Til fyret

Bildekilde: Bokklubben

Virginia Woolf. Bare navnet gjør meg stille og alvorlig, tankefull og kanskje til og med litt mutt. Det er nemlig selveste Virginia Woolf det er snakk om, den spennende, sterke kvinna som fornya romansjangeren, hvis bøker hoper seg opp i hyllene, bøker som det tar lang tid å lese, bøker som surrer rundt i huet og i kroppen lenge etter at de er ferdigleste og som ikke lar meg betrakte som før, aldri, ikke etter at hun insisterende har malt virkeligheten opp for meg, på ny, nesten fra ingenting, bøker som jeg stadig kommer tilbake til. Kan en i det hele tatt bli ferdig med Virginia Woolf?
Ikke helt. Ikke jeg.

Virginia Woolf er for meg det første leddet i en nesten eviglang assosiasjonsrekke, som begynner med bokryggene i hylla, svart-hvitt-fotografiene av forfatteren, karakteristisk, fra sida, slik hun helst ville bli fotografert, hun er vakker, plettfri, tidløs, og som derfra forgreiner seg mot ei sårbar ungjente, født under victoriatida i 1882, hun bærer på store sorger ved tapet av mor og far, hun er et voksende intellekt og har et sterkt indre krav til perfeksjon, og lever et liv hvor en stadig må balansere på kanten av et stup, stupet både er og er ikke en sjøl, stupet er livet og den uendelige sorgen, hun er ei kvinne som aller best liker å skrive i senga, med lett feber. Og i Nicole Kidmans uforglemmelige skikkelse, skjørtene, blikket, og vannmassene rundt den magre kroppen. Sjølmord ved drukning i 1941. Enda et uhyre intelligent menneske med et skarpt blikk, et stort talent og en sterk sensibilitet. Her springer tankene i alle retninger, til blant anna Amalie Skram, Sylvia Plath, August Strindberg og Jens Bjørneboe.

I Virginia Woolfs tilfelle har jeg, enda mer enn ellers, problemer med å skille forfatterens eget liv fra litteraturen hun skreiv. Alt synes å være forankra i virkeligheten, i Woolfs måte å se verden på, i hennes følelser og hennes personlige historie. Orlando fra 1928 karakteriseres som verdenslitteraturens lengste kjærlighetsbrev til bestevenninna og muligens elskerinna, Vita Sackwille-West (1892-1962). Til fyret fra 1927 er i følge Woolf sjøl et sørgedikt over foreldrene hennes, som døde i henholdsvis 1895 og 1904. Begge dødsfall sies å være bakenforliggende årsaker til Woolfs sporadiske sammenbrudd og tidvise institusjonsopphold.

Hvordan kan en lese Til fyret, elegien, uten dette i bakhodet? Hvordan kan en la være å se omsorgen og kjærligheten som romanen svøpes inn i? Men som likevel ikke glorifiserer og idealiserer, Virginia Woolf er ute etter å vise et sant bilde, skildre virkeligheten. Både Mr. og Mrs. Ramsay er mennesker med feil. Han er en hissig, sta arbeidsnarkoman som helst vil ha rett, bli beundra og bli lest - hele tida. Han er glad i å bestemme, og hans voldsomme humørsvingninger gjør han utfordrende å leve med. Hun er, særlig i visse passasjer i del en, så tilgjengelig for han og barna, så underdanig og lettpåvirkelig, at det bikker over mot det sjølutslettende. Hun sitter klar, iakttar alle hans nykker og stiller seg inn deretter, mottar skyllebøtter og ymse utblåsninger men også ekstatisk glede. Men Mrs. Ramsay er ikke bare fokusert på ektemannen og de åtte barna, hun bruker også tid og krefter på å styre verden rundt seg. Hun er tidvis manipulativ og kontrollerende, særlig overfor feriegjestene. Den sårbare maleren Lily Briscoe, som gjennom sitt kunstneryrke på sett og vis er Virginia Woolf sjøl, tar inn både Mr. og Mrs. Ramsays mange utstrålinger, om en kan kalle det det, hun oppfatter følelser, stemninger og til en viss grad tankene som ligger bak handlingene, som et barn ville gjort.  

Boka er delt i tre navngitte deler, hvor første del, "Vinduet", er lengst. Deretter følger "Tiden går" med ti korte kapitler. Boka avsluttes med delen "Fyret". Hovedforskjellene mellom disse delene, er tempus. Tida står nesten stille i "Vinduet", og fraværet av handling gjør at Woolf bruker tida på person- og miljøskildringer. Hun veksler mellom overfladiske sveip, detaljerte beskrivelser og psykologiske portretter. Hun kalte det sjøl "å grave tunneler bak personene", men det er i ettertid blitt mest kjent som stream-of-consciousness; bevissthetsstrøm. Woolf hopper elegant og fritt mellom personer og nivåer, uanstrengt som hun aldri skulle gjort noe annet. "Tiden går" gir sjøl navn til hva som skjer - det går ti år. Her skildres sommerhuset, forfallet, restene av liv, været, havet. Personene holdes for det meste utafor. I korte setninger får vi opplyst hva som er hendt, Woolf dveler ikke, men går raskt videre, som om alt er dagligdags, og på en måte er det jo det, for været og tida. I "Fyret" er familien og sommergjestene tilbake i huset. Ikke alt er som før. Men noe er rett likevel. En slags likevekt gjenfinnes.

Det første jeg måtte gjøre da jeg begynte å lese Til fyret, var å sette ned lesetempoet.
For å få sammenheng, mening og glede av lesinga, må en lese nøye. Derfor tar det tid, sjøl om romanen ikke er spesielt lang. Slurvelesing går ikke, for mister en tråden, må en brått flere sider bakover for å finne ut hvilken synsvinkel en innehar. I begynnelsen var det litt vanskelig å lese så sakte, holde fokus, å se at den ytre spenninga ikke fantes, å forsøke å bevare interessen for det lavmælte, usagte og lett forvirrende. Etter første kapittel var det helt greit, da hadde jeg funnet romanens tempus inni meg. Da kunne jeg gi meg hen til romanens impresjonistiske skrivestil, hvor stemninger, farger og lys glir over i hverandre, som når vi ser ut av vinduet, eller inn i et, eller i skogen, hvor sansninger, tanker og lukter avløser hverandre. Alt vi ser, hører, kjenner på kroppen, registrerer, alt som lagres i hjernen, alt som utgjør ett enkelt øyeblikk -. Virginia Woolf forsøker å fange øyeblikket, fange tida, fange livet sjøl, og hun forsøker gjennom Mrs. Ramsay å tvinge livet i kne. Men gjennom Lily Briscoe lærer Woolf (eller omvendt) og leseren at livet ikke kan tvinges, at tida går, at øyeblikket allerede er borte. En kan lage mentale bilder, faktiske bilder, skrive. Kunsten bevarer øyeblikkene.

Og med Lily Briscoe blir elegien en metaroman om kunst. Woolf skildrer en vakker dag ved kysten, glir fra menneske til menneske og viser hvordan perspektiver, oppfatninger, tanker og følelser veksler. Kontrastene er mange, blant de viktigste er liv-død, kvinne-mann, ung-gammel, abstrakt-konkret, indre-ytre. Språket er rikt, uhyre presist og nærmest befriende usentimentalt. Woolf skildrer det hun ser, er nesten nøytral i sin betraktning. Men i Lily Briscoe opplever jeg at hun kommer til orde som den sårbare, kjempende kunstneren hun er.

Til fyret er en svært vakker roman. Den er trist, sann og god på samme tid. Romanen er kompleks og imponerende fullendt - Woolf har hatt total kontroll over teksten, historia, personene og virkemidlene hele veien. Blant anna kan den, som flere andre Woolf-verk, leses med stort utbytte symbolsk og psykoanalytisk. Woolf skriver med intensitet, trykk og nærvær, samtidig som det aldri er kort til det kjølige og avdempa. Det er en fin, sår balansegang. Det vrimler av barn og sommergjester i boka, og ikke alle er sentrale. At noen kommer i skyggen og mer blir et blaff av noe, er derfor naturlig. Hovedfokuset ligger på Mr. og Mrs. Ramsay, som har et vanskelig, emosjonelt og intenst ekteskap, men som også er takknemlige for hverandre og kjærlige, på hver sin måte. For Lily Briscoe er de, stedet og særlig Mrs. Ramsay, sjølve drømmen. Men en kan ikke leve av en drøm, og heller ikke av sorg. "Fyret" blir veien igjennom og ut.

Favorittforfattere: N

Etter mye att og fram er det nå blitt slik: mine favorittforfattere på N er også to kvinner. Kanskje det er utvalget i bokhyllene det står på, men det var rett og slett skikkelig skrint med karfolk på N, både når det kom til fornavn og etternavn. De jeg har i hylla, er ikke en gang potensielle favoritter, og de som fins på ymse prisvinnerlister har jeg som regel ikke lest. Ikke at det var flust å velge i på kvinnesida heller - så valget var ikke enkelt. Men ei dame pekte seg fort ut. Og etter noen dagers fundering fant jeg den andre også. Denne gangen er de begge norske, men skiller seg solid fra hverandre med tanke på målform, tematikk, litterær tilnærming og levetid.

Torborg Nedreaas

Torborg Nedreaas (1906-1987)
Torborg Nedreaas er en av 1900-tallets aller beste skjønnlitterære forfattere her til lands. Hun var kvinne, kommunist, stolt og uredd. Og hun brukte sitt skrivetalent til å blant annet sette fokus på vanskelige konflikter for storsamfunnet, feilslått sosialpolitikk, fattigdomsproblemer, kvinnas stilling innafor forskjellige klasser og yrker - hun var alltid på de svakes side -, ulike eller kolliderende ideologier og religioner, og ikke minst de medmenneskelige og emosjonelle omkostningene av krig og okkupasjon. I dag er det nok mange som tenker at mye av dette er kontekstavhengig, at en må ha vært en del av hennes samtid, den voksne etterkrigsgenerasjonen, for å se verdien av hennes forfatterskap og at hun nå, i likhet med mange andre, har "gått ut på dato". Men det er absolutt ikke sant, og det er det som gjør Nedreaas så enestående. Hun taler fortsatt rett til leserne, og beveger meg som ingen annen norsk forfatter hittil har gjort.

Nedreaas debuterte i 1945 med to novellesamlinger, Før det ringer tredje gang og Bak skapet står øksen. Den første samlinga er litt mer sprikende enn den andre, og har ofte ei ung kvinne som hovedperson. Lite vitner om krig, her er det andre konflikter som spilles ut, ofte menneskets kamp med eller mot naturkreftene og innad i seg sjøl. Andre samling er fullt og helt er konsentrert om krigsopplevelsene. Nedreaas skriver med stor presisjon, sterkt driv og mye undertekst. Hun ser krigen og okkupasjonen fra nær sagt alle vinkler, går inn i emosjonelt forbudte og umulige farvann og balanserer mellom det tragiske og det brutale. Den novella som berørte meg aller sterkest, er tittelnovella. Den omhandler en desperat, sørgende far. Sønnen hans kjempa i den spanske borgerkrigen, kommer hjem til Norge, rekker å gifte seg og få barn, før tyskerne kommer. De finner han mistenkelig og dreper han. I etterkant har faren problemer med å være til stede i sitt eget liv. Han bor med svigerdattera og barnebarnet, men distanserer seg. Om kveldene drar han ut i byen, går, kjører trikk. Han ser uniformene over alt, og vil drepe hver eneste en, spesielt en full og høylydt tysk unggutt. Men ingenting går som det skal. Knapt, stramt, drivende godt og nesten nervepirrende spennende, loser Nedreaas meg gjennom historia, og spiller ut et etisk dilemma som bare kan ende vondt.

Ofte er det vondt, det hun skriver om. Ikke bare i novellene, men også i romanene. Tekstene om Herdis (novellesamlinger og romaner) er såre på så mange måter - hun er det lille skilsmissebarnet som trekkes mellom far, mor og sitt eget voksende indre liv, fylt med farger, historier og musikk. Med oppvekstsåra følger drømmer som brister, en sosial deklassering, en verden i krig, en barndom som svinner, av og til brått, av og til umerkelig gjennom trylleglasset. Jeg tror det ligger mye av Nedreaas i denne ungjenta, og de nære skildringene skaper gjenklang i meg som leser. Den første Nedreaasboka jeg leste, handla likevel ikke om Herdis. Romanen Av måneskinn gror det ingenting kom i 1947, og er en av de aller viktigste norske romanene. Her viser Nedreaas det politiske engasjementet sitt for alvor, og tegner opp et arbeidersamfunn i krise. Leseropplevelsen var utrolig sterk, og sitter enda i. Den kvinnelige hovedpersonen forteller ei historie som er så fæl at en nesten ikke vil tro på det. Men så gjør en det likevel.

Den nøytrale fortellerstemmen som Nedreaas så ofte innehar, og usentimentaliteten, gjør at forfatteren lett kan veksle mellom en kvinnelig og mannlig hovedperson. Hun benytter seg også av virkemidler som ulikt språk, variasjon i vokabular, endring i perspektiv og tempo fra tekst til tekst, slik at hver novelle framstår som unik og intens på sin egen måte. Tematikken eller miljøet (i for eksempel novellesamlinga Trylleglasset fra 1950) forblir det overordna bindeleddet, mens novellene er mennesker som snakker rett til deg. For de er mennesker, disse tekstene, med stemmer, tanker og sansninger, smertefulle erfaringer og jublende glede. Det er Bak skapet står øksen et godt eksempel på. Men dessverre blir Nedreaas ofte skjøvet langt ned på lister over kanoniserte forfattere, eller enda verre, hun blir glemt. Langt veikere og mindre viktige forfattere tar hennes plass, forfattere som ikke gir rom til lys, mørke og musikk. Her er det en rekke mennesker som er ansvarlige for lærebøker, kanonisering, gjenutgivelser o.l. som bør gå i seg sjøl, men det er en helt annen sak.

Marta Norheim

Marta Norheim (f. 1955)
Marta Norheim er mest kjent som radiostemme i sitt yrke som kulturjournalist på NRK P2, men har også lang fartstid som litteraturkritiker. Hun mottok faktisk prisen for Årets litteraturkritiker i 2002, og fikk i 2012 Språkrådets pris for framifrå sakprosa i boka Friksjonar (Samlaget 2011). Jeg synes hun er ei spennende, kunnskapsrik og viktig dame, og velger henne først og fremst på grunn av den sjangeroverskridende (litteraturhistorie, essays, artikkelsamling, oppslagsverk) boka Røff guide til samtidslitteraturen som kom på Samlaget i 2007 (jeg har ikke lest essaysamlinga Friksjonar ennå). Jeg har lest den fra perm til perm to ganger, og slår fortsatt opp i den med jevne mellomrom. Hennes evne til å karakterisere vår tids norske forfattere, skarpt, humoristisk og svært passende, er imponerende.

Norheim konsentrerer seg om den norske litteraturen som kom ut i åra mellom 1990 og 2005, og vektlegger forfattere som har skrevet mer enn ei bok. Med ulike tematiske overskrifter går hun til verks og dissekerer enkelttitler, oppfølgere og hele forfatterskap. Hun sammenligner og peker på forskjeller, gir eksempler fra romaner, noveller og kortprosa, assosierer vidt og bredt og framover og bakover i litteraturhistoria. Men for det meste karakteriserer hun bøker og forfattere, forsøker å sette dem i ulike kategorier, og diskuterer eventuelt hvorfor det ikke går. Mot slutten av hvert kapittel oppsummerer hun, greier ut om de viktigste retningene innafor skjønnlitteraturen, og prøver å forklare hvorfor det er nettopp den tematikken eller det virkemiddelet eller det problemet som går igjen i bøkene og hos forfatterne. Gjenspeiler litteraturen samfunnet vårt, eller ikke? Norheim er aldri fordømmende, men ofte vittig og klok i sin omfattende analyse av samtidslitteraturen. Eksempler på temaer hun tar opp er hvordan barndom, familie, og kjønnsroller skildres, hun skriver om hvilke konflikter og kriger som preger litteraturen, og hvorfor, og hun vier tid til å diskutere ulike livssyn, mentale oppheng og når det bikker over i galskap. Intimitet, og dens grenser, er også med. Hun gir i tillegg eksempler på veldig forskjellige synsvinkler og viser hvordan den kan prege en tekst.

Det er klart det er svært langt fra Nedreaas til Norheim, på alle mulige måter. Den ene skreiv skjønnlitteratur på riksmål, med bergensdialekt og tysk innimellom, den andre skriver faglitteratur på nynorsk. Nedreaas var en ekte kunstner, utdanna musikklærer, og levde et liv fylt med litteratur, farger, musikk og politikk. Norheim er cand. philol, journalist og kritiker. Men når en holder på med litteratur i Norge, er ei slik innføringsbok gull verdt. Norheim greier ikke bare ut om den litterære samtidsjungelen, og gir deg komprimert kunnskap rett i fanget, men hun leder leseren inn i litteraturhistoria, inn i håndverket - både fra forfatter- og kritikersida, og med det inn i viktige dilemmaer. Hva med å iscenesette seg sjøl? Hva med å utlevere familie og venner? Viktigheten av boka kan vanskelig overdrives, og etter endt lesing kan jeg nesten garantere at du er en ekspert på området - og at den store stabelen med bøker som bare må leses har mangedobla seg.
Røff guide til samtidslitteraturen bør være obligatorisk lesestoff for litteraturstudenter, skriveskoleelever, norsklærere, kulturjournalister og bokbloggere, for å nevne noen.
Og i 2020 bør Norheim ha neste bind klart.

Hvem er dine favoritter på N?
Det er kanskje flere forfattere på N enn jeg tror. Nini Roll Anker er ei, Niels Fredrik Dahl en annen. Jeg måtte bruke etternavna, det må kanskje du også? I hylla finner jeg da Knut Nærum, Irène Némirovsky og Atle Næss, men ikke Tove Nilsen, sjøl om jeg har lest om skyskraperenglene opptil flere ganger. Nabokov støver ned her, mens Sven Nordqvist leses hyppig. Også er jeg så glad i Njålssoga at jeg vurderte å velge den som favoritt, sjøl om den er helt forfatterløs. Men den begynner i alle fall på N!

God lesehelg!

Påminnelse: Wodehouse

Bildekilde: Aschehoug

Neste bok ut i sommerens samlesingsprosjekt med Labben (hittil uten Labben), er egentlig La Psmith greie det! fra 1923 av den britiske forfatteren Pelham Grenville Wodehouse (1881-1975). Men den har vært så vanskelig å få tak i at jeg ikke har klart det enda (men jeg tror at den, etter mye att og fram, er på vei nå). Heldigvis røska jeg med meg Jeeves og Wooster-romanen Takk skal De ha, Jeeves! fra 1934 for ei stund sia, så jeg vil nå lese den. Og det oppmuntrer jeg alle andre til å gjøre også! Altså, har du ei bok av P.G. Wodehouse liggende et sted, samme hvilken, les den nå! Wodehouses bøker er regna som klassikere, særlig utpå holmen, og er etter sigende svært morsomme og veldig lette (noe helt anna enn lidelsene hos de Bernières, altså, og like langt unna de djupt alvorlige, impresjonistiske skildringene til Virginia Woolf). Takk skal De ha, Jeeves! gir deg også et 1001-kryss etter leste 196 sider. Og det er jo ikke så ille på en fin sommerdag!

Bloggdatoen for P.G. Wodehouse var egentlig satt til søndag førstkommende, men den kolliderer med Virginia Woolfs Til fyret (1927) i lesesirkelen 1001 bøker. Derfor skyver jeg Wodehouse-blogginga til fredag 5. juli, og håper mange er med. God leseuke!

Fugler uten vinger

Bildekilde: Pax

Fugler uten vinger, en tjukk, historisk roman skrevet av Louis de Bernières, er andre bok ut i mitt og Labbens første felles sommerlesningsprosjekt. Første bok ut var Doris Lessings (f.1919) debutroman Det synger i gresset fra 1950. Britiske Louis de Bernières (f. 1954) fikk sitt store gjennombrudd i 1994 med romanen Kaptein Corellis mandolin (på norsk ved Bodil Engen, 1995). Der er handlinga lagt til øya Kefallenia i tida rundt andre verdenskrig. I Fugler uten vinger har de Bernières flytta seg til fastlandsbyen Eskibache, og handlinga begynner rundt år 1900. Han følger byen og dens innbyggere fram mot og under første verdenskrig.

Utgangspunktet for romanen er uhyre spennende. Området Anatolia i dagens Tyrkia var rundt 1900 befolka av kristne, muslimer og jøder, armenere, tyrkere, grekere o.l. Folk og religion var kleisa sammen på et vis som fungerte for de fleste, og gjennom hundrevis av år hadde det utvikla seg sterke og viktige tradisjoner med rot i begge kulturer. Rundt år 1900 befinner også det osmanske riket seg i en kraftig nedadgående spiral. Maktkampene er mange, kriger bryter ut og dabber av, unge gutter blir sendt ut i militærtjeneste som varer i flere tiår, og mange kommer aldri hjem igjen. Nasjonalismen er stadig økende og presser på det skrantende riket både utenfra og innenfra. Sultanen har store problemer med å holde på makt, soldater og folk, og bukker raskt under (Abdul Hamid II tvinges til abdikasjon i 1909). Som vi veit, nå i ettertid, er det i 1900 kun 14 år til første verdenskrig bryter ut. Og det osmanske riket deles mellom de europeiske stormaktene, mens Tyrkia vokser fram som en egen stat gjennom opprør, vold, borgerkrig, deportasjoner og etniske utrenskninger.

Som sagt er dette et spennende utgangspunkt. Forfatteren kunne lagt opp til ei brei folkelivsskildring og formidla hverdag, skiftende stemninger, humor og musikk, som en kontrast til det skitne politiske spillet som vi jo veit vinner fram til slutt. Men isteden legger forfatteren opp til en storstilt tragedie, allerede fra begynnelsen. Dessverre holder de Bernières seg ikke til ett grep eller ett perspektiv, og det gjør framstillinga i dette tilfellet rotete. Mye av boka fortelles i tredjeperson, og på grunn av en ironisk, nesten slentrende og poserende distanse, holdes jeg som leser langt unna alt som skjer. Men enkelte personer får av uvisse grunner boltre seg i førsteperson over mange lange sider, hvor flere av dem ofte henvender seg til leseren på en misforstått fortrolig måte. Det blir fort klamt, og fordi digresjonene til de ulike fortellerne er mange og helt på sida, blir det også uinteressant. Hva er for eksempel egentlig poenget med størstedelen av kapittel 45? Å introdusere byen Eskibache for n-te gang, omtrent midt i boka, er ikke akkurat med på å drive handlinga framover. I tillegg kommer kapitlene om Mustafa Kemal, som er en tørr oppramsing av historiske fakta, som knapt nok er forsøkt gjort litterære. Jeg forstår at den godeste Atatürk er en spennende skikkelse, men dette ville jeg kutta helt ut. Jeg vil heller på egen hånd supplere en godt skrevet historisk roman med enkelte biografiske opplysninger underveis, enn å få en tilfeldig framstilling forsøksvis innbakt i verket.

Vel, så perspektivet er ikke alle tiders. Men hva med det som faktisk fortelles? Det er et vell av personer som dukker opp i den 661 sider lange romanen. Men med sine mange små kapitler (95, pluss epiloger og etterskrift) og endringer i perspektiv, rekker en ikke helt å kjede seg underveis. Og det er kanskje det smarteste grepet til de Bernières i denne boka. For da jeg var nær side hundre, hadde det enda ikke skjedd noe som helst. Og hvordan går det egentlig an? Jo, for forfatteren skriver uendelig mye om personene sine og skal liksom få med alt, uten at det går så bra. Problemet ligger blant anna i at forfatteren ikke makter å karakterisere personene sine så godt, slik at det stort sett bare går i surr i begynnelsen. Når folk bare ramses opp, og ikke gis noe substans, forsvinner de raskt igjen. De som jeg fort klarte å skille ut, var de som blei gitt tilnavn: Iskander Pottemaker, Ali Snøhenter og Mohammed Iglesanker. Tilnavna ga effektive knagger i dette svulstige stoffet hvor det vrimler av mennesker med alskens navn.

Louis de Bernières

Fordi de Bernières skal få med absolutt alt, fra Philotheis fødsel og framover, tar det vinter og votter før boka egentlig kommer i gang. Og i tillegg fortelles mange elementer flere ganger, slik som de mange klutene i trærne, familien i trestammen, Hundens fryktelige smil og muslimenes hvitkalka gravstøtter. Hva som egentlig er poenget med det, vites ikke, men konsekvensen er at alt går seigere enn lus på tjærekost, og at jeg som leser blir sløv. Når han likevel gjenforteller både viktige og uviktige ting, trenger jeg jo ikke å følge med. Jeg kan lese ufokusert, rett og slett dårlig, og likevel få med meg det vesentligste. Boka er heller ikke fri for det jeg kaller forfatterkommentarer. Disse lugger av og til nokså kraftig, og det er utrolig irriterende at de har fått komme på trykk. Her foregriper forfatteren ofte begivenhetenes gang, men på en totalt spenningsløs og usedvanlig lite elegant måte - helt motsatt av den svenske mesteren Per Olov Enquists (f. 1934) grep. Og ikke bare kommenterer han historia og sin egen versjon av den, men han griper forsøksvis også inn i min tolkning av teksten. Der det av og til fins et sårt tiltrengt pusterom, skal de Bernières styre i vei så jeg ikke får være i fred med egne tanker og assosiasjoner. Det er rett og slett uproft.

På overflata er Fugler uten vinger en rik roman som rommer mange skjebner i en vanskelig og spennende flettverkskultur, hvor grekerne ikke lenger kjenner til det greske språket, men kun snakker tyrkisk, og hvor muslimene er en naturlig del av den kristne påskefeiringa. Det bobler av mennesker og sangfugler, klokker og esler. Men det er kun på overflata. Her finnes ikke undertekst eller noe å lure på, for alt males opp i skrikende fager. Svært mye formidles med klisjeer, svulstige beskrivelser og upresise bilder, her fra side 87: "De sto forlegne og beklemte blant alle kvinnene ved graven, og følte seg som makrell plutselig omgitt av delfiner." Når dette skal skildre tre sønners deltakelse under oppgravinga av moras lik, synes jeg sammenligninga er både ufølsom og upassende. Og Polyxeni er på samme side "uvel av nervøsitet, voksende sorg, spenning og oppgløddhet". Dette overføleriet gjør meg både forvirra og utilpass. Hva skal jeg fokusere på? Hva skal jeg tro? Uansett er det bare påstander, for de Bernières klarer ikke å vise meg hvorfor jeg skal føle noe av det samme.

Så er det personene i boka - som først og fremst er for mange til at romanen får sårt tiltrengt kontinuitet og driv. Stort sett er det hakkete og rotete. Teksten domineres av et mannlig perspektiv. Det er i og for seg greit nok, men forfatteren evner ikke å endre stil eller tone, språk eller perspektiv når han plutselig befinner seg i de kvinnelige gemakker, hvilket gjør at nesten alt som omhandler kvinner får et gutteromsaktig preg. Blant anna er det ei kvinne som framstilles som om hun liker å bli kjøpt som en vare, og som til sin herres store glede er en ivrig luksusprostituert. Det er flaut. Personene i seg sjøl er fulle av motsigelser og kan sånn sett kalles realistiske. Det som er verst, er at de, til og med imamen og presten, er så ureflekterte at en knapt kan forstå at det går an. Et lik graves opp, og ingen tenker over saken. En mann dreper en annen mann, men det hadde han jo rett til, så en trenger ikke tenke mer på det. Ei kvinne steines nesten til døde av en amper, uvitende gjeng som ikke tar noen kritikk i ettertid. Sjøl ikke mannen hennes, som er ansvarlig for herligheten, baler med egen samvittighet! Ingen angrer, ingen kvier seg, ingen bidrar frivillig. Kvinna er fallen, og man må ikke ta i henne, for slikt smitter. At hun i det hele tatt fikk hjelp, er et under. Men når hun seinere plasseres på et bordell, kommer alle mannfolka for å kjøpe seg et ligg eller fem. Merk at dette var de samme som steina henne - naturligvis fortsatt totalt uten refleksjon rundt egne handlinger og dens fæle konsekvenser. En tilfeldig mann bankes opp på gata, og ingen griper inn for å forhindre skader. Isteden heier de på overgriperen. Jeg tar meg sjøl i å lure på hva slags grenseløst samfunn dette er, og hvorfor de Bernières ønsker å fortelle om det.

Mye er unødvendig i Fugler uten vinger. Annet virker ubearbeida og er rett og slett dårlig skrevet, sjøl om jeg lett ser hva som er intensjonen bak. Her igjen et utdrag fra side 87: "Kirkegården var full av kvinner, og de som nyligst var kommet i sorg, sto ved kanten av graven, slik at den nesten var usynlig bak alle de flagrende svarte ermene og slørene, og de mer moderat sørgende dannet suksessive ringer av mindre dystre farger, som strakte seg helt bort til den lave og skjeve kirkegårdsmuren, som stedets barn satt eller hang på." Dette er en av de verste setningene jeg har lest i hele mitt liv. Den er rotete, perspektivet flyttes hakkete og urolig, handlinga drives ikke framover, vi får ikke viktig informasjon og den er helt tappa for stemning. Dessverre er den ikke aleine i dette verket. Her kunne kanskje oversetteren tatt noen andre valg - i alle fall av og til, sjøl om det ville bety å bevege seg litt bort ifra originalen.

I tillegg liker jeg ikke de intertekstuelle bånda romanen har til sin forgjenger Kaptein Corellis mandolin. Jeg forstår forfatterens fristelse, men mener han ikke burde brukt samme karakter på nytt. Han burde også valgt en annen framstilling av eller tilnærming til stoffet. Hva med en hovedperson, ett synspunkt? Å hoppe fra tid og sted og person når det passer, er ikke vanskelig. Det å få alt til å henge sammen, være helhetlig og en del av helheten på samme tid, gi transportetappene mening og personene substans, er vanskelig. Hva står så igjen å like for en usedvanlig surmaga bokblogger? Egentlig ikke så mye, sjøl om jeg gjerne vil. Romanen, og personene, føles ikke ekte. Spenning er et fremmedord. Det hele er formidla uten inderlighet, varme eller humor - som nettopp gjorde Kaptein Corellis mandolin så fin. Og til slutt er det også uklart hva som egentlig er forfatterens prosjekt. Fugler uten vinger anbefales altså ikke. Dessverre.

Tequiladagbøkene

Bildekilde: Kagge forlag

No er eg nett ferdig med å lese reportasje nummer 21 av Morten A. Strøksnes (f. 1965). Det var vedkjømeleg, for han var den siste i reiseserien til Strøksnes, som er kalla "Tequiladagbøkene" (du tek den, sant?). Dei stod på prent i den flotte vekeavisa Dag og Tid gjennom mest heile 2011, og kom som eige bok i 2012: Tequiladagbøkene - Gjennom Sierra Madre.

Eg har aldri vore utanfor Europa (med mindre to korte ferieopphald på Kanariøyene liksom skal telje som "Afrika"). Og eg har ikkje lyst til å reise til noko i nærleiken av Sierra Madre - i alle fall ikkje no, får eg vel seie, for Strøksnes er ikkje akkurat ein Lonely Planet-guide, som syner deg billege hotell og kule butikkar med ein teit hatt på hovudet og ein slapp vits på kvar strand. Strøksnes byrjar sør i USA, utforskar dei ugjestmilde grensetraktene og labbar i veg, langt utanfor allfarvei, opp og inn i fjella og ørkenen, og oppsøkjer sjølv både aude og livsfarlege plassar, isolerte indianarfolk, skumle narkofolk, ein heim for vettlause og no, i siste reportasje, den usedvanleg ekle dokkeøya litt utanfor Mexico by. Turen er lang, og eg tenkjer han sette sterke spor både fysisk og psykisk.

Forfattaren observerer godt, gjer seg sine varsame tankehopp og fattar stundom kloke konklusjonar - men ofte konkluderer han ikkje i det heile. Reportasjane er så solide at kvar og ein nesten er eit frittståande essay, og heilskapen fungerer som ei danningsreise - for lesaren. For det er umogleg å ikkje verte engasjert. Strøksnes skildrar peyotebruk, ekstrem-maraton og dødsenglar samstundes som han trekkjer inn moderne problem som ureining, urfolka og deira rettar, overfolking, fattigdom og naud, skeiv fordeling av ressursar, narkokrigen, vald, tortur og drap, medan han jamt støtter seg på og er i dialog med dei norske oppdagarane Carl Lumholtz (1851-1922) og Helge Ingstad (1899-2001), som farta rundt i Sierra Madre på 1890-talet og frå 1936-38. Og her syner Strøksnes at han ikkje berre er ein norsk turist på fottur i dei barske Sierra Madre-fjella, han er òg ein skarp idéhistorikar med sterke antropologiske interesser (trur eg, etter å ha lese dei mange reportasjane i Tequiladagbøkene).

Makabert er mest ikkje dekkjande på mykje av det Strøksnes opplever, skriv om og tek bilete av. Det er òg eit ord han nyttar sjølve, med anna i siste reportasje. I Mexico er liv og død sterkt knytt saman, i kvardagen til dei mange millionane som bur i landet, i bybiletet, særleg i den ekstremvaldelege byen Ciudad Juárez, i media, i politikk, i religion og hjå dei fredelege indianarane. Mykje er trist, fælsleg og vanskeleg å skrive om, også for meg. Så kvifor skriv eg om det då? Av di eg aldri har lese ein reportasjeserie som er så spanande, så velforma, biletskapande og poengtert, som balanserer elegant mellom å vere konkret og abstrakt, som er opplysande og oppslukande på same tid. Og tilmed humoristisk! Av di Strøksnes ikkje kjem farande med ovmod, klar til å tvinga på vestlege oppheng som demokrati og modernitet, men er audmjuk, vørdsam og oppriktig interessert i dei vidt ulike indianarkulturane han oppsøkjer, av di han går lange strekningar på eigne bein og ikkje tek fly, av di han sansar med heile seg; landet, folka, været, naturen, språka, trua, kunsten, ritualane, og gjev meg ikkje berre eit inntrykk av korleis det må vere i Sierra Madre, men også eit avtrykk.

Morten A. Strøksnes er eigentleg bokmålbrukar, og fekk Språkprisen i 2011 for innsats i norske medium. Han er òg kjend for mange gjennom boka Et mord i Kongo frå 2010, som handlar om dei to fengselsfuglane Tjostolv Moland og Joshua French. Det er med andre ord ikkje fyrste gong Strøksnes reiser langt av stad til ugjestmilde og konfliktfylte stader. Men å tre inn i eit nytt språk kan òg vere ugjestmildt og vanskeleg. Strøksnes har sjølv sagt at målforma er ei utfordring, og at ordboka ofte er naudsynt. Men i reportasjane er han imponerande naturleg og solid. Eg vonar han held fram med både reising, skriving og nynorsk.

Mellom drøm og virkelighet

Ragnhild Jølsen

Hos Ragnhild Jølsen (1875-1908) kan en aldri lese lenge uten å møte på ulykker eller umoral, overtro eller død, - og helst alt sammen. I Ve's mor fra 1903, debutromanen til Jølsen, fanges hovedpersonen Paula mellom barken og veden, som det står et stykke uti boka. Paula gifter deg med den langt eldre Gerhard Winkel, som hun ikke har noe særlig til overs for. Hun blir med den snille, gamle mannen til hans gård, der to tullinger av noen brødre (lyssky og folkesky, sies det) spionerer på dem gjennom ymse hull i veggene og bedriver dagene med å intenst gjøre ingenting. Paula kjenner ingen på stedet, og er ikke interessert i å være Winkels bondekone. Hun isolerer seg innomhus, er kjølig og distansert. Winkel, som er oppriktig bekymra, gjør sitt beste for å muntre henne. På en fest, som Winkel arrangerer til ære for Paula, dukker det derimot opp en gammel kjenning. Ove Munk, og ikke Winkels anstrengelser, får Paula til å føle igjen.

Og dermed er trekantdramaet i gang. Mannfolka holdes nesten hele tida i bakgrunnen, bortsett fra når de opptrer sammen med Paula, gjerne i korte, intense scener. Jølsen er svært tett på hovedpersonen, sjøl om det hele er fortalt i tredjeperson. Det er Paula aleine som gjennomlever smerter, kvaler, frykt og angst, som forholder seg til verden først på en kjølig og intetsigende måte, så ivrig og lett, gradvis mer og mer intenst, deretter ikke i det hele tatt, så avstumpa og passiv. Hun flykter inn i fantasi, drøm og symbolikk, har samtaler med seg sjøl, og får etterhvert problemer med å skille ut det som er virkelig og nåtidig, de som er faktiske mennesker og ikke bare krefter som trekker i henne. Hva som egentlig skjer i romanen vil jeg ikke røpe, annet enn at dette ikke er et trekantdrama i tradisjonell forstand. Den egentlige identiteten til Ove Munk er et eksempel. Han får Paula til å assosiere mot det mørke og brennende, flaggermus, vampyrer og djevelen i så stor grad at hun på en punkt kaller han "Ove Satan". Passasjene kan også leses symbolsk som en kamp innad i Paula. Mye hos Jølsen fortelles på en gåtefull og tilslørt måte, der en kun kan tenke seg til hva som egentlig foregår. Kronologien virker stort sett riktig, men i likhet med Rikka Gan fra 1904 lar Jølsen ofte tid passere uten å kommentere hvor mye. Gjennom symboltunge dialoger får leseren mye å nøste på i enkelte kapitler, før de insisterende naturskildringene tar over i neste. Her er det særlig viktig å følge med på skiftende vær og jordbrukssituasjoner, for dette gjenspeiler nettopp tidshopp.

Jølsen er, med sin realistiske og naturalistiske prosa, på mange måter en arvtaker etter Amalie Skram (1846-1905). Begge skriver gjennomført fra et sterkt kvinneperspektiv, og legger ingenting i mellom når de skildrer kvinnas kår, enten hun er ung, nygift, i barsel, på asyl eller enke. De står ofte på de svake eller fattiges side, og kampen mot mannfolka, personifisert som en enkelt mann eller som flere eller mannfolk generelt, og de øvrige i samfunnet, er noe som stadig skaper dynamikk i tekstene. Determinismen råder også hos begge, i mange tilfeller kan det ikke gå godt. Romanene er tungt lada med frampek og symbolikk, både i dialoger, indre monologer og skildringer. Men Skram holder seg alltid i "vår verden" og blander sjeldnere inn drømmer og fantasi. Hun er en gjennomført realist i så måte, og skildrer det som skjer, rått, uten filter. Kvinnene hennes har ofte mange feil og forsøker å skape et liv på egne premisser. Men kampen mot en forutbestemt skjebne er vanskelig, og det kan være fristende å leike med ukjente krefter, slik som Ory gjør i Forrådt fra 1892.

Jølsen går lenger enn Skram. Hun trer nemlig inn i en verden der drøm og fantasi er helt vesentlig, hvor det blander seg med virkeligheten i hovedpersonens indre, til en kompakt sammenvevd historie som gjør det vanskelig å skille barken fra veden, også for leseren. Hun bruker elementer og symboler fra folkediktinga; eventyr, viser, Edda, mytehelter, Sigurd Fåvnesbane - særlig i Rikka Gan. Gjenstander, situasjoner og hendelser blir derfor ekstra lada, gang på gang, og jeg opplever at det tar mye lenger tid å komme igjennom et verk av Jølsen enn av Skram, fordi det er så mye å tenke på underveis. Jølsen er med sin destruktive, mystiske, mytiske verden en av de fremste norske representantene for den gotiske romanen. Og hun har en helt særegen stil. Skram byr på humor, skjemt, på lettere øyeblikk, på dager der sola skinner og det ser ut til å gå godt. Hos Jølsen veit vi at bunnen ikke er nådd før boka er slutt. Det kan bare bli verre.

     Solen steg, og solen sank over den grå gård med den vanskjøttede jord, hvor gresset grodde på gjødseldyngene, som engang for år tilbake var kjørt ut, men aldri ble spredd. Og de glinsende brune hester, som ikke duet til å trekke. Og den meterhøye tistelen, og humlen, som værslitt klenget seg om husveggene, hvorfra vinduene myste som en gammel peppersvenns sure øyne. (Jølsen 1996:9)
   
Det skal ikke mer til enn disse linjene før jeg er helt med i Jølsens univers. Skildringa er så presis, så lett og billedlig, at jeg umulig kan la være å vende tilbake til landskapet nær gården Gan, som jeg ser for meg også her, med skogene omkring, vannet som et knivblad et stykke unna, de ødeliggende plassene, de evig susende vindene, de djupe brønnene, mørket. Her ikke bare fortelles historiene, men leves livene som aldri går godt. Jølsen bruker naturalismen og gotikken som effektive virkemidler i tekstene sine, men det virker også som om det tvinger seg fram av nødvendighet. Her er det fristende å trekke paralleller til Jølsens egen biografi og hennes fascinasjon for det destruktive allerede fra ungdomsåra. Hva er det med Jølsens kvinner? Hvorfor kan det ikke gå bra? Er det fordi de er for sterke, for steile, fordi de er ureine, fordi de synder? Jølsen, og kvinnene hennes, befinner seg i det kulturelle brytningspunktet mellom tradisjon og modernitet, mellom bondesamfunn og industrisamfunn, ofte i sjiktet mellom ung og voksen, mellom slekta og individet, mellom rett og galt, mellom sviktende gudstro og en form for hedendom, mellom parallelle normsystemer og ulike kjønnsoppfatninger. Dette er sterke prøvelser for en skjør identitet, eller en identitet i danning. Hos Paula oppfatter jeg at identiteten er noenlunde fast, men at alt annet vakler, og dermed ender hun også opp med å sette spørsmålstegn ved seg sjøl.

Men hvorfor skulle hun ikke det? Det hviler noe tungt over Paula Winkel. En visshet som tynger henne mer dag for dag, og som kulminerer med ektemannens voldsutøvelse. Også i Rikka Gan blir volden et slags høydepunkt, et vendepunkt, og er en sterk kontrast til kvinnenes indre liv. Jølsen er utrolig dyktig til å finne slike kontraster, og gjennom knappe antydninger makter hun å vise sprikene mellom tenkt liv og virkelig liv, mellom drøm og virkelighet. Det er bare synd at virkeligheten som oftest innhenter oss.

Ragnhild Jølsen levde et problemfylt liv. Talentet hennes var nok tydelig svært tidlig, men en sosial deklassering gjorde det vanskelig å komme opp og fram. Et uplanlagt barn som måtte adopteres bort satte djupe sår. Jølsen var antageligvis avhengig av ulike stoffer over lengre perioder, og endte sitt liv ved en overdose i 1908. Var det et uhell?
Jølsen ville gjerne være sammen med de berømte kunstnerbohemene i hovedstaden, men fikk det ikke helt til. Båndet til hjemstedet var for sterkt, og da mora Pauline blei sjuk, pleide hun henne til det siste. Gjennom mora fikk Jølsen innblikk i en snart glemt verden, hvor en muntlig tradisjon med folkelige forestillinger, sagn og symbolikk var svært viktig. Pauline døde i 1903, samme år som Ve's mor kom ut.

Lesesommer: Woolf

Med Virginia Woolf som følgesvenn har jeg tatt plass i et gammelt hus ved kysten. Vi er mer enn hundre år tilbake i tid og huset ligger et sted i Skottland. Både vinduer og dører står åpne, gardinene blafrer og sola lager striper over gulvene. I sollyset kan en se støvet danse. Ute blåser det, noen ganger friskt, andre ganger svalt. Vinden bringer med seg barnerop fra hagen, rundt husveggene og innimellom sanddynene, og bølgeskvulp og den ramme lukta av saltvann fra havet. Og ute i horisonten står fyret.

Men i min virkelighet striregner det. Og i dag har jeg på både tøfler og høyhalsa genser. For når regnet og nattas kjølige vinder slår inn i et sommerklart hus (dvs. ingen varmekilder på), oppleves det som virkelig kaldt. Da er det like greit å flykte sammen med Woolf til hennes oppveksts idylliske sommerhus. Vel, en idyll er det jo egentlig ikke. Konfliktene avløser hverandre og stemningene veksler i takt med hovedpersonenes tanker.

Hun tok naturligvis hans ord for det, sa hun. Det var bare det at da trengte de ikke å smøre smørbrød - det var det hele. Det var jo til henne de kom, naturlig nok, ettersom hun var kvinne, hele dagen var det et eller annet; en ville ditt, en annen datt; barna ble store; hun følte ofte at hun ikke var annet enn en svamp som sugde opp i seg andre menneskers følelser. Og så sa han "pokker ta deg". Han sa "det blir regn". Han sa "det blir ikke regn"; og straks åpnet det seg en himmel av trygghet. Det var ingen hun høyaktet mer. Hun var ikke verdig til å knyte skolissene hans, følte hun.
     Skamfull fordi han hadde vært så gretten, fordi han hadde geberdet seg slik da han ledet sine tropper i angrep, stakk Ramsay litt forlegen kvisten borti sønnens bare legger en siste gang, og så, som om han hadde innhentet hennes tillatelse, med en bevegelse som på en underlig måte minte hans kone om den store sjøløven i zoologisk hage idet den tumler bakover etter å ha slukt fisken sin, og plasker av sted så vannet i akvariet skvalper fra side til side, dukket han ut i kveldsluften som alt var begynt å bli tynnere, slik at løv og hekker ble mindre tydelige, mens roser og nelliker til gjengjeld fikk den glans de ikke hadde hatt om dagen.

Utdraget er henta fra side 27 av Merete Alfsens oversettelse av Til fyret, Bokklubbens utgave fra 2007. Lesesirkelens bloggdato er søndag 30. juni.

Erasmus Montanus

Erasmus Montanus er en av de mest kjente komediene til norskfødte Ludvig Holberg (1684-1754), 1700-tallets viktigste dramatiker i Danmark-Norge (hans samtidige forfatterkollegaer Dorothe Engelbretsdatter (1634-1716) og Petter Dass (1647-1707) skreiv som kjent ikke dramatikk). Holberg kan på mange måter sies å være Nordens første moderne universalgeni. Han tok teologisk embetseksamen i 1704, og kunne i tillegg til det dansknorske grautmålet også tysk, engelsk, fransk, italiensk og naturligvis latin (forfatterens eneste roman, Nils Klims reise til den underjordiske verden, utgitt i 1741, var skrevet på latin. Dette er forøvrig en roman alle science fiction-elskere bør lese da den har vært med på å legge grunnlaget for sjangeren). Holberg var i mange år både huslærer og skolelærer, og foreleste i perioder bl.a. ved universitetene i København, Leipzig og Hamburg med flere. Han blei utnevnt til professor allerede i 1711, og igjen i 1717, 1720 og 1730; stadig innafor nye fagområder. Fra 1737-1751 var han også kvæstor ved Universitetet i København.

Holbergs hovedinteresser avspeiles i hans utgivelser: fra teologi, filosofi, filologi, historie, statistikk, naturvitenskap, topografi og rettsvitenskap, til lyrikk, komikk og essayistikk. Han kalte sjøl sine periodevis sterke interesser for raptuser, og det er vanlig å si at hans poetiske raptus varer fra 1722-27, mens hans historiske raptus dominerer åra 1730-45, og en mer rolig filosofisk fase inntrer i de siste åra av hans liv. Den poetiske raptus, som først og fremst består av komediene, sammenfaller med opprettelsen av Danmarks første offentlige teater i København i 1722, hvor Holberg blei ansatt som husdikter. Og heri kommer en ikke utenom Holbergs vanvittige produksjonstempo: mellom 1722 og 1727 skreiv han 25 komedier, og av dem kom hele ni i 1723. Blant de mest kjente komediene er Den politiske Kandestøber (1722), Jeppe paa Bierget (1722), Barselstuen (1723), Den stundesløse (1723) og Erasmus Montanus (også 1723).

Erasmus Montanus har undertittelen "eller Rasmus Berg". Stykket består av fem akter, som hver er inndelt i fire til seks scener. Hovedpersonen er naturligvis Erasmus sjøl, men i tillegg til han er det også ti andre som figurerer i stykket: far Jeppe (ja, den Jeppe), mor Nille, bror Jacob, forloveden Lisbed og hennes familie, samt Montani antagonister. Stykket, som ikke blei trykt før i 1731, tar til når studenten Rasmus, hvis har latinisert sitt eget navn som studenter gjerne gjorde etter eksamen, har sendt et brev hjem om at han snart ankommer fra København. Foreldrene gleder seg, men må ha hjelp til å lese sønnens brev, som er fylt med uforståelig latin. Hjelpen de får av Per Degn er nokså mangelfull, og her ligger det mye komikk. Erasmus, på sin side, ser fram til å kunne disputere med andre, gjerne alle, for å få vist fram hva han kan. Men nivået hjemme på bygda er kanskje ikke akkurat slik han tenkte seg, og etter ankomsten baller det fort på seg.

Uten sammenligning forøvrig med Erasmus Montanus, så har også jeg studert i noen år nå. Det gjør at jeg veldig godt kunne leve meg inn i hans frustrasjon over andres mangel på kunnskap. Sjøl om Erasmus (eller monsør, moonsør, maansør Montanus, som bror Jacob sier) gjerne vil være den kloke og flinke, bli beundra og sett opp til, ender han fort opp med å slå huet i veggen av rein fortvilelse. De andre skjønner ikke, som regel på grunn av manglende evner. Erasmus forsøker å forklare, men er pompøs og full av uforståelige begreper, og når han argumenterer for at familiemedlemmer og andre er både steiner og dyr for å vise sine eminente evner i logikk og retorikk, ender det med djup fortvilelse - mor Nille blir så tung og kald i beina og vil forståelig nok ikke være en stein. Han må "forvandle" henne tilbake.

Tredje akt er den morsomste, for da disputerer Erasmus mot både Jesper Ridefogd og Per Degn, to av landsbyens vel ansette menn (som på mange måter er kronidioter i forhold til den middels intelligente studenten Montanus). De svarer virkelig i hytt og vær, og har ofte ingen peiling på hva Montanus egentlig spør om. Hos dem er lykka bedre enn forstanden, og sjølbildene er helt ukorrigerte. Erasmus sliter med å få dem til å forstå sjøl de basale premissene for en god disputt, og det ender med håndgemeng. Men her skal jeg helt ærlig si at jeg ikke hadde fått tak i mer enn halvparten av poenga hvis det ikke hadde vært for de stutte sluttnotene, som greier ut om de latinske begrepene, eventuelle tvetydigheter, bøying, andre referanser og så videre. Det blir litt som å få en vits forklart underveis, men du verden, hvor morsomt det er! Her er det både språklig humor, dobbeltbetydninger, misforståelser, absurditeter, situasjonskomikk og vill harselering. Erasmus Montanus er et svært verbalt teaterstykke med høyt tempo, som sannsynligvis krever langt mer av tilskueren (uten sluttnoter) enn av leseren (med), men det inneholder også stadige forflytninger og mange fysiske sammenstøt som i seg sjøl er komiske.

Hva er så poenget med dette kontrastfylte stykket? Her mener jeg at en kan hente svært ut mye, også i dag, alt etter hva en fokuserer på. Erasmus opplever at han blir som en fremmed hjemme, men det er mest hans egen skyld. Ved å opphøye seg sjøl, med kunnskap som en strengt tatt ikke trenger for å få hverdagen i primærnæringene til å gå rundt, blir han ubrukelig, nesten en narr (bror Jacob er bare interessert i kunnskap en kan anvende). Folk tenker at tomsingen har brukt forferdelig mye tid og penger på å studere, men så kan han egentlig ingenting! Per Degn svarer jo bedre på alle spørsmål. Glansbildet som Rasmus har skapt av seg sjøl, Erasmus, fungerer nok helt fint innafor sitt miljø i København. Men hjemme står tida mest stille, og glansbildet falmer fort. Han kommer med ny kunnskap - jorda er rund - men møter døve ører og ender med å bli banka opp, utskjelt, trua og mister til og med sin forlovede. Gjennom dette vendepunktet får Holberg det satiriske stykket til å omhandle identitet og moral også, og ikke bare "tom" lærdom. Montani identitet blir satt på prøve - for å få kjæresten tilbake må han benekte sin nye kunnskap, altså den nye delen av seg sjøl. Kan han gjøre det? Kan han ofre kunnskap for lykke? Eller vil han vende tilbake til livet i København, kompromissløs, ensom, uten framtid? Og moralen i dette tilfellet - hva er egentlig rett?

Hvis en skal gi Erasmus Montanus moderne rammer, kan en overføre det til dagens evighetsstudenter som tenker seg til alt mulig, men faktisk ikke gjør noe som helst. I sin boble er de alle suverene, men utafor, i virkeligheten, er det svært mye annet enn latinske gloser, bokstaven f eller ørehår som rår, og de kommer ofte til kort. Å akseptere den virkeligheten en er en del av, å være tro mot seg sjøl og det en kommer fra, å holde ord og oppføre seg godt er viktige poenger i stykket. For verken penger eller kunnskap kan kjøpe eller skaffe familie, identitet eller kjærlighet (her kan ei lang linje trekkes fram til flere postmoderne stykker, som tematiserer mye av det samme, men helst helt uten humor). Ironien her er sjølsagt at Holberg var en meget skolert mann, en av samtidas fremste intellektuelle, og sånn sett en slags representant for dem han skriver så nedsettende og utleverende om, med Erasmus i spissen (det får meg til å tro at Holberg virkelig erfarte litt av hvert i sine år ved universitetet!). Men her ville nok Holberg argumentert tilbake: han brukte jo kunnskapen sin til noe, konstant, han var ikke interessert i disputaser, men i å lese, skrive, reise, oppdage, utfordre og utdanne andre. Ergo var han samfunnsnyttig, og blir med det enda en kontrast til Erasmus Montanus.

Og dette er bare én mulig inngang til stykket. Jeg anbefaler alle å la Holberg få en sjanse til - her er det mang slags humor underveis og mye å hente.

Stemmerettsjubileet 2013

Kjære kvinner, gratulerer så mye med hundre år med stemmerett! Sjøl om stemmeretten kanskje er et sjølsagt privilegium for oss i dag, som lever i et av verdens mest likestilte land, håper jeg at mediene så langt i 2013 har klart å sette fokus på stemmerettskampen som foregikk fra særlig 1880-tallet og fram til 1913. Jeg tror det er viktig å få påminnelser om hva ei lang rekke av sterke kvinner har gjort for at vi kan leve så godt som vi gjør, ta utdanning, ytre oss, balansere mellom familieliv og karriere. Det er viktig å huske på at vi er heldige, og det er viktig å bruke den stemmen vi har - på alle måter.

For meg er foregangskvinner som Camilla Collett (1813-1895 - også jubileum i år), Amalie Skram (1846-1905) og Sigrid Undset (1882-1949) ekstremt viktige. Kunstnerkvinner er og blir de tøffeste av alle. Å være kunstner er en livsform, og den må reindyrkes, er det mange som sier. Derfor krever kunsten sine offer. Kreativiteten hviler i noen tilfeller aldri. Og barn er ikke velkomne, det fins egentlig ingen plass til dem, en kan jo ikke være hundre prosent kunstner og hundre prosent forelder. Camilla Collett satte bort to av sine fire barn, i perioder alle fire, og måtte selge huset for å kunne holde det gående. Amalie Skram måtte også få hjelp av familie og venner, særlig i perioder når hun var så sjuk at hun faktisk glemte at hun hadde barn, eller var innlagt som følge av utmattelse. Rivjernet Sigrid Undset tok ansvaret for både sine egne og ektemannens barn - og fortsatte med det sjøl om ekteskapet var over. Hun jobba i hjemmet, på kontor og hadde ansvar for barna hele dagen, og skreiv om nettene. Disse utrolige damene ofra så alt for mye, gikk på akkord med seg sjøl, mental og fysisk helse, sine instinkter og egne behov, var både hundre prosent forfattere og hundre prosent mødre, og fikk det til. Det er imponerende! Men problemet eksisterer fortsatt. Sjøl i dag er det over 40% av norske kvinnelige kunstnere som velger å ikke få barn.

At alle norske kvinner fikk stemmerett i 1913 er uhyre viktig. I dag er vi med på å påvirke styresettet i landet vårt - indirekte og direkte, inaktivt og aktivt. Vi er med i samfunnet på en helt annen måte enn før, vi arbeider, stemmer, debatterer og er på tinget. Men at så mange kvinnelige kunstnere velger å ikke få barn, sender en klar beskjed: enkelte ting er fortsatt ekstremt vanskelig. Enkelte ting kan, eller skal, kanskje ikke likestilling eller penger løse. Det handler om fokus og frihet. Men på den andre sida: de veit ikke hva de velger bort. Ingen veit det, før en sitter der sjøl. Likevel betyr friheten - og retten - til å ta dette valget, alt.

At kvinners stemmerett blei vedtatt av et unisont Storting skal vi være stolte av. Det var nemlig ikke sjølsagt at alle skulle være enige. Men mannfolka i 1913 mente det var på høy tid med allmenn stemmerett for kvinner, i likhet med Gina Krog (1847-1916), Fredrikke Marie Qvam (1843-1938) og resten av damene i spissen av Norsk kvinnesaksforening (1884) og de ulike kvinnestemmerettsforeningene. VG har laga en flott oversikt over hundre eminente kvinner som hver på sitt sett har betydd mye for norske kvinner. Det handler om å utvide bevissthet, bidra kollektivt, opplyse, være et talerør, ta styringa. Her er det mange imponerende og inspirerende damer! Aschehoug forlag har i forbindelse med stemmerettsjubileet 2013 laga en egen serie, Stemmer, som gjennom essays fra vidt ulike kvinner feirer, diskuterer, problematiserer og reflekterer - ikke over hva det vil si å være kvinne i dag, men hva kvinner vil si i dag. I dag markerer også Stortinget dagen - som kan ses på NRK. Mens Marie Simonsen påpeker i dagens Dagbladet at det fortsatt er langt igjen.

Men for i dag velger jeg å være glad. Og stolt.

Påminnelse: de Bernières

Neste bok ut i samlesingsprosjektet til meg og Labben, er Fugler uten vinger av Louis de Bernières (f. 1954). Romanen, som blei utgitt i 2004, er nokså omfangsrik, min norske utgave fra 2005 er på gode 661 sider. Det er altså bare å komme i gang, jo før, jo bedre! Oversetter er Bodil Engen, som også tok for seg den store suksessen Kaptein Corellis mandolin tilbake i 1995. Og det er faktisk noen intertekstuelle referanser å finne!

Fugler uten vinger henter sin handling fra kysten av Anatolia i dagens Tyrkia. Når romanen begynner, er vi rundt år 1900. Det ottomanske riket er i ferd med å bryte sammen, og de mange konsekvensene skal bli både grusomme og langvarige. Å bygge den nye staten tar tid. Flettverkskulturen, som besto av kristne og muslimer, og folk som tyrkere, grekere og armenere, skal for alltid bli ødelagt. De Bernières følger både høy og lav, kvinner og menn, kristne og muslimer, i sitt omfattende epos.

Bloggdato er søndag 23. juni.

Råskap og forræderi

I essaysamlinga Litterær salong fra 2009 forteller Brit Bildøen om ti kvinnelige forfattere som har vært viktige for henne i løpet av livet og så langt i forfatterskapet. Ei av dem er norske Amalie Skram (1846-1905), og romanen som trekkes fram er Forrådt fra 1892. Dette er bakgrunnen for at boka fikk fornya aktualitet for meg, sjøl om jeg raska den med meg allerede på mammutsalget i 2011. Men midt oppi alskens eksamener var det faktisk ganske befriende og beroligende å forsvinne inn i Skrams verden, sjøl om det hun skriver om er både urovekkende og trist.

Amalie Skram er en helt særegen forfatter. Hun evner å gå rett på både hovedpersoner og hendelser, og skildrer sjøl vold, lidelser og sorg udramatisk og usentimentalt. Språket hennes er konkret, spisst og ofte lada med symbolikk eller doble betydninger. De fleste verkene hennes er korte, men kraftfulle og stramt komponerte. Under de raske replikkene og den beske humoren ligger økende uro og et voldsomt trykk. På mange måter er Skram nokså maskulin: i fortellerstemme og perspektiv, i stil og språk, og ikke minst i måten hun belyser utvalgt tematikk. Når noen sier at de aldri vil lese norske kvinnelige forfattere (tro meg, det har jeg dessverre hørt flere ganger), krever jeg at de skal lese Amalie Skram sporenstreks, og da kanskje særlig den naturalistiske romansyklusen hun er så berømt for. Mellom fyll og fanteri, nød og død er det svært lite som vitner om en kvinnelig forfatter.

Skram fikk tidlig mange erfaringer som få kvinner fikk i hennes samtid. Da faren gikk konkurs, inngikk den unge Berthe Amalie Alver en forlovelse med en langt eldre skipskaptein. Som nygift reiste hun verden rundt sammen med Müller. Hun og barna hadde et par års pause i Bergen før de dro ut igjen. Gjennom disse åra på sjøen må Skram ha sett, hørt og opplevd usedvanlig mye. Hun gjør nemlig nytte av erfaringene sine flere ganger, blant anna i Hellemyrsfolket (1887-1898) og i Forrådt. Seinere skilte hun seg fra Müller, møtte dansken Erik Skram, gifta seg på nytt og fikk et barn med han. Hun hadde også flere opphold på asyl i løpet av livet, hvilket utgjør bakteppet for de fæle romanene Professor Hieronimus og Paa St. Jørgen (begge 1895). Igjen denne koblinga mellom intellektuell briljans og sterk sensibilitet, men det er en annen sak.

Skram bruker altså sine egne erfaringer som bakteppe for litteraturen hun skaper. Dette gjelder også i aller høyeste grad Forrådt, som mange lurer på om er sjølbiografisk. For meg er det ikke så viktig å vite hva som er sjølopplevd eller ikke, hele romanen er sjeldent stram og helhetlig, kanskje særlig i symbolikken og de intertekstuelle referansene. Men det er klart Skram legger ekstra tyngde og troverdighet bak teksten når det skinner igjennom at dette er også hennes virkelighet. Her tenker jeg først og fremst på giftermålet. I romanen er det unge Ory (Aurora) som giftes bort til kaptein Adolph Riber etter eget "valg". Han er en utålmodig og hissig brumlebasse på 30 med stor sans for brennevin og kvinner av alle slag. Hun er 17 år og totalt uerfaren på alle mulige måter, og hun har ikke blitt forberedt på sine "ekteskapelige plikter" før bryllupsnatta brått kommer. Akkurat dette finner en også igjen i Skrams biografi, som bar stort nag til mora fordi hun ikke blei forberedt på den seksuelle delen av samlivet. Jeg tror denne forskjellen - urettferdigheten - mellom kvinner og menns vilkår for mulighet for kjærlighet og ekteskap, den rådende dobbeltmoralen, usedeligheten, uærligheten, var noe som beit seg fast hos Skram. Og det første ekteskapet hennes var ikke lykkelig. Sin andre mann valgte hun sjøl, men heller ikke det gikk bra: Eriks flørting med andre kvinner gikk hardt inn på den følsomme Amalie. Gjennom å bruke erfaringene i litteraturen, var hun virkelig med på å sette problemer under debatt.

Men nå skal jeg slutte å dra paralleller mellom verk og biografi. I Bildøens essay om Skram og Forrådt, tildeles Skram dygden råskap. Og her kan en virkelig trekke fram mange ulike betydninger av begrepet "råskap". Skram trer inn i noe av det aller råeste og mest maskuline - mannfolka til sjøs, og skildrer dem som de er (men med overraskende mye varme). Unge Ory er knapt som en voksen å regne, hun er rå, umoden, barnslig. Blant anna rømmer hun fra Riber på bryllupsnatta (Bildøen skriver at hun voldtas, men jeg veit ikke helt om jeg kan være enig i det). Riber på sin side er også rå, han er upolert etter mange år på sjøen, og snakker og ter seg som en skikkelig bryggesjauer. Likevel er han følsom og har voldsomme svingninger i humør og temperament. Hans råskap er både verbal og følelsesmessig, fordi han påvirker Ory så veldig, helt til hun slutter å bry seg om det, helt til det er hun som tar styringa. Etter noen ukers ekteskap bærer det ut på havet. Der opplever de rått vær, rå luft. Og ikke minst: mellom Ory og Riber snus alt, og hun utnytter hans svakhet på en usedvanlig rå måte. Det ender ikke godt (og om ikke før, så skiller i alle fall verk og biografi lag her).

Jeg gir altså Bildøen langt på vei rett i sin karakteristikk av romanen, men en må ikke la seg skremme av den overdrevne bruken av "rå" i avsnittet over. Boka er så mye, mye mer. Skram skildrer konfliktene mellom kvinner og menn på et følelsesmessig, mentalt, fysisk og handlingsmessig plan. Hun peker på nettopp hva som gjør at vi stiller ulikt ved ekteskapsinngåelsen: erfaringa med det motsatte kjønn. Når mannen kan komme hjem med vorter, syfilis, uekte barn og det som verre er, hvordan kan da samfunnet forvente at kvinne og mann skal holde husfred? Hvordan kan en si at kvinne og mann stiller likt? Skal kvinna tolerere mannens eskapader? Hvordan preger dette eventuelt ekteskapet? Kan mannen legge sine dårlige vaner på hylla?

Skram gir flere ulike svar i Forrådt. Ory tolererer ikke, og krever full tilståelse fra Riber før hun kan tilgi og komme videre. Andre kapteinskvinner lever med eskapadene, kanskje uvitende eller med store mistanker. At dette er belastende for kvinna, er naturligvis et poeng. I Ory og Ribers tilfelle er det hans tidligere eventyr som stikker kjepper i hjula for det som med tida kunne blitt et godt forhold. Ory forstår plutselig at de ikke stiller likt, ikke er likeverdige, og Riber forsvarer seg med å si at det ikke går an å forvente total avholdenhet av godt voksne menn. Men han er så forelska i Ory at han er villig til å gjøre alt for at hun skal tilgi, sjøl om han mener at det ikke er noe å tilgi. Han skal være trofast, han skal ikke drikke så mye, han skal gjøre alt for at hun skal ha det fint. Og Ory går med på det. Riber klarer å legge vekk en dårlig vane, men en annen, nemlig drikkinga, tiltar. Og sammen med spriten kommer de religiøse grubleriene.

Begge hjemler sin oppførsel til en viss grad i religion. Ory holder fast på at Riber må avgi sitt skriftemål for å få tilgivelse. Hun opptrer som hans Gud, som den som kan tilgi eller ikke. Han mener hun skal vende det andre kinnet til og tilgi uten å grave i alle detaljene, uten å pine han med sitt vitebegjær. For han er hun blitt en bøddel. Hun må vel se at han ødelegges av at hun aldri vil snakke om noe annet, aldri gjøre noe annet enn å fordømme han, aldri bevege seg videre? Både Ory og Riber begraves i destruksjonen, i naturalismen, og det blir svært tydelig hvem som egentlig er en forræder. Kun én kommer ut av det. Var det den sterkeste? Kanskje. Var det rett? Nei.

Forrådt er en spennende og realistisk roman med mange lag, blant anna parallell ytre og indre spenning. Symbolikken er sterk, språket er glimrende, frampekene er mange. Flere dialoger er lada med doble betydninger, og flere hendelser ses fra flere perspektiver. Kontrastene er flerfoldige, fra kvinne og mann, uerfaren og erfaren, psykisk og fysisk, til gjengjeldelse og tilgivelse, krav og bønn, liv og død. Og hele tida kan en diskutere hvem som egentlig blir forrådt.

Det synger i gresset

Første bok ut i årets sommerlesingsprosjekt (sammen med Labben) er Det synger i gresset fra 1950. Romanen er debutboka til ingen ringere enn Nobelprisvinner Doris Lessing (f. 1919). Lessing mottok prisen i for sitt samla forfatterskap 2007, og hennes hittil siste utgivelse kom i 2008. Det betyr at hun har vært publiserende forfatter i nesten seksti år! Det i seg sjøl er utrolig imponerende, men enda mer storslagent blir det når en kan legge til verkenes særegenhet og ubestridte kvalitet.

Det synger i gresset regnes i dag som en klassiker. Da den endelig blei utgitt i 1950 (norsk utgave ved Eli Krog i 1952), hadde persiskfødte Lessing, som vokste opp i Sør-Rhodesia (Zimbabwe), flere ganger forsøkt å få den utgitt i Sør-Afrika. Men ingen forleggere var interesserte. Kanskje ikke så rart når en også kan legge til at Doris May Tayler tidlig var både politisk bevisst og politisk aktiv. Å demonstrere mot apartheidregimet var en av hennes hovedsaker, og hun blei faktisk utvist fra Sør-Rhodeisa og nekta adgang til Sør-Afrika på bakgrunn av sitt aktivitetsnivå. Men boka, som kom ut i England, blei en umiddelbar suksess i flere land. Doris Lessing var en skremmende, sterk og realistisk stemme som gjennom sin skjønnlitteratur viste hvordan apartheidregimet fungerte - og på sett og vis også pekte på hvordan det kunne ødelegges.

Romanen, hvis hovedhandling er lagt til Sør-Rhodesia på 1940-tallet, begynner med en notis i avisa, hvor en anonym korrespondent kan fortelle at Mary Turner, som bodde ved Ngesi, er "funnet død på verandaen til sitt hus". En slave, boyen, er arrestert for drapet, og en regner med at han har vært ute etter verdisaker. Seinere i kapittelet fortelles det at rettssaken er en rein formalitet, boyen Moses skal jo i alle tilfeller henrettes for drapet. Dette er noe "alle" (politiet, rettssystemet, naboene o.l.) ser på som en selvfølge. Han er jo tross alt bare en slave, en kjeltring, en laverestående. Og de fleste har i grunn venta på at noe slikt skulle skje med Turners. For det første er Mary Turner offer for flere ondsinna rykter, som ofte har rot i virkeligheten. For det andre har Dick Turner alltid hatt veldig med uflaks. Hendelsen er derfor ikke så rystende. Den befester naturligvis de svartes primitivitet, men samtidig retter flere et uforståelig hat og en hysterisk angst mot den døde. Det er i alle fall slik agronomen Tony Marston opplever det, før han kommer seg langt vekk fra farmen.

Fordi Marston forsvinner, står leseren igjen aleine når kapittel to begynner. Lessing er smart og forflytter seg og leseren vekk fra situasjonen, begynner et annet sted, til ei anna tid: Marys oppvekst. Gjennom ti kapitler fortalt i tredjeperson, følger vi Mary fra en fattig og tragisk barndom i utallige små jernbanebyer med butikken som sentrum, til suksess i byen som voksen kvinne, til et liv i søvnig hete på den stusselige farmen til Dick Turner, der hun til slutt blir drept. Alle spørsmåla en måtte ha fra første kapittel blir ikke besvart før helt mot slutten av boka. Sirkelkomposisjonen er fullendt. Å lese første kapittel på nytt blei derfor nødvendig. Lessing har et solid grep om teksten og historia, og det er imponerende at hun har klart å bygge ut fortellinga i så stor grad; lavmælt, bevisst, realistisk, aldri et unødvendig element.

Ytre sett handler romanen om et drap. Hva hendte egentlig på verandaen? Hvem drepte Mary? Og hvorfor? Men fordi Lessing gjør som hun gjør, blir romanen så mye mer. Den er ei nådeløs skildring av ei kvinne som ikke utvikler seg, som opplever at alt som skjer, egentlig ikke angår henne. Hun lever med en kjølig distanse til alt. Sjøl ikke ekteskapet, ektemannen, angår henne. Likevel utgjør skildringene av Mary et spennende psykologisk portrett. For hvordan kan en være et menneske, og samtidig ikke være det? Romanen er også ei skildring av et liv i fattigdom. Ingenting kommer gratis for Turners. Han er mager, jobber tolv timer om dagen, eller mer, og sliter med dårlig helse. De har høye lån, er ofre for feilslåtte prosjekter, skogbranner, tørke. De har ikke råd til å ha barn.

Kommunikasjonen mellom Mary og Dick, eller mangelen på sådan, og alle misforståelsene dem i mellom, er med på å tematisere forskjellene mellom kvinne og mann, de sosiale forventingene og de ekteskapelige pliktene. I tillegg kommer perspektivene deres: For Mary er farmen et midlertidig sted. Bare de tjener nok penger, kan de flytte til byen igjen. Dick lever i ett med farmen og det intense klimaet. Når han tar noe fra jorda, passer han på å gi tilbake, gjennom å f.eks. plante trær. Han kunne aldri tenke seg å være et annet sted, og å tjene penger er ikke viktig i det hele tatt, så lenge han har nok til å klare seg. Kulturkollisjonen dem i mellom er fatal. Og enda er det mange flere aspekter ved romanen som en kan gripe fatt i.

Viktigst i romanen er kanskje likevel kontrastene mellom svarte og hvite, slave og herre. Dick er helt avhengig av slavene for at arbeidet på farmen skal gå rundt. Han har kjøpt omtrent hundre av dem, for fem pund stykket. I tillegg har de en slave i huset, boyen, som Mary herser med, og her kan en også legge til kontrasten mellom svart, underlegen mann og hvit, overlegen kvinne. Dick og Mary Turner snakker ofte om hvor late slavene er, hvor dårlig arbeidsmoral de har, at de ikke forstår verdien av hardt kroppsarbeid, for deres verdi er jo nettopp å jobbe for den hvite rase. Som alle andre vil de helst ikke ha slaver fra misjonen, for de har ofte lært å skrive og å lese, og det er farlig. Slavene lukter stramt, er primitive, har fluer i øynene og snakker stygt. De er rett og slett et nødvendig onde. Umenneskeliggjøringa av mennesker er et sentralt tema i boka. Mary, Dick, Charlie Slatter, til og med Moses, gjør det hver på sin måte, og spenninga ligger ofte i det usagte og uforløste mellom raser, klasser og kjønn.

Lessing kretser rundt apartheidproblematikken hele tida og skaper stor spenning ved å holde vesentlig informasjon tilbake. Stemninga i boka er ofte søvnig, varm og svært urolig. Leseren veit jo hva som kommer til å skje helt til slutt, men ikke hvordan det bygger seg opp. Hva er det Mary gjør, som fører til lokalsamfunnets fordømmelse, til og med etter at hun er død? Og hva med slaven Moses, hvem er han, når dukker han opp, hva får han til å agrere? Slike tanker spinner rundt og rundt underveis i lesinga, lydsporet er gresshoppene, vinden gjennom gresset, slagene på den provisoriske gongongen som markerer arbeidsdagens begynnelse og slutt. Det veldige mørket velter innover teksten, Mary og meg, og det er vanskelig å finne veien ut. Lessing er den første forfatteren jeg har lest som makter å skrive så klamt, men ikke svett, klaustrofobisk og intenst uten at det bikker over og blir for mye.

Parallellt med at Mary isoleres, fra byen, fra lokalsamfunnet, fra butikken, fra naboene, fra ektemannen, øker hennes brutalitet. Hun nyter å være herre, hun nyter å dominere, bestemme, kommandere. Hun kan være totalt følelsesløs overfor ektemannen, mens slavene får både nedsettende bemerkninger, urimelige arbeidsoppgaver og kjeft. Raseriet hennes utløses kun fordi de er svarte og laverestående, og Mary behandler husslavene så dårlig at det etter hvert blir vanskelig å finne nye slaver til huset. Dick er fortvila og mener at kvinner ikke kan behandle slaver riktig. Mary synes Dick er altfor mild med dem, og hun avskyr den kameratslige tonen han har med "slavesjefen". Det er jo nesten som om han er en av dem! Når Dick så blir alvorlig sjuk, må Mary ta ansvaret for farmen og slavene. Men ute på jordene er det ingen slaver. De veit at boss er sjuk, og tar seg noen fridager. Mary blir sint, spankulerer rett inn på området deres og jager dem tilbake til arbeidet. Og hun straffer dem. Slavene får kortere pauser, lenger arbeidsdager, trekk i lønna. Og hun bruker pisken.

Det synger i gresset er en tett og velkomponert roman som viser hvor lett mennesker brutaliseres under kummerlige forhold. Her gikk tankene mine til Nils Christies (f. 1928) studie fra 1952-53, som omhandler de norske fangevokterne i serberleirene under krigen. 363 norske menn gjorde tjeneste som fangevoktere i flere forskjellige fangeleire i Nord-Norge, og de ca. 4500 innsatte døde som fluer. Til slutt blei forholda så elendige at tyskerne tok over jobben. Hvorfor var enkelte så brutale, spurte Christie, og fant ut at nøkkelen var menneskesynet. Når du har snakka med en innsatt, sett bilder av familien hans, hørt hans historie, skal de mye til for å mishandle vedkommende til døde etterpå. Men Mary tenker ikke slik. Hun ser seg sjøl som en overlegen. De andre, de svarte, er skitne, primitive, umenneskelige. Likevel raser det spenning og frykt gjennom hele henne når hun krangler med slavene. De er jo i flertall, hva hvis de gjør opprør? Så kommer Moses inn i huset. Og frykten forsvinner ikke. Dette kan også leses symbolsk.

Boka har alle elementene som trengs i en kriminalroman. Men om en forventer etterforskning, full oppklaring og klappjakt på morderen, er en veldig langt ifra det som skjer. Etterforskninga var å se på liket. Oppklaringa var å finne nærmeste slave. "Klappjakta" var at morderen måtte gå, ikke kjøre, til politistasjonen, eskortert av svarte politibetjenter. For en svart mann kan jo ikke sitte i samme bil som en hvit kvinne - død eller ikke. Lessing lar mange tråder forbli løse, og kun et fåtall av mine spørsmål blei besvart. Det er en styrke ved romanen. Lessing krever at vi tenker og kjenner etter, og ikke lever i frykt og apati, slik som Mary.

Det synger i gresset er en lada roman, mange skildringer presser nesten direkte på en, og den underliggende uroa er konstant. Lessing viker aldri vekk fra sitt prosjekt, og følger Mary, med få unntak, slavisk helt til hun er død. Først da flytter hun perspektivet. Dette grepet er med på å gjøre romanen nokså monoton og endimensjonal, i alle fall opp mot f.eks. de breie skildringene i Det røde rommet eller flettverkene til Margaret Atwood. Men den blir også usedvanlig fast og helhetlig, og å lese om Mary er som å være med henne, på farmen, i heten, i angsten. Det er urolig godt gjort. Det eneste jeg reagerte på, var at Mary "visste" om sin egen undergang. Slikt finner jeg alltid umotivert og umulig å forklare.

Underveis tenkte jeg også på ei anna dame med fortellinger fra Afrika: danske Karen Blixen (1885-1962). Både Blixen og Lessing skriver ut ifra egne erfaringer. Blixens Den afrikanske farm (1937) er nok både mer fargerik og mindre intens, og fokuserer mest på hovedpersonens kjærlighet til Afrika og til farmen sin, altså ei som minner mer om Dick enn om Mary, mens Lessing skildrer rasismen, fattigdommen, angsten. Begge byr på sterke kvinneskikkelser som havner i situasjoner som krever mye av dem. Men der Blixen, i virkeligheten og i boka, kun står overfor økonomisk ruin og velger å dra hjem, må Mary bøte med livet. Mens Lessings karriere kun såvidt var i gang.