Biografi: Egil Skallagrimsson

Bildekilde: Saga Bok

Før jul fikk jeg en forespørsel fra forlaget Saga Bok om jeg ville motta et lesereksemplar av deres nye bokserie, Sagaenes Verden, der første bind skulle fokusere på Egil Skallagrimsson. Og det var det rett og slett så vanskelig å si nei til, at jeg svarte ja. Boka dukka opp i løpet av kort tid, og det var ikke mye om å gjøre at jeg ikke klarte å vente med lesinga. Den fikk ligge litt i golvbunken mens jeg styra med julegaver og julemat, men etter at det nye året var på plass, var det bare å begynne.

Boka er ført i pennen av historiker Halvor Tjønn (f. 1952), og er ei blanding av en saga og en biografi, eller gjenfortelling og generelle historiske opplysninger. Tittelen er enkelt og greit Sagaen om Egil Skallagrimsson (2016), men allerede der kan det bli en smule forvirrende. Tjønn tar utgangspunkt i hovedsagaen, kalt Egilssoga på nynorsk eller Egil Skallagrimssons saga på bokmål - her må en altså holde tunga rett i munnen - og supplerer med faktaopplysninger fra andre skriftlige kilder der dette fins. Ei slik holdning til sagalitteraturen impliserer naturligvis at en behandler disse som faktiske historiske kilder. En vesentlig mangel er det dermed å utelukke skjønnlitterær behandling og/eller tematisering av alt fra hele liv til små hendelser, og hvordan disse og ikke minst synet på disse kan endres i løpet av tiår og hundreår. I tillegg er det sjangertrekk og litterære formler i sagalitteraturen også. En gjengivelse av et par problemstillinger innafor sagadebatten og noen av de viktigste kritiske hovedtrekkene hadde vært fint.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker sjangerhybriden mellom saga og biografi. En saga er jo en slags biografi og det fremste en kunne hedres med. Gjennom litterær behandling gis en evig liv. Sagalivene skildres slik at overleveringa skal bety noe for de som leser eller lytter. Det er med andre ord ofte en balansegang mellom sannhet og fiksjon, moralsk verdi og underholdning. Sagaene har gjerne en funksjon utover å være ættetavle og historiebok, men den er ikke alltid så lett å få øye på for oss i dag. Derfor kommer utbyttet an på perspektivet til leseren. Av den grunn vil noen hevde at vi veit masse om Egil Skallagrimsson, andre vil hevde at vi nesten ikke veit noe som helst. Det er et spørsmål om ferdigheter og tolkninger.

Innledninga til Tjønn er god, fordi han gir et riss av særlig den politiske situasjonen i Norge og på Island på Egils tid. Han skisserer ættetavla til Egil og er tydelig på hvorfor det var vanskelig å leve i Norge for nettopp Egils stamfedre. Kveldulv Bjalvesson, Egils farfar, er en stri mann, en hamskifter sier noen, kan hende er det et bilde på et omskiftelig eller følsomt sinn - noe som overhodet ikke er det samme som å være lett påvirkelig. Når den politiske og økonomiske makta sentreres i Norge, når høvdingene skvises ut som sjølstendige overhoder og blir kongens lendmenn, når regjeringsmakta kommer over på færre hender og når det blir viktig å holde seg inne med denne makta, da må Kveldulv reise fra gård og jord og fe. Vi er på 890-tallet og ferden går til Island. Kveldulv skal aldri komme fram.

Den voldsomme utferden til Island i vikingtida har mange fellestrekk med emigrasjonen til Amerika på 1800-tallet, uten at jeg skal fordype meg i de ulike årsakene til avreisene. Jeg er mer opptatt av det som skjer når en kommer fram: En må finne land; ta det, få det eller kjøpe det, reise langhus, stall og naust der det før var intet, dyrke skrinn jord, klare seg med få ressurser i et delvis svært utfordrende klima. Det er en ny start, på godt og vondt. Gammel status i det forlatte fedrelandet betyr lite. Om en ikke kan jobbe for seg, er det få sjanser for å overleve. Her starter livet til Egil Skallagrimsson, antagelig rundt år 910.

Egil Skallagrimsson er vikingen som lever gjennom nesten hele 900-tallet. Han er en stor og fælslig mann å se til, og han er en sint og brutal kriger. Han lærer tidlig å drepe, og han er nådeløs mot sine motstandere. Men han er også skald, og han former noen av de vakreste norrøne dikta. Intensiteten hans, i sinne som i sorg, tyder på et stort følelsesliv med mange valører. Dette kunne Tjønn gått mer i dybden av, for eksempel Egils kjærlighetskvaler og Egils store sorg ved tapet av sønnen Bodvar. Det ligger tydelige tegn i teksten som kyndige kan tyde. Her hadde det også vært fint med noen innspill på dette med kjønnsroller og forventninger til en viking etter hvert som hans makt og ry øker. Er denne følsomheten til Egil typisk eller utypisk? Og hvordan bryter den med våre forestillinger av norrøne krigere? Går det an å operere i flere hierarkier for ære på samme tid?

Hvem Egil var, er det vanskelig å svare på, for å ikke si umulig. Er det viktig? Ikke for meg. Det er ikke sannheten en er ute etter når en leser sagalitteratur, det er små puslespillbiter med informasjon. Ei brikke her, ei brikke der, noe overlappende, noe nytt. Noe som støtter, noe som sier i mot. Begge deler er like viktig. Og for oss i dag er begge deler like sant. Vi kan ikke validere sagalitteraturen som blei skrevet ned på 1100-, 1200- og 1300-tallet som reelle fakta fordi vi aldri aner andelen av fiksjon. Men vi kan gjennom systematisk finlesning, komparasjon og analyser komme svært nært en potensiell historisk virkelighet. 

Tjønn bruker ei hårbørste på sagaen, river ut floker, retter ut krøller, forenkler, forklarer, skiller, fletter sammen igjen. Han grer ut det som er av lite verdi og konsentrerer seg om de viktigste og mest kjente nedslagsfeltene i Egilkorpuset. Teksten er slik sett ganske glatt og konfliktfri, noe som passer godt for nye lesere. Jeg kunne derimot ønska meg mer motstand, mer informasjon, mer kvalifisert gjetting, noe som sjølsagt er uhyre vanskelig. Jeg kunne også gjerne lest mer om hvorfor Tjønn har tatt de valgene han har tatt, slik at jeg kan følge tankegangen hans også i teksten, og ikke bare i innledninga og epilogen. Det hadde heller ikke vært dumt med flere resonnementer og ulike innganger, altså forskjellige måter å tolke sagatekstene på. De er fulle av koder, og ulike innfallsvinkler er ofte med på å åpne opp det litterære landskapet. 

Med å lage ei mer moderne og aktualiserende ramme rundt stoffet, forsøker Tjønn å blåse liv i sagahelten Egil Skallagrimsson og med det kaste lys over hans liv. Jeg er av den oppfatning at den opprinnelige sagaen er svært god - en av de beste - og dessuten også veldig lesverdig. Jeg oppmuntrer alle til å gå direkte til slike tekster! Derfor var jeg noe ambivalent til denne varianten i begynnelsen. Da innledninga var lest og bildene vist fram, var det som å tre inn i en flat og forenkla versjon av sagaen. Verdien av en slik framstilling kom naturligvis ikke før etterpå. Ved å ta for seg tema etter tema, hendelse etter hendelse, rydder Tjønn i Egils liv og i sagaens kronologi, slik at en underliggende mening kommer tydeligere fram. Dette er fint og diskret gjort, og Tjønn er veldig tilbakelent som forteller. Jeg tar meg sjøl i å lure på om han ikke har noen teorier sjøl? I så fall kunne han gjerne delt disse, men jeg forstår samtidig hvorfor han ikke gjør det.

Boka er pent satt, og i tillegg til Tjønns bearbeidelse, innledning og epilog, fins også en flere illustrasjoner, ættetavler, årstallsliste og kart. Dette gjør at boka kan anvendes på en annen måte enn sagaen, for eksempel i komparativt arbeid eller i andre oppgavesammenhenger. En kan slå opp på ett og ett tema og ta for seg hendelsene ganske isolert. Jeg skulle ønske at illustrasjonene var plassert mer jevnt rundt i teksten for å skape stemning og spenning, og at ættetavlene hadde kommet i starten, ikke til slutt. Det er fint å ha en grunnleggende oversikt med seg inn i verket.

Jeg har lest Sagaen om Egil Skallagrimsson som et bidrag til den første runden av Ingalills biografisirkel for 2017. Tematikken var, slik jeg tolka den, klassereise, og jeg mener bestemt at Egil foretar ei slik ferd. Han kommer fra ei staut og stolt ætt, og har slik forutsetninger for å bli en stor mann. Men å være et menneske innebærer å feile. Og for å bli vidgjeten og respektert, må en arbeide hardt. En må for eksempel holde ord, og en må vinne makt, rikdom og jord på rett måte for å beholde æra. Egil bruker hele seg, kropp og sinn, tanker og fysiske krefter, han kriger og smir vers, han tar sjanser eller trekker seg. Han var i en lang, hard strid med kong Eirik Blodøks og dronning Gunnhild, en strid som nesten kosta han livet, men var alltid lojal mot bestevennen Arinbjørn, og Arinbjørn mot han. Vennskapet dem i mellom er svært sterkt og rørende skildra. Egils opptreden i disse to relasjonene sier mye om han som person.

Og fortsatt leiter folk etter kistene med sølv, den store skatten etter kong Adalstein som Egil Skallagrimsson gjemte før han døde av alderdom. Med kistene ligger det sannsynligvis også to trellelik, for det var det Egil sa sjøl. Mannen var nær på nitti år og helt blind, men drepe treller og gjemme skatter, det kunne han fortsatt gjøre. Det skulle bare mangle at ikke hans navn pryder en av de flotteste sagaene som fins.

Vinterlesing, del III

Det er blitt februar, og her hvor jeg bor, betyr det at vinteren er kommet tilbake etter ei lita pause. Det har snødd jevnt i det siste, vi må skrape is fra bilrutene både morgen og kveld, det er tåkete og tett, men også dager med knallblå himmel, ei gnistrende solkule over fjella og mange minusgrader. Lufta er så klar og kald at en rykker til når en kommer ut og trekker pusten for første gang om morgenen. Det stikker liksom litt, men bare på en god måte. Jeg håper det blir mange slike dager i februar!

Alexander L. Kielland

I løpet av januar leste jeg Skipper Worse og To novelletter fra Danmark av Alexander L. Kielland og blei med det ferdig med bind nummer to av fire av hans samlede verker. Neste verk ut er da altså Gift, som jeg leste da jeg gikk på videregående. Det blir interessant med ei gjenlesing!

Flatøybok

Forrige måned blei Flatøybok helt fortrengt til fordel for Egil Skallagrimsson - det får være måte på hvor mye sagastoff en skal meske seg med på samme tid! Årsak følger under. Nå er boka om Egil ferdiglest, så Flatøybok kan stige opp igjen i ledersjiktet.

Jens Bjørneboe

Bjørneboe må nok finne seg i å høre med til de tålmodige menn, tror jeg. Jeg har et ønske om å gjenlese Gift før jeg leser Jonas, da jeg opplever at tematikken er noe overlappende - i hvor stor grad gjenstår å se. Uansett er det på mange måter tydelig at Bjørneboe bærer på en tematisk arv etter Kielland, en parallell jeg tidligere har pekt på. Jeg ser fram til leseropplevelsene!

Per Olov Enquist

Enquist står fortsatt på vent i hylla, men er stadig innom skrivebordet, slik at jeg får bladd litt. Det er viktig å være klar for å lese ei Enquist-bok, og jeg kjenner at jeg nærmer meg.

Sigrid Undset

Sammen med Birthe har jeg gitt meg i kast med bøkene om Olav Audunssøn, og sjøl om jeg ikke har kommet så langt, må jeg bare legge meg langflat. Dette er fremragende, og jeg leser så langsomt jeg bare klarer for at det omfattende tobindsverket skal vare enda lenger. Jeg gleder meg til alt som gjenstår! Mange, mange hundre sider!

Amalie Skram

Til siste runde av Bokhyllelesing 2016 leste jeg Julehelg av Amalie Skram. Det er ei trist og vakker bok, hvis innlegg fins her. Anbefales!

Bokhyllelesing

I første runde av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese ei blå bok. Mitt bokvalg var Kiellands Skipper Worse. I neste runde, altså februarrunden, skal vi lese ei bok som opprinnelig blei skrevet på engelsk. Jeg er forsatt litt usikker på valget - jeg må innrømme at det heller mot Shakespeare, men jeg er ikke sikker. Jeg har nemlig innmari lyst til å lese Liv etter liv også.

Halvor Tjønn

Som biografi til Ingalills biografisirkel for februar, der det skal leses om folk ute på tidenes klassereise, enten fra bunn til topp eller omvendt, velger jeg å lese om Egil Skallagrimsson, en av sagaenes største helter (dog begrepet helt kan diskuteres). Han kom fra lite, men vant alt, inkludert et evig rykte og en egen saga. Og den er god. Biografien om mannen og sagaen er allerede ferdiglest, slå den! Og jeg satser på at jeg for en gangs skyld klarer å publisere innlegg før tida, også. Tror jeg.

Sigmund Løvåsen

Da boka om a Mamsell var ferdiglest, konkluderte jeg med at jeg egentlig liker slike små, snåle bøker veldig godt. De er vriene å få til, men du verden som det sitter når det sitter! Derfor trakk jeg fram...

Kjersti Annesdatter Skomsvold

...da jeg har hørt at hennes Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg også er veldig snål. Snål i positiv forstand, altså. Og ikke slik å forstå at boka i seg sjøl er snål, det er heller sånn at teksten domineres av en svært uvanlig hovedperson. Som i Mamsell Iversen eller i Edmund Austigards bøker. Hittil stemmer det. Også er det jo praktisk med små bøker parallelt med de omfattende Undsetverkene. Merk at små ikke betyr små i tematikk og innhold!

Faglitteratur

Svært lite faglig i januar - kun på artikkelnivå og relatert til jobben. Men kanskje jeg får lest ei fagbok i februar?

Fortsatt god vinterlesing!

Bokhyllelesing 1: Blå bok

Etter en litt langsom start er vi nå i mål med første runde av Bokhyllelesing 2017! Temaet for første runde, det vil si kriteriene for januar måned, var å lese ei bok med blått omslag. Om denne boka skulle være lyseblå, himmelblå, kongeblå eller mørkeblå, blågrå, koboltblå, marineblå eller blåsvart var helt opp til deg, og videre har farge ingenting med sjanger å gjøre - alle kunne velge blant sine blå kandidater. Det var med andre ord en ganske åpen kategori, deltakerne stilte veldig fritt, og slikt er det godt å starte med. Så var det også mange av dere som heiv dere rundt, fant blå bøker og meldte dere på.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de blå bøkene:

Elisabeth leste Ninefox Gambit av Yoon Ha Lee

Marianne leste Stylesmysteriet av Agatha Christie

Ida leste Here and Now: Letters 2008-2011 av Paul Auster og JM Coetzee

Hedda leste Skipper Worse av Alexander L. Kielland

Gro leste Når gjøken galer av Robert Galbraith

BokBloggBerit leste Lycke av Mikaela Bley
Elida leste Fantastic Beasts and Where to Find Them av J. K. Rowling 
Beathe leste Dager med blå himmel av Jennifer Niven
Silje leste Salt to the Sea av Ruta Sepetys
Monika leste My Brilliant Friend av Elena Ferrante
Labben leste The Universe in Your Hand av Christophe Galfard
Signe leste Spør vinden av Olav H. Hauge

Klikk på titlene for å lese hverandres blå bok-innlegg og diskuter i vei: Fins det noen fellestrekk ved bøkene utover farge? Henger bøkene sammen også tematisk? Eller er dette med farge bare helt tilfeldig? Eller er det ikke tilfeldig, men uten sammenheng i så måte? Her er det mange potensielle varianter av hva det blå kan symbolisere og bety. Passer fargen til innholdet i boka du nettopp har lest? Som vi også kan se av lista over, kan vi ikke si noe på spredninga denne gangen. Her fins kvinner og menn, brev og gammel krim, ny krim, sosialrealisme og romaner. Godt jobba! Og er du en etterslenger, så nøl ikke med å legge igjen lenker og kommentarer hist og her likevel.

Februarrunden av Bokhyllelesing 2017 er det bare å hive seg over for de av dere som er ferdige med januarboka. Kriteriene denne gangen er å lese ei bok som opprinnelig er skrevet på engelsk. Det burde være lett å finne for de fleste av oss, da engelsk er det språket det oversettes flest bøker fra. Utover originalspråk er det ingen begrensninger eller føringer på hva du kan velge, så her er det bare å plukke i ulesthylla etter beste evne. Innlegg publiseres når som helst i løpet av måneden, bare du er ferdig med lesinga, og husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Bokhyllelesing 1: Alexander Kielland

Bildekilde: Bokelskere

Et nytt år betyr nye leseutfordringer! Og første utfordring ut i Bokhyllelesing 2017 var å lese ei bok med blått omslag. Jeg har Alexander L. Kiellands (1849-1906) samla verker i ulesthylla, og hadde ved årsskiftet bare lest ei og ei halv bok. Derfor var dette en gyllen anledning til å få lest litt mer: Bind to har nemlig et bredt, blått felt øverst på omslaget, og uten omslag er boka helt blå. Kongeblå. Og slik blei det Skipper Worse på meg.

Skipper Worse kom ut 1882 og er, som mange veit, oppfølgeren til den realistiske romanen Garman & Worse fra 1880. Likevel er det ikke en oppfølger i kronologisk forstand - Skipper Worse er lagt enda et hakk tilbake i tid (1840-tallet) og belyser hva som hendte før Garman & Worse (1870-tallet) tok til. Bøkene bør derfor kanskje leses i omvendt rekkefølge av den de kom ut i, altså også omvendt av hva jeg har gjort. Ikke at det egentlig betyr så mye. Miljøet er i stor grad det samme, det vil si at det foregår i samme by, men fokuset er et helt annet i bok to. Slik blir begge titlene heller frittstående romaner med felles referansepunkter. Og det fungerer fint.

I Skipper Worse er det den middelaldrende skipper Jacob Worse som har hovedrolla. Når han trer inn i boka, og han kommer sjøveien, er han en livsglad og munter kar med mange gode røverhistorier på lager. Han har jo vært verden rundt, for fanden! Og han ser fram til å dele alt fra Rio med gutta i klubben, særlig med bestekompis og svirebror Randulf, også sjømann. Men Randulf er ikke der, og han skal komme til å være borte ei god stund, og det er slik det tar til, hele det nettet som madam Torvestad har vevd i hop. Det skal vise seg å bli ei ulykke for dem alle.

Men ingen Worse uten Garman - eller kanskje det er omvendt? Stinn av gryn er den nylig hjemvendte hurragutt, og da han får høre, ikke bare en, men to ganger, at hans moderfirma, representert ved Morten W. Garman, har seriøse økonomiske problemer, drar han dit sporenstreks og skyter inn en del kapital. Derav fusjonen og det nye navnet, men så er det også det siste vettuge han gjør før han geleides inn i ei farefull havn av en utro los.

For madam Torvestad har lagt ut et svært finmaska nett, og i det planlegger hun å fange sjølveste storfisken, Jacob Worse. Han svømmer rett inn og aner ikke at han har satt seg i garnet helt frivillig. Alt han veit er at madam Torvestads eldste datter Sara er så fin, så fin, og hun er så yndig der hun leser fra Bibelen, og han vil bare høre hennes stemme, hennes ord, sjøl om han ikke begriper hva hun egentlig sier. Worse finner seg i bibelmøte etter bibelmøte, bibellesing, samlinger med vennene, måltider og andakter og mye mer, for å være nær denne unge, runde, hvite kvinne. Sara, på sin side, er bleikere enn noensinne. Samtidig som hun får vite hva mora har fore, har hun også starta en romanse med moras innlosjerende, Hans Nilsen Fennefos, oppkalt etter den store Hans Nielsen Hauge (1771-1824).

Og med det er bokas sosiale hovedtema trukket fram. Alexander Lange Kielland skildrer haugianerne nøye, og han diskuterer deres oppførsel, levevis og forhold til Gud og Bibelen. Han gir stemme til personer både for og i mot bevegelsen og er ikke nådig i sin kritikk. Kielland benytter seg av personer midt i miljøet og helt på utsida, og er innom områder som kollektivismen, vandringene og pengeinnsamlingene, samt normer for skikk og bruk, de harde refselser og helvetesangsten. Slik leverer han et ganske nyasert blikk på bevegelsen, sjøl om det går hardt for seg og han nesten ikke kan la være å dømme. Hans Nilsen Fennefos er den vandrende predikant som bare vil godt, Sara er den bibelkunnige ungpike hvis røst bærer langt, madam Torvestad og hennes hus er et viktig omdreiingspunkt for haugianerne i boka. Hun er av en viss størrelse blant dem, og drømmen er at Saras ekteskap med Worse skal gjøre henne enda mektigere. Størst av alt hadde det vært å omvende den usalige Worse. 

Med det legges det til rette for en del romantikk på kammerset. Men om en tror det går i den leia, blir en lurt. Skipper Worse er på mange måter en undergangsfortelling. Sjøl om kapitalen gjør at selskapet Garman & Worse både klarer seg og gjør det godt, og sjøl om Morten W. Garman furter og syns det er litt for stille ute på Sandsgaard, er Kielland først og fremst fokusert på Jacob Worse og effekten ekteskapet og religionen har på han. Han viser hvordan en av livets glade gutter ved hjelp av tilfeldigheter (Randulfs fravær), renkespill (madammens opplegg) og mangel på tålmodighet og/eller ettertanke (det forhastede ekteskapet) kan skremmes så til de grader ut av sitt gode skinn. Det går ille med flere andre også, verken Sara, Henriette, madam Torvestad, Hans eller Lauritz er spesielt lykkelige når boka ender. En annen måte å se det på, er hvor dårlig det kan gå mennesker som presses inn i noe de ikke vil - både Sara og Jacob er gode eksempler her. Ekteskapet er arrangert, Jacob er bare kåt, Sara er skremt. Er det et godt utgangspunkt? Kielland slår et slag for kvinnene, som på den tida ofte ikke hadde noe de skulle ha sagt, og roper nei!

Han roper nei til mye, denne Kielland. Urettferdighet og nød er alltid viktige temaer i diktinga hans, og han skriver med innlevelse og mener med kunnskap og kraft. Det er kanskje derfor det blir så sterkt å lese det han skriver. Ikke bare er det tenkt av et klokt hode, framstilt godt og skrevet av en gnistrende penn, men det har også urovekkende mye å si til oss i dag. Vel er haugianerne verken så omstridte eller så utbredte i dag, og heller ikke er kritikken så berettiga, men poenget - å ukritisk skulle gå inn for ekstremvarianten av et hvert trossamfunn - er aldri en god idé. Kielland skildrer det pure og reine ved Sara og Hans på en nærmest rørende måte, og det blir ikke mindre følelser involvert over tid. De hardner til -. Religion blir slik en faktor som kan føre til at en mister seg sjøl, når den anvendes feil, vel å merke. Er troen da rett og god? Skal en undertrykke, uthviske og fornekte seg sjøl for å være en god kristen? Slik Kielland viser i romanen, er det lett for både unge og gamle å gå seg vill når en uten å ane det blir manipulert. Manipulasjon er derfor en annen kraft Kielland roper nei til, han ønsker frihet for alle, sosialt, økonomisk, religiøst, i utdanning, yrkesliv og i kjærligheten. 

En siste sammenligning opp mot Garman & Worse er det vanskelig å sno seg unna. Og fakta er at Garman & Worse er en bedre roman. Den er tettere, strammere, mer spennende, morsommere, og har et rikere, mer variert persongalleri som utvikler seg over tid. Men Skipper Worse sier mangt et sant ord om mennesket.

Mamsell Iversen

Bilete: Samlaget

A Mamsell er ei kvinne i si beste alder, eller kan hende litt meir, med tanke på kva arbeid ho har. Ho har "rykte på seg for å gjera litt butikk på seg sjølv" - med menn som kjem på vitjing om kvelden. Når dei går heim att, legg dei att pengar til ho. Då ho enno var ungjente, tente ho nok til å kjøpe garden ho vaks opp på. Mor og far syntest visst det var heilt i orden at ho heldt på slik på låven. Etter å ha gitt dei garden, drog ho. Frå rykte og skam og det heile, og ho kom etter kvart til den vesle Austlandsbygda der ho skulle setje bo og verte vevarske. Ei stund heldt ho fram med det gamle yrket sitt med. Men no, når me kjem inn i forteljinga, har ho berre nokre småkjærastar att.

Ikkje at desse småkjærastane er så viktige. Dei er mest ikkje med i boka i det heile. Men ho Pauline Lindstad er. Ho har vore hjå a Mamsell tre gonger ho med, for fleire år sidan. Og no vert ho funnen drepen i moltemyra. Men kven har gjort det? Er det kjærasten hennar Pauline, ho Frida, som sørgjer så høgt og inderleg og vert så bitter etterpå, så bitter at ho spyttar åt a Mamsell? Er det han enkle Krøtter-Obet, som passar kyrne og får dei til å mjølke betre? Eller er det han Bein-Andras, som går rundt med eit bein frå den avlidne mor si i lomma? Eller er det ho Mamsell sjølv? Ho er jo så frykteleg glad i molter!

A Mamsell veit mest ikkje opp eller ned. Drapet sjokkerer alle på den vetle staden. A Mamsell får stygge draumar om kva som hende i moltemyra. Ho ser for seg ho Pauline, den digre kniven, alt blodet. Og moltene, alle dei moltene som vert tilgrisa med blod. Lyden av kniven, som går inn og ut av kjøt og flesk og hud. Og ho vaknar, sveitt og i ulage, åleine med mørke tankar. A Pauline er drepen. Den lokale lensmannen anar ikkje kva han skal gjere, han turar rundt med ein byrågauk i hælane. Det vert opp til bygdefolket å etterforske saka. Og me kan trekkje ifrå alle dei ubrukelege karfolka som berre drikk heimebrent utpå Svenstad-jordet i arbeidstida. Og dei like fæle damene deira, og alle borna dei har avla i synd. Ikkje mange er att. Men ho synske Marie Størks er med. Og halvvegs saman med ho, byrjar a Mamsell å nøste i saka.

Dei finn klede. Klede med blod på. Og alle kjenner att kleda, dei er han Obet sine. Og den eine mjølkekua, ho Sirri, vert funnen, full av blod på den eine sida. Men han Obet kan ikkje ha gjort noko slik noko, det veit a Mamsell. Han Obet er den snillaste som finst. Like fullt kan dei ikkje halde noko slikt løynd for lensmannen. Obet setjast i fengsel, men a Mamsell veit at det er feil. Korleis kan ho vere så sikker? Veit ho noko, eller har ho sett noko særskilt? Eller har ho ein stor løyndom om ho Pauline Lindstad?

Sigmund Løvåsen (f. 1977) er forfattaren, og boka heiter Mamsell Iversen og er frå 2009. Ho er ei fargerik og morosam bok, skrive i eit særskilt saftig og freskt språk, som glir og svingar og susar og brakar. For ein forteljarstil! For ei forteljarstemme! Vidare er boka full av artige hendingar og snåle menneske, gamle munnhell og praktiske løysningar. Ho Mamsell er ei kvinne med tæl, og ho nøler ikkje med å seie ifrå. Men ho er òg ein klok strateg, ho les menneske og er kan hende litt for smart? Løvåsen vel å ikkje seie noko endeleg, han lèt det vere doble moglegheiter om kven ho Mamsell er og kva ho har gjort. Eg veit berre kva eg trur.

Bygda me vert sendt inn i, er ei gammaldags bygd. Me er kring hundre år attende i tid, til ei tid der ingen er opptekne med tv eller internett. Bygdesladder og jungeltelegraf er måten å spreie nyhende på, for berre nokre få har telefon. Alle må ned på kolonialen viss noko er hendt. Det gjer at all informasjon spreiast meir langsamt enn i dag. Attmed kan ein i noko større grad kontrollere kva som kjem ut, og korleis det vert sagt. Viss ein er nokon som folk høyrer på, vel å merkje. A Mamsell, eigentleg Berte Iversen, står mest på utsida av det vesle bygdesamfunnet. Ho bur i utkanten, ho arbeider i utkanten, og er ikkje ein gong heilt velkomen i kyrkja. Folk går kring ho om dei kan, og snakkar berre til ho om dei må. Alle unnateke ho Petrine, veninna hennar Mamsell. Nokre trur kan hende at slik handsaming har gjort ho Mamsell til ei veik frøken. Dette veit ho Mamsell å parere:

     "- Og dette er a Mamsell Iversen, sa lensmannen og drog på seg eit mindre sjarmerande glis.

     - Ja, deg har eg hørt om, sa fremmendkaren.

     - Eg kan ikkje seia at eg kjenner til Dykk, men far din har eg derimot hatt mykje med å gjera, sa ho og sette auga i lensmannen, så gliset hans vart strammare og strammare heilt til det forsvann i nokre rare rykkingar og leppene snurpa seg i hop til noko som minte mest om eit alminneleg rævhol.

     A Mamsell hadde aldri fakturert far hans, men det kunne ikkje stuten veta noko om."

Forteljaren i boka er allvitande, og Løvåsen dansar og sprett frå a Mamsell til han Obet, til han Andras og attende, og nokre gongar svingar han innom andre med, men eg oppfattar at a Mamsell er hovudpersonen. Løvåsen følgjer ho ofte og kjem tett på ho, særleg i byrjinga og mot slutten. Alle personane vert omtala i tredjeperson, og alt som hender er skildra i små episodar, frå to-tre sider til seks-sju, heile tida i tydeleg avslutta sekvensar, men med ein underliggjande kontinuitet og ei stadig stigande spenningskurve. Kvart kapittel gir ein puslespillbrikke til lesaren, meir om ho Pauline, meir om a Mamsell, meir om kva som hende. Det er mest som om Løvåsen står midt i bygda og vender fokus mot ein og ein detalj. Stilen er breial, tragisk, humoristisk og sår, alt etter kven som vert skildra. Og utvalet er imponerande, båe i antall og med tanke på dei kløktige namn- og tilnamna:

Me finn A Mamsell og a Pauline Lindstad, Frida og Petrine, Bein-Andras som seinare vert kalla Skam-Andras, Krøtter-Obet og Guttorm, det er Evald Kvannberget, a Hjørdis og han Årfinn Trørøsta, Jonette Bjørnbekk, Skoggangsmann, Tørris Greftåsen, Langskallen, Avund Damsetra, Jønn-Karine, Svensk-Jøden, Eilif og Elida Hagan, Førkj-Guttorm, a Orkana, Klokkar-Olaf, Elfinn Brennhøa, Olai Knetten, Lapp-Jossik og han Linus, med mange, mange fleire. Og plassane dei bur og er på, har namn som Løvåsgrenda, Nabbtangen, Spjutåsen, Gravberget, Svenstad, Stutåssetra, Bergulvsetra, Brødfjellet, Volseterkanken, Gørraberget, Smedstua og plassen til a Mamsell sjølv, Harabrenna. For ei moro Løvåsen må ha hatt med å klemme fram alle desse namna!

Det er som eg har skrive over, freskt. Boka er så bra, så original og unik! Det er modig og røft å fortelje på ein slik måte, og å leggje mykje av dei upretensiøse og brutale observasjonane i munnen på ei kvinne. Ho Mamsell er ei stilig dame som blømer når Løvåsen skriv. Ho er full av nyansar, tvil og kraft, som om ho var verkeleg og pustande. Nokre av dei andre personane er meir som figurar, men det er trass alt det dei skal vere. Sjølv om sjangeren er roman, er undersjangeren skrøne, med tilhøyrande språk og typar, her i god kombinasjon med eit framifrå kriminalmysterium som berre ballar på seg di meir en les. Men Løvåsen har kontroll, på alt, og eg både lo og græt og vert djupt fascinert av portretta som stig opp frå bygdeskildringane. Det er imponerande å seie så mykje på så få sider og samstundes kome vidare i saka hennar Pauline og livet hennar Mamsell. Og for eit språk! 

Så, med ferdiglese bok, som eg tydelegvis rår praktisk tala alle til å lese, har eg to spørsmål. Ein: Kvifor er ikkje boka lenger? Eg kunne ha lese om desse folka i ei lita æve! Og to: Kvifor skriv ikkje Løvåsen meir?! Med skodespelet Vid din sida friskt i minne, er det tydeleg at me her har med eit framifrå talent å gjere. Vid din sida er heilt annleis, ikkje berre i sjanger, men attmed i stil, språk, tematikk, skildringar, ordtilfang og så vidare. Sigmund Løvåsen skuldar seg sjølve å utvikle seg meir, og å gje alle leselystne eit titalls gode bøker i framtida. Eg ventar!

Leseplaner 2017

Med 2016 forbi er det på tide å se framover. Og er det noe jeg virkelig liker, så er det å lage leselister. Det er slettes ikke alltid jeg klarer å holde meg til dem, men de er likevel ei hjelp når jeg strever med å velge neste bok jeg skal lese. Ulesthylla har vokst seg ut av sitt gode skinn og tiltenkte reol, og det er mye ulest å holde styr på, et grovt overslag anslår omtrent 250 titler. Det tar tid å lese 250 titler. Jeg opplever at leseplaner er med på å strukturere lesinga, slik at jeg faktisk får lest noe, og ikke bare glaner mot reolen og ekstrahyllene og stabelen på golvet, avventende og usikker, blar litt der, leser et par sider her, fem baksider, fire førsteavsnitt og så må jeg tilbake til barna og middagen og klesvaska og hverdagen.

Mitt generelle lesemål for 2017 settes til 60 titler. Det er sju mer enn jeg fikk lest i 2016, slik at jeg kan ha en jevn progresjon og komme meg opp mot "gammelt nivå", det vil si mellom søtti og åtti bøker i året. Seksti titler tilsvarer fem bøker i måneden, noe som bør være overkommelig. Jeg tenker at det da fort vil bli omtrent tre romaner, ei sakprosabok og ei dikt- eller novellesamling per måned. Men i år som i fjor vil jeg ikke ha andre bestemmelser som går på hva slags bøker dette skal være, sjangermessig eller på andre måter, annet enn at jeg skal lese

- ti skjønnlitterære titler gjennom Bokhyllelesing 2017

- seks biografier gjennom Ingalills biografilesesirkel

Da er det altså 16 øremerka titler for 2017. De resterende 44 skal, i år som i fjor (merker at dette blir lite originalt, men det fungerer faktisk, og da ser jeg ingen grunn til å endre opplegget), styres av to generelle lesemål:

 1. Å lese ut av egne ulesthyller, og implisitt her ligger en formulering om å ikke kjøpe nye bøker til lesesirklene, men ta fra det stadig voksende boklageret.

 2. Lese omtrent like mye av kvinnelige og mannlige forfattere, hvis overvekt helst med overvekt av det første. Det er viktig å framheve gode forfattere av begge kjønn, men statistikken viser at kvinnelige forfattere gis ut sjeldnere, omtales mindre og får færre priser.

Men som vanlig er det noen bøker jeg har ekstra lyst til å lese i løpet av året. Disse kaller jeg ønskebøker. I fjor besto ønskebøkene av 13 lesemål med til sammen 19 titler. Jeg klarte å lese en god del av dem - hele seks bøker er strøket, og i tillegg har jeg kommet videre i tre andre målsetninger. Det blir med andre ord noe resirkulering, men jeg velger meg også noe nytt til ønskebøkene for 2017! Det blir som følger, i ikke ordna rekkefølge:

  1. Alexander L. Kiellands samla verker (4 bind)

  2. Frankenstein

  3. Larmen og vreden av William Faulkner

  4. Jens Bjørneboe (3 bøker)

  5. Noe av Eleanor Catton

  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket

  7. Det annet kjønn

  8. Per Olov Enquists sjølbiografi

  9. Bøkene om Olav Audunssøn

10. Falkejakt

11. De fortapte spillemenn

12. Kate Atkinsons Liv etter liv

13. Christianus Sextus av Johan Falkberget

14. Noe av William Shakespeare

15. Arkitekt

Da blei det altså 15 spesifiserte ønskebøker som lesemål for 2017, som til sammen består av minst 20 for meg uleste titler (har lest halvparten av Kielland og ei av tre Bjørneboebøker). Det blir spennende! Jeg gleder meg til å lese samtlige. Om du har noen av de samme titlene på leselista, eller noe av de samme forfatterne, er det bare hyggelig om du tar kontakt, så vi kan lese sammen.

Og med det er leseåret 2017 sparka i gang!