søndag 20. oktober 2019

Alle dagers ende

Bildekilde: Bokelskere
Fem ganger må hun dø. Hun, som er bokas hovedperson, har på ingen måte noe vern. Forfatteren, hennes skaper, lar henne dø. Fem ganger. En kan ikke unngå å bli rysta av noe så brutalt. Skildringene av den ubarmhjertige døden. Pusten som stilner. De siste krampetrekningene. Vissheten hos leseren om at nå er alt over, hjertet har slutta å slå, hun fins ikke mer. Hvordan skal vi kunne gå videre, lese videre? Hvordan kan historia fortsette når hun er så ettertrykkelig død?

Men samtidig: Forfatteren lar henne også gjenoppstå. Fire ganger. Fire ganger spoler vi bakover, revurderer, noen detaljer endres, et valg gjøres om, en tilfeldighet uteblir. Og plutselig kan vi høre hjerteslagene, kjenne pulsen, vi ser at hun trekker pusten, åpner øya. Slik kan livet fortsette, slik kan hun leve videre, slik kan forfatteren fortelle videre.

Hovedpersonen vår er kvinne og av jødisk familie. Navnet er uviktig og forblir uskrevet fram til slutten av boka. Slik legges heller ingen føringer. Da jeg begynte å lese opplevde jeg det som rart, etter endt lesing vurderer jeg det som klokt. Hovedpersonen blir født rundt århundreskiftet og lever, med disse fire gjenopplivingene, gjennom størsteparten av 1900-tallet. Hun er vår førstehåndskilde til de store politiske og sosiale omveltningene som preger Europa gjennom krigstid og gjennoppbygging. Livet hennes og vår nære historie går hand i hand. Komposisjonen i boka følger handlinga: Romanen består av fem hoveddeler, kalt bøker, og mellom hver bok, ligger et intermezzo. Det er der forfatteren griper inn og endrer død til liv.

Det er aldeles mesterlig hvordan form og innhold glir sammen og utgjør en enhet. Boka er så stram og presis, skildringene så detaljerte, det er nesten så en må holde pusten gjennom enkelte avsnitt. Men gjør det noe at vi veit at hun kommer til å dø? For det står allerede bakpå boka og er en vesentlig del av handlinga og bokas originalitet. Jeg trodde det var dumt at det blei avslørt så tidlig, men nei, det gjør ingenting. Forfatter Jenny Erpenbeck (f. 1967) skriver så sitrende godt at det ikke har noe å si hva vi veit og ikke. Hun har en suveren sans for spenningsoppbygning og makter å balansere ytre og indre spenning. Leseren kan ikke la være å interessere seg for det som skjer underveis, og i tillegg venter vi på døden, som kan komme når som helst.

Jeg vil ikke avsløre stort mer om det handlingsmessige - da må du rett og slett lese Alle dagers ende (2012, på norsk i 2018) sjøl. Og det er den verdt. Alle dagers ende er en kraftfull og poetisk roman, med nådeløse skildringer. Jeg blei dratt inn i historia umiddelbart og snappa etter pusten under første kapittel. Skildringene av det vesle barnet, og mora, den stumt sørgende mora på krakken i gangen, traff som ei nål rett i mammahjertet, og jeg kunne ikke la være å se bort på mitt eget sovende spedbarn bare for å sjekke at det fortsatt var pust. Så utsatte og sårbare vi er, alle sammen. Og så utrolig presist Erpenbeck fanger denne sårbarheten, og ensomheten, fortvilelsen, angsten.  

Bildekilde: Boktanker
Romanen kunne fort vært en kakofoni. Persongalleriet er stort, og vi følger menneskene i tredjeperson. Erpenbeck veksler ofte mellom hvem hun følger, men hun vender tilbake til samme hendelse og ser den fra flere synsvinkler, slik at det store bildet stadig blir mer tydelig for oss som leser. Erpenbeck er såpass tydelig i disse skiftene at det aldri blir uoversiktlig - hun skriver faren, moren, fetteren, bestemoren og så videre så vi veit hvem vi leser om. Og etter hovedpersonens død, gjør forfatteren noe vågalt: Hun avslutter skjebnene til de øvrige i historia også, med å gi dem deres død. Hun lukker dermed beretninga, slekta, livet, før hun i intermezzoet åpner opp. Mønsteret er repetitivt, rytmisk.

Min eneste innvending til romanen er bok tre. Første og andre bok gikk unna som bare det, jeg var som forheksa. I bok tre opplevde jeg et brudd. Der skal vi til ei kaotisk tid der ideologiene henger tungt over hovedpersonen, ja, hele Europa, og hvor en ikke veit hvem en kan stole på, hvis noen, og hvordan det en skriver vil kunne tolkes etterpå. Det var noen forvirrende avsnitt, men det var kanskje meninga? Jeg kjente også på følelsen av avmakt og resignasjon, behovet for å komme bort uten å se en utvei, å være innesperra og kun ha døden som alternativ. Kanskje mine egne følelser, innlevelsen i og sympatien med hovedpersonen, gjorde at lesinga blei litt mer hakkete. Like fullt leste jeg ei bok og ett intermezzo hver kveld, jeg måtte videre, og jeg visste jo at dette ikke var den egentlige slutten. 

Problematikken omkring verdenskrigene og særlig den siste, står naturligvis mye sterkere i Tyskland, og sannsynligvis også hos eldre lesere. Slik forstår jeg bokas massive suksess i hjemlandet, der dette stadig behandles og diskuteres. Erpenbeck språkliggjør frykten, behovet for fortielse, og skildrer overbevisende hvordan tiåra kan ha utspilt seg for en jødisk familie, som mot alle odds makta å skjule at de var jøder. Også etterspillet får plass her. For meg, som er født på 1980-tallet i Norge, og har vokst opp med krigen som noe langt der borte i gamledager, blir dette mindre nært enn familieskildringene i de to første bøkene, sjøl om avstanden i tid er større. Men jeg ville ikke vært foruten det politiske aspektet i romanen. 

Jeg kan ikke skjønne annet enn at denne romanen må være svært solid oversatt av Ute Neumann (f. 1972). Så blei hun også nominert til Kritikerprisen for innsatsen! For min egen del må jeg presisere at Erpenbeck er en av få tyske forfattere jeg har lest. Tysk er et spennede språkområde, med helt andre impulser enn det britiske, og jeg vil gjerne lese mer. Men hang til det britiske forpurrer stadig vekk slike planer. Derfor har jeg allerede bestilt den andre romanen av Erpenbeck som foreligger på norsk, Går, gikk, har gått, og håper det vil snu den anglofile trenden.

Til slutt kan jeg ikke la være å sammenligne Alle dagers ende med Liv etter liv (på norsk i 2014) av den britiske forfatteren Kate Atkinson (f. 1951). Forfatterne har samme idé, nemlig å ta livet av hovedpersonen flere ganger i løpet av romanen, og de har lagt boka til omtrent samme epoke. I Alle dagers ende blir babyen født i 1902, Ursula Todd i Liv etter liv blir født i 1910. Og begge forfatterne kretser rundt andre verdenskrig. Men der stopper også likhetene. Erpenbecks hovedperson overlever med nød og neppe, Atkinsons forsøker aktivt å hindre krigen. Og der Erpenbecks hovedperson dør fem ganger, har jeg ikke tall på hvor mange ganger Ursula Todd dør. Og hun begynner på nytt hver gang. Det er et spennende grep de benytter, og jeg kunne mer enn gjerne tenke meg å lese en tredje versjon også. 

For de av dere som har lest Erpenbeck, må jeg bare slutte meg til jubelkoret, og for de av dere som ikke har lest, kan jeg absolutt anbefale å lese. Dette var en uhyre kompleks, sterk og presis roman med et nydelig språk, som i tillegg var godt fortalt og godt uttenkt. Jeg har fått en ny forfatter å følge med på.

2 kommentarer:

  1. Ja, hun skriver godt! Jeg har lest Gå, gikk har gått, og hun er både mild og refsende, en fantastisk kombinasjon. Nå som Margareth Atwood ikke heller i år, eller fjor, fikk Nobelprisen, så kan det hende at Erpenbeck faller mer i smak. Så da går det an å heie på henne også!
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Nå er "Går, gikk, har gått" i hus her også, og jeg gleder meg til å lese den! Men det blir nok ei lita stund til, leselista er så lang. For min del var dette en flott leseropplevelse, men Margaret Atwood troner noen hakk over. Men det blir spennende å se om kanskje Jenny Erpenbeck sniker seg oppover etter hvert;) Og uansett er det flott med flere skriveføre damer som er kandidater til både den ene og den andre prisen!

      Slett