søndag 28. april 2013

Northanger Abbey

Det er siste søndag i april og tid for bok nummer fire i Lines lesesirkel. Jeg hadde ikke så store forhåpninger om å klare å delta denne måneden heller, med flere eksamener hengende over meg og med et verk som kun finnes på engelsk. Men nå er jeg jammen kommet i mål! Jane Austen (1775-1817) var månedens forfatter, og det var hennes verk Northanger Abbey (skrevet rundt 1798-99, revidert i 1803, utgitt posthumt i 1818) som skulle leses. Boka er ikke å oppdrive på norsk da den aldri, som den eneste av Austens romaner, er blitt oversatt til norsk, unntatt noen kapitler i en masteroppgave fra 2007. Fordi jeg hadde lyst til å lese boka, måtte jeg krype til korset og ta den for meg på engelsk. Og til min store glede fant jeg ut at Northanger Abbey er det siste verket som er inkludert i min praktutgave av Jane Austens The Complete Novels fra Collector's Library (takk til brodern). Det var bare å komme i gang.

Fordi jeg leser mest på norsk, er de første sidene med andre språk av og til litt tunge.
Også hos Austen tok det tid å komme inn i rytme og stil, men allerede i kapittel tre tenkte jeg ikke mer over den engelske språkdrakta og de nøyaktige skildringene av klesdrakt og utseende, det stive og formelle i dialogene og de mange referansene til samtida i tankene til hovedpersonen. Austen skriver så lett, flytende, nesten svevende, og er samtidig konkret, nøyaktig og effektiv. I tillegg må en legge til en formidabel humor, et vidd, som gjør hvert kapittel fornøyelig, som gjør replikkene bitende og skildringene tragikomiske. Her er det alt fra dobbeltbetydninger, samfunnskommentarer, intertekstualitet og rein utdriting av visse mennesketyper - utført med eleganse, innsikt og intelligens.

Gjennom den unge og ivrige Catherine Morland på 17 år, observerer og skildrer Austen i tredjeperson det blomstrende selskapslivet i Bath, hvor Catherine inntar parketten helt uten partner - noe som jo er bortimot en skandale i seg sjøl, i alle fall i følge hennes verge Mrs. Allen. Men så dukker Henry Tilney opp, og boka kunne vært svært kort, hadde det ikke vært for at det stadig er krøll på tråden mellom Henry og Catherine. En krøll er den fire år eldre Isabella Thorpe, som utgir seg for å være både det ene og det andre, blant annet Catherines bestevenninne. Hun får så til de grader gjennomgå av Austen, som tar hennes overlegne og sjølsentrerte karakter på kornet. En større krøll er den antageligvis døve broren John Thorpe, som er udugelig i omtrent alt annet enn å snakke om sine egne hester. Han har aldri noe annet enn avsenderen på, og er på alle måter håpløs. Her ligger det svært mye mellom linjene, og Austen harselerer vilt med hans mangel på ambisjoner, hans liksomkunnskaper og stormannsgalskap. Kulturkollisjonen mellom John Thorpe og Catherine Morland er fantastisk godt skildra. Jeg blei ekstremt frustrert her jeg satt, og det var like før jeg slo til noe eller noen for å få utløp for den aggresjonen som samla seg opp i løpet av en kjøretur med hest og vogn.

Catherine Morland er kanskje ikke den mest spennende personen i litteraturhistoria.
Hun er i begynnelsen litt tafatt, men positiv, og det at hun finner seg i alt mulig fra Thorpene gjorde meg sprø. Men etterhvert som relasjonen med bror og søster Tilney utvikler seg, følger Catherine etter. Og modningsprosessen hennes er både spennende og lattervekkende å følge, spesielt etter at hun ankommer Northanger Abbey. Catherine er tillitsfull, naiv og søt, men hun er også en drømmer. Hennes største svakhet er et av og til manglende skille mellom virkelighet og fiksjon, som får både komiske og dramatiske følger. Komisk fordi det er svært underholdende (men sårt) å lese om, dramatisk fordi erfaringene leder fram til omveltninger i Catherines indre. Heltinna, som hun ironisk blir kalt, er ei varm, ærlig jente som en lett får vondt av, nettopp fordi hun er så oppriktig. Men hennes iver og ungdommelige glød var et frydefullt gjensyn med den alderens sjarm og pågangsmot. Vi burde kanskje være litt mer som henne.

Historia som legges fram i Northanger Abbey er ikke spesielt original, men prosjektet er godt uttenkt, fint komponert og solid gjennomført. Austen benytter hyppig anledningene til å si noe om omstendighetene rundt Catherine (og seg sjøl), som for eksempel økonomi, samfunnets syn på kvinner, normer og sosiale regler og koder, familieliv og vilkåra for kjærlighet og ekteskap. Hun både kritiserer, utfordrer og krever. I tillegg kan romanen leses som en kommentar til (eller en vill harselas med) datidas utrolig populære lesestoff, de gotiske romanene. I metanivået her er det mye å hente. Austen bruker mange av de samme virkemidlene som de gotiske forfatterne, men vender resultatene av hendelsene inn mot Catherine isteden for å fortsette å skape ytre spenning. Hun er trofast mot sitt prosjekt, som er Catherines dannelsesreise og utvikling. Ei bok som nevnes hyppig, er den gotiske romanen The Mysteries of Udolpho (1794), som Catherine leser i Bath. Jeg har ikke lest den, men fant at mine tanker hyppig vendte opp på heden til de tre søstrene Brontë, særlig Jane Eyre og the madwoman in the attic. Aner jeg en inspirasjonskilde her, Charlotte?

Å lese Austen var underholdende og herlig, nå som sist. Om jeg skal klage på noe, må det være at jeg som leser får veldig lite motstand underveis i teksten: her er en viss grad av uforutsigbarhet, men alle tråder nøstes opp og ingenting forblir hemmelig eller usagt mot slutten. Northanger Abbey er sofistikert underholdning. Austens verker fyller alltid igjen intertekstuelle hull, og hun gir levende og leikne portretter av mennesker og et samfunn i ei tid som ikke kjennes så alt for fjern. Tilnærmingsmåtene til Austens verker kan være mange, og fordi hun er nøyaktig og etterrettelig i det hun skriver, kan en også stole på henne som historisk kilde. Det er imponerende. Jeg er glad jeg tok meg tid til å lese Austen midt i eksamensforberedelsene, for et slikt velformulert og vittig blikk på livet gjør det jammen lettere. Nå satser jeg på å surfe på Austen-bølgen til eksamenene er over, med den eminente logikk at godt humør også gir gode resultater.

15 kommentarer:

  1. Så flott at du kom i mål med Northanger Abbey, til tross for eksamener. Det er egentlig merkelig at boken ikke er oversatt til norsk, med tanke på forfatterens popularitet.
    Ja, vi er veldig enige om romanen - og du har skrevet en meget bra omtale! Sofistikert underholdning, den liker jeg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Melusine! Ja, veit du hva, det synes jeg også. Kanskje mange mener at boka er for kontekstavhengig med tanke på den gotiske referanseramma? Den gotiske romanen som sjanger var jo ikke så populær da Merete Alfsen begynte sine oversettelser av Austen på midten av 1990-tallet. Det har jo endra seg nå. Jeg tror humoren i denne boka sjarmerer de fleste, så et forlag vil nok tjene godt hvis de bare øyner muligheten. Kanskje det er duka for et Austenjubileum i 2017?

      Slett
    2. Ja, jeg mener å ha lest at den gotiske romanen hadde en kort popularitetsperiode på omtrent femti år, så det kan godt hende at det har hatt noe å si for manglende oversettelse. JA til Austenjubileum!

      Slett
  2. En fantastisk bra bok! Jeg hadde Udolpho i sekken fra tidligere i lesesirkelen (ihvertfal 1/3 av den) og med den som bakteppe ble Northanger Abbey en festlig bok å lese. Nokså forskjellig fra det jeg forventet, for å være ærlig. Dette er min første Austen-bok, det blir ikke den siste. Har Mansfield Park i hylla. Som deg likte jeg persongalleriet veldig godt. Jeg likte også at Austin selv var synlig gjennom hele boka. Jeg har fullstendig tro på at godt humør gir gode resultatet. Det sier omtalen din alt om! Fornøyelig lesing :) (og lykke til på eksamen!)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes boka var utrolig poengtert og parodisk uten å ha lest Udolpho (men jeg har kjennskap til mye annen gotisk litteratur). Det sier litt om hvor dyktig Austen er til å ta sjangeren på kornet. Jeg synes det er veldig modig av Austen, som ung kvinne, å gå rett inn i dette komplekse stoffet, og gjøre narr av og stille spørsmål ved så mye i samfunnet og litteraturen. Kunne trengt noen slike i dag også.

      Kos deg med "Mansfield Park"! Og takk for lykkeønskninger - det trengs nok uavhengig av humøret...;)

      Slett
  3. Av å til får jeg følelsen av at jeg ikke liker noen bøker. Men det er selvsagt ikke tilfelle. Det er bare det at jeg likte Emma og Stolthet og fordom veldig mye bedre enn Northanger Abbey. Overtalelse var litt kjedelig, synes jeg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Oj, da har vi nok veldig ulik lesesmak! Jeg synes "Overtalelse" er ei utrolig flott bok, men naturligvis med et helt annet tempo og andre kvaliteter enn i "Northanger Abbey". Jeg har lest omtalen din og skjønner hva du mener med tanke på dialog og handling, men jeg synes faktisk det er mye handling i denne boka. Det er bare det at det er mange små hendelser isteden for få store, og at Austen "lurer" leseren litt gjennom sin harselering med det gotiske. Men for meg funker det så det suser:)

      Slett
  4. Åh, for en flott omtale, Hedda! Jeg er helt enig i det du skriver, og hadde en veldig god leseopplevelse med månedens lesesirkelbok. Go, Jane :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Silje! Jeg har lest omtalen din, og er helt enig i at det gjerne kunne vært mer! Slutten kommer brått, og særlig Henrys utgreiinger synes jeg er litt kleint fortalt. Men slutten er heldigvis fin. Før jeg begynte å lese hadde jeg hørt at det ikke gikk bra med Catherine og Henry, så jeg satt hele tida og var redd for hvor stygt det skulle ende...;)

      Slett
  5. For en fantastisk konklusjon!
    Kunne jeg også frambringe nok godt humør til at det også kan slutte å regne, kommer dette til å bli en strålende mandag. Føler meg faktisk litt her jeg til stadig stirrer ut vinduet på søledammen for å se om det har sluttet å plaske. Jeg er selv en tredjedel inn men har jo lest den før, flere ganger på 90-tallet i eksamens øyemed. Angrer derimot ikke at jeg tok fatt på nytt, språket er pure joy og jeg fniste høylytt til denne referansen til the Monk, veldig vågalt av Austen og putte den inn der med tanke på hvordan den boka er.

    Foretrekker kapitlene i Bath over det som skjer på landet, synes Austen er aller best i dialogene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Ingalill! Her slutta det faktisk å regne i går, men tjue minutter seinere begynte det å hagle, så der røyk den teorien. Likevel er jeg fortsatt like blid, det er utrolig hva bøker kan gjøre!

      Jeg er helt enig med deg, kapitlene i Bath er best. Det virker som om Austen er spesielt fokusert der, både med tanke på handlingsplanet og i dialogene. Ingenting er tilfeldig, og samtlige får gjennomgå. Herlig at du tar deg tid til å lese igjen!

      Slett
  6. Den konklusjonen der har jeg jammen sansen for! Det høres ut som noe Jane Austen selv kunne ha sagt. Da skal jeg få lest Northanger Abbey snart, og se om ikke det fjerner både skrivesperrer og stabler med oppvask:-)

    Et fabelaktig innlegg fra deg, Hedda, og enda en påminnelse om hvor strålende Austen er. Jeg gleder meg til å lese boken selv, og teller på knappene om jeg skal slite meg gjennom hele Udolpho først. Jeg tror det er en bonus, men er usikker på om det er et must. Noe sier meg at Jane Austen klarer seg helt fint på egenhånd!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra! Ja, hiv deg over boka, og se om du får samme, herlige resultat! For meg passa "Northanger Abbey" veldig godt nå som våren endelig har kommet.

      Jeg hadde stor glede av romanen helt uten Udolpho, men den har vel kanskje noen kvaliteter som gjør den verdt å lese i seg sjøl? Jane Austen stråler uansett. Jeg ser veldig fram til å lese både "Emma" og "Mansfield Park", som jeg har i hylla. Det blir kanskje noe mer Austen i lesesirkelen etterhvert?

      Veldig moro at du ordner med lesesirkel! Tror jeg blir med på neste bok også, sjøl om bloggdatoen kun er noen dager etter siste eksamen. I optimistisk Austenånd satser jeg på at det går helt fint! Håper du også får lest Strindberg, er fint å lese hva du synes.

      Slett
  7. Ingen fare å ordne med lesesirkel så lenge folk har lyst til å delta! Det blir litt hektisk de månedene det er mange deltakere, så nå driver jeg og oppdaterer meg på alle innleggene jeg ikke rakk å lese forrige måned (dvs alle). Det er sånt man kan kose seg med i ferien:-)

    I skrivende stund blir det mer Austen i lesesirkelen, ja. De aller fleste har stemt på Mansfield Park som lesesirkelbok neste juni, så kanskje Austen blir en årlig tradisjon i lesesirkelen?

    Jeg har ikke rukket Northanger Abbey siden sist, men er i det minste ferdig med Strindberg. Og har begynt på Til fyret. Disse klassikerne tar mer tid å lese enn andre bøker, de insisterer på å bli lest oppmerksomt og sakte. Udolpho kan jeg egentlig ikke anbefale å bruke tid på, den er altfor kompakt, sentimental/romantisk og seig. Les heller noe annet!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så flott! Jeg ser fram til mer Austen. Hadde egentlig planer om å lese "Mansfield Park" i sommer, men da skal jeg jammen vente! Et fast Austen-innslag er ikke å forakte, det er alltid noe nytt å hente i romanene hennes:)

      Ja, klassikerne er liksom en helt egen sjanger. De krever en lesers nærvær, alt beror på det, ellers faller romanen fra hverandre. Det blir kanskje enda en måte å skille mellom kvalitetslitteratur og underholdningslitteratur?

      Takk, da skipper jeg "Udolpho" og går trygt over til Carol Shields.

      Slett