Realisme og undergang

Bildekilde: antikvariat.net

I over ett år har jeg hatt som koseprosjekt å lese Stavangers store sønn, Alexander Lange Kiellands (1849-1906), Samlede verker. Det er tidkrevende, for det er mange verk, og som så mange 1800-tallsforfattere, så preges også Kielland tidvis av noe omstendelighet og en smule tunge setninger, sjøl om han er lettere og mer elegant enn flere av sine samtidige. Dette gjør naturligvis at jeg må sette ned lesetempoet hver gang jeg henter han fram, og de første fire-fem sidene går uvant langsomt. Men så glir jeg inn i det nye tempoet og finner flyt.

Nå har jeg lest ferdig to verker som er å finne i andre bind av Samlede verker. Begge er fra 1881. Arbeidsfolk er en realistisk roman, mens den triste historia om Else har undertittelen En julefortelling. Også denne er av det realistiske slaget. I begge verk skildrer Kielland de som er nederst i samfunnet, og det er svært tydelig at det også er her sympatien hans ligger. Slik sett følger han opp det samme sosiopolitiske prosjektet han innleda allerede i debutverket Novelletter (1879), men som særlig er synlig fra romanen Garman & Worse fra samme år.

Arbeidsfolk handler om alle typer arbeidsfolk. Blant dem finner vi naturligvis de som kalles arbeiderne, som i denne perioden er i ferd med å etablere seg som en sosial klasse og en faktor å regne med. Og vi finner bøndene, de utarma bøndene, som emigrerer i hopetall til Amerika og drømmen om et nytt liv. Og tittelen kan tolkes ironisk, retta mot embetsstanden som motarbeider, flytter papirer og skaper vanskeligheter for vanlige folk. Det er mang slags arbeid og mang slags folk. Fellestrekket er at alle må tjene penger for å overleve.

Boka veksler mellom å følge den sterke og staute bonden Njædel, som holder til langs kysten på Vestlandet et sted, og hans datter Kristine, som sendes til onkel Anders i Christiania for å følge med på en sak som Njædel klager inn for departementet. Det går ikke godt for noen av dem. Kristine vekker oppsikt med sin uvanlige skikkelse og får raskt et brødrepar etter seg. En av dem er lege, og han skal vise seg å bli oppriktig glad i den bondske, ekte jenta, og kommer stadig på besøk til henne i portnerstuen. For å forhindre skandaler blir legebroren sendt bort og Kristine tvangsgiftes med onkel Anders, slik at hun kan holdes under oppsikt. I mellomtida har onkel Anders forlagt brorens papirer - med vilje - og ettersom han stadig krever mer penger for å fortgang, utarmes Njædel langsomt både fysisk og psykisk. 

Arbeidsfolk er en svært langsom roman som skildrer alle typer arbeidere, samt deres utseende, klær, oppførsel og gemytt i lange, nærmest stillestående avsnitt. Vi leser om de sindige bøndene som ikke lar seg vippe av pinnen, om noen fæle lurendreiere av noen embetsfolk, om den oppriktige, sjenerte legen, sviregutter og løgnhalser, departementale spyttslikkere, oppkomlinger, den lojale arbeidshesten, den bråsinte sjefen, tjenestejenter, borgerlige fruer og embetsstandshustruer. Etter at skildringene er på plass, kommer dialogen. Den kan gå fort og være hardtslående, og så subtil, særlig i sine fornærmelser, at det er vanskelig å registrere at noen er blitt fornærma. Og hele veien bygger Kielland videre, oppover og oppover mot klimakset, der han forener kongelig besøk med syfilitisk død. Det er en ugrasisøs blanding av høyt og lavt, men det er svært godt gjort å kombinere to så sterke kontraster og fortsatt holde det lesverdig. Med stor sans for detaljer utmaler Kielland det kongelige selskap og alle banaliteter de velter seg i, mens andre vrir seg av smerte.

Og det skulle jo helst være slik at en kjente at dette, dette var en fremmed verden. En skulle kunne puste letta ut og tenke: Jeg kjenner meg ikke igjen i disse skildringene. Men det skumle er at en gjør det. Jeg gjør det. Jeg ser at dette ikke bare er en refleksjon av et høyst levende 1800-tallssamfunn, det speiler også vårt samfunn, der viljen til å jobbe seg oppover ikke alltid ledsages av kunnskap og evner, der kravene til suksess er så store at mennesker må behandle seg sjøl umenneskelig for å lykkes, der ære og konformitet og frykten for skandaler gjør at vi leiker med andres liv. Det var en urovekkende erkjennelse, samtidig som det var veldig flaut. Mon tro hva Kielland ville sagt? Det er gått 135 år, men på mange punkter er vi fortsatt ikke kommet videre.

Alexander Lange Kielland
malt av Eilif Petersen (1893).
Bildekilde: snl.no

Heldigvis er det litt annerledes med tanke på kortromanen Else, som bærer navn etter sin unge hovedperson. Den er ei skildring av en grim kvinneskjebne. Alt som kan gå galt, går galt, sjøl om forutsetningene ikke er av verste slag. Else vokser opp i et underlig hus kalt Noahs Ark, der byens foretrukne kloke kone, madam Späckbom, holder til. Hun er svært stolt av Else, for hun er hennes levende eksempel på en varig kur. Uten henne hadde Else vært blind. Men Else er sunn og frisk, hun ser og hun ler så det klukker i gatene. Helt til hun møter Svend og gripes av begjær. Et begjær som konsult With tar fra henne.

For konsul With tar den han vil, når han vil. Han har til og med flere egne steder for sånt, der han holder kvinnene sine. Else kastes ut fra Noahs Ark og er blitt hans, uten å egentlig ha hatt noe valg. Han lokket henne med roser, de sjeldne, velduftende roser, og så grep han henne bare -. Men Svend gir ikke opp. Han finner henne, og Else gråter av skam når han kommer inn i rommet. Ikke vil hun at han skal se henne slik! Men Svend er bare god. Han vil at de skal reise vekk sammen, gifte seg, starte på nytt. Et sted der han ikke er taterpakk og hun ikke er en fallen kvinne. Et sted der ingen veit. Men de drar aldri. De blir, helt til Else kastes ut av konsulens vertinne også. Så står de der, begge to. Ingen penger, ingen jobb, ingen sted å bo. Men sansen for hetvin, har de. En brennende, mettende hetvin som sildrer gjennom kroppen og gir liv. Enn så lenge.

Else er en undergangsfortelling der Kielland betrakter samfunnet fra kvinnas side. Madam Späckbom må konstant kjempe mot byens mannlige doktor, som hevder å være mye bedre enn henne. Som kvinne har ikke madammen hatt tilgang til undervisning. Hun kan kun stole på sin egen erfaring. I Noahs Ark bor også frøken Falbe, som driver skole og forsørger den alkoholiserte broren sin. Hver dag er en kamp, mot menn og mot samfunnet. Og så er det Else, som tvinges nedover, nedover fordi hun, når hun har hatt et ufrivillig samleie, mister sin egenverdi som menneske. Og når samfunnet behandler henne som et ingenting, mister hun respekten for seg sjøl. Hun ofrer ikke en tanke på det døde barnet -.

Parallelt med disse skildringene, vier Kielland også noen avsnitt til byens fornemme fruer, som oppretter foreninger for falne kvinner. Frøken Falbe går til dem og varsler om Else. Hun ber om hjelp på Elses vegne, for hun ser hvor dette går. Men nei, sier foreninga, når ingenting er skjedd, kan vi ikke hjelpe. Til slutt er Else uten tvil en fallen kvinne, og hun innskrives i foreninga. Frøken Falbe øyner et håp, kanskje Else nå vil få den hjelpa hun trenger. Men da foreninga får vite at hun har fått et barn, ryker hun rett ut igjen: Hun er innskrevet i feil forening. Kritikken av de kristne, borgerlige fruer som hjelper "sine faste", som er tilstrekkelig takknemlige for hjelp, kun for å bedre sin egen samvittighet og gjøre sin kristenplikt, er ramsalt.

Alexander Lange Kielland jobba med og for mennesker i hele sitt voksne liv, som blant annet borgermester og amtmann. Han ønska mer rettferdighet, bedre kår for arbeiderne, økt likestilling, rettigheter og støtte for ugifte mødre og et bedre system for fattige og sjuke, kort og godt politisk frigjøring fra embetsstanden. Verkene er en del av hans ideologiske prosjekt, og de underbygger det han jobba for i praksis. Kielland er samfunnskritisk, realistisk og nesten naturalistisk i sine skildringer, der han som en av de fire store fører an med problemlitteratur under det moderne gjennombrudd. 

Kiellands verker har altså en tydelig politisk agenda. Og sjøl om en kan diskutere de ulike problemstillingene han legger fram i både Arbeidsfolk og Else med tanke på tematikk, er det ett hovedtema som slår meg som mye, mye sterkere enn alle de andre: Dobbeltmoral. For hvordan kan de rike og privilegerte komme unna med tvangsekteskap, seksuelle overgrep, syfilisme, alkoholisme, uekte barn og horehold? Jo, det er dette forbanna hykleriet. De holder fasaden, har baller og selskaper der de er tekkelige og pene, de går i kirka, sier sine bønner, betaler sine bøter og gjør ellers hva faen de vil. Alexander Kielland retter ingen pekefinger. Han står støtt i Stavanger og brøler så det runger over det ganske land.

Klar, ferdig, les!

Hva: Bokhyllelesing 2016, sjuende runde

Kriterier: Les et skuespill av en norsk forfatter

Når: Mellom 26. september og 02. oktober

Påmeldte:

Elida skal lese Et dukkehjem av Henrik Ibsen

Hedda skal lese Folkehelsa av Carl Frode Tiller

Beathe skal lese Peer Gynt av Henrik Ibsen

Åslaug skal lese Kven er redd av Carl Frode Tiller

Ingalill skal lese

Pia skal lese

Berit skal lese

Silje skal lese noe av Henrik Ibsen

Elisabeth skal lese

Birthe skal lese

Ida skal lese Hedda Gabler av Henrik Ibsen

Norske skuespill! De første en tenker på er vel kanskje storheter som Henrik Ibsen og Jon Fosse, og deretter blir det ofte stille. For fins det noen andre? Joda, jeg nevner i fleng: Hulda Garborg, Cecilie Løveid, Sigmund Løvåsen, Jens Bjørneboe, Barbra Ring, Ludvig Holberg, Aslaug Vaa, Marit Kaldhol, Carl Frode Tiller, Vera Henriksen, Nordahl Grieg, Dagny Juel, Edvard Hoem, Arne Lygre, Lise Knudsen og Maria Tryti Vennerød - og naturligvis fins det mange, mange flere også. Her er det mye å ta av, bare en er villig til å leite litt. Dramatikk i bokform er som kjent ikke den sjangeren som leses, anmeldes eller anbefales hyppigst, og nettopp derfor er det hyggelig å løfte den fram.

Jeg er blant dem som har leita, og sjøl om jeg naturligvis fant Henrik Ibsen, jeg også, valgte jeg heller å lese Carl Frode Tiller nå i første omgang. Det er kanskje mest fordi jeg akkurat fullførte siste bindet i Innsirkling-trilogien i forrige runde av Bokhyllelesing 2016, og syns det virka som en god idé å tømme ulesthyllene for Tillerlitteratur. Om det var lurt, gjenstår å se. Uansett har jeg, når Folkehelsa er utlest, lest hele forfatterskapet til Tiller med unntak av de to siste skuespilla. Og det er vel ikke så verst.

Temaet denne gangen er altså å lese et skuespill av en norsk forfatter. Det kan være en komedie eller en tragedie, eller midt i mellom eller noe helt annet, det kan være gammelt eller nytt, oppført eller ikke, det kan være skrevet i Norge eller i utlandet og tematikken kan være akkurat den du sjøl ønsker. Fordelen ved å lese dramatikk er at tyngden skal ligge i replikkvekslingene, i pausene mellom orda og i ulike meningslag. Ulempen er naturligvis at en ikke får det spilt ut framfor seg, alt dette som skuespillerne gjør må en legge til sjøl, og om en ikke klarer å relatere seg til replikkene, blir det vanskelig å komme tett på personene. Også går det så fort -! Vips, er det over, og hva har en egentlig lest? Det er vesentlig å lese sakte nok, da mye ligger i tolkningsmulighetene. Slik blir lesing av dramatikk en øvelse i fokusering og tålmodighet.

Håper dere allerede er i gang med lesinga, og at dere koser dere! Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere innlegget så snart du ønsker. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2016 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei på valgt bok. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det, eller du kan delta helt hemmelig. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at lesetida er avslutta, og der inkluderes lenker til alle som er ferdige med sine innlegg. En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og les!

Lykke til!

Den ærlige bedrageren

Bildekilde: Bokelskere

Siden hun var i midten av tenåra, har den unge Katri Kling hatt ansvaret for den ti år yngre broren Mats. Hun har jobba hardt hele veien, og sørga for mat og klær og tak over hodet for dem begge. Mats er litt enkel, ganske stille og glad i å lese, men arbeidsom når han først får ei arbeidsoppgave. Han er djupt fascinert av båter, han lager skisser i smug og drømmer om å en dag kunne seile sin egen båt, gjerne en han har vært med på å bygge sjøl.

Katri er vanvittig glad i lillebroren sin. Hun låner bøker til han, hun sørger for at han har alt han trenger. De snakker ikke noe særlig sammen, men hun er der for han, alltid. Og hun sparer i smug til båtdrømmen hans. Men fordi hun tjener alt for lite som ekspeditør og regnskapsfører i butikken, vil det ta flere tiår før Mats kan få gaven sin. Katri er ute etter en mulighet til å tjene penger, gjerne raskt, gjerne mye. Og dessuten trenger hun jo egentlig ikke å tjene dem heller, hun kan kanskje bare låne, sånn helt i smug, uten å si noe, og gi dem tilbake etterpå. Men det er ingen på den vesle plassen som har noe særlig penger. Katri regner og regner, hun er god med tallene, hun avslører juks og bedrag, hun pruter og skaffer seg rabatter. Tallene er enkle, vakre, og det fins alltid et riktig svar. Likevel blir det ikke nok.

På det lille stedet bor også den eldre Anna Aemelin i det digre Kaninhuset, som hun har etter sine foreldre. Hun vier dagene sine til å tegne og portrettere skogbunnen med all dens skjønnhet og brune, grønne, grå og svarte nyanser. Hun har et skarpt blikk for detaljer. Men midt på skogbunnen tegner hun også inn noen blomstrete kaniner, og når forlaget setter sammen en tekst, blir det bildebok etter bildebok og pengene renner inn. Om vinteren, når skogbunnen ligger under den tette, hvite snøen, jobber Anna Aemelin med sin utstrakte korrespondanse. De fleste som skriver til henne er barn, de vil fortelle henne noe, eller de lurer på hvorfor kaninene er blomstrete. Mange brev kommer fra bedrifter som vil gjøre noe med de blomstrete kaninene hennes. Anna er naiv og sier ja til det meste.

Tove Marika Janssons (1914-2001) bok Den ærlige bedrageren fra 1982 befinner seg i skjæringspunktet mellom de to kvinnene. Det er vinter, en hard og lang vinter med mye kulde og usannsynlige mengder med snø. Butikkbilen, som kjører med varer til Aemelin, kommer ikke fram på veien, og en må gå på ski til byen for å kjøpe proviant i kulda. Men Katri Kling og den store, svarte hunden hennes kommer fram. De vasser i snø, de brøyter seg vei, de tråkker i nysnø, i skaresnø, i råtten snø, de går, ut til odden, til skogen, til Kaninhuset. En dag går de inn med post og mat. Og sånn begynner den, Katris plan.

Den ærlige bedrageren er ei lita bok på kun 205 luftige sider. Men knappheten begrenser seg til formen - innholdsmessig er romanen ganske stor. Uten å egentlig diksutere, kun gjennom å skildre, viser Jansson fram to svært ulike kvinner og deres stillestående liv. Katri er ikke fornøyd, Anna er fornøyd. Katri veit alt kunne vært bedre, Anna fortrenger at det kunne vært bedre. Katri forstår at noe må gjøres, og hun griper en sjanse. Anna forstår ikke stort, utenom skogbunnen, og griper verken dager eller muligheter. Hun sitter bare, der inne i Kaninhuset, og lar Katri komme. Lar Katri styre, spørre, ordne, lese, ta tak i, svare, se, bestemme. Det begynner med den korte leveransen. Så følger korte besøk. Og deretter flytter Katri og Mats inn til Anna, og den store, svarte, navnløse hunden ligger fast på tunet.

Katri er brysk, ukoselig og brutalt ærlig. Ikke bare med Anna, men også med Mats, med alle rundt seg. Hun evner å se objektivt på en sak, og hun legger mang en krangel død med sitt klarsyn og sans for tall og rettferdighet. Anna har lulla seg inn i en kaninkledt skogbunn og lever avsondra fra alle andre enn leserne sine, som hun kun kjenner gjennom brevene. Deres verdener kolliderer: Katris ærlighet, hennes tanker om bedrageri og om snylting gjennomsyrer etter hvert Anna, og hun blir mistenksom og lunefull. Men Annas mjuke naivitet, åpenhet og snillhet smitter også over på Katri, som får en følelse av at hun har gjort noe galt. Tallenes tale er ikke lenger så entydig. Og sannheten, hva med den? Kan den virkelig ødelegge?

Romanen vever seg rundt og rundt dette med bedrageri og sannhet, virkelighet og løgn, slik at en til slutt er usikker på hva som er hva. Også Katri og Anna er usikre. Hvem er de blitt, nå? Kan de gå videre? Hadde ikke de sine liv, før? Var det ikke greit da? Kan de komme tilbake dit? Er ny innsikt alltid godt, er all utvikling bra? Spørsmålene er mange og svarene er få og avhenger av leseren. Hva ser vi egentlig i denne kalde vinteren? Jeg ser ensomme mennesker som nærmer seg hverandre, i et forsøk på å gjøre noe mer enn bare overleve. Jeg ser menneskelighet og håp i et kaldt og omsluttende vintermørke som mest aldri tar slutt. Men våren kommer alltid -.

Tove Janssons roman vekker noe av den samme følelsen som når du river av et plaster: Ilende smerte, behov for lindring. Når livsløgnen avsløres og en tas i et spill, hva da? Det gjør vondt. Å tape ansikt er flaut og en kan bli sint, kanskje aller mest på seg sjøl. Men å stå der, uten alt en har trodd på? Å oppleve at fortida er en annen, minnene er annerledes, mennesker en kjente ikke er de en trodde, hva da? Da har vi ikke så mange valg. Da må vi også granske oss sjøl, nådeløst, ubarmhjertig. Er vi den vi tror vi er? Om vi ikke er, kan vi bli det? Kan vi gjenoppbygge oss sjøl uten å tape noe? Og hva er egentlig verst, å bli bedratt av andre eller av seg sjøl?

Boka inviterer til et spill som kretser om identitet, tro, tvil og om å virkelig kjenne en annen. Og i kulissene, nesten så fremtredende at de også er hovedpersoner, er den svarte, navnløse hunden, utemma, vill, med rovdyrblikk og skarpe tenner, i glimt brålik Katri, og den isolerende, handlingslammende vinteren, med stadig fallende snø og sterk vind rett inn fra det islagte havet. Desperasjon og ensomhet skildres så sanselig, løsningene står fram som så naturlige, og menneskene, ja, de bare er. Akkurat sånn. Akkurat som de skal være. Ikke fullkomne, ikke fantastiske. Men ensomme, lengtende, søkende, håpefulle, desperate, bitre og angrende. Romanen er nydelig mørk og melankolsk, og spenninga ligger i dialogen mellom og utviklinga til de to kvinnene. Dessverre blei leseropplevelsen noe redusert på grunn av slurvete manusvask av Heinesen forlag og en for rask oversettelse av Gunnel Malmström (1921-2007). Litt mer tid, og dette ville blitt perfekt.

En veldig lang dag

Bildekilde: Bokelskere

Emma Morley og Dexter Mayhew møtes den aller siste dagen på universitetet. De er i begynnelsen av tjueåra begge to, stedet er Edinburgh og året er 1988. Nærmere bestemt er det 15. juli, Sankt Svithuns dag, og Emma og Dexter har kommet seg i seng, men aldri i søvn på Emmas hybel. De er slitne og fulle etter en lang dag med seremonier og festligheter. Nå har de hver sin universitetsgrad, nå er de klare for voksenlivet. Emma er en hardtarbeidende idealist fra arbeiderklassen, Dexter er en av livets overprivilegerte, glade gutter. Likevel finner de tonen, som ved et trylleslag. De har liksom aldri lagt noe særlig merke til hverandre, men denne kvelden og natta og dagen ser de kun hverandre. Og det er akkurat på denne dagen vi møter dem igjen, hver 15. juli fram til 2007. 

Hver dag utgjør ett kapittel i denne 445 sider lange boka som bærer tittelen En dag. Og en skjønner raskt at den største spenninga i romanen skal knyttes til om det noensinne blir noe av disse to på en romantisk måte, eller om de forblir venner, eller om de vokser fra hverandre. Slik går det fram og tilbake i flerfoldige kapitler. Jeg for min del finner ikke dette særlig interessant, og det blir desto vanskeligere å leve seg inn i når Dexters fremste attributt er at han er kjekk. I alle fall er det slik Emma ser han. Men hva mer ser hun? Det får jeg ikke tak på i det hele tatt. Han er ei fyllebøtte, en rotekopp, en umoden guttebass som drar damer i fleng, men som sjøl om han sogner til overklassen, ligger langt under Emma på alle andre måter. Om en så snur det hele, er det tydelig hva Dexter ser i henne. Emma er for Dexter den vakreste i verden, hun er smart, kreativ, pliktoppfyllende, lojal, dedikert, hun står på, hun sier sin egen mening, hun tør, og hun kan hamle opp med Dexter når som helst. Hun er alt han ikke er. Kanskje det er derfor han tiltrekkes av henne?

Uten å skulle røpe noe om hvordan dette ender, så må jeg jo si at sjøl om språket stort sett er ganske platt, ispedd noen saftige kommentarer, og sjøl om skildringene stort sett er noe labre, glimter det også til med sjarme og humor, og sjøl om dialogene er overtydelige og rotete er de også naturlige, sjøl om persontegningene er grunne og bipersonene er stive statister, er det hele gjort - og sett - med stor varme. Det er ei god bok å være i, sjøl om utbyttet er lite. Den er fin å lese, men samtidig ikke så mye mer. Emma og Dexter, Dex og Em, forsvinner raskt ut igjen, kun et par, tre scener blir værende noen dager til.

En dag (One Day, 2009, 2010 på norsk) av britiske David Alan Nicholls (f. 1966) har en uvant måte å nærme seg hovedpersonene og handlinga på, gjennom dette livsmessige tverrsnittet. Slik får han et fiffig plot, der han slipper mange kjedelige perioder, turbulente forflytningspassasjer, et overdrevent detaljfokus, strevsomme hverdager og så videre. Og når en først skal skrive en underholdningsroman, er ikke dette så dumt. Men baksida er naturligvis at personene ikke kan tilbakelegge for store utviklingssprang, rett og slett fordi de da ville mista all troverdighet. Ett år er bare noen sider for leseren. Vi blir heller ikke så godt kjent med personene som vi kunne ha blitt, nettopp fordi vi ikke følger dem i detalj i hverdagens trivialiteter, og det at forfatteren slipper å psykologisere noe særlig, er også et tveegga sverd. Jeg opplever at Nicholls er skarpest når han ironiserer over det britiske samfunnet. Der er det mange artige obsersvasjoner. Men han gjør liksom ikke så mye med det i teksten, og det betyr heller ikke noe særlig for Emma og Dexter.

Boka er rask å lese, krever lite konsentrasjon, har noen skrivefeil, men er sympatisk i hele sitt prosjekt. Den er gjenkjennelig for de fleste, da vi følger Emma og Dexter utover 1990-tallet og inn på 2000-tallet, og forfatter Nicholls sparer virkelig ikke på populærkulturelle referanser for å få leseren til å henge med "i tida". Særlig trekker Nicholls inn musikk, tv, trender og økonomi samt at de største hendelsene i verden også nevnes. For de som er født på samme tid som forfatteren og de to hovedpersonene blir det ei tjukk mimrebok med kjærlighetstema, for oss andre, som kom ei stund etterpå, er det noen referanser som går en hus forbi, mens kjærligheten liksom skal være hovedtema. Og slik Nicholls har gjort det her, blir det stadig litt for tynt. Nicholls skriver småmorsomt, bruker humoren godt og har fin timing, men jeg opplever at han bruker humoren for å overdøve de andre manglene ved boka. For, ærlig talt, det er ganske stillestående skildringer av to mennesker som ikke får ut fingern. Over mange hundre sider.

Det er ikke ofte jeg leser slike underholdningsromaner, men det hender omtrent en gang i året. Jeg ønsker noe lett og fint av og til, jeg også, noe som gjør meg glad og kanskje litt rørt, men jeg ender stadig opp med det bittersøte. Det gjør at jeg føler meg skuffa, det er som om boka ikke innfrir i sin egen sjanger. Og jeg tenker at det ville vært raskere, enklere og mer tilfredsstillende å bare se filmen. En dag er grei å lese en dag du er sjuk og ikke har hue til noe djupere, og den er fint oversatt til norsk av Nina Aspen (f. 1965). Og etterpå er boka i det minste glad og oransje å se på i bokhylla.

Samtaler om litteratur, del II

Det har blitt mange leseår på meg etter hvert. Og jeg har utvida lesinga gradvis, slik at jeg nå også har fått mange års erfaring som boksamler, bokelsker og litteraturstudent. Opp igjennom åra har jeg også hatt svært mange samtaler om litteratur med vidt forskjellige personer. Noen av dem har vært interessante, berikende, opplysende. Det store flertallet har vært ganske gjennomsnittlige, der en mer bare utveksler informasjon i stedet for å diskutere, analysere, komparere. Og et lite mindretall har vært absolutt håpløse. Men det er naturligvis disse samtalene en husker best, der spriket mellom samtalepartnerne blir så stort at det nesten er umulig å ha en samtale. I alle fall om litteratur.

I bokhandelen

E: Kan jeg hjelpe deg?

A: (vennlig) Jeg skal ha en gave. Gjerne ei gammal bok.

E: Vi har ingen gamle bøker, vi. De eldste er nok fra i fjor. Du får se i restekassa der borte eller høre på antikvariat eller noe...

A: (vifter med handa) Ikke sånn gammel. Ei bok som er skrevet for lenge sida.

E: Åja. Åssen da, mener du?

A: (hever øyebryna) For eksempel fra middelalderen.

E: Ja, sånn Ken Follett? Vi har både den serien om...

A: (rynker øyebryna) Nei, ikke sånn. Mer som sagaer.

E: Sagaer? Åja, Twilight-sagaen?

A: (oppgitt) Nei...

E: Sagaen om isfolket?

A: (veldig oppgitt) Nei... Sagalitteraturen, som i Snorre.

E: Snorre?

A: (fort) Har du noe fra 1700-tallet? 1800-tallet?

E: ...

A: (fortere) Ibsen, Hamsun, Holberg, Collett, Skram?

E: ...

A: (fortest) Glemdet.

***

Midt i forelesninga

(...)

F: Jeg bare liker ikke sånne ord med u foran.

A: (overraska) Hva mener du?

F: Nei, de er ikke noe fine, de u-orda.

A: (prøver å forstå) Du liker ikke negativt lada ord, da altså?

F: Joda, men uten u.

A: (konkluderende) Du liker altså motsatsen, og synonymet?

F: Ja. Tekstene blir så dumme med u.

A: (spørrende) Bøker som begynner på U, da?

F: Nei.

A: (overraska, igjen) Nei? Sånn helt uten videre?

F: Ja.

A: (gir opp) Du er jo umulig.

F: Ikke si det da. Det er så ubehagelig.

A: (stirrer på F)...

F: Faen.

***

Som ansatt

G: Har du et boktips?

A: (glad) Om jeg har! Hvem er det til?

G: Mann, sekstiåra. Liker å lese. Hater bøker av kvinnelige forfattere...

A: (kort) Å.

G: ...leser alt, egentlig. Mye krim. Helst norsk. Bare ikke damer.

A: (spørrende, fort) Så ikke noe Unni Lindell der i gården, altså? Eller Kjersti Scheen? Anne B. Ragde? Karin Fossum? Anne Holt? Jorun Thørring? Pernille Rygg?

G: Neineinei. Ingen damer, sa jeg.

A: (prøver seg) Kim Småge?

G: Ja, hvordan er det da?

A: (oppriktig) Veldig bra.

G: Flott, flott. Tror du det vil passe for han? Er det spennende?

A: (helt ærlig) Ja, det er krim.

G: Så fint. Hva heter boka?

A: (veldig glad) Prøv Nattdykk eller Origo. Eller Sub rosa, Kainan, Containerkvinnen. Anbefaler spesielt Kainan.

G: Takk, så bra. Da kjøper jeg den.

A: (fett flir) Pakkes inn?

***

Oss vennepar i mellom

H: Hva leser du nå, da?

A: (oppriktig) Akkurat nå går det faktisk i Arundhati Roy. Guden for små ting.

H: Ååå, den er så fin!

A: (peker) Ja, jeg så dere hadde den borti hylla der.

H: Leste den da den kom, jeg. Kjempefin.

A: (smiler litt) Ja, nei det gjorde ikke jeg. Jeg gikk jo fortsatt på barneskolen da den kom.

H: Nei. Så da leser du den nå.

A: (nikker) Ja.

I: Jeg var ung da den kom!

H: Jeg også. Men den er fin, altså.

A: (rynker øyebryna) Er ikke helt sikker, jeg. Det er mange urovekkende skildringer. Og jeg liker ikke kastesystemet.

H: Hva mener du?

A: (forklarende) Det sosiale systemet i India...

H: Nei, med urovekkende?

A: (puster ut) Å. Ja, det er jo en del manipulering, da. Maktkamper. Fattigdom. Overgrep. Vold. Det er dystert materiale. Jeg tror ikke det går godt.

H: Sier du det? Det er ikke sånn jeg husker den, altså.

I: Nei, den boka er jo veldig fin.

A: (skeptisk) Ganske sikker. Leser den jo nå, som sagt.

H: Jeg mener at den boka...

I: Sssj!

H: Kanskje jeg tenker på ei anna bok...

A: (nikker igjen) Kanskje det.

I: (pause)...og på jobben, da?

***

Og hvis det var noen tvil: Jeg er A.

Samtaler om litteratur, del I

Det har blitt mange leseår på meg etter hvert. Og jeg har utvida lesinga gradvis, slik at jeg nå også har fått mange års erfaring som boksamler, bokelsker og litteraturstudent. Opp igjennom åra har jeg også hatt svært mange samtaler om litteratur med vidt forskjellige personer. Noen av dem har vært interessante, berikende, opplysende. Det store flertallet har vært ganske gjennomsnittlige, der en mer bare utveksler informasjon i stedet for å diskutere, analysere, komparere. Og et lite mindretall har vært absolutt håpløse. Men det er naturligvis disse samtalene en husker best, der spriket mellom samtalepartnerne blir så stort at det nesten er umulig å ha en samtale. I alle fall om litteratur.

Hos naboen

(...)

B: Jeg liker så godt å lese, jeg.

A: (ivrig) Jeg også! Hva leser du?

B: Masse forskjellig. Du da?

A: (fortsatt ivrig) Jeg har dilla på middelalderlitteratur.

B: Så gøy! Det leser mannen min også.

A: (skeptisk) Å?

B: Mm, særlig Ken Follett og sånn.

A: (puster ut) Åja. Og du da?

B: Syns hu Hislop er fin. Også sånne fortellinger fra virkeligheten. Om incest og sånt. Det er ekkelt, men vi må vite om det, for det skjer faktisk.

A: (kort) Ja. Fårnokavdetgjennomavisenejeg.

B: Får vite mye, mye mer i de bøkene. Jeg har gått på kurs også, jeg.

A. (ser vekk) Å.

B: Det er skikkelig spennende, altså. Hvilke tegn en skal se etter og sånt. Hos barn.

A: (litt uggen) Ja. Klarer ikke sånt, jeg.

B: Gjør ikke jeg heller, det. Men vi må jo. For det skjer. Så jeg leser ei sånn bok i måneden eller noe. Også krim, da. Krim er fint.

A: (skeptisk, igjen) Ikke så fint kanskje. Men spennende?

B: Ja, veldig spennende. Det er godt med noe spennende.

A: (ironisk) Middelalderlitteraturen er jo ikke så spennende.

B: Nei. Det er jo bare krig og sånn.

A: (trekker pusten) Jah.

***

På skolen

(...)

C: Å, denne boka var bare skikkelig fin, altså!

A: (vennlig) Ja vel? Så hyggelig! Hva var det du likte?

C: Nei, den var bare så fin! Du veit, når ei bok er fin, at det er fint å lese den og sånn.

A: (skeptisk) Ja, men hva var fint?

C: Alt sammen, liksom. Det var bare så fint. Å, du bør lese den.

A: (kort) Tror ikke det.

C: Men den er så fin!

A: (syrlig) Hva var fint, sa du?

C: Boka!

A: (heiser øyebryna) ...og innholdet, da?

C: Det er jo det som er fint!

A: (ser vekk) Jaha.

C: Så du må lese.

A: (fort) Jeg er ikke så glad i sånne bøker jeg.

C: Nei? Trodde du likte å lese, jeg.

A: (forklarende) Ja, jeg er veldig glad i å lese. Men jeg liker at det er skikkelig håndverk.

C: Men den er skikkelig fin.

A: (forklarende, igjen) Fin er dessverre ikke alltid det samme som kvalitet.

C: Å.

A: (bytter tema) Hvord...

C: Men det er bedre at de er fine, da.

A: (gir opp) ...

C: Bøkene, altså.

A: (meget kort) Skjøntedet.

C: Så du vil lese den?

A: (bestemt) Nei.

***

På en annen skole

(...)

D: Hva liker du å lese?

A: (vennlig) Det meste, egentlig. Men særlig romaner, gjerne norske.

D: Jah, jeg også! Norske romaner er best. Særlig historiske romaner.

A: (ivrig) Hvilke tenker du på da? Undset?

D: Hvem?

A: (vantro) Sigrid Undset? Romanene hennes? Fra middelalderen?

D: Hæ? Nei, ikke sånn historisk. Fra krigen og sånn.

A: (trekker pusten) ...åjasånneja.

D: Også før krigen, da. Det var mye som skjedde da også.

A: (ironisk) Sier du det?

D: Ja, og jeg visste ikke at det var så mye som skjedde jeg! Også skriver dem så godt.

A: (syrlig) Hvem da?

D: Dem som skriver historiske romaner vel, husker ikke hva dem heter, men de har gjort leksa si, altså, alt er liksom som i gamle dager, veit du, damene går i skjørt og sånn og det er helt annerledes inni Oslo.

A: (ser på klokka) Javel...

D: Hu Frid er det, ja Frid Ingulstad, altså! Hu er fin, altså. Skriver kjempebra. Om de fabrikkjentene eller hva det var. Har du lest den serien, eller?

A: (smiler stramt) Nei.

D: Men det må du, altså, dem er så fine!

A: (åpent) Jeg foretrekker Undset.

D: Hæ?

A: (litt morsk, svært tydelig artikulering) Sigrid Undset. Hun som fikk Nobelprisen i litteratur.

D: Hakke hørt om hu jeg. Var det lenge sida, eller?

A: (klør seg på kinnet) Ei stund.

D: Neinei, men jeg må videre, jeg da.

A: (ser vekk) Mhm.

***

Fortsettelse følger.

Og hvis det var noen tvil: Jeg er A.

Favorittbøker: X, Y, Z

For ei som stort sett leser på norsk, og som i enda større grad velger norske forfattere og ikke masseoversatt amerikansk litteratur, blir disse bokstavene en gedigen utfordring. For i mine hyller fins det rett og slett ikke boktitler som begynner med X, Y eller Z. Det fins en og annen forfatter med for- eller etternavn som begynner på X, Y eller Z, men i boktitler, og særlig i starten av en boktittel, er disse bokstavene nærmest ikke-eksisterende. Jeg har leita i romanhyllene, i fagbokhyllene, blant dramatikk og lyrikk, i biografiene, til og med blant barnebøkene, historieverkene, sagalitteraturen og til slutt i ulesthylla. Men resultatene er nedslående. Så hva i alle dager gjør en da med ei slik favorittbokkåring?

Det går ikke, rett og slett. For det fins jo ikke bøker å ta av. Og jeg klarer ikke å gjennomføre ei favorittkåring uten å bøye nokså godt på de sjølvvalgte rammene, som for eksempel å velge Oryx and Crake av Margaret Atwood som favoritt på X, fordi det er den eneste boka jeg har lest med en X i tittelen, eller å velge Nyryddinga av Sigmund Løvåsen til favoritt på Y av omtrent samme grunn. Og Z? Enda verre. Jeg har bare Fortell Zorbas, fortell av Nikos Kazantzakis. Ulest. Med andre ord: Jeg har ingen favorittbøker på X, Y eller Z.

Hva er din favoritt på X, Y, Z?

Men jeg veit naturligvis at disse bøkene fins. Så potensielle favoritter er uten tvil der ute et sted, men ikke her, akkurat nå. Derfor vil jeg gjerne bli opplyst om disse bøkene, særlig om du har lest dem og veit at de er gode. Fins de? Hvor kommer de fra? Hvem har skrevet dem? Hva handler de om? Og hvorfor er nettopp denne boka din favoritt?

Bokhyllelesing 6: Oppfølgere

I sjette runde av Bokhyllelesing 2016 hadde vi fokus på oppfølgere. Den kunne være bok to av to, to av tre, den siste i en kvartett eller nummer tjuesju i en lengre serie. På alt annet stod en helt fritt til å velge forfatter, tematikk, språk, epoke, sjanger og litterært nivå. Utfordringa kunne derfor gjøres svært enkel, med å lese for eksempel serielitteratur eller ei lita barnebok, eller ganske mye mer kompleks, som for eksempel ved å lese Ringenes herre, Torborg Nedreaas, Sigrid Undset eller lignende. Med andre ord ei utfordring som kunne passe fint overens med ferieslutt og studiestart.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med oppfølgerne:

Åslaug leste Hvite spor av Emilie Schepp

Gro leste Kronprinsen av Alexandra Beverfjord

Hedda leste Innsirkling III av Carl Frode Tiller

Berit leste Husfrue av Sigrid Undset

Ida leste Charlie og den store glassheisen av Roald Dahl
Monika leste Bring Up the Bodies av Hilary Mantel

Her var det mange blanke påmeldinger! Femten stykker hadde meldt seg på, men kun ni hadde valgt bok. Etter noen omrokkeringer, bytter og beskjeder om bokvalg, er det altså kun fire stykker som har lest og skrevet, mens de to andre har gitt beskjed om at de leser, men at det går litt trått om dagen. De øvrige deltakerne, Elisabeth, Silje, Elida, Tone, Beathe, Pia, Birthe, Ingalill og Silje, har jeg ikke hørt noe fra. Noen av dere hadde valgt bok, men de fleste ikke. Har augustlesinga blitt helt borte i sommerslutt, høstregn og hverdagskav? Eller er det noen av dere som ferierer nå?

Jeg har endelig lest ferdig trilogien Innsirkling av Carl Frode Tiller. Endelig! Den siste boka har hengt over meg i lengre tid, og jeg har virkelig kjent på at det er ei bok jeg burde ha lest for lenge sida. Men jeg er ikke akkurat en stor tilhenger av tvangslesing, det tapper både bok og leser, så det er bedre å vente på riktig tidspunkt. Nå hadde jeg uansett venta lenge nok. Og med Bokhyllelesings spark bak, kom jeg fort godt i gang med en overraskende humoristisk roman. Boka er svært solid skrevet, Tiller turnerer historia utmerket og det er spennende når vi endelig får møte David "på ordentlig". Men slutten er en nedtur og bærer preg av at dette verket bare måtte bli ferdig.

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 39, fra 26. september til 02. oktober. Da skal vi lese et skuespill skrevet av en norsk forfatter. Og for de av dere som i den forbindelse bare tenker på Henrik Ibsen og Jon Fosse, kan jeg også anbefale dramatikk av Hulda Garborg, Cecilie Løveid, Sigmund Løvåsen, Jens Bjørneboe, Barbra Ring, Aslaug Vaa, Ludvig Holberg, Marit Kaldhol, Vera Henriksen, Edvard Hoem, Dagny Juel, Arne Lygre, Lise Knudsen og Maria Tryti Vennerød. Og naturligvis er det enda flere å velge i også! 

Jeg skal mest sannsynlig lese Sigmund Løvåsen denne gangen. Men også i mine ulesthyller står det verker signert Henrik Ibsen. Og det er klart det er fristende, han skriver jo så godt! Vi får se hvilken vei leselysta svinger når det nærmer seg lesestart. Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Bokhyllelesing: Carl Frode Tiller

Bildekilde: Bokelskere

Av og til er ei bok skikkelig seig, og en blir skuffa. Av og til er det fryktelig vanskelig å komme i gang med ei bok, fordi en tror den er seig. Noen ganger stemmer det, leseropplevelsen trekker ut i det uendelige, og en må motivere seg sjøl for hver side, om en da ikke bare gir opp og legger boka bort. Men noen ganger stemmer det heldigvis ikke. Noen ganger er bøker gode, sjøl om en frykter det motsatte. Og da kan det bli ganske så herlig å lese.

Til sjette runde av Bokhyllelesing 2016 var temaet å lese en oppfølger. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg da skulle ta for meg siste bindet i Innsirkling-trilogien til Carl Frode Tiller (f. 1970), i alle fall om jeg ikke hadde klart å gjøre det tidligere. Men det viste seg at jeg trengte et skikkelig spark bak. I nesten ett år har jeg hatt Tiller på leselista, uten å ha klart å komme i gang med sisteboka. Den stod i hylla, den lå på skrivebordet, på soverommet, på stua, som for å friste, men hver eneste gang klarte jeg å finne noe annet å lese. Jeg var redd boka skulle fange meg inn i en ulykkelig. nedadgående spiral, en undergangsfortelling prega av vold og vonde ord, med skildringer av tjuverier, mobbing, depresjoner, fattigdom, manipulasjon, ondskap og psykisk ustabile mennesker. Det er ikke godt å lese slike bøker, jeg blir så prega, og når bøkene er så godt skrevet som Tillers, vekker de til og med fysisk ubehag.

Men til slutt var det bare å åpne boka og begynne. Trebindsverket Innsirkling åpner med ei avisannonse fra 2006. David har mista hukommelsen, og folk som veit hvem han er, bes om å skrive brev til han for å hjelpe han med å huske. Tiller deler slik inn hver bok i tre bolker, der vi får høre fra tre ulike personer. De lange brevene disse personene skriver til David, kryssklippes med skildringer av deres dagligliv den samme sommeren. Slik blir vi ikke bare kjent med verkets hovedperson, David, og hans oppvekst og spesielle bakgrunn, men også med de ulike brevskriverne og deres lokalmiljø både nå og da. Tiller skildrer familier i oppløsning, store konflikter, vonde minner, folk som blir tråkka på og folk som tramper på andre samtidig som han gir utsnittene en viss tidskoloritt. Mye er lagt til 1970- og 1980-tallet, og vi befinner oss stort sett i trøndelagsområdet.

I tredje bindet av Innsirkling får vi, som i de foregående titlene, høre fra tre ulike personer. Men forskjellen her er at den aller siste personen er David sjøl. Vi får endelig alle bitene i puslespillet, og vi som leser kan begynne å sette det hele sammen. I teorien, i alle fall. I mitt tilfelle er det så lenge sida jeg leste den første boka, at jeg ikke husker alle detaljene. Andre bok blei lest før jul i fjor, og sjøl om jeg husker mye, er det også en del som ikke er på plass. Derfor er det vanskelig å kommentere eller kontrollere intertekstualiteten, de konkrete sammenhengene mellom historier, versjoner, virkeligheter, bipersoner, kulisser, steder og så videre. Men at det er mye her som henger sammen, og at det er bevisst og profesjonelt utført, er tydelig. Teknisk sett ligger Tiller på et svært høyt nivå, noe han viser når han for eksempel skaper spenning i Davids bolk. Alt peker mot at David har klikka totalt og gjort noe dramatisk, men forfatter og hovedperson samarbeider om å lure leserne. Løsninga er derimot både skuffende og billig, slik at leseropplevelsen, som fram til dette var svært god, sank mange hakk. Dessverre.

Jeg kan ikke si så mye om handlingsgangen i boka uten å ødelegge eventuelle framtidige leseropplevelser. Derfor vil jeg holde meg til dette: Den første brevskriveren er Marius. Han og David kjenner hverandre ikke, men de har levd hverandres liv. Hans brev skal komme til å få store konsekvenser. Den andre brevskriveren er Susanne, en ekskjæreste fra studietida i Trondheim. Susanne og David var sammen i en lang periode, og de reiste flere måneder sammen i Sør-Amerika, hun som student, han som forfatter. Men hennes valg om å reise med David fikk fatale konsekvenser for henne, og hun er fortsatt sint, mange år etterpå. Hun klandrer David for det som skjedde, for valget hun tok. Susanne er involvert i helheten på en finurlig og uforutsigbar måte, og er en direkte, fiktiv katalysator for det prosjektet som hele romanserien i realiteten er.

Men hvem er så David? Han kommer sjøl til orde i siste bolk av boka, og han er kanskje litt annerledes enn hva en skulle tro. Brevskriverne har lagt vekt på alt det David gjorde som var utafor det normale. Hvordan han vokste opp, hva slags forhold han hadde til mora si og familien sin, hvor kreativ han var, innelåst i leik og fantasi, at han var styrt av følelser. I tenåra var det mye som endra seg, han blei nærmest følelsesløs, han var respektløs overfor autoriteter, at han fant ei kriminell løpebane ganske fort og gjorde det godt der. Men: Han var smart og ville mer, ville noe annet. Så han kom inn på universitetet, der en kombinasjon av arbeiderklassebakgrunn, drikkfeldighet og kreativitet førte fram til et ønske om å bli forfatter. Eller kanskje ønsket alltid var der, men at han nå fikk mulighet til å forsøke seg.

Uansett er det der han er når vi møter han. Forfatter. Uten særlig stor suksess. Han drikker fortsatt mye og gjør mye dumt. Han skriver lite. Han er sint og bitter, desperat og lei. Det nøkker til stadighet hjemme. Han går i terapi. Han overtolker, han føler, han blir redd, han trekker seg, han skylder på andre, han vrir og vender og vil og vil ikke. Kort sagt: Han er et komplekst menneske. Og han er fint skildra, der han er, midt i et slags oppgjør. For hva vil han med livet? Vil han være enboksforfatteren som blei en snakkis på universitetet, men som nå lever på kona og svigerfar og som aldri klarer å realisere noe som helst?

Brevene stila til David er ofte følsomme, fulle av minner, de inneholder ønsker og realiteter, håp og drømmer. Menneskene som skriver er fanga i en grim virkelighet, men slik er det jo gjerne når en stopper tida og ser: Hva er det som skjer med meg, akkurat nå, akkurat her, i dette øyeblikket? Når en tar med alle detaljer, ikke glemmer noen stemningsleier, tanker eller konflikter? Brevskriverne har ofte likevel en utvikling å vise til, for de forteller om et da og lever i et nå som kan være ganske forskjellig. Og tida, tida leger og glemmer og forsterker og forvrir. Slik er det alltid. Men de åtte brevene preges av et dystert perspektiv på livet. Det er mange morsomme scener, men de har dobbelt bunn - alltid er det trist også. Tiller har skrevet inn mange saftige kommentarer, men de sårer. Han makter å gjøre alt både-og, ikke et selskap uten frustrasjon, sinne og latter, ikke en relasjon uten usikkerhet, tårer og glede.

Men er det slik i virkeligheten? Ganske ofte er det kanskje slik, og sånn sett er romanserien realistisk. Men samtidig er det lett å se at de åtte brevskriverne mangler et bestemt feste i livet, de mangler noe oppbyggende, noe fast, de mangler det positive å se fram mot, å glede seg til, det de kan strekke seg etter, de mangler mestringsfølelse og følelsen av egenverdi, og de mangler denne noen som gjør en bedre, som støtter en, som en kan stå sammen med i alt, og som en kan være helt sikker på. Og sånn sett er ikke verket realistisk.

Men tilbake til David. For med David er det slik at sjøl om han har det kjipt og ikke klarer å skrive noe særlig, så er det som om det verste har letta. Skildringene av disse åtte andre livene er vonde, fordi menneskene sitter fast, de tar dårlige avgjørelser, de aksepterer vold, manipulering, angst, hat, frykt. De flirer sjøl om de er redde, for det er slik de kommer videre, bortsett fra at de ikke kommer videre, de overlever bare, de lever ikke. Jeg opplever at skildringene er oppriktige, sannferdige og ganske deprimerende over lang tid. Tonen hos David, med David, til David, er annerledes. Den er lettere. Han er ikke en av dem, ikke nå lenger. Han iscenesetter konflikter, han er seg pinlig bevisst sine egne nedrige handlinger, det skildres med en ironisk distanse, og resultatet er lattervekkende. Det er den dagen da svigerforeldrene kommer på besøk, og alt bare går galt. Kan hende det er jeg som ikke klarer å lese dette uten å se humoren, kan hende det er Tiller som har gått ett steg lenger, eller ikke klart å være like tett på, eller kanskje jeg var humørløs og seriøs tidligere og ikke så det morsomme i første og andre bok - uansett er det som om David ikke står midt i den eksistensielle nedgangen som alle de andre. Hans liv er på vei opp.  

Verket om David er et verk om ei oppvekst og et liv i et privilegert land. Likevel kan våre personlige problemer bli store og av alvorlig art. David får svi for andres feil. Han må bære synd og skam, usikkerhet og uvisse. Han er utagerende, angrende, overlegen, flau. Han får en livsendrende beskjed, men er ikke i stand til å gjøre noe med saken. I møte med andre mennesker blir alkoholen ei krykke. Og tvilen rundt egen identitet blir gjort så stor at den fyller alt. For hvem er han? Og hvor mye betyr opphavet vårt, valgene som blir gjort for oss? Hva er identitet, og hvordan definerer det et menneske? Hvordan definerer fortida oss i dag? Kan en komme seg unna, begynne på nytt? Tiller skildrer mange mennesker som ikke kan, som ikke makter. Men oppi alt sammen er det noen som skinner, noen som tar tak, noen som våger. David er en av dem.

Bøkene er skrevet på et lett tilgjengelig, drivende og saftig nynorsk, prega av repetisjoner og muntlighet, med mange skildringer av pusting, smiling og vagging på hodet. Og naturligvis skulle også dette innlegget vært skrevet på nynorsk! Men det gikk litt fort - slik er det når en tar notater på bokmål. Ei innvending må jeg likevel komme med, sånn på tampen: Når det er ni personer som slipper til med seg og sitt, skulle jeg ønske at stemmene deres var mindre unisone. Jeg skulle ønske Tiller hadde endra rytme, vokabular, temperatur og temperament i enda større grad mellom tekstene. Slik det er nå, stikker Susanne seg ut, for hun er så sint, Ole stikker seg ut fordi han er så lei seg, men de andre går stort sett i samme dur med samme språklige vendinger. Men jeg ser også at forfatteren har anstrengt seg for å gjøre dem ulike, og jeg berømmer han for det. Trilogien er solid, men ikke storslagen, og den er absolutt lesverdig, dog ikke så obligatorisk og epokedefinerende som så mange vil ha det til.

Høstlesing

Da vi var ute i går ettermiddag, fant vi det første gule bladet. Et lite knallgult bjørkeblad som lå midt i veien. Det hadde blåst langt av sted, men etter litt leiting fant vi opphavstreet. Og der var de, så forsiktig innimellom alt det grønne: Flere gule blader, nesten gylne i sola. Og om morgenen er det begynt å bli kaldt, ei stripe grått siver stille ut av munnen, vi ser etter rimfrost i gresset, og disse fuktige, små duggdråpene som henger på baksida av et blad, i akset på et strå. Og ute på engene leiker tåka, tett, tett, til sola bryter igjennom og den blir lett, lett.

Carl Frode Tiller

Hurra, her kan det endelig innhentes lesekryss! Jeg har lest, men ikke skrevet, og er strålende fornøyd med å ha lest en (for meg) seig oppfølger, som slettes ikke var så seig likevel. Bokhyllelesing er smart, altså, for med denne runden, der vi skulle lese nettopp oppfølgere, fikk jeg det sparket jeg trengte til å fullføre Innsirkling-trilogien. Hipp, hipp!

Alexander L. Kielland

Og da må det vel bære rett videre til denne karen? Nuvel, det spørs. Det er så mye som frister, og etter å ha vært dyster med Tiller, ønsker jeg nok noe muntrere. Men hvem kan by på det? Ikke Kielland, tenker jeg, og dytter han litt lenger ut i måneden.

Flatøybok

Flatøybok har også, mot min vilje, blitt ei ventebok. Dessverre. Det er både fordi den er krevende, og fordi jeg koser meg så innmari med lesinga! Jeg vil veldig gjerne kose meg videre med den i høst, og satser på å få tid til det, snart.

Vera Henriksen

Sammen med Birthe brukte jeg mange varme sommertimer på å lese den sterke trilogien om Sigrid Toresdotter, ei knalltøff dame fra vikingtida som faktisk har levd. Og det var flott lesing! Her kan du lese mer om de tre titlene Sølvhammeren, Jærtegn og Helgenkongen, samt ett innlegg om Sigrid og Kristin. Super samlesing!

Brit Bildøen

Boka om den unge dokumentarfilmskaperen Adam Hiorth og miljøverneren Jon Utskott, som sykler Norge på tvers, ligger klar, og en dag jeg føler for litt gøyal vestlandshumor, begynner jeg å lese. Håper jeg.

Elisabeth Aasen

I Ingalills biografisirkel for august leste jeg om 1800-tallets friske og festlige kvinner, kvinner med bein i nesa og stål i armene, damer med vett og vidd, frøkner med mot og medlidenhet, i det hele tatt en hel haug kvinner som har kjempa en lang, seig og hard kamp mot makt, menn, vindmøller, lover, normer, regler, dobbeltmoral, sedelighet, fordommer, sedvane og rykter for at vi i dag har det så bra som vi har det. Husk dem, takk dem og gjør ære på dem! 

David Nicholls

Og ut av hylla spratt plutselig lettvekteren Nicholls med bestselgerboka En dag. Jeg leser, og mannen min ser fram til at jeg endelig kan få sett og sletta den tre år gamle filmversjonen med samme navn som ligger på dekoderen. Jadda.

Jens Bjørneboe

Sammen med Birthe skal jeg i løpet av høsten gyve løs på Jens Bjørneboe og romanen Drømmen og hjulet, som handler om Ragnhild Jølsen. Tidligere har jeg og Birthe lest flere av Jølsens verker sammen, og nå blir det spennende å lese hva en annen forfatter skriver om henne. Jeg har ikke lest Bjørneboe sida jeg i tenåra var helt oppslukt av Bestialitetens historie, så dette ser jeg fram til. Om du vil være med, du også, er det bare å lese!

Bokhyllelesing

Til sjuende runde av Bokhyllelesing 2016, fra 26. september til 02. oktober, skal vi lese dramatikk skrevet av en norsk forfatter. Jeg er ikke helt sikker på hvem det blir enda, men Ibsen er sjølsagt et stødig alternativ. Men også Tiller (igjen) og Løvåsen fins i ulesthyllene her, så dette blir spennende.

Faglitteratur

Elisabeth Aasens flotte og særprega utgivelse om 1800-tallets kvinner faller i en typisk sakprosasekk, og kan derfor passere som månedens faglitterære alibi. Men bortsett fra den, har jeg latt huet hvile og kost meg med skjønnlitteratur med god samvittighet.

Håper dere alle får en super bok- og lesehøst!