese sånt babbel; "bokanmeldelser" og "omtaler" fra mennesker som ikke veit forskjellen på Anna Gavalda og Arne Garborg og som egentlig ikke husker det de har lest et par dager etterpå. "Boken var bare skikkelig fin, altså, du må nesten lese den for å skjønne hva jeg mener. Men den er trist også, liksom." Men: bare fordi vi er på nettet, bare fordi identiteter kan skjules og en er fri til å blogge under pseudonym, så betyr ikke det at en kan behandle forfattere og bøker helt respektløst. Særlig ikke når en aldri kunne klart noe lignende sjøl. Men det er vel kanskje der det ligger.

Tilbake til antikken!

I de siste fem åra, om ikke dobbelt så lenge, har jeg hatt undervisning, forelesninger, lærere og fagbøker som i det store og det hele har støtta seg på én fyr når det kommer til litteratur: Aristoteles. Men Aristoteles har aldri vært pensum, og det har heller aldri vært snakk om å gå tilbake til originalteksten for å sikre seg en grundig sammenheng. Isteden er det utdragene som gjelder; lærebokforfattere og forelesere har snekra sammen det de har trengt, laga en framstilling som støtter deres egne teorier, og slengt inn noen sitater fra Aristoteles. Dette er gammelt nytt, sier de, sånn er det, sånn sa Aristoteles at det var, han delte inn sjangrene i verdens første poetikk. Og det har vært helt trygt. For ingen har lest Aristoteles. Og sånn som foreleserne pakker han inn i vanskelige begreper og mer eller mindre utilgjengelige setninger, er det ingen som gidder å lese Aristoteles heller. Nei, for det er så vanskelig. Og gammelt. Og tørt. Og hvem er det som egentlig veit hva dityramben er? Hvem bryr seg om Agamemnon?

Men nå! Nå har jeg gått til primærkilden og jeg har lest Poetikken, eller Om diktekunsten, som den også blir kalt. Og jeg har lest nøye. Jeg har lest alle fotnotene, jeg har lest om alle de gamle, døde dramatikerne, jeg har lest om spott og ros, om jamber og heksameter, om epos, tragedie og komedie. Det var mye enklere enn det jeg trodde, Aristoteles er krystallklar i skrift og tanke, og slett ingen forelda greker! Inndelingene er logiske, det er konkret og presist, og avgrensinga til andre kunstarter eller litterære sjangre er tydelig. Eksemplene er mange og lettfattelige. I min utgave fulgte det også med et innledningsessay som var veldig interessant og som er med på å plassere Poetikken enda tydeligere.

Mitt spørsmål er da: hvorfor er ikke Aristoteles pensum? Hvorfor er det ikke han vi skal lese, når det han skriver fortsatt er så tydelig og gjeldende, særlig med tanke på dramatikk og tragedie? Hvorfor skal jeg isteden lese alle teoretikerne som på en eller annen måte støtter seg på Aristoteles, videreutvikler Aristoteles eller fordømmer Aristoteles? Det er nemlig ikke til å komme bort ifra, Aristoteles var først. Men jeg er klar, jeg nå. De kan bare komme, forleserne og lærebokforfatterne, med sine ufullstendige versjoner og sine løsrevne utdrag. Jeg veit hva som er originalt og riktig.

Når nokon kjem

Jeg har ikke lest så alt for mye av Jon Fosse. Jeg vil gjerne, men det var det der med tida, da. At den må strekke til. Og det er jo så innmari mye jeg har lyst til å lese! Denne høsten stod, endelig, Jon Fosse på pensumlista mi. Hurra! tenkte jeg da jeg så det, nå får jeg mulighet til å bruke lang tid på et dramastykke, og jeg får en grundig innføring i både forfatterskap, stykke og tematikk av foreleseren.

Nokon kjem til å komme er dramaet som stod på pensum. Jeg leste det så treigt jeg kunne, både hovedtekst og sidetekst, jeg leste til og med flere repeterende passasjer om igjen, bare for å forsikre meg om at jeg ikke gikk glipp av noe. Men, seriøst, er det mulig å gå glipp av noe i et stykke av Jon Fosse? De samme setningene, orda, gjentas et utall ganger, sjølsagt med en monoton, messende og insisterende effekt, men orda blir også litt tappa. Etter n-te gangen med "Nokon kjem til å komme" (seier Ho eller Han) er det ikke noe særlig spennende lenger. Utsagna om at de vil være "aleine saman" og "aleine i kvarandre" blir for meg fort noe klisjéfylt og drømmeaktig, som om hovedpersonene har hørt det et sted, men ikke helt veit hva det innebærer.

Han og Ho er redde for at noen skal komme. De har kjøpt et hus og der skal de være aleine sammen, aleine i hverandre. De har reist vekk fra alle andre, de andre som bare forsøker å ødelegge. Men denne redselen for at noen skal komme gjør dem nærmest handlingslamma. Og så kommer det noen. En som er ufarlig, men som de innbiller seg er farlig og truende. Vil de egentlig være i det forfalne, gamle huset, vil de egentlig være aleine sammen, aleine i hverandre? Jeg tror ikke de vil det. Og det er skummelt å være i et parforhold som en har satsa på, og finne ut at en egentlig ikke vil. Men er de ikke voksne nok til å si ifra? Nei. Isteden lar de Mannen, og angsten for Mannen, dominere.

Jeg tviler ikke på at Jon Fosse er en fantastisk dramatiker. Og jeg har fortsatt veldig lyst til å lese mer av han, både romaner, dramatikk, essays, dikt. Men jeg liker at det er noe i det jeg leser, noe mer enn en postmodernistisk, angstfylt stillstand. For jeg tror ikke på at verden er sånn, at menneskene er sånn. Jeg liker også at personene trer fram som hele mennesker, ikke bare som små biter av noe knust. Det er ikke spennende med personlighetsflak, men med komplekse mennesker som tenker, føler og reagerer akkurat som jeg. Å gjemme seg for naboen, å ligge krølla sammen i fosterstilling på divanen er begge tydelige uttrykk for angst, men er det virkelig sånn en mann i femtiåra håndterer livet? Ingen jeg kjenner er sånn.

Tynt, er vel ordet. Eller minimalistisk, på fagspråket. Det er kun tre personer som er med, det er få rekvisitter, forholdsvis få replikker som går i noe som minner om evige sirkler hvor det samme gjentas, Huset er for meg et nesten overtydelig symbol, det er lite som gjøres og observeres, men det er mye som føles (sjøl om det, i mine øyne, er mye av de samme følelsene om att og om att). Jeg blei rett og slett litt skuffa. Etter en så flott leseropplevelse som jeg hadde med Morgon og kveld blei dette veldig lite i forhold. Jeg veit at jeg mister noe ved å ikke se det på scenen, men på samme tid: skal ikke dramatikk også kunne leses? Det er jo det som er så spennende, at dramaet må fungere på to ulike plan, hele tida. Som lesestykke ga dette meg mye mindre enn for eksempel Gjengangere, sjøl om stykkene har mye til felles.

Jon Fosse kunne skrevet fram det samme på veldig mange andre måter, med en helt annen effekt på for eksempel meg. Men jeg får jo tro at han vil noe med den angstfylte stillstanden sin, at han vil si noe om relasjoner, moderne mennesker, at det ikke går an å leve helt uten andre folk, at sjølpåført isolasjon ikke nødvendigvis er en idyll, sjøl om en gjerne vil. Men når jeg ikke kjenner meg igjen, blir det vanskelig for meg å være en god leser.

En stum maktkamp

Torgny Lindgren kobler i Humlehonning en kvinnelig forfatter, midt i førtiåra og temmelig enslig, sammen med to gamle brødre, som ikke har snakka sammen på mange, mange år, sjøl om de er naboer. De har hver sin sjukdom (henholdsvis kreft og problemer med hjertet) og hadde dødd for lengst, hadde det ikke vært for at de begge er like sta og har hamstra matvarer for en ny verdenskrig. Deres eneste og store mål er å overleve broren, det vil si kjipingen i nabohuset. Inn i dette vikles forfatteren, som både rydder, vasker, mater, tømmer bøtter med avføring, leiter, snakker med og på en slags måte både forsoner og tar livet av de to gamle og sjuke.

Boka er kort, usentimental og lett, ført i et enkelt språk hvor replikkene sjelden markeres. Det virker derfor som om teksten kommer i en strøm. Den kan også leses i ett, det er verken spesielt slitsomt, utfordrende eller underholdende. Det er heller ikke noe særlig trist, sjøl om det som faktisk hender ikke er muntert, og historiene som gjenfortelles er prega av sorg og savn. Men jeg synes ikke det er morsomt heller, enda det er ordet som ofte blir brukt om Torgny Lindgrens bøker. For meg drar han det akkurat litt for langt hver gang, sånn at jeg isteden for å tro på det han skriver, blir skeptisk.

Hovedhistoria er som følger: brødrene Hadar og Olof forteller sine historier til den kvinnelige forfatteren, som danner seg et bilde av hva som tidligere har hendt og hva som er årsaken til at brødrene ikke lenger snakker sammen. På sett og vis ordner hun opp mellom de to, samtidig som hun skriver på sitt nye romanprosjekt. Etter at livshistoriene er fortalt og begge brødrene oppfatter seg sjøl som seirende, det vil si den lengstlevende, dør begge to, omtrent samtidig, og forfatteren kan trygt reise.

Den faktiske forfatteren Torgny Lindgren opplever jeg som nesten helt fraværende i denne boka. Det er den kvinnelige forfatteren som er fokaliseringsinstansen, og gjennom henne forklares og formidles hva som skjer i de to, nesten identiske trehusene. Det jeg likevel har problemer med her, er: hvorfor velger en ensom, kvinnelig forfatter, som er ute på en dårlig besøkt foredragsturné, å bli hos en gammel mann som lukter så vondt at hun nesten brekker seg? Hvorfor velger hun å bli igjen hos Hadar, enda hun fint kan reise etter det første snøfallet?

Jeg forstår hvorfor Torgny Lindgren må ha henne der, hun skal jo forsone Hadar og Olof der hun går fram og tilbake i vinterkulde, snø og vind, hun blir enda ett element de to brødrene har til felles, men til forskjell fra andre mennesker og dyr, dør hun ikke fra dem. Dessuten er det hun som formidler historiene, og det kunne hun jo ikke gjort om hun ikke var der. Men sjøl om hun er ensom og aleine, sjøl om hun ikke har noe bedre å ta seg til, så går jeg ikke helt med på det. Hvorfor tenker hun ikke høyt rundt det, sånn som med alt annet? Leseren får være med på brev til forlaget, nye skriveprosjekter, ideer, utdrag fra en helgenbiografi, men ikke tanker rundt brødrene, hva de vil med henne og hvorfor hun blir. Ville hun ikke tenkt på det i virkeligheten?

De tre hovedpersonene (ja, jeg oppfatter det som tre, sjøl om den kvinnelige forfatteren på mange måter er såpass tilbaketrukket at hun bare er en forteller) tenker og snakker veldig likt, noe som er med på å gi boka en monoton grunnstemning. I tillegg er det et ganske dominerende (og befriende) fravær av teknologi, det mest spennende som skjer er at avisa kommer, men den leses ikke, den brukes bare til å fyre i peisen med. Fordi det er så mye som gjenfortelles og så lite som faktisk skjer, opplever jeg at "spenningskurven" nærmest står stille gjennom hele boka. Men det gjør egentlig ingenting. Det monotone og stillestående reflekterer brødrenes lange, seige liv, deres ensomhet og ulykkelighet.

Når Hadar og Olof dør og den kvinnelige forfatteren endelig reiser, kunne jeg puste letta ut. Romanen er en av de absolutt snåleste jeg har lest på lenge, full av elementer som jeg verken forstod eller likte, avsnitt som er groteske, ekle og usannsynlige, for eksempel: hvorfor runker den kvinnelige forfatteren Hadar? hvorfor lar hun seg overtale til å smake på Olofs verkebyller? hvorfor blir historia om humlehonningjakta fortalt flere ganger? hvorfor hadde Hadar et behov for å skjære Minna? Jeg må også legge til følgende spørsmål, som jeg grunna fælt på da hovedkonflikten blei rulla fram; hvorfor har ikke brødrene klart å forsones? Jeg opplever at Lindgren her tar en enkel utvei med å beskrive et hat, som ikke er hat, men sorg.

Humlehonning er langtifra så søt som tittelen antyder, og ikke så god som både forlag og anmeldere hevder på bokomslaget. Jeg deler heller ikke Cecilie Engers tydelige begeistring, som dominerer forordet. Men jeg skal gi Torgny Lindgren en sjanse til, likevel. Han er jo tross alt en av "De Aderton".

Kvalitetsforskjell

Nå nærmer det seg eksamen! Fortsatt har jeg en del igjen å gjøre; lese Nokon kjem til å komme av Jon Fosse, følge forelesninger om Jonny Halberg, Henrik Wergeland og Jon Fosse, lese dikt, kortprosa, en rekke artikler og ett kapittel til med dramateori, gjøre øvingsoppgaver og ikke minst; følge svenskkurset som er en obligatorisk del av det ene emnet jeg tar. Det siste er i grunn ikke et problem, fordi foreleseren er så god! Men når hver forelesning varer i omtrent én time og det er fjorten av dem, så tar det tid...

I det andre emnet jeg tar er det stille. Helt stille. Her er det langt og lenge mellom hver forelesning og hver oppgave, pensum er lite og de obligatoriske oppgavene som blei levert inn i midten av september er det fortsatt ingen som har fått tilbakemelding på. Jeg tror jeg har sendt seks eller sju påminnelser og beskjeder, uten at det hjelper. For å si det på en annen måte: jeg tar ett emne ved et godt etablert og gammelt universitet, og ett emne ved en tidligere høgskole, som nå har grini seg til å bli kalt et universitet. Noen som vil gjette hva som er hva?

Nei, tilbake til gode forelesere og interessante forelesninger: nå er det Sveriges store stolthet Carl Michael Bellman (1740 - 1795) som gjelder. Og etterpå skal jeg lese Aristoteles.