mandag 21. juli 2014

Flommens år

Bildekilde: Aschehoug
I løpet av noen få lange, varme sommerdager har jeg lest og tenkt, tenkt og lest. Boka det gjelder er Flommens år (2009, norsk utgave i 2011), og den er skrevet av canadiske Margaret Atwood (f. 1939). Jeg starta såvidt på samme bok i vinter, like etter å ha lest bok nummer en i den dystopiske serien, Oryx and Crake (2003), men da var det helt feil. Kanskje hadde det noe med språket å gjøre - jeg leste første bok på engelsk, nummer to var på norsk. Det var en overraskende stor omveltning. Kanskje hadde det noe med den norske vinteren å gjøre, som er ganske langt unna det tropiske regnskogklimaet som skildres i bøkene? Eller kanskje det hadde noe med intensiteten og krafta i verket å gjøre, at to Atwoodbøker rett etter hverandre på en eller annen måte blir for mektig? Jeg veit ikke - mest sannsynlig var det en kombinasjon av alle tre faktorer, samt manglende lesefokus fra min side. Men de seine sommerkveldene i forrige uke var helt ypperlige for Atwoodlesing, fokus var på topp og den 447 sider lange boka gikk unna som bare det.

Bok nummer en ender omtrent slik: Hovedpersonen Jimmy (også kjent som Snowman eller Snømann) raver langs den lange sandstranda, full av feberfantasier og smerter på grunn av et infisert sår i beinet. Det er etter den store katastrofen, han har vært aleine i mange måneder, kanskje lenger, bortsett fra crakerne, da. Jimmy lever på et par fisk i uka, som crakerne fanger til han, og ellers det han kan finne av Joltbars, soyaprodukter, øl, fortsatt spiselig hermetikk og moden frukt. Men nå er alle matlagre tomme og han må flytte på seg. Smertene i beinet gjør det vanskelig. Likevel er det ekstra viktig at han går akkurat nå, for i følge crakerne har det dukka opp andre mennesker i nærheten. Andre mennesker! Jimmy følger spora deres i sanda, det er tre av dem. Han rådfører seg stadig med Oryx i tankene, sjøl om hun er død. Han er bevæpna, men egentlig ikke i stand til å forsvare seg. Så ser han dem endelig. Han kikker på armbåndsuret som ikke lenger virker. Zero hour - time to go.

Bok nummer to begynner omtrent slik: En salme om Guds hage, henta fra Guds Gartneres muntlige salmebok, innleder og setter ei ramme rundt verket. Deretter flytter vi fokuset til kapittel 1 og år 25, Flommens år, og vi er hos Toby. Hun klatrer opp på taket for å se soloppgangen og støtter seg til et kosteskaft for å holde balansen. Der oppefra ser hun utover alt, beltet med trær og den ubebodde byen. Det er grodd igjen nesten over alt nå, prydbuskene vokser vilt og vekstene i innkjørselen er velbrukte hårbørster. I det tidligere svømmebassenget er det nå alger og frosker, samt fra tid til annen noen døde dyr. Fuglene kvitrer, hegra forsøker å fange frosk, kudzu-møllen flagrer. Om nettene "hører hun de vanlige lydene: bjeffende hunder, pistrende mus, sirissenes vannrørmusikk". Det fins ingen andre mennesker, ikke nå lenger.

Men leseren skal komme til å få vite mer enn Toby om akkurat det - noe som er et godt grep fra Atwoods side. I kapittel 2 treffer vi nemlig Ren. Og Ren er like levende som Toby. Vissheten om at begge fins i samme univers skaper spenning i teksten og hos leseren. Vil de finne hverandre? Eller er det for seint, er de for langt fra hverandre? Dør de? Toby og Ren er isolerte på hver sin måte, men det viser seg raskt at de også har mye til felles. For eksempel var de begge med i sekta Guds Gartnere, kalt gartnerne, i mange år. Og både Toby og Ren forteller nokså konsekvent kronologisk og retrospektivt fra fortellingas nåtid (år 25) om hendelser, steder og personer knytta til viktige dager eller samfunnets generelle utvikling fra og med år 5 til og med år 25. Her veit de to hovedpersonene mye mer enn leseren, noe som igjen er et godt grep fra Atwoods side, og som også gjør historia spennende å lese. Synsvinkelskiftene dem i mellom er helt systematiske, og de balanserer godt mellom før og nå. Det gjør at leseren til enhver tid må følge og skille mellom fire ulike fortellinger og spenningsnivåer: Toby før og Toby nå, og Ren før og Ren nå. Men fordi dette er så godt komponert og så godt skrevet, føles det aldri hektisk, anmasende eller kaotisk, sjøl om en må holde tunga, og navn, steder, dager og lignende, rett i munnen.

Hvem er så Toby og Ren, og hvorfor er de bokas fortellere? Toby kommer til gartnerne mer eller mindre ufrivillig. I en periode jobba hun hos hurtigmatkjeden SecretBurgers, og sjefen, den svært usympatiske Blanco, så sitt snitt til å utnytte noen utvalgte kvinnelige medarbeidere etter beste evne. Med andre ord: Motvillig kvinne er død kvinne. Etter to uker er Toby godt på vei mot å bli oppbrukt. En dag kommer et besynderlig opptog mot boden der Toby jobber. De ser ut som religiøse fanatikere og bærer demonstrasjonsskilt med slagord på: Spis ikke kjøtt! De erter på seg Blanco, starter en av mange gatekamper og lokker med seg Toby. Men egentlig har hun ikke noe valg. Det er å stikke av eller døden. I farta får hun levert et velplassert spark mot Blancos hode, og hennes nemesis er skapt. Hos gartnerne finner Toby, som på det tidspunktet er mellom 20-25 år, ro. Men hun føler seg aldri helt hjemme likevel, for hun er en ikke-troende. Men det er i alle fall trygt. Inntil videre.

Ren er født i år null og er dermed 25 år i år 25. Hun har store deler av oppveksten sin hos gartnerne. Mora hennes, Lucerne, flykta fra det trygge enklavelivet, spaopphold og den kjedelige forskermannen i Den eksfernale verden for å være sammen med den eksotiske Zeb, som er gartner, da Ren var sju. Men livet der, blant de fredelige og gammelmodige gartnerne, blei ikke helt som forventa, og Lucerne kjeder seg. Zeb, også kjent som Adam Sju, er en av de ledende gartnerne og er stadig ute på oppdrag. Han beveger seg rundt i plebland iført pleblandforkledning, som for eksempel som en slags framtidsbiker, mens Lucerne må være periodevis gressenke; hjemme, sjalu og aleine. Fordi Ren ikke klarer å snakke med mora si, handler hennes fortelling mye om vennskapet som oppstår mellom henne og Amanda, ei foreldreløs jente som Ren en dag har med hjem. Men plutselig tar Lucerne med seg Ren inn i enklavene igjen, og jentene forsvinner gradvis fra hverandre parallelt med at samfunnet, både i og utafor enklavene, går i oppløsning. Det er skummel lesing, kanskje mest av alt fordi en så lett ser hvordan en slik fragmentering kan skje.

Hvorfor er Toby og Ren bokas fortellere? Kanskje først og fremst fordi de overlever den store katastrofen, som av gartnerne kalles Den vannløse flommen. Gartnerne har venta på den lenge, uten å vite hva den er, men når den endelig bryter ut, er de helt sikre i sin sak og setter sin lit til at Gud skal redde dem. Det vil si Gud og deres håndlag med naturen, deres evne til å gå i dekning, skjule seg, kamuflere seg, blant dyr som blant mennesker. Under apokalypsen, hvor folk dør brått i hopetall, tilsynelatende helt uten en naturlig forklaring (men vi som har lest den første boka veit hvordan det henger sammen), er Ren innesperra i Karantene på GlAmour (klubben som heter Scales and Tails i originalen), mens Toby skjuler seg på det forlatte AnooYoo-spaet. Gjennom denne avsondringa fra andre mennesker får de muligheter som mange andre ikke får, til å klare seg i en "ny" og "bedre" verden. En rensa verden. Et Eden. Men den verdenen som Toby og Ren våkner opp til, er slettes ikke et Eden. Mennesket befinner seg heller i en anarkistisk naturtilstand og den sterkestes rett råder. I tillegg kan en gjerne snakke om "survival of the fittest", for i kampen om mat må en hele tida kjempe mot genspleisa dyr som de farlige lamøvene og de fargerike hårfåra, samt "pigoons" - griser med menneskegener, løshunder som angriper og mange flere. Vår verden er blitt et skrekkscenario, og Flommens år handler i stor grad om hvordan Toby og Ren, med deres ulikheter og likheter, kjemper for å overleve. Hvordan klarer en å holde fast ved tro og moralske prinsipper når resten av verden er så brutal?

Noe som er svært interessant med Flommens år, er at en her kan snakke om et fullverdig kvinneperspektiv - i sterk kontrast til den foregående førsteboka. I Oryx and Crake er det Jimmy som fører ordet, og han blir svært påvirka av Crake, et jevnaldrende, skruppelløst geni som har litt for sterke visjoner. Det er ei historie fortalt ovenfra, for både Jimmy og Crake er på samfunnets "vinnerlag", blant de som bor i enklavene og stort sett har det bra, er beskytta av det korrupte SikkerhetsKorpset, får utdanning og seinere de gode jobbene. Som menn har de også definisjonsmakt og reell makt, både over plebmennesker og over enklavekvinner. Kvinner i sin helhet reduseres kraftig gjennom deres blikk, til noe flatt, dødt, endimensjonalt, til gjenstander eller varer som kan brukes og kastes, kanskje med unntak av Oryx, som de veit er mye mer, men som blir så objektifisert og offer for deres private fantasier at den hun egentlig er, blir uviktig. Dette nedverdigende, instrumentelle synet på kvinner har Atwood før skildra i Tjenerinnens beretning fra 1985.  

I Flommens år er det kvinnene som fører ordet - to kvinnelige protagonister, og ironisk nok er Crake og Jimmy, som også opptrer i denne boka, blant deres antagonister, uten at noen av dem er klar over det på ulike stadier gjennom historia før Den vannløse flommen og verdens undergang er et faktum. Kvinnene forteller dessuten historia nedenfra. De bor ikke i enklavene, men i pleblanda, og der er kvinner fritt vilt. På GlAmor, for eksempel, risikerer en å bli drept av de gærne Painballerne om en ikke gir dem drinker og dans fort nok. Eller på SecretBurgers, hvor Blanco tar for seg, er det lett å ende opp som et forslått lik i ei bakgate, som seinere havner i ei biokvern. Disse kvinnene har knapt med utdanning og de dårligste jobbene, om de i det hele tatt har en jobb, de må klare seg fra hånd til munn med det de har, får eller tar. I fortellingene deres er mennene mindre viktige på grunn av kvinnefellesskapet de bevisst og ubevisst oppsøker - Ren knytter seg til Amanda og Toby til Pilar, men mannfolka er konstant til stede fordi de hele tida definerer kvinnas samla livsvilkår (for eksempel Tobys angst for Blanco, Rens arbeid på GlAmor under Mordis). De kommer ikke unna mannfolka, både konkret og i overført betydning. Her er det også mange likhetstrekk mellom Flommens år og Tjenerinnens beretning.

Disse to etterfølgende science fiction-romanene fra samme miljøfiksjonelle univers blir dermed parallellfortellinger som utfyller hverandre, som går i dialog med hverandre med ulike perspektiver og personer, som veves sammen gjennom hendelser og mennesker og som sammen bygger opp til den avsluttende tredjeboka. Der den første romanen var litt ensidig fokusert på Jimmy og Crake og deres enklaveliv, blir vi her kjent med omtrent tjue gartnere, samt noen ytterligere bipersoner som kommer og går. Alle har sin plass og funksjon i universet, de har forkledninger og dobbeltroller som Atwood henter fram og skreller av når omgivelsene krever det, elegant og presist. De skildres fra både Toby og Rens side, og lagt sammen med perspektivene fra Oryx and Crake, er leseren, gjennom systematisk tenking og et par antagelser, i stand til å danne seg mer helhetlige bilder av hvem disse personene egentlig er. Glenn, for eksempel. Eller MaddAddam. Eller Adam En. Det er veldig spennende at Atwood hele veien er så nøyaktig, at alt veves sammen, men likevel ikke nødvendigvis skrives rett ut.

Fortellingene til Toby og Ren blir oppbrutt av fjorten salmer fra Guds Gartneres muntlige salmebok, etterfulgt av tretten tematiske taler fra Adam En, som danner ei ramme for kapitlene som følger (første salme har ingen etterfølgende tale). Alt tar med andre ord utgangspunkt i et gartnerperspektiv. Guds Gartnere skildres som ei sekt, som for enkelte medlemmer er svært åpen (lederskikkelsene Adam En og Zeb) og for andre er svært lukka (Lucerne, Toby, som må holde seg borte fra gatene på grunn av Blanco, og Veena, som ligger "brakk"). Sekta har tilholdssteder og skjulesteder i tomme bygninger, fabrikker og butikker flere steder i pleblanda, de har informanter i enklavene, hjelpere overalt og har til og med baser i andre byer. Adamene og Evaene (En, Sju, Tolv osv.) styrer i prinsippet den lokale underavdelinga av sekta. Å bli utnevnt til en Adam eller en Eva er en ære, en hedersbevisning, som gis etter mange år, og derigjennom kvalifiserer og plikter en å delta på diskusjonsmøter, hvor det både tas opp både religiøse spørsmål (hvorfor har vi tenner som kan tygge kjøtt når vi ikke skal spise kjøtt?) og praktiske saker. Gartnerne har også en egen måte å telle dager på - noe som for oss mest kan minne om middelalderens system med mange helgendager og religiøse merkedager. Her er det på samme måte: Hver dag er noens, og til denne noen er det knytta historier eller salmer som alle i sekta kan. Ingen dager har tall, kun åra.

Gartnerne tror på det muntlige og den muntlige innlæringa gjennom historier, sanger og rim, et fellestrekk de deler med andre stammesamfunn. Men begrunnelsen deres er ulik analfabetenes, som lever i ei mytisk tid: For gartnerne er det skrevne ord farlig og det kan brukes mot deg av fiendene. Derfor har barna tavler når de går på skolen, og de må alltid huske å stryke ut hvis de benyttes. Videre er gartnerne mer opptatt av praktisk arbeid enn for eksempel lesing, skriving og allmenn dannelse, som har vært og til dels fortsatt er viktige innlæringsidealer i den vestlige kulturen. Ungene har fag som holstisk healing, tekstilgjenvinning, meditasjon, bier og sopplære, rovdyr-bytte-lære (en form for praktisk naturkunnskap), samt en form for sjølforsvar og lignende. De har mange årstidsfester og helgenmarkeringer, og ved disse lages det spesiell mat (f.eks. forma som en fisk til det som er vår 1. april) og tilhørende pynt av andres skrot og søppel.

Noe av det viktigste for gartnerne (og et av Margaret Atwoods viktigste budskap) er at vi mennesker må leve i pakt med naturen, ikke på tross av den, noe som i all hovedsak betyr tre ting: Gartnerne skal være sjølforsynte, og de anlegger derfor store og flotte takhager hvor enn de befinner seg, de dyrker sopp i kjellere, holder bier, bruker urter og larver, legger til side til matlagre (som de kaller Ararat) og så videre. Maten skal så langt det er mulig være naturlig, ikke manipulert, genspleisa eller utsatt for sprøytemidler. Og de skal ikke spise kjøtt. Når de må, skal de først velsigne dyret som gir dem næring. Videre skal de ikke ta fra naturen, men bruke det de har. Noe som betyr at de går kledd i de samme, strielignende enkle klærne i ei uke i strekk før de får reine klær, at de holder seg unna alt kjemisk og unaturlig, at de lager egen keramikk og generelt sett bruker det andre kaster (sanket, kaller de det). Til sist inkluderer dette en erkjennelse av at Mennesket, så som alle andre Dyr, er en del av en sirkel, en større balanse, nemlig Naturens, og er underlagt en annens plan, nemlig Guds. Og denne respekten avspeiles i boka ved at alle naturlige arter av dyr og planter, nevnes med stor forbokstav i for eksempel talene til Adam En. Innbakt i dette er det hele veien en sterk kritikk av dagens vettlause forbrukermenneske, og en kan ikke unngå å føle seg truffet. Vi er alle ansvarlige for jorda vår!

Disse vi-blir-til-kompost-og-det-er-en-fin-ting-tankene (indirekte sitat fra Ren) preger Toby og Ren djupt, slik at når de ikke lenger befinner seg hos gartnerne på Edenklippen eller Velværeklinikken, er de langt på vei fortsatt gartnere inni seg, i holdninger og tanker og gjøringer. Kanskje mest ubevisst, men likevel. Det de har lært av gartnerne har blitt deres trygghet og deres styrke. Kanskje dette også er medvirkende årsak til hvorfor de klarer seg gjennom Den vannløse Flommen. Ydmykhet, blanda med respekt og målretta handlekraft, viser seg å være en god kombinasjon i en anarkistisk naturtilstand, hvor mennesker slåss mot både dyra og hverandre. Og med det avslørte jeg visst noe... Hos Atwood er det spenning på flere plan, hele tida!

Siste bok i trilogien, MaddAddam, kom på engelsk i 2013 og er venta på norsk i løpet av våren. Hvis denne, som de foregående, blir oversatt av Inger Gjelsvik (f. 1952), har alle Atwoodlesere en god opplevelse i vente. For språklig sett er dette helt ypperlig - både i originalversjon og i oversettelse. Det glir lett, sjøl om stoffet er avansert og komplekst, og det er overraskende mye humor i bøkene. Mye skyldes nok at Atwood tar menneskene hun skildrer på kornet! Jeg har kost meg veldig med begge bøkene, sjøl om tematikken, hendelsene og skildringene er langt fra trivelige. Men det er så solid, så bra, så godt sett, så godt tenkt, så levende! Jeg håper at jeg og Birthe, som jeg har lest denne boka sammen med, får lest siste bok i serien innen året er omme. Om du enda ikke er overbevist om at dette er boka for deg, kan jeg legge til at Margaret Atwood, foruten å være en personlig favoritt gjennom mange år, også er Bookerprisvinner (2000), adla (CC i 1981) og en av Canadas fremste forfattere. Hun er oversatt til mer enn førti språk i følge egen nettside, blant anna farsi, japansk, tyrkisk, finsk, koreansk, islandsk og estisk. Denne fenomenale dama debuterte allerede i 1961 og har dermed en fartstid som forfatter på hele 53 år! Hennes enestående dystopiske serie, som også har fått merkelappene speculative fiction og biopunk, og som i aller høyeste grad også er satirisk, er dessuten nylig blitt kapra av The Black Swan-regissør Darren Aronofsky, som i samarbeid med HBO per nå utvikler en tv-serie basert på bøkene. Og disse er det uten tvil best å lese først!

6 kommentarer:

  1. Veldig bra skrevet, Hedda! En virkelig fantastisk bok, gleder meg veldig til siste. Det at en ikke kan unngå å føle seg truffet av kritikken Atwood kommer med er en del av det skremmende ved trilogien, at det er så lett å tenke seg hvilken vei det kan gå om vi ikke gjør noen drastiske grep. Blir interessant hvordan tv-serien blir :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! Etter å ha lest disse to Atwood-bøkene, kjenner jeg at det kribler litt i miljøaktivisten i meg. For det må jo ikke bli sånn! Det er en helt utrolig skummel tanke! Men kanskje hun løser det hele på en god måte i "MaddAddam"?

      Slett
    2. Ah, det blir spennende å lese avslutningen på denne trilogien! Håper jo virkelig at løsningen er i retning av hva vi kan gjøre annerledes selv om det jo også tas opp i de to andre bøkene. Atwood er jo er aktiv miljøaktivist, selv er det lenge siden jeg har engasjert meg bortsett fra på hjemmebane.

      Slett
    3. Ja, hun er visst veldig profilert og har mottatt flere priser for arbeidet sitt på den fronten også. Det er imponerende at hun er så sammensatt, så klartenkt og så tydelig i talen - og at alt henger sammen! Samme her, resirkulering er topp hjemme, men utover det er det fort andre ting som kommer i veien. Kanskje "MaddAddam" får meg på andre tanker!

      Slett
  2. Dette høres ut om et mektig verk! Når jeg har masse overskudd, skal jeg jammen lese disse bøkene. Høres ut til å være essensen av romankunst, samfunn, psykologi, vitenskap, mytologi og alle lidenskapene som styrer mennesker til topp og bunn. Flott omtale!
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentar! Det er så absolutt et mektig verk, og det er svært lesverdig, så du får bare si ifra når du vil låne. Atwood er så skarp og presis i sine skildringer at jeg tror du vil ha stor glede av dem, sjøl om miljøet hun skildrer er brutalt og tidvis groteskt.

      Slett