fredag 28. august 2009

Nolite te bastardes carborundorum

Canadiske Margaret Atwood er en helt særegen forfatter. Og litterært sett er hun en av dem jeg ser aller mest opp til. Hun har skrevet over femti bøker og beveger seg i de fleste sjangrene med stor suksess. I tillegg er hun oversatt til over tretti språk. Og det er det en god grunn til.

Fra før har jeg lest både Alias Grace, Den blinde morderen og Penelopiaden, og nå var det Tjenerinnens beretning som stod for tur. Ei bok totalt forskjellig fra de tre andre, og fullstendig ulik noen andre bøker jeg har lest! Den kan være vanskelig å plassere både sjangermessig og reint tematisk, men jeg skal gjøre et forsøk: Tjenerinnens beretning er en satire, en slags science fiction, en spenningsroman, en kjærlighetsroman, et framtidsdrama; skrevet i en stil som ligger tett opp til dagbokformatet men som likevel ikke er det. Og den handler om Offred, som har blitt fratatt sitt opprinnelige navn. Hun jakter på seg sjøl, en identitet, kjærlighet, sannhet, rettferdighet. Og en mulighet for å slippe unna.

I Gilead styrer en fanatisk religiøs gruppe som mener Bibelen er Sannhet. Tidligere strålingskatastrofer, lave fødselstall som skyldes prevensjon og muligheten til å ta abort, misdannelser på fostre, sjukdommer og ufruktbarhet har fått mannfolka til å ta over makta, til å skape et patriarkalsk diktatursamfunn for å tvinge sivilisasjonen til å overleve. Kvinner har ingen rettigheter. Og med mindre ei kvinne føder et friskt barn, har hun heller ingen verdi. Da er hun Ukvinne.

Offred er Tjenerinne. Tjenerinnenes eneste oppgave er å få barn med en Fører, som er en mannlig leder. Tjenerinnene bor i samme hus som Føreren og Førerens Hustru i inntil to år. Hvis Tjenerinnen og Føreren ikke har fått barn da, blir hun sendt videre til neste hus og neste Fører. Slik holder Tjenerinnene på til de enten får barn eller "går ut på dato" og blir erklært Ukvinner. Offred har akkurat ankommet et nytt hus. Hun kles i den røde drakta som Tjenerinnene skal gå med, får et rom uten lås, uten spisse gjenstander, uten fluktmuligheter. Mellom måltidene, handleturene og rituelle handlinger er hun overlatt til seg sjøl og sine egne tanker. Nolite te bastardes carborundorum. La ikke jævlene knuse deg.

Tjenerinnens beretning er grusom, fantastisk, urovekkende, smertefull, fascinerende, rørende. Utgangspunktet er det vestlige samfunnet, vårt samfunn, og det som er mest skremmende er at det hele er så forståelig. Det er lett å se hvorfor, og hvordan, det blir akkurat sånn i Gilead. Jeg velger å også lese boka som et varsel, en pekepinn for oss som lever våre egoistiske forbrukerliv. Vi tenker ikke når vi kjøper enda en genser, kjører til butikken eller sender enda en melding. Offreds største glede er blomstene i hagen, som hun ser nikke i vinden når hun går forbi, eller om kvelden, når hun sitter i vinduskarmen på rommet sitt og bøyer seg forsiktig fram mot glasset, de smale stilkene som lener seg mot hverandre, kronbladene, blåsvarte i skyggene, og den svake lukta av påskeliljer, tulipaner, den svake lukta av liv.

9 kommentarer:

  1. Det må være en slitsom bok å lese. Og fordøye. Og når du skriver om den, om temaet, så trenger jeg kanskje ikke lese den selv om den er god?
    Mam

    SvarSlett
  2. Den er ikke særlig slitsom å lese, bare spennende (og urovekkende) på en helt annen måte enn det jeg er vant til. Fordøyinga er det verre med, det tar litt tid, i alle fall for meg som leser litt nøye og tar det til meg (vært borti det før?), så det kverner litt. Også er det jo lett å se paralleller til vårt samfunn. Men det er ikke ei bok for deg, tror jeg.

    SvarSlett
  3. Det er en stund siden du skrev om The Handmaid's Tale ser jeg, men uansett aktuelt innlegg og jeg måtte jo se hva du skrev om boken! Og det er jeg glad for at jeg gjorde. Jeg er enig i at Atwood er en særegen forfatter, og at denne historien er så troverdig er skremmende. Tanken på at noe slikt kan skje, og mye av det har skjedd eller faktisk skjer...

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, herlighet, det har gått mer enn fire år! Likevel er det så mye av leseropplevelsen som fortsatt sitter i, og det synes jeg sier mye om Atwood som forfatter. Men bare det å tenke på boka, gjør at jeg ser veldig fram til å lese romaner med litt mindre dystre temaer - slik sett var jo å gyve løs på "Hollases krønike" litt som å skyte seg i foten. ;)

      Slett
    2. Jepp, denne boken kommer til å sitte lenge, om enn ikke for alltid! Heh, nei, Hollases krønike var ikke rette romanen når du ønsket et mindre dystert tema, og novemberlesingen ser også ut til å bli tung å fordøye.

      Slett
    3. ...om enn ikke for alltid - med det mente jeg altså: for alltid :)

      Slett
    4. Det tror jeg også. Ja, her ser det også ut til at det blir atter en intens lesemåned. Hvilke bøker står i kø hos deg denne måneden?

      Slett
  4. Hehe, intens som vanlig ja! Jeg har lest Honninkrukken (det tok ikke lange tiden) og har startet på The Hours. Jeg tror ikke jeg skal ha større ambisjoner enn det siden det er to eksamener om en måneds tid, og det hverken blir mye lesing av skjønnlitteratur eller blogging...ja, du vet hvordan det er :))

    SvarSlett
    Svar
    1. Å, så absolutt! Akkurat det veit jeg mye om...;) Det er dager hvor det er så mye som skal gjøres at jeg nesten ikke har tid til å tenke. Men i dag var en herlig dag, jeg innvilga meg sjøl fri og har vært ute i snø og sol. I morra er pisken tilbake, og det er midteksamen som gjelder. Kos deg med Cunningham!

      Slett