Favorittforfattere: D

Aldri hadde jeg trodd at jeg ville møte på store problemer allerede på bokstaven D i min ferd gjennom alfabetet og mine favorittforfattere. Men det har jeg altså gjort. Hittil har jeg brukt nesten to dager på å komme fram til mulige favoritter, bare for å gruse dem i neste øyeblikk av ymse grunner. Hvorfor har ikke flere forfattere fornavn på D? Og hvorfor i alle dager har ikke jeg lest flere av dem? Ja, for det er kanskje der det egentlige problemet ligger: jeg har ikke lest nok. Og dette skal være ei favorittforfatterkåring, ikke ei eviglang liste med mulige favoritter, dvs. et arkiv over nesten alle som noen sinne har skrevet ei bok. Nei. Jeg skal ha lest vedkommende. Helst flere ganger.

Jammen, tenker du kanskje, det er jo så mange med fornavn på D! (Men det er det ikke. Jeg kan bare opplyse at det ikke er en eneste nobelprisvinner i litteratur med fornavn på D før 1997 og Dario Fo. Ikke at det hjelper. Jeg har ikke lest han.) Men hva med Doris Lessing? (Også nobelprisvinner, forøvrig i 2007.) Hun har jeg dessverre ikke fått lest enda. Moroklumpen Douglas Adams kjenner du vel til? Ja, men jeg har ikke lest noe av han. Den store Dante Alighieri er vel velkjent? Jo, forsåvidt, men jeg har bare lest utdrag, og synes ikke det teller. D. H. Lawrence, da. Nei. Dan Brown? Nekter faktisk å ta i noe av han. Da har vi alltids norske Dag Solstad! Å, skrekk. Det skal være favoritter, det her. Men det er ganske mange kvinnelige forfattere med navn på D som jeg veit du har lest, det står jo om dem her på bloggen: Donna Tartt, Daphne du Maurier, Diane Setterfield... (Det er som å dunke huet i veggen, dette.) Stikkordet er altså favoritter. Disse snubler i sine egne kommaer og når aldri opp.

Jeg må med andre ord fire på krava. For å få kåra noen favoritter denne gangen må jeg gjøre om spillereglene en smule. Jeg våger å si at jeg tror det aldri skal skje igjen, jeg har i alle fall dårlig samvittighet allerede for å bryte mine egne regler. Så: på bokstaven D blir det etternavnet som gjelder. Og da er det brått vanskelig å komme fram til de to aller, aller beste igjen. Etternavn på D er det nemlig mange som har. Og jammen er forfatterne ikke bare dyktige, men knallgode!

Charles Dickens (1812 - 1870)
Den britiske forfatteren Charles Dickens er en av de mest geniale jeg noensinne har vært borti. Bøkene hans er en solid oppvisning i stilistikk og komposisjon, ingenting er overflødig, alt og alle har sin plass, han er effektiv, humoristisk, stemningsfull, uforutsigbar og elegant. En kan sjølsagt komme med innvendinger også, som at han er litt overfladisk, av og til litt rask på labben, og at karakterene kan være endimensjonale eller bare uklare (for meg er det godt eksempel på det siste Estella fra Store forventninger). Og det er jo forsåvidt sant, alt sammen. Men Dickens treffer likevel, ofte på kornet, så som forfatter må han ha hatt solid kunnskap om menneskers psyke, han skildrer godt og presist, viser varme for hovedpersonene sine og makter å skape sympati for de mest forsoffne mennesker hos leseren gjennom perspektivet han velger, sine nøye uttenkte kommentarer og replikker.

Dickens var et arbeidsjern uten like, han jobba blant annet som journalist, utga sitt eget magasin, publiserte mange av romanene sine som føljetonger (hvilket forklarer den enestående spenningsoppbygginga og et par unødige repetisjoner hist og her), bevega seg over flere sjangre og var, gjennom sitt forfatterskap, også politisk engasjert. Han glemte aldri hvor han kom fra, og talte støtt de fattiges og svakes sak, og kan sånn sett forsiktig sammenlignes med vår egen og mye seinere Jens Bjørneboe (1920 - 1976). En annen måte å si det på, er at han, dessverre, som mange andre forfattere (bl.a. den samtidige Balzac), brant sitt lys i begge ender og jobba seg ihjel. Er det de kreatives last?

Jeg har lest mange utdrag av Dickens, både på norsk og engelsk, korte historier og romaner. Favoritten så langt er romanen Store forventninger, ei bok som er så god at jeg definitivt kommer til å lese den igjen. Jeg har naturligvis også blitt kjent med Dickens' mange univers gjennom ulike filmatiseringer, og på topp har jeg fortsatt Little Dorrit fra 2008, som jeg også ser fram til å lese. Jeg opplever at jeg såvidt har kommet i gang med dette unike forfatterskapet, og gleder meg til bøkene jeg har i vente.

                                                      
Marguerite Duras (1914 - 1996)
Denne er kanskje litt overraskende, både for meg og dere som leser. Franske Duras? Hun rare, sære? Hun postmodernistiske? Favoritt? Tja. Hun er ikke egentlig en favoritt på samme måte som Dickens, jeg koser meg ikke med forfatterskapet hennes, med fokuset hennes og de mange små finurlighetene. Hun er ingen kommersiell forfatter med blekk på fingertuppene og et varmt smil om munnen, slik jeg ser for meg Dickens, der han går tur i parken, setter seg ned på en benk, betrakter hvordan noen barn leiker med hverandre, og forter seg å ta fram notatblokk og blyant for å skrive ned det han ser og tenker. Verkene til Duras er heller prega av uro og støy, av kolliderende stemninger, av oppbrudd, av tragiske skjebner, av mennesker som ikke kan kommunisere eller som fungerer dårlig sammen. Mye av det hun har skrevet er sentrert rundt tematikken som er velkjent fra romanen Elskeren fra 1984, hvor hun sjøl agerer som hovedperson. Så krafta hennes er virkelig ikke den samme som hos Dickens, den ligger et helt annet sted: i orda, i språket. I konsentrasjonen hennes, der hun maner fram heten som står opp fra jorda, tørrheten i munnen, tørken som gjør alt og alle skjøre, den varme grusen, hvordan en er så avhengig av det basale, mat og klær og tak over hodet.
I utvalget av ord, så få, i den stramme skildringa av viktige situasjoner.

Hun er imponerende fordi hun er konsentrert, fordi hun planlegger, fordi hun skriver bevisst og veit hva hun vil med historia. Hun er modig fordi hun ikke er redd for å bruke sin egen historie, fordi hun er kvinne og tør å skrive om det sensuelle og erotiske, fra et kvinnelig perspektiv. Hun er viktig fordi hun er nyskapende, særlig innafor dramatikken, og hun blir en av mine favoritter fordi hun alltid var tøff, alltid var tilstede, alltid var kunstner først, og ikke kvinne.

Hvem er dine favorittforfattere på D?
Som sagt var det veldig vanskelig å velge denne gangen, og da jeg lot meg sjøl fokusere på etternavn og ikke de umulige fornavna, blei det mange om beinet. Alexandre Dumas den eldre, Dostojevskij, Arthur Conan Doyle, Olav Duun og Roald Dahl med mange flere er alle gode kandidater. Men jeg er altså mest glad i Charles Dickens. Og jeg mener det også er viktig å takke for de litterære utfordringene vi får servert, her representert ved Marguerite Duras. Men du ville kanskje valgt noe helt annet?

God leseuke!

Fortellinger om kong Artur og ridderne av Det runde bord

Sigrid Undsets verker er utgitt i mange varianter, og i den boka jeg nå har lest, finner en både Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis og Fortellinger om kong Artur og ridderne av Det runde bord. Førstenevnte hadde jeg svært stor glede av, mens sistenevnte var veldig utypisk Undset og ligna egentlig ikke på Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis heller. Det er kanskje ikke så rart, da fortellingene om kong Artur er nettopp en samling med litt tilfeldige fortellinger, og i stor grad er basert på og oversatt fra andre forfatteres bøker og berettelser om kong Artur, og da særlig Thomas Malory.

Men sjøl om fortellingene er forutsigbare og i stor grad handler om hva som er rett kristen adferd, å være tro mot sin rette husbond og husfrue, og å ære disse og sine frender, var det spennende lesestoff likevel. Fortellingene om kong Artur kan jo, som en del annet, regnes som en liten del av det massive felleseuropeiske tekstkorpuset som består av myter, legender, sagn, religion, overtro, faktiske historiske hendelser, heltedikt, gudedikt, episke dikt og romanser. Disse historiene og motivene, som over mange århundrer vandrer over store geografiske avstander og etterhvert innarbeides i og tilpasses til den aktuelle kulturen, er svært gamle. Mange mener at flesteparten av dem oppstod i tidlig middelalder, mens andre mener at mange motiv og fragmenter uten problem kan gjenfinnes i tida før vår tidsregning begynner. Men det er vanskelig å bevise, da de skriftlige kildene er så få.

Mange av disse felleseuropeiske historiene kan sammenlignes litt med eventyr - hvert land har ofte sin variant, men motivene er de samme. De mange fortellingene om kong Artur og ridderne av Det runde bord kommer også i forskjellige former og varianter. Undsets variant (1915), som i stor grad er basert på Malory (1400-tallet), men også andre kilder, omhandler i første omgang hvordan Artur blir kong Artur, og deretter finner en mange små historier om de 150 riddernes flerfoldige eventyr i England og Frankrike. Viktigst er kanskje søken etter Den hellige gral eller de mange konfliktene Lancelot roter seg oppi fordi han er dronning Gunivers elsker. Det er til slutt disse to hendelsene som blir undergangen for nesten alle ridderne, Artur, Guniver og Lancelot. Det er historier vi alle kjenner, gjennom alt i fra den sentimentale Disney-varianten til spenningsfilmen med Clive Owen og Keira Knightley, andre bøker, kunst og musikk, det er kjente navn som Merlin og Mordred og Morgan le Fay, det er det tragiske trekantdramaet, det er magiske Excalibur og de fæle krigene, som tar livet av så mange.

For ikke så lenge sida leste jeg Rosemary Sutcliffs versjon av fortellingene om Robin Hood og mennene i Sherwoodskogen. Disse fortellingene har mye til felles med historiene om kong Artur. I bøkene avsluttes hvert kapittel eller hver sekvens, og forfatteren går så videre til det neste som skal fortelles, uten å trekke trådene med inn i dette neste. Alle historiene er nokså forutsigbare, da det allerede i overskrifta står hva som er temaet for avsnittene som følger (f.eks. Om Lancelot og Guniver). Spenningsoppbygging, slik vi kjenner det i dag fra utallige kriminalromaner, finnes ikke her. Spenninga ligger ikke i hva som skjer eller kommer til å skje heller, som vi i mange tilfeller dessuten allerede veit, men om vår helt velger den rette sti eller ikke. Klarer Lancelot å holde seg from, å holde seg unna Guniver? Hvordan reagerer Artur når han får høre om dronningas svik? Og i Robin Hood: hvor lenge er han i ro og hva får han ut i skogen igjen?

Begge sagnkretsene opererer også med de såkalte erkefiendene, som glir inn og ut av den kronologiske hovedfortellinga som de lyster. Arturs erkefiende er halvsøstera Morgan le Fay, og i all hemmelighet, hans egen sønn Mordred. For meg har det alltid sterk effekt når de som sviker en mest er de som står en nærmest. Det kunne gjerne vært skildra mer, alt i fra motivene til Morgan og Mordred, til de ulike konspirasjonene deres og hvordan Artur tar det. Får han aldri vite noe, tar han aldri hevn? Her brukes ikke tid på slikt, alt virker forutbestemt, slik som Arturs egne skjebne. En bare aksepterer at en har en fiende, holder seg unna vedkommende og sloss til sin dødsdag når en først møtes. Er det ikke da ironisk at det er Morgan le Fay som redder kong Artur og tar han med til Avalon? Hvis det er det hun gjør - fortellinga er tvetydig. Merlin er den som kanskje går mest opp i dette. Han er forgapt i Morgan og lærer henne alt han kan, han veit det blir hans undergang, men han går i det, med begge beina. Hvorfor? Når en kjenner sin skjebne, kan den ikke da endres? Og i disse gamle, høviske tider - hvorfor er det ingen som straffer, som hevner Merlin? Som en kan se, reiser boka flere spørsmål enn svar, og det er ingen mulighet til å få svar. Så det er nokså håpløst for en nysgjerrig sjel.

Den største ulempen i en samling fortellinger, som her, er derfor at forfatterne (Undset og Malory) aldri tar seg tid til å skildre noens indre liv. Ja, de har sine kvaler og går med hårskjorter, de ber lenge og spiser nesten ikke, beleiringa varer i femten uker, Artur ler hjertelig og sårene er så digre og så videre, men hvem disse menneskene egentlig er og hvordan de har det, får vi aldri vite, aldri kjenne og aldri helt forstå. Så sjøl om dette er litteraturhistorisk viktige fortellinger som det er interessant å kjenne til i et europeisk perspektiv, så er det ikke stor litteratur, sjøl i Undsets oversettelse. Fortellingene er overfladiske, skikkelsene er stereotypiske, og de ovmodige og tapre heltene skal passe inn i idealer som forlengst er forsvunnet. Religionen er overdrevet og uforklarlig litt både-og, med den straffende Gud som krever botsgang, men som likevel lar Den hellige gral vises. Kanskje store deler av verktøyene en trenger for å dekode ligger i middelaldersamtida som Malorys verk stammer fra, og i nettopp det religiøse. Det store unntaket fra alt er Lancelot, den forpinte ridderen som elsker Guniver mer enn sitt eget liv. Han er verken stereotypisk (men blir middelalderens lidende og elskende ridderideal framfor noen) eller forutsigbar, og sjøl om de indre kvalene hans ikke er skildra, veit vi at de er der, det er nesten så de synes, gjennom handlingene hans og gjennom forfatternes ord.

Bildet av kong Artur er en billedvev fra omtrent 1385, og er henta fra Wikipedia.

Midnight in Paris

Et bittelite innlegg om en bitteliten film: Woody Allens Midnight in Paris fra 2011 er så lett og motstandsløs at den nesten er glemt innen rulleteksten er over. Etter 94 minutter med lite overbevisende spill fra hovedrolleinnehaver Owen Wilson som forfatterspira Gil og mange urolige håndbevegelser fra forloveden Inez, spilt av Rachel McAdams, ender vår skeivnesa og småforvirra Allen-kopi med å bli i byen han elsker, Paris. Og det er vel forsåvidt like greit for både Gil og Inez, men verken sjokkerende eller spennende.

Ideen bak filmen er både søt og god, og det hele er sjarmerende gjennomført med tidsriktige plagg, frisyrer, biler og rekvisitter. De mange skuespillerne i det magiske Paris bærer med seg noe helt annet enn nåtids-karakterene; så portretterer de også kjente intellektuelle mennesker. De har mange kilder å gå til, være seg bøker, biler og andre filmer, og de kan gjøre sin egen tolkning av mennesket de spiller, til dels uavhengig av manus og regi. Det må jo være en kosejobb! Marion Cotillard var nærværende, Corey Stoll var intens, men litt for stiv for min smak, mens Kathy Bates nok blei litt snytt for den store og viktige rolla hun kunne ha hatt - og som hun faktisk hadde på 1920-tallet. Mange andre av glansdagenes kulturskikkelser tilfører filmen varme og humor, men også små glimt av alvor. Nåtidsmenneskene har derimot svært lite å spille på, og forblir endimensjonale og uinteressante. Den eneste som har en slags indre utvikling i filmen, er karakteren til Owen Wilson, men han spiller så lite overbevisende at jeg ikke tror på noe av det han kommer med. Det er sjeldent å se sjølutnevnte komikere totalt blotta for timing og uten begeistring for eget materiale. Etter min mening burde han ikke hatt ei rolle i filmen i det hele tatt.

Manuset er tynt, men presist, og mange av replikkene er gode, men ikke sjeldent gode. Både film og idé er helt uten viktige forviklinger, store konflikter eller spenning, være seg på ytre og indre plan. Det er faktisk et totalt fravær av substans, med unntak av den smale hovedfortellinga. Det hele kan sammenlignes med å gå tur i en park i f.eks. London eller Berlin: det er mange pent klipte busker og trær og mange nydelige blomster, det hele er planta symmetrisk og oversiktlig, det lukter godt, folk er vennlige, men asfaltveien er flat, feilfri og nylagt, og grusveien snor seg kun litt sjarmerende rundt dammen. Det er ingen høydedrag å skue utover fra, og heller ingen digre røtter å snuble i, og ved hvert kryss står det piler til nærmeste tehus, dam, monument eller veien ut. Det er umulig å gå seg bort. Filmen, med sin ene akse, er likedan.

Men det som Woody Allen, med sin behagelige regi og sitt rolige blikk, formidler godt også her, er stemning. Både i nåtida, den litt diffuse, mildt ubehagelige følelsen av å ikke høre hjemme, ikke henge med, ikke forstå andre menneskers hierarkiske ordning eller prestisjesystem, og å endelig føle seg på rett sted, hjemme. Og i det magiske Paris: kunsten og litteraturen, musikken, maleriene, fotografiene, filmene, skulpturene og ikke minst menneskene - som er helt levende, begeistra og intenst opptatte av intellektuell utfordring og berikelse. Herlig! Filmen kan på grunn av det tolkes som en hyllest eller en kjærlighets-erklæring til kunstens mange former. Men det som skulle være filmens poeng, var nokså oppbrukt og derfor verdiløst for meg. Dessverre. Men stemninga gjorde at jeg koste meg så lenge det varte.

Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis

Det var i det hele tatt ganske underlig å begynne å lese Sigrid Undset (1882 - 1949) igjen etter lang tids pause. Jeg har lest noen samtidsromaner, som den triste og tragiske Jenny fra 1911, debuten Fru Marta Oulie fra 1907 og ekteskaps-romanen Splinten av trollspeilet fra 1917. Dessuten har jeg også lest første bok i trilogien om Kristin Lavransdatter, Kransen (1920). Jeg veit ikke helt hva jeg var forberedt på da jeg begynte med den korte boka Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis (1909). Men jeg fikk i alle fall noe helt annet enn jeg hadde forventa. Den var naturligvis ikke som en av samtidsromanene hennes, da handlinga er lagt tilbake til middelalder og vikingtid også her, men den var virkelig ikke Kristin Lavransdatter heller. Og den var absolutt ikke som Njålssoga eller andre sagaer, sjøl om stilen i begynnelsen kunne minne om noe slikt, med korte setninger og informasjon om slektsbånd og opphav.

Sigrid Undset har med Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis skapt noe helt eget. Det er kraftfullt, unikt og imponerende, og det er attpåtil uforutsigbart og spennende. Kontrastene mellom kvinne og mann, ære og skam, kristendom og hedendom, bot og anger på den ene sida mot hevn og vrede på den andre, er innvevd i stoffet på en elegant og naturlig måte. Komposisjonen av romanen (ja, i tittelen står det "fortelling", men den er utgitt som en roman) er kanskje det minst spesielle, da Undset så tydelig har de gamle islandske ættesagaene som ideal, hun, som dem, går inn og ut av fortellinga som det passer henne, hopper over vintre og sommere uten relevant handling, men er kronologisk og bruker lang tid på de dagene det skjer noe viktig. Og det fungerer godt, og gir lite overflødig stoff.

Men til forskjell fra mange av sagaene, er denne konsentrert først og fremst om ei kvinne. Undset gir med det kropp og stemme til alle middelalderkvinnene som i andre sagaer fungerer nærmest som statister, og som kommer fram for å egge til hevn når det passer hovedhandlinga. Her følger vi Vigdis tett, i avsnitt som er viktige og avgjørende: hun opplever vold og skam, hun er nær ved å ta sitt eget liv, hun hevner for ætta si, hun flykter og må leve sammen med skoggangsmenn, hun arver faren og tar en manns rolle i drift av gården og jorda, hun møter igjen den ene mannen som har voldt henne så mye skam, skade og sorg. Vigdis er for meg sprell levende, kompleks og interessant, følsom og redd, brutal og kompromissløs. Og hun er ikke redd for å gjøre eller si noe som tradisjonelt sett er forbeholdt mennene.

Relevant her er en liten diskusjon om hvilket århundre Undset har lagt handlinga til. Jeg tenker at det må være i løpet av vikingtida, for hedendommen står fortsatt sterkt, og hvis jeg har forstått riktig, er det henvist til hendelser i Olav Tryggvasons regjeringstid i begynnelsen av boka (som slaget ved Svolder). Da er vi altså i tida like før år 1000, og med Olav Tryggvason og Olav den Hellige vinner kristendommen gradvis innpass i det norske samfunnet, være seg frivillig eller gjennom tvang. Vigdis lar seg døpe etter egen vilje, kanskje mest for å skape en varig forbindelse til kongens hoff. Nidaros er det religiøse maktsentrum, noe som også kommer fram i boka, for eksempel når Vigdis ber Viga-Ljot om å dra til Nidaros for å hente noen gode menn for å tale sin sak. Implisitt her er at de som er tilknytta Nidaros er lærde og kyndige menn.

Det som er veldig interessant med denne boka, er at Undset skildrer et samfunn hvor høviske og kristne idealer allerede er godt innarbeida blant de ledende menn både i Norge og på Island, som kongens hirdmenn og lokale høvdinger. Mennene i Vigdis sin familie oppfører seg for eksempel mye mer kontrollert enn Viga-Ljot og de lusne folka han allierer seg med, men det fortelles om hendelser flere år tilbake i tid da også Vigdis sin familie var voldelige og hevngjerrige. Hva som er årsaken til endringene i oppførsel, kan diskuteres. Men det kan leses av Undsets roman som om disse impulsene kommer fra Island. Hvis dette er korrekt, og ikke fiksjon, er det jo et interessant og viktig innlegg i den stadig pågående debatten om når det høviske idealet kommer til Norge og hvor det kommer fra. Mange tror at de islandske geistlige var svært kontinentalt orienterte. Uansett hva som er svaret på et slikt nesten umulig spørsmål, får Undset godt fram denne brytninga i samfunnet, i hva som gir makt og ære, og hvilke seder og skikker som passer den nye religionen. Kan det leses som at både Vigdis og Viga-Ljot først handler som hedenske individer, og seinere som kristne? Er det en essensiell del av utviklinga hos dem begge, eller er det mer tilfeldigheter? Vigdis tar som sagt til den nye troa, mens Viga-Ljot virker mest gudløs.

De viktigste kontrastene mellom Undset og sagaene, foruten århundrene som ligger i mellom, er at sagaene er fulle av besk humor, mens Undset knapt har ei morsom linje. Mannfolka i sagaene er jo så staute at det tyter ut av øra på dem, Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er sånn sett befriende for denne pågående maskuliniteten gjennom kvinna Vigdis' blikk og forfatter Undsets fokus. Vigdis vektlegger verken djervhet, våpenførhet eller gull, høvdingdatter som hun er, hun ser på ansiktet, øya, håret, henda. Her bringer Undset sitt eget samtidige blikk på kjønnene inn i en middelalderkontekst, og snur middelalderens kjønnsrollemønstre opp ned, hvilket fungerer utrolig bra. For eksempel er det mange menn som beiler til Vigdis, men de verken vurderer henne som et kjøttstykke, eller blir vurdert tilbake. Det er med andre ord en selvfølge at ei mektig kvinne som Vigdis rår for sitt eget giftermål, og at mennene kommer i respekt. Tilbake gir hun respekt, slik at det ikke blir rom for å harselere eller å føle seg vonbroten, eller å hevne en slik krenkelse.

Og med dette er jeg inne på et annet viktig punkt som skiller Viga-Ljot, Vigdis og Sigrid Undset fra sagaene: psykologi. Sagaene er overfladiske og gir liten psykologisk innsikt, forfatteren farer med harelabb over individene, gir dem et kjennetegn hvis han gidder, og viser at samfunnet er totalt æresstyrt: det som gir ære, gir grunn til handling. Slik er det ikke hos Undset. Her er det aldri tvil om hvem som er hvem, eller hvorfor de gjør hva. Både Viga-Ljot og Vigdis skildres slik at en ikke klarer å bli sint på dem for den urett de begår, en føler i steden med dem og forstår de vanskelige valgene de tar. Og når det til slutt går som det går, sitter en ikke igjen med en følelse av triumf, som i andre sagaer, heller med vemodighet, for at det gikk slik det ikke burde. En utrolig lang og krøllete tråd kan trekkes fra dette (altså den historiske nåtida i romanen) og fram til Ian McEwans lille roman Ved Chesil Beach fra 2007 og lignende verk som vektlegger unge mennesker i viktige situasjoner, kolliderende oppfatninger og manglende kommunikasjon. Om Undset har rett i sine karakteristikker, er vi ikke så ulike på disse menneskene som levde for over tusen år sida, likevel. Og det er jo verdt å tenke på.

Bildet er henta fra Maihaugen.

I krig og kjærlighet

Jeg begynte på romanen, Kaptein Corellis mandolin, for første gang i 2006, året etter at jeg kjøpte den, og tror at jeg tilsammen har lest det morsomme åpningskapitlet hvor doktor Iannis fjerner en ørevoksbefengt ert ut av en øregang og kurerer Stamatis' nesten livslange døvhet kanskje fem ganger, seinest i fjor høst. Jeg har kost meg hver gang, ledd av Stamatis og kona som gnåler og gneldrer, humra av legens vurderinger, forkledning av problemet og fjerninga - som han får til gjennom å først bløte opp den urgamle erta ved å helle vann inn i øregangen, og deretter lirke den ut, og det faktum at han sparer på erta, som om den var et legevitenskapelig klenodium. Det er ei knallgod scene, og nesten like gode er sidene om doktor Iannis hjemme, der han forsøker å skrive øya Kefallinias historie. Total mangel på objektivitet gjør det nokså vanskelig, og når han avslutter med en susende replikk om de frekke geitene (jamfør geita til datteren Pelagia, som spiser på manuskriptet), er kapitlet over, og jeg har av ymse grunner lagt boka fra meg. Men denne gangen fikk jeg lest den ferdig!

Jeg synes det er vanskelig å blogge om et så mangefasettert verk som Kaptein Corellis mandolin (skrevet i 1994, på norsk i 1995 ved Bodil Engen). Det er ei omfattende bok, som rommer høy og lav, krig og kjærlighet, liv og død. Den er djupt tragisk, utrolig morsom, til tider svulstig og pompøs, av og til brutal og skitten. Den er søt og stygg, spennende og underholdende, interessant og annerledes. Det er et episk verk, og samtidig ikke: der epikken er imponerende med sine mange omskrivninger og skildringer, der vi kommer inn på heltinnene og heltene i deres mange og eviglange kamper mot overmakta, virker humoren, de uviktige detaljene og vekslingene i fortellerstemmene hos Louis de Bernières som et skjold. Jeg kommer aldri helt innpå disse menneskene. Jeg er ikke med når de sanker snegler i krattet, er på stranda eller vingler avgårde på motorsykkel. Til og med landsbyen er uklar for meg. Men doktorhuset er greit, der er jeg. Og jeg ser havet over den varme steinmuren, det store oliventreet midt på tunet, geita, Psipsina, Pelagia. Ja, og doktor Iannis.

Det er doktor Iannis som er boka for meg, det er han som er bokas sjel, drivkrafta, som tilfører dette som er annerledes, det skrå blikket som han betrakter øya, menneskene og seg sjøl igjennom. Han har reist over hele verden, er sjøllært lege, snarrådig og klok, språkmektig og svært kjærlig ovenfor Pelagia, sjøl om han prøver å brumme i skjegget. Det er han som tar de viktigste avgjørelsene, det er hans stemme som kommenterer begivenhetenes gang. Samtidig kretser hovedfortellinga kanskje mest om Pelagia og hennes skjebne. Dette spriket er uprofesjonelt, samtidig som det er forståelig. Det er Pelagias livsløp vi følger, og det er en virkelig Pelagia, bestemora til Louis de Bernières, som er inspirasjonen bak historia. Likevel dør litt for mye av boka indre når doktor Iannis også forsvinner, og sidene etter det er med få unntak ubetydelige. Jeg skulle ønske forfatteren hadde mot til å avslutte tidligere, jeg har ikke noe behov om å få vite hvordan det går med alle sammen til slutt.

De forskjellige fortellerstemmene gjør romanen variert og pratete, uten å være innholdsløs, men samtidig uten å holde på spenning og kontinuitet slik forfatteren kunne gjort dersom fortelleren var den samme boka igjennom. Samtidig kunne ikke boka vært skrevet uten nettopp disse vekslingene, romanen består helt tydelig av to hoveddeler, som begge er for svake og endimensjonale til å bli ei bok aleine. Krigskapitlene og livskapitlene støttes av hverandre, utfyller hverandre, tilfører boka kraft, er verdifulle og viktige kontraster og er spennende å sammenligne. Etterhvert veves de sammen. Ulike stemmer kommer til orde, noen av dem, som Il Duce, bare surrer og er i sitt eget og er inkludert i boka for å si noe om den dramatiske tida hovedhandlinga finner sted (ca. 1940-1945), andre, som Carlo, er rørende og såre, og gir krigen og livet et viktig ansikt. Ja, for det er ei krigsbok, dette, og samtidig ikke. Krigen kommer til Hellas, til Kefallinia, rett inn i legehuset. Hadde den bare kommet som en utydelig tåke, som et lokk, som ei mørk overmakt en kan hate. Men den kommer som den unge italienske soldaten, musikeren og mennesket Antonio Corelli.

Jeg har ikke lyst til å avsløre så mye handling i dette innlegget, av den enkle grunn at hovedhandlinga i boka er tynn og rettlinja, forutsigbar og ikke så veldig spennende. Det er kjærligheten med stor K. Og krigen veit alle hvordan gikk, så heller ikke der er det de store overraskelsene. Men brutaliteten og bestialiteten er likevel overraskende umenneskelig, der den skildres gjennom Carlo, Francisco, Mandras og Corelli. Det gir sterke sanselige inntrykk, og mye av bokas kraft og evne til å bevege ligger der, i kontrastene i skyttergravene. Men mest av alt er det bihistoriene og bifigurene, som Stamatis og Kokolios, Lemoni, Drosoula, Psipsina med mange flere, som tilfører boka varme, humor og liv. Det er her kosen ligger. Og med Corelli kommer Antonia, og med henne kommer den vidunderlige musikken.

Med musikken blir spriket komplett. Fra å ta liv, drepe, til å komponere musikk, lage liv, skape. Det er musikken som lindrer, som er friminuttet til alle i legehuset, som fyller drømmene med håp og Pelagia med begeistring og Corelli med melodi. Sjøl om jeg naturlig nok ikke kunne høre den faktiske mandolinmusikken som de Bernières har tenkt på gjennom boka, hørte jeg min variant, og den var mer enn bra nok, der den hviler mellom linjene, er lavt klimprende i bakgrunnen i naturskildringene, og hvor de hurtige tremoloene går raskere og raskere når romanen nærmer seg et høydepunkt, som for eksempel når Weber har fått ansvaret for å ta livet av sine tidligere venner, eller når Mandras vender tilbake. Gjennom å skildre musikken, gir de Bernières boka et lydbilde som blir gjort levende av de som ønsker, eller evner, det.

Mange kaller boka en krigsroman eller en antikrigsroman. Og den er begge deler. Men den er først og fremst en kjærlighetsroman. Forfatteren formidler sin kjærlighet til, innsikt i og respekt for det greske, øya Kefallinia, folket, kulturen og musikken. Menneskene i boka viser stor kjærlighet i sine handlinger, og demonstrerer at sjøl om krigen er nærværende, kan ikke det hindre dem i å elske. Kjærligheten har mange former i boka, den er mellom far og datter og seinere mellom mor og datter, den er mellom soldaten Corelli og musikken, den er skjult i Carlo, men ikke dårligere eller mindre sterk av den grunn, den er mellom Pelagia og Mandras, og til slutt mellom Pelagia og Corelli. Det er dette forholdet som preger boka mest, sjøl om det ikke er den viktigste, såreste eller vakreste kjærligheten som skildres. Der vinner Carlo, med sin enestående ofring, og doktor Iannis med det samme. Og akkurat her skulle jeg ønske forfatteren hadde stolt nok på sine egne skildringer og sine egne ord, og ikke hadde utbrodert ytterligere. Å ofre sitt liv for en annen er mer enn sterkt nok, sjøl i krig, og i kjærlighet.

Nytt hjem

Etter å ha vært både dager og netter hos mamma for å slippe å både lage og spise middag uten bestikk, for å slippe unna intens og irriterende malingslukt og den generelle følelsen av isolasjon i en leilighet nesten uten ting, uten nett, uten tv og med mobilladeren i en eller annen uspesifisert eske, etter å ha vært langt unna alt som kunne minne om et eget sted å bo, etter å ha levd med pappesker, plastkasser og plastposer som tause naboer i flere uker, har vi nå endelig overtatt enderekkehuset, blitt kvitt blokkleiligheten og kommet oss hjem. Hjem!

Vi har hatt et par dårlige netter i den nye senga, som attpåtil står i ny himmelretning, og lever stort sett ut av de tidligere nevnte eskene, kassene og posene, men for hver dag som går, er det en del ting som finner veien ut derfra og inn i skuffer og skap. Dessuten har vi fått på plass et digert kjøleskap der det tidligere bare var et hull i kjøkkeninnredninga, en helt ny komfyr, og da vaskemaskina slo seg vrang på første vask, blei det jammen en splitter ny slik en også. De veier forresten i gjennomsnitt omtrent 70 kilo, noe jeg ikke var helt klar over da vi skulle bære maskina fra bilen, over plattinga, opp trappa, inn og ned en etasje. Den kom til inngangen, så måtte vi (jeg) vente på forsterkninger i form av en slamp på nesten to meter, ingen svakhet i ryggen og med litt mer kraft i armene.

Og etter et par dager er endelig det meste på stell her også. Alt funker, og nettet er kommet, sammen med tv-signalene, som av en eller annen grunn ignorerer den vanlige NRK-kanalen, men ikke NRK i HD. Mobilladeren blei spadd fram fra en helt annen eske enn jeg trodde, og bokeskene står pent stabla inn mot veggen i stua. Nå skal jeg male det nye arbeidsrommet mitt og kjøpe nye bokhyller, men jeg sliter med å velge både farge til veggene og tresort, dybde og høyde på hyllene.  Jeg tror sommeren kommer til å gå med til å komme i orden; det er mye som skal gjøres, men det er jammen mest kos! Sommerværet er endelig kommet også, og da er det fristende å være mye ute. Derfor ser jeg ikke for meg at det blir ekstremt med lesing i løpet av de to månedene som er igjen før studiestart, sjøl om jeg har veldig lyst. Men jeg skal i det minste forsøke å holde meg på et visst minimum.

Nå må jeg pakke ut et par esker til - jeg er tom for sokker og aner ikke hvor jeg har gjort av vispene. Riktig god sommer!