Hekseyngel

Bildekilde: Bokelskere

Felix har alt. Store vyer og visjoner, suveren kunstnerisk frihet, godt med suksess og respekt, ære og berømmelse - og han er leder for selveste Makeshiweg teaterfestival. Der styrer han alt som en slags dukkemester, han gidder knapt å gå i møter og vil i alle fall ikke bry seg med så kjedelige detaljer som finansiering og politikk, der gjør han kun det han må. Alt annet får Tony ta seg av, Felix' gode venn og trofaste kollega. Slik kan nemlig Felix fokusere fullt ut på det han er god på, som er å virkeliggjøre det han ser for seg i hodet og gjenskape tekst på scenen. Og Tony kan gjøre det han er god på.

Når vi kommer inn historias startpunkt, i scene 1, akt 1, jobber Felix og Tony fram mot ei oppsetting av William Shakespeares (1564-1616) siste skuespill Stormen (1610-1611). Det skal bli unikt! Med dette stykket vil festivalens viktighet befestes, og han, Felix, vil bli enda mer berømt, og ingen vil kunne bestride hans geni. Ingen! Ja, sånn skal det bli! Han ser for seg hele stykket, bit for bit - frakken til Prospero, den skal sys sammen av mange, mange kosedyr, den skal være diger, med de døde øynene hengende rundt overalt, Ariel må spilles av en transvestitt på stylter, det skal sjongleres, det trengs hatter, bowlerhatter, og det må være en ung danser, det må være Anne-Marie Greenland, hun er perfekt, som skal spille Miranda, og slik, gjennom Miranda, gjennom Stormen, ei ny gjenfortelling av Stormen, vil kanskje smerten etter hans egen kjære Miranda blekne. Kanskje. Det er i alle fall håpet.

Men det går sjeldent slik en planlegger. Og det gjelder Felix også. Mens han planlegger hvordan kosedyrfrakken skal se ut og sørger over dattera si, treåringen som brått døde av hjernehinnebetennelse og som har sendt han hodestups inn i arbeidet med Stormen, har Tony helt egne planer. Tony har jobba i det skjulte, og nå, akkurat når prøvene har begynt, er tida moden for å avsløre hva han har holdt på med. Han har styrets stemmer og sitt navn på alle økonomiske papirer, det er enkelt, egentlig, å gjøre resten: Han kupper festivalen, sørger for å få Felix avsatt og tar rolla som leder sjøl. For Tony skal opp og fram, han sikter høyere enn en liten teaterfestival, han skal inn i politikken, og Felix er kun en liten sving på veien. 

Felix, som verken så eller hørte eller forsto noe som helst før det var alt for seint, opplever at alt raser sammen. Etter tolv år kan han fortsatt huske dagen ned til den minste detalj. Han, som knapt hadde begynt å komme seg etter datteras død, han, som var helt aleine i verden, og som ikke hadde andre enn Tony og jobben og ideene sine, han blir fullstendig overkjørt på dette ene skjebnesvangre tirsdagsmøtet. Han blir sveket, han blir utsatt for noe forferdelig på verst tenkelige tidspunkt, han blir fratatt alt, han blir etterlatt på bar bakke. Han kommer seg unna byen så fort han kan, og finner seg et sted der han kan slikke sine sår og viktigst av alt: Planlegge hevn.

Forfatter Margaret Atwood (f. 1939) har nemlig i sin versjon av Stormen, som hun altså kaller Hekseyngel (på engelsk i 2016, på norsk i 2017, tittelen er ett av de shakespearske banneordene det er lov til å si) endra på absolutt alt, bortsett fra en ting: Grunntemaet. Det er fortsatt hevntanken, ideen om hevn, visualiseringa av hevn, vissheten om at hevnen kommer, som er primus motor i teksten. Det er det som gjør av hovedpersonen står opp hver morgen, det er det som skaper motivasjon og struktur og trekker historia framover. På grunn av prologen veit vi som lesere litt om hvilken retning dette kommer til å ta. Spenninga ligger derfor ikke nødvendigvis i hvordan det skjer, og i alle fall ikke mot hvem, ikke hvor og heller ikke når, men om de kommer til å få det til, og på hvilken måte de klarer å gjennomføre alle lagene i sitt narrespill, alle skuespillene i skuespillet. Og bare så det også er sagt - her har vi ei historie der vi som leser heier på at hevnen skal gjennomføres. Sjøl om den ikke nødvendigvis er helt lovlig, vil den, når den er gjennomført, opprette en slags balanse. 

Hvordan Felix klekker ut, regisserer, pønsker fram, trikser, planlegger, innhenter, opererer, iscenesetter og setter det hele i gang, trenger jeg ikke å gå inn på her. Ei heller med hvem - for det er litt av en gjeng! Nei, menneskene og omstendighetene kan være ei gavepakke til den som vil lese boka. For faktum er at dette er en fryd av ei bok fra begynnelse til slutt. Romanen er sjølsagt sprekkfull med intertekstualitet, så jeg er veldig glad for at jeg leste Stormen først. Stykket ga Atwoods tekst mer dybde, samtidig som jeg også opplevde at Atwood belyste Shakespeares tekst på nye måter, og gikk inn i temaer som får liten plass i skuespillet. Det var utrolig interessant og veldig spennende å sette disse verkene opp mot hverandre og oppleve at de berika hverandre snarere enn begrensa hverandre. Det er uhyre profesjonelt og elegant gjennomført fra Atwood sin side (slik som Miranda), og det er kløktig av henne å gå i dialog med Shakespeare på den måten. Det skaper igjen flere metanivåer, slik at den som koser seg med slikt, her har mye å hente ut.

Inndelinga av romanen er lik som i skuespillet. Framfor kapitler er det her akter og scener der vi følger handlinga i Stormen og Hekseyngel parallelt (for den som følger med i begge tekster, vel å merke). Atwood har et nydelig grep om helheten, og det virker ikke som om så mye som et hårstrå er på feil side. Komposisjonen er utrolig kul, det er ei fantastisk godt uttenkt handling, hovedpersonen Felix er mangefasettert og menneskelig og troverdig, og romanen er i det hele tatt et enormt imponerende prosjekt. Og alle detaljene, for en bragd! Dette er så mesterlig! Jeg koste meg så med lesinga, samtidig som jeg blei glad og energisk av å lese, fordi boka er så helhetlig og stilig gjennomført. Og den følelsen er det lenge sida jeg har hatt. 

For å ikke ødelegge leseropplevelsen for andre, og for å ikke komme i den leie situasjonen at jeg må gjenbruke masse adjektiver for å beskrive hvor enestående dette er, vil jeg bare si: Les. Hekseyngel er kanskje ikke den enkleste Atwoodboka å bryne seg på, men den gir utrolig mye til den riktige leseren. Og den går ikke ut på dato, i og med at den er basert på et skuespill fra 1611. Hekseyngel kan trygt leses i morra, til neste år, om ti år, om hundre år, og fortsatt gå i dialog med Stormen og leserne, fortsatt gi mening og ha et tydelig budskap. For her sirkler vi til stadighet rundt det djupt menneskelige, slik Shakespeare også gjør i Stormen. De som kjenner Atwoods skrivestil, får her ei skikkelig kosebok og veit at de kan glede seg. Alle andre oppfordres til å lese. 

Fremragende oversatt av Inger Gjelsvik (f. 1952), som vanlig. For et vokabular, og for ei nydelig håndtering av to verk i ei bok!