Bokhyllelesing 9: Amalie Skram

Bildekilde: Bokklubben

Arne Hoff, unge, søte Arne Hoff, er hovedpersonen i den korte romanen Julehelg (1900) av Amalie Skram (1846-1905), som sies å være inspirert av hennes brors skjebne. Når vi kommer inn i romanen, arbeider Arne Hoff som lærer. Han bor på kvisten hos doktorparet i bygda og holder svært av dem begge to og deres fire små barn. Arne er dikterisk anlagt og får derfor tilnavnet hoff-poet, han er følsom og svært disponert for hoste. Faktisk er han i perioder ganske sjukelig. Men det har blitt så mye bedre etter at han kom bort fra storbyen, sulten og det mørke som råder hjemme.

Når vi møter Arne, er det mai. Og han er nærmest berusa av sine egne sanseinntrykk, han er i en euforisk, god tilstand, der ivrig glede råder. Han er så glad, så takknemlig, så ydmyk, så mild. Og han vil bare, bare godt. Men så er det det, da. At Arne bærer på hemmeligheter og ikke alltid har så lett for å være glad. Hans største problem, sjøl om han aldri ville kalle henne det, er forloveden. Hun heter Henny Bang. Hun er fattig, sliten, stusselig, tarvelig, uflidd, uskikket og heller ikke helt ung. Og hun er "arva": Hun var først forlova med broren til Arne. Han overtok henne fordi han syntes så synd på henne, han ville trøste, og mente aldri at det skulle gå slik, men så gjorde det det. Og åra går.

Mer enn noe annet vil Arne slippe fri fra Henny. Men jo lengre tid som går, og jo mer hun vitser med det, jo verre blir det. Arne får seg ikke til å bryte med henne, for hun trenger han jo, gjør hun ikke? Han kan ikke knuse henne, vil ikke ydmyke henne, orker ikke en gang skrive ordene. Han forsøker å få henne til å gjøre det, i brevs form, uten at det fungerer. Og han forblir fanga i sin ufrivillige forlovelse, med ei kvinne han verken elsker, er glad i eller egentlig liker noe særlig. Han syntes bare så innmari synd på henne da broren dro.

Fru Alvilda, derimot. Doktorens unge hustru, jevngammel med Arne, og mor til de fire vidunderlige små. Hun! Hun er vidunderlig og enestående. Hennes øyne skinner, hennes hår er bedårende krølla, hun er elskverdig og mild. De kan snakke sammen om alt, og han får kalle henne for "mor" - men ei slik mor har han aldri hatt! Nei, Arnes mor, hun, er bare interessert i penger. At han skal gi henne mest mulig penger, besøke henne og rose henne. Men Arne kveles der hjemme, orker ikke være der. Når han en sjelden gang er i Kristiania, vil han heller bo hos Hennys familie. Men der er det heller ikke godt.

Det er sommer, skolen har fri og Arne har gått i fjellet i flere uker. Han er sunn og frisk nå, med lite hoste. Han har avvist Henny, igjen, og med vilje unnlatt å møte opp til toget, slik at de ikke kan dra på besøk. Henny har gått hjem til sitt, og Arne, som bare lengter etter doktorparet og hennes søster Mally, etter rommet på kvisten og utsikten, han blir gående gatelangs. Slik går det til at Arne møter en gammel klassekamerat. Med mye drikk og damebesøk faller Arne tilbake til gamle synder. Han er frustrert og fortvila, fanga i sitt eget liv.

Hvordan går det så med den ulykkelige Arne? Det er sikkert mange av dere som aner det, for også denne boka er i kjent Amalie Skram-stil. Det er realismen, om ikke naturalismen, som ligger henne nær. Denne boka tilhører helt klart første kategori. Skram skildrer natur, situasjoner og mennesker direkte og legger ikke skjul på noe, verken av gode dufter eller av stusselige livsbetingelser. Den dumme broren til Henny, for eksempel, utleveres så det er vondt å lese. Han er psykisk utviklingshemma, blir kalt idiot og spiser opp alt familien skal spise. Om de andre ikke er slemme med han, så er de virkelig ikke snille heller. Og Mally, nydelige Mally, Skram tar henne på kornet der hun bølger opp og ned i sitt livs forelskelse. Om hun bare visste -.

Julehelg mangler det dystre og mørke som er så fremtredende i Hellemyrsfolket. Ei heller har Skram skrevet fram det eksistensielle alvor som omslutter ekteskapsromanene hennes. Og boka mangler helt den brodden en finner i de såkalte sinnssykehusromanene. Boka om Arne er ei mildere bok, ei mjukere bok, men like fullt ei trist bok, og det aner meg at hun har skrevet han, det vil si broren sin, framfor å skrive sin versjon av en tilfeldig manns liv. Og til en viss grad står kanskje den personlige relasjonen i veien for grepet om Arne, eller kanskje det er med vilje. Arnes stadig skiftende sinnsstemninger gjør det vanskelig å få tak på han, det er liksom hele han, nett som livet, er flyktig. Kanskje var det også slik hun tenkte på han, etterpå.

Amalie Skram er kjent for den effektive psykologiseringa, naturskildringene, det røffe språket, det mørke og vemmelige. Hun skildrer død og fattigdom som ingen annen. Denne boka kler en roligere tone, sjøl om innholdet ikke er mindre alvorlig. Både mannerolla og kvinnerolla settes i et grelt lys, og Skram legger opp til debatt om sedelighet, økonomi og nære relasjoner. Men hun gjør det mjukt, uten å skremme, med tårer og røde kinn. Alt er jo sett gjennom Arne. Hun skriver om han i tredjeperson, men han farger verden gyllen med sin iver og anger. Han er en romantiker, og en drømmer, og han ønsker å være god og å gjøre godt. Men byen, med sine mange fristelser og skumle farer, trekker han ned i den underklassegjørma han kommer fra, og som han er kommet til å forakte. Å være der oppe, i bygda hos fru Alvilda, gjør Arne godt både legemlig og åndelig.

Men tilfeldighetene rår. Som i alle Skrams verker jeg har lest til nå, er det ingen bestemt litterær sjangerplan som følges, ikke noe intrikat mønster som ligger under, ingen mystisk balanse som må rettes opp. Livet er hardt. Livet gir og livet tar, og vi mennesker kan ikke rå over det. Vi må bare finne oss i det. Slik etterlater hun Arne - og leserne.