Vid din sida

Bilete: Bokelskere

Det er berre dei to no. Ingrid og Johannes. Berre dei to. I stova, ved kjøkenglaset. I sofaen og godstolen, med andletet vendt mot vindauget, mot fuglane og vêret. Dei snakkar saman, litt no og då. Lågt. Stilla rår. Tankane går. De høyrer på musikk. Somme stunder syng dei saman, og alt er som det ein gong var. Den gongen dei var nye for kvarandre, den gongen dei tok eit val om å vere i lag. Det er eit heilt liv sidan.

I byrjinga verkar det som om Johannes mimrar. Han er full av desse minna, denne fortida. Han har kjærleik til Gud, til musikk, til fuglane, til dottera Kristin, til Ingrid. Og til Anna. Han tenkjer på dei, pratar med dei, er med dei. Som om dei alle var kring han heile tida, sjølvsagt! Som om dei var her, no. Berre Ingrid er.

Det er berre dei to. Ingrid og Johannes. Og Johannes er på veg vekk. Kor skal han hen? Kor er han, når han er vekk, når han ikkje er her? Ingrid undrar, men får ikkje svar. Ho må følgje etter, passe på, rydde opp, roe ned, forklåre, ordne, lage mat, vaske, kle på, handle, kle av, svare på spørsmål. Ta opp att. Heile tida, ta opp att. Det er alltid noko. Alltid Johannes, aldri Ingrid. Det same, det same. Johannes som trur han har vore ute. Johannes som kjem inn døra, heilt våt, trur han. Han har vore ute i regnet, og det dryp av hårtustane på hovudet. Trur han. Ingrid må høyre historia: Han har leika med Kristin i sandkassa. Han merka ikkje at det regna. Det same, det same. Og ho må ta han inn til varmen ved omnen, ho må tørke hårtustane med ein handduk.

Så kjem Kristin på vitjing. Johannes har bursdag, han har vorte gamal no. Det er så lenge sidan me såg kvarandre, seier Johannes. Kristin svarar at ho var på vitjing førre veke med. Han får eit bilete i presang, så han kan sjå - og hugse. Hugsar han? Ja, dei trur han hugser. Det er eit bilete frå ein sumartur på setra. Sist gong me var på setra i lag, seier Kristin. Ja, seier Johannes. Når skal me dra?

Men dei skal jo ikkje dra -. Det er berre Kristin som fer heim att, Ingrid som fer på butikken. Ingrid og Johannes kan aldri dra nokon stad meir, Johannes kan aldri dra. Ingrid steller, vaskar, lagar mat, hjelper, kler på, kler av, passar på. Heile dagen. Kvar dag. Johannes kan stå i timevis ved vindauget og berre sjå. Er han i minna då, djupt, djupt i hugen? I lengta? Han svarar ikkje når ho spør. Ho syng songen deira, "Vid din sida", han nynnar med.

Med varme, audmjuke og ei stor kjensle for menneskje, skildrar forfattar og dramatikar Sigmund Løvåsen (f. 1977) Ingrid og Johannes i dramatisk form gjennom skodespelet Vid din sida (2012). Ho ber på ei tungheit, ei lengsle, eit sakn. Han ber på det same. Dei har vore gift i eit heilt liv, med kvarandre, dei har delt alt: Kristin, songane, trua. Dei har delt lengsler og sakn. Og elsken, den inderlege elsken. Ikkje den store kjærleiken, kjærleiken som er meir enn alt, sterkare, sterkare, men ein trygg kjærleik. Med ro, støtte, vørdnad. Dei har vore der for kvarandre. Dei har hatt eit liv.

Og heilt utan store ord kjem forteljinga deira fram. Om presten og hushjelpa. Om ei uventa song i kyrkja. Om ein kropp som plutseleg stryk borti ein annan. Eit strok som vekkjer. Og om det som ligg i fortida, dette vonde. Det som Johannes søkjer attende til, utan å ønskje det. Han styrer mest ikkje kroppen sjølve, han berre går, att og fram over golvet, som om han ber ei tung bør. Han ber ei tung bør. Den tyngste. Vil han hugse, vil han gløyme? Gløyme sorg og sakn og lengt, - og, og elskhug?

Det er ei ro i opninga av skodespelet. Over hovudtekst og sidetekst og i pausane. I dei langsame skildringane, i dei ømme replikkane. Ei ro som umerkeleg glir inn i ei stille. Og då pressar det, det sprengjer seg fram, fortida, det vonde i notida, den umoglege framtida. Umogleg av di ein ikkje vil tenkje på ho. Men ho kjem like fullt, og Ingrid rekk ikkje å sanse før ho sit der, fanga, med ein mann ho ikkje veit kven er lenger. Kva hende? Var det tida, hugen? Var det ho?

Det byrjar med ulike symptom. Små, tause uttrykk for at noko ikkje er som det skal vere. Vanskeleg å setje saman til ein heilskap om ein ikkje ønskjer å sjå. Lett å sjå om ein leitar etter nett det, etter symptom, etter sjukdom, diagnose. Det er kjenslene som endrar seg. Han som ikkje lenger ser ho. Humøret som svingar, fort, brått. Det er hugsen som fell ut og vert erstatta av store, svarte hol. Det er ord og omgrep som vert borte. Johannes stirar og stirar og veit så godt, men ordet er vekk. Kva heiter dei små der ute, som et og flyg? Har dei krangla? Men han kan jo ikkje hugse det! Somme stunder veit han mest ikkje kven ho er, heller. Og kva er det ho syng?

Løvåsen får godt fram endringa i relasjonen mellom Ingrid og Johannes. Frå eit langt og kjærleg liv med samtaler og turar, til eit lite, isolert liv, med småprat og einsemd. I glimt, skild ut som eigne scener, gløttar Løvåsen inn i Johannes. Med monologar for at han skal forklåre, fortelje, slik at me som les og ser, skal forstå. Slik byggjer forfattaren bru mellom dei 25 intense scenene, mellom då og no, mellom han og ho. Slik vert Johannes, den lukka Johannes, eit helt menneskje. Og me ser kva Ingrid har mist.

Løvåsen skriv uendeleg vakkert. Skodespelet er prega av velvalde ord og omgrep, nydelege metaforar og stemningsfulle bilete. Løvåsen er ikkje redd for å skildre kva ei tru kan tyde for eit menneskje, og kva kjensler tvil kan skape. Han nyttar pausar og stillheit for å byggje stemning og spenning. Han lar fortida presse på, og ho pressar hardt, på Johannes, Ingrid og oss som les. Me er heile tida på fleire nivå, i tid og i forståing. Me har det kvardagslege: Johannes, Ingrid og Kristin som feirar bursdagen til Johannes. Det er den vaksande bresten mellom Ingrid og Johannes. Fortvilinga hennar, når ho ikkje når fram -. Ho som forstår, og han som ikkje anar. Skodespelet i skodespelet. Og Johannes sine scener, der sjela græt. Sigmund Løvåsen har skrive livet.

To gonger gjer dei det, feirar bursdagen til Johannes. Ein gong i von. Ein gong i stille, trist resignasjon. I mellom ligg den vonde kvardagskampen hennar Ingrid. Ein kamp mot ein mann som forsvinn, inn i eit stille sinn. Og etterlet ho åleine. 

Bokhyllelesing 7: Norsk dramatikk

I sjuende runde av Bokhyllelesing 2016 var oppgava enkel: Vi skulle lese norsk dramatikk. Det var ingen andre krav å ta hensyn til, kun dette med hovedsjanger. En kunne med andre ord lese nytt eller gammelt, tragedie eller komedie, tungt eller lett, langt eller kort, alt fra enaktere til femaktere, stykker med et rikt persongalleri eller rett og slett en monolog. 

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med norsk dramatikk:

Elida trakk seg

Hedda leste Folkehelsa av Carl Frode Tiller

Åslaug leste Kven er redd? av Carl Frode Tiller

Gro trakk seg

Berit leste Trost i taklampa av Alf Prøysen

Før vi begynte, hadde tolv stykker meldt seg på, men kun fire av deltakerne hadde valgt bok (sjøl var jeg en av de åtte usikre). Så kom leseuka, jeg fikk endelig bestemt meg, både Elida og Gro trakk seg og Berit vendte fokuset mot Prøysen. Blant de gjenstående åtte er da Åslaug den eneste som har lest og skrevet i tillegg til undertegnede, mens informasjon mangler fra Beathe, Ingalill, Pia, Silje, Elisabeth, Birthe og Ida. De tre som hadde valgt bok, skulle alle gi seg i kast med Henrik Ibsen (Beathe, Silje og Ida). Hvordan har det prosjektet gått?

Jeg valgte til slutt Tiller og Folkehelsa fra 2009, og fordi det ga mersmak å lese dramatikk, leste jeg like greit videre på både Sigmund Løvåsen og Henrik Ibsen i etterkant, og blei så sittende litt perpleks uten å ha flere norske skuespill å ty til. Og det var jammen leit, for det er så flott å lese dramatikk av og til, å få bli med inn i et mer lada univers, der assosiasjoner og tolkninger kan være vesentlige, der replikkene er alt en har å gå etter. Det er spennende å se hva som skjer når forfattere underlegges ei stram form, jeg opplever ofte at stoffet skjerpes, fortellinga strammes, intensiteten økes og at resultatet er effektivt, velformulert og konsentrert. Da er det bra! Men hvordan var det med Tiller i dramaform? Det kan du lese mer om her. 

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 45, fra 07. til 13. november. Også denne gangen er det et enkelt og greit tema: Vi skal kort og godt lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Om du leser et verk av Sully Prudhomme eller Svetlana Aleksijevitsj er opp til deg - og midt i mellom disse to ytterpunktene fra 1901 og 2015 ligger det også rimelig mange gode alternativer. Det er rett og slett bare å velge! Sjøl er jeg usikker, igjen, jeg har flere gode kandidater i ulestreolen, blant dem Doris Lessing, Thomas Mann, Selma Lagerlöf, William Faulkner, Sigrid Undset og Knut Hamsun. Foreløpig heller jeg mot Lessing eller Undset, men mye kan endre seg fram mot november.

Og novemberrunden er faktisk den siste ordinære runden vi har igjen av Bokhyllelesing 2016! Vi har satt opp ei koserunde i juleferien også, for de av dere som har tid til det, men begynner på igjen med ei ny leseutfordring tidlig i januar. Men hva i alle dager skal vi lese i 2017? Om du har noen ønsker eller innspill kan du gjerne legge dem igjen under, slik at de blir tatt med i vurderinga for Bokhyllelesing 2017.

Men før det, altså: Nobelprisvinnere. Høyt henger de, og hva er de, egentlig, disse bøkene? Vanskelige? Tunge? Spesielt gode? Særskilt intelligente? Og enda viktigere: Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Lykkefeltet

Bilete: Samlaget

Dei vaksne systrene Stine og Gry bur i lag med far sin i Bergen. Ikkje av di dei vil, meir av di dei må. Gry har det ikkje bra. Ho er deprimert, og psykologfaren deira er redd ho vil gjere seg noko. Difor henta han henne heim frå Tromsø og universitetet der, for å passe på ho, se til ho, hjelpe ho. Og difor har han avgjort at Stine også må vere heime, og ikkje på hybelen eller på universitetet. Ho må vere heime og hjelpe Gry. Men Gry vil ikkje ha hjelp. Gry er berre sur og vrang, og ho gjer Stine sur og vrang og faren er på arbeid og dei er åleine med det sure og vrange. Og Stine klarar snart ikkje meir.

Det er mest berre ulukke og mørker kring Stine. Mora er ikkje der, ho døde av kreft for fleire år sidan. Stine hugsar mykje, men ho vil ikkje hugse alt, det er for trist. Men då var ho og Gry vener. No er ho så sint, så sint på Gry, sjølv om ho ikkje skal vere det. Det er mest som om ho ikkje får lov å vere sint, ho skal berre trøyste. Stine treng også trøyst, men Gry ser henne ikkje. Ho er berre oppteken av seg sjølve. Og Stine kranglar, med Gry og med far sin. Ho har korkje vener eller kjærast. Ho studerer, men får korkje tid eller moglegheit til å ta eksamen når Gry er Gry. Lesing og pugging og alt slikt er liksom ikkje viktig lenger. Ho er ikkje viktig lenger.

Og på psykologi på universitetet er det ein gut som har drepe seg. Ein gut som Stine såg og snakka med ein gong eller to. Han hadde ein kjærast, ho heiter Nina, og ei stund etter sjølvmordet, finn Stine og Nina kvarandre på ein fest. Nina vil ikkje prate om Askil. Men så vil ho likevel, og Stine må høyre på mørkret kring Nina og Askil, ho må høyre på alt ho ikkje vil vite. Og seinare må ho møte den nye kjærasten til Nina, Ståle. Ståle er mykje eldre enn Nina og Stine, han er trettifem år, minst, og spring stadig rundt på universitetet. Han er forfattar, seier han, men Stine finn han ikkje når ho søkjer i Bibsys. 

Nina og Stine vert vener og er litt saman av og til, når Stine ikkje må vere med familien sin, det vil seie Gry. Stine må passe på, trøyste, hjelpe og mellom anna vaske håret til Gry, sjølv om Gry badar i Stine sitt badevatn. Alltid må Stine berre halde ut og vere snill og grei. For storesyster Gry har det ille og toler ingenting. Ho græt om nettene så Stine ikkje får sove. Ho er sur heile dagen og trur alt er kritikk. Men så kjem juleferien. Stine og Ståle ligg saman, dei held det hemmeleg for Nina, og så fer alle tre på tur saman, til Budapest. Og Stine fyller tjue år utan at nokon veit det, og ho er heilt åleine i ein framand by med framande folk på sin eigen bursdag. Kan det verte verre? Ja.

Den vesle boka eg har lese, heiter Lykkefeltet og er skriven av Ingvild Holvik (f. 1976). Ho kom ut i 2010 og er debuten hennar Holvik. Med eit presist, godt og klart språk skriv ho fram den unge og redde Stine, som korkje veit opp eller ned, og som treng merksemd, kjærleik og von. Holvik målar eit realistisk bilete av studiekaoset, om korleis det er å vere ung og sjølvstendig, men samstundes ikkje heilt klar for dei største utfordringane. Ho skildrar Stine så fint, så fint, der ho er vaksen men like fullt lita, myndig men utan røynsler, midt i mellom ungdomsliv og eit eige liv. Og Holvik får så godt fram det sårbare i ein slik periode, det vonde og usikre, det grå og melankolske, det lokkande og det farlege, uvissa, krafta ein må ha, viljen, og ikkje minst det at ein må å få lov til å bryte opp, sjølv om det er vondt.

Boka opnar litt kaotisk av di Holvik går att og fram i tid for å skildre relasjonen mellom systrene, før og etter det som hender med Gry, før og etter at Gry og Stine må flytte heim. Det er mange stader og situasjonar å halde styr på, såre stemningar, triste avsnitt. Men som lesar får ein aldri kjensla av at kaoset er slurv eller dårleg håndverk. Det er eit medvite kaos, for å syne fram livet og dei plutselege kasta som skubbar ein av stad. Holvik har alt under kontroll heile tida, ho skildrar ei røynd som er nær og tett og sann. Og etter berre nokre kapittel kjem forteljinga inn i ei jamn straum, alt flyt, lenger og lenger ned. Heilt til Ungarn og den uutseielege einsemda.

Holvik har sans for pinlege situasjonar, skildra mørkt og poengtert, slik at det vert særs morosamt. Ho skriv detaljert, observant, med naturleg lettheit og eit velklingande, skarpt språk. Ho er også ein framifrå psykolog, der ho nesten utan å nytte dei konkrete orda og omgrepa i skildringane, lar psykologistudenten Stine verte mest oppslukt av sine eigne kjensler, av mørker og tristheit. Sjølv om Stine ser si eiga syster, sjølv om ho ynskjer å hjelpe henne, er hennar eiga erfaring med det same ordlaus. Det kjem kasta på ho, og ho freistar å tenkje bort, gå bort, gjere bort, lese bort, drikke bort, liggje bort, reise bort, løpe ifrå tristheita ho ber på.   

Lykkefeltet er ikkje berre ei mørk og trist bok om depresjon og kriser, langt ifrå. Fyrst av alt er ho ei sympatisk livsskildring av menneske som sansar og føler med heile seg, slik ein ofte gjer i den alderen. Ho er ei skildring av menneske med mot og redsle og humor, som freistar å takle vaksenlivet utan å vite kva det ber i seg. Og me som har vore der Stine og Gry er, i tungsinnet og mørkret, kan nikke og kjenne oss att. Me må rote for å rydde, me må ut av balanse for å finne likevekt, me må røyne for å vekse. Og det er alltid von.

Bokhyllelesing: Carl Frode Tiller

Bildekilde: Aschehoug

Vi er kommet så langt som til sjuende runde av Bokhyllelesing 2016 - to runder til, og vi går brått inn i et nytt år med helt nye leserutfordringer! Men før vi kommer så langt, skal det først leses julebøker i desember, nobelbøker i november og norsk dramatikk sånn omtrent akkurat nå. 

Den fulle ordlyden til runde sju var: Les et skuespill av en norsk forfatter. I god tid i forveien gikk jeg igjennom ulesthyllene mine, og jeg fant både ett ulest verk av Henrik Ibsen (1828-1906), ett av Carl Frode Tiller (f. 1970) og ett av Sigmund Løvåsen (f. 1977). Jeg brukte noe tid på å veie fram og tilbake mellom disse tre med tanke på tematikk, språk og ikke minst fartstid i ulesthylla. Så langt det lar seg gjøre, prøver jeg nemlig å være rettferdig og ta den eldste først, men av og til seirer leselysten. Og til slutt blei det altså til at jeg skulle ta for meg enakteren Folkehelsa av Carl Frode Tiller, et skuespill som blei satt opp i 2007 og som kom i bokform i 2009.

Det er fem personer i stykket. Hovedpersonen oppfatter jeg er Silje, da hun er med i alle scenene. Deretter følger mannen hennes, Egil, mammaen Oddrun, svigermor Else og svogeren Trond. Disse fem møtes, snakker, krangler, spiser, misforstår og argumenterer seg igjennom ni scener - hele tida hjemme hos Silje og Egil, hele tida ved middagsbordet deres. Oddetallsscenene er korte, kalles "drømmesekvens" og kan suppleres med det Tiller har døpt en "Drømmebank", som står bakerst i boka. Disse scenene har stor symbolsk verdi. Partallsscenene er lange og bærer mesteparten av handlinga, samt at personene gjennom replikkene både karakteriseres og psykologiseres. Det går noe tid mellom hver scene og totalt strekker handlinga seg over et par uker.

Tiller byr på et intenst kammerspill der sannhet og usannhet, virkelighet og fantasi, liv og lære stilles opp mot hverandre. Silje har i begynnelsen et tilsynelatende godt forhold til mannen sin, mens forholdet til mora preges av konflikter. De er uenige om fortida og om framstillinga av faren. Egil, på sin side, er ikke noe særlig begeistra for lillebroren Trond, som ennå ikke har noe å vise til her i livet. Men han har et svært godt forhold til mora si, Else. Og disse fem, med eller uten barna til Silje og Egil, spiser jevnlig middag sammen, nettopp hjemme hos Silje og Egil. Og det virker som om dette er en affære som de ikke akkurat gleder seg til.

Men når Oddrun plutselig går bort, er det mye som endres. Silje endrer seg. Kanskje våkner hun opp, kanskje innser hun noe, kanskje er hun i sorg, eller i sjokk. Uansett hva det er, vender hun seg mot Egil i raseri. Han glatter over og viser forståelse, noe som provoserer henne enda mer. Silje vil bli sett og hørt, ikke sett ned på og trøsta. Og hun går til det punktet at hun juger både om seg sjøl og andre for å få en reaksjon av runde, uangripelige Egil. Det blir både ubehagelig og uhyggelig underveis, for når en først har begynt å juge, kan en da stoppe? Og kan en trekke tilbake en løgn, eller enda verre, en annens reaksjon på en løgn? Er løgnene et skalkeskjul for et bevisst ønske om å såre?

Som alltid med dramatikk, er det en del en går glipp av når en bare leser. Det er en hel dimensjon en ikke ser, en må bare forestille seg alt sammen, bevegelsene, intoneringa, mimikken, alle de mulige tolkningslagene og ikke minst humoren. Men som regel går det greit her, fordi Tiller er tydelig og har lite sidetekst. Samtidig gir det rom for misforståelser, så det er lurt å ikke la seg rive med og lese alt for fort. I dette stykket bruker Tiller blant annet effekter fra sjokkteatertradisjonen, som oppkast, et utrolig sterkt og uttrykksfullt middel. Når en leser om oppkast flere ganger på så få sider, blir det repetetativt og kan hende unødvendig, det mister sin effekt. Men jeg vil tro effekten er en helt annen når en ser det, kombinert med de surrealistiske replikkene og fråtseriet.

For det er igjen velstands-Norge Carl Frode Tiller konsentrerer seg om, og som han fokuserer sin aggresjon på. Slik banaliserer han sitt eget stykke, som handler om disse livstrøtte, slitne middelaldermenneskene som må juge for å kunne prate sammen, mette av snop og tv og jakta på den kuleste smarttelefonen. Vi velter oss i mat og drikke, har alt vi trenger, men mangler ord for sorg og savn. Vi provoserer kan hende også oss sjøl og vårt voldsomme overfokus på forbruksartikler, slik at vi ikke har krefter igjen til å takle uvante emosjoner. Vi vil provosere andre for moro skyld, som om det vi sier ikke har betydning, fordi vi allikevel bare kan sette på pause, spole tilbake og ta det en gang til. 

Tillers stykke åpner på samme måte som Ibsenstykkene: Dette er titteskapsteater, der en ser rett inn i den borgerlige stua. Men kulturen, normene og sedvanene som fulgte med borgerskapet er borte for lengst. I denne stua er det kort mellom personangrepene og høyst ulike versjoner av samme fortelling sirkulerer fritt. Menneskene er vulgære, noen med vilje, andre uten å vite om det sjøl. De er en familie som er ute av kontroll, de er en familie som ikke er en familie lenger, de er nærmere en innstudert versjon av reality-tv. Og det er en så grell virkelighet Tiller speiler, og jeg tar meg sjøl i å spørre om vi virkelig er blitt så mentalt forkrøpla, alle sammen. 

Vel. Heldigvis er dette bare én virkelighet. Men det at den er plausibel, er ille nok til at en får lyst til å ta seg sammen. Familien er tross alt det viktigste vi har. Og om en ikke kan snakke med sin egen familie, hvem kan en snakke med da? Hvem kan forstå? Om det er aldri så gæli mellom Silje og Egil, så har de i alle fall levd og holdt ut med hverandre ganske lenge. Om de hadde vært ærlige i stedet for å følge vanen, hadde de kanskje ikke stått og skreket til hverandre, fulle av kvalmende velmenthet og provoserende omsorg. 

Enakteren heter Folkehelsa, og dette er et ord de vender tilbake til flerfoldige ganger i stykket, særlig i oddetallsscenene. Folkehelsa er jo et begrep som ofte er brukt av politikere og i media, i statistikker, oversikter og foreninger, og Tiller harselerer her med både nåtidsbruken og fortidsbruken av ordet ved å peke tilbake til okkupasjonstida. Den gangen var folkehelse noe ganske annet enn i dag, og utfordringene som de hadde rett etter krigen, som for eksempel med å skaffe nok mat og bra nok mat til alle, slik at det nye Norge kunne bygges av friske, sterke og sunne mennesker, er nærmest ikkeeksisterende i dag. I dag er folkehelse et ord som ofte assosieres med livsstilssjukdommer hos unge mennesker og ikke minst psykiske lidelser. Gjennom å tematisere psyke og sviktende kommunikasjon nok en gang binder Tiller en tematisk rød tråd fra prosaverkene sine til dramatikken, og henger fram Silje og Egil som et eksempel til skrekk og advarsel. Eller?

Høstlesing, del II

Jeg veit ikke helt hva som har skjedd, jeg, men både august og september har vært travlere enn noen gang, samtidig som jeg leser mye mer enn tidligere. Det er som om jeg utnytter hvert ledige øyeblikk til å henge fra meg øya i ei bok. Jeg leser i lunsjen, mens jeg pusser tenner, mens jeg steiker pannekaker, i reklamepausene, mens jeg sitter på vent i telefonen, mens jeg sitter hos barna på kvelden, jeg har med meg bøker på seminar, på styremøter, på jobb, til tannlegen, til helsestasjonen, i barnebursdager, i senga, på befaring og til og med på familieutflukter, så jeg kan snike meg til å lese i bilen. Og det gir resultater, altså. Bare se!

Carl Frode Tiller

Jeg hadde knapt lest ferdig siste bindet av Innsirkling-serien i forbindelse med forrige runde av Bokhyllelesing 2016, før jeg henta fram ei ny bok av samme forfatter: Nemlig skuespillet Folkehelsa, og også denne gangen i forbindelse med Bokhyllelesing 2016. Tematikken i denne runden er norsk dramatikk, og Folkehelsa er både norsk og dramatisk. Omtale kommer.

Alexander L. Kielland

1800-tallets samfunnsrefser hytter med neven i den satiriske romanen Arbeidsfolk og i fortellinga Else. Samleinnlegg finner du her. Begge verkene er forankra djupt i realismen, med grimme og fæle skjebner, særlig for kvinnene. Kielland er svært bra, og jeg planlegger å lese ut bind II av Samlede verker i løpet av høsten.

Flatøybok

Flatøybok er det eneste verket jeg enda ikke har tatt tak i, sjøl om jeg har veldig lyst. Det ligger klart, like ved skrivebordet, så håpet er at det snart er dette praktverkets tur. Og jeg gleder meg!

Brit Bildøen

Ikke lest! Men heller ikke glemt! Så tida kommer nok snart til denne grønne nynorskboka med sykler og miljøtematikk, bygd over Don Quijote-lest (kjenner at den blei litt mindre fristende der, gitt). Men den skal visstnok være ganske morsom.

David Nicholls

En lettvekter, uten tvil. Jeg har lest En dag og føler meg som en surpomp når jeg ikke er fornøyd. Men fakta er at dette ikke er bra nok, det er enkel og grei underholdningslitteratur som ikke en gang klarer å ende godt.

Jens Bjørneboe

Birthe og jeg er i full sving med ei ny samlesing, denne gangen et viktig Bjørneboeverk fra 1964: Drømmen og hjulet, en såkalt halvdokumentarisk roman om Ragnhild Jølsen (1875-1908). Med mine begreper blir det da i retning av en fiksjonsbiografi. Og det er en god en. Du kan gjerne bli med, du også!

Sigmund Løvåsen

Da jeg først hadde lest Carl Frode Tillers skuespill, var det som om jeg fikk blod på tann. Så da leste jeg like godt Sigmund Løvåsens vakre drama fra 2012, Vid din sida, også. Og da var jeg bortimot umulig å stoppe...

Henrik Ibsen

...så da leste jeg like godt Et dukkehjem av Henrik Ibsen også, når jeg først var så godt i gang med dramatikken, og nå står jeg og skuler opp på de hittil uleste gamle grekerne i bokhylla og lurer på om jeg skal gi meg i kast med de virkelig gode, gamle tragediene også, bare for å ha gjort det, en gang for alle.

Ingvild Holvik

Men da jeg fant ut at jeg ikke hadde noe dramatikk av en kvinnelig norsk forfatter på lur (kleint!), så måtte jeg ta ei anna bok av en kvinnelig forfatter for å veie opp for den massive overvekta av plutselige, dramatiske mannfolk. Og valget falt på romanen Lykkefeltet av Ingvild Holvik, en inntil nå helt ukjent forfatter for meg. Omtale kommer.

Liv Køltzow

Til Ingalills biografisirkel i oktober skal det leses om 1001 forfattere, så vidt jeg har forstått. Jeg er ikke helt sikker på om Amalie Skram er med der, men det burde hun naturligvis være, og derfor leser jeg om henne. Boka er massiv, så den kommer nok til å ta sin tid.

Per Olov Enquist

Men jeg var så innmari på vippen, hvem skulle jeg lese om, Amalie Skram eller Per Olov Enquist? Og jeg klarte ikke å velge, så nå er jeg i gang med begge to. Men der Amalie Skram føres i pennen av en prisvinnende forfatter, velger Enquist å fortelle sjøl. Og han er ikke mindre prisbelønt han, så dette blir spennende. Boka heter naturligvis Et annet liv.

Elisabeth Aasen

Når jeg og Birthe har lest ut boka om Ragnhild Jølsen, skal vi vende blikket mot kvinner i litteraturen med fagboka Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen. Den kom i posten i går, og jeg gleder meg masse til å lese! Bli gjerne med, du også.

Jennifer Egan

Og bare for å gjøre det vanskelig for meg sjøl, har jeg altså begynt på enda ei bok, som er skrevet av amerikanske Jennifer Egan. Boka heter Bølle på døra og forfatteren mottok blant annet Pulitzerprisen i etterkant av utgivelsen. Bølle på døra er nok ikke den boka jeg prioriterer i oktober, men jeg kommer nok til å lese litt... Tror jeg.

Faglitteratur

Det blei ingenting i september.

God lesemåned, alle sammen!

Realisme og undergang

Bildekilde: antikvariat.net

I over ett år har jeg hatt som koseprosjekt å lese Stavangers store sønn, Alexander Lange Kiellands (1849-1906), Samlede verker. Det er tidkrevende, for det er mange verk, og som så mange 1800-tallsforfattere, så preges også Kielland tidvis av noe omstendelighet og en smule tunge setninger, sjøl om han er lettere og mer elegant enn flere av sine samtidige. Dette gjør naturligvis at jeg må sette ned lesetempoet hver gang jeg henter han fram, og de første fire-fem sidene går uvant langsomt. Men så glir jeg inn i det nye tempoet og finner flyt.

Nå har jeg lest ferdig to verker som er å finne i andre bind av Samlede verker. Begge er fra 1881. Arbeidsfolk er en realistisk roman, mens den triste historia om Else har undertittelen En julefortelling. Også denne er av det realistiske slaget. I begge verk skildrer Kielland de som er nederst i samfunnet, og det er svært tydelig at det også er her sympatien hans ligger. Slik sett følger han opp det samme sosiopolitiske prosjektet han innleda allerede i debutverket Novelletter (1879), men som særlig er synlig fra romanen Garman & Worse fra samme år.

Arbeidsfolk handler om alle typer arbeidsfolk. Blant dem finner vi naturligvis de som kalles arbeiderne, som i denne perioden er i ferd med å etablere seg som en sosial klasse og en faktor å regne med. Og vi finner bøndene, de utarma bøndene, som emigrerer i hopetall til Amerika og drømmen om et nytt liv. Og tittelen kan tolkes ironisk, retta mot embetsstanden som motarbeider, flytter papirer og skaper vanskeligheter for vanlige folk. Det er mang slags arbeid og mang slags folk. Fellestrekket er at alle må tjene penger for å overleve.

Boka veksler mellom å følge den sterke og staute bonden Njædel, som holder til langs kysten på Vestlandet et sted, og hans datter Kristine, som sendes til onkel Anders i Christiania for å følge med på en sak som Njædel klager inn for departementet. Det går ikke godt for noen av dem. Kristine vekker oppsikt med sin uvanlige skikkelse og får raskt et brødrepar etter seg. En av dem er lege, og han skal vise seg å bli oppriktig glad i den bondske, ekte jenta, og kommer stadig på besøk til henne i portnerstuen. For å forhindre skandaler blir legebroren sendt bort og Kristine tvangsgiftes med onkel Anders, slik at hun kan holdes under oppsikt. I mellomtida har onkel Anders forlagt brorens papirer - med vilje - og ettersom han stadig krever mer penger for å fortgang, utarmes Njædel langsomt både fysisk og psykisk. 

Arbeidsfolk er en svært langsom roman som skildrer alle typer arbeidere, samt deres utseende, klær, oppførsel og gemytt i lange, nærmest stillestående avsnitt. Vi leser om de sindige bøndene som ikke lar seg vippe av pinnen, om noen fæle lurendreiere av noen embetsfolk, om den oppriktige, sjenerte legen, sviregutter og løgnhalser, departementale spyttslikkere, oppkomlinger, den lojale arbeidshesten, den bråsinte sjefen, tjenestejenter, borgerlige fruer og embetsstandshustruer. Etter at skildringene er på plass, kommer dialogen. Den kan gå fort og være hardtslående, og så subtil, særlig i sine fornærmelser, at det er vanskelig å registrere at noen er blitt fornærma. Og hele veien bygger Kielland videre, oppover og oppover mot klimakset, der han forener kongelig besøk med syfilitisk død. Det er en ugrasisøs blanding av høyt og lavt, men det er svært godt gjort å kombinere to så sterke kontraster og fortsatt holde det lesverdig. Med stor sans for detaljer utmaler Kielland det kongelige selskap og alle banaliteter de velter seg i, mens andre vrir seg av smerte.

Og det skulle jo helst være slik at en kjente at dette, dette var en fremmed verden. En skulle kunne puste letta ut og tenke: Jeg kjenner meg ikke igjen i disse skildringene. Men det skumle er at en gjør det. Jeg gjør det. Jeg ser at dette ikke bare er en refleksjon av et høyst levende 1800-tallssamfunn, det speiler også vårt samfunn, der viljen til å jobbe seg oppover ikke alltid ledsages av kunnskap og evner, der kravene til suksess er så store at mennesker må behandle seg sjøl umenneskelig for å lykkes, der ære og konformitet og frykten for skandaler gjør at vi leiker med andres liv. Det var en urovekkende erkjennelse, samtidig som det var veldig flaut. Mon tro hva Kielland ville sagt? Det er gått 135 år, men på mange punkter er vi fortsatt ikke kommet videre.

Alexander Lange Kielland
malt av Eilif Petersen (1893).
Bildekilde: snl.no

Heldigvis er det litt annerledes med tanke på kortromanen Else, som bærer navn etter sin unge hovedperson. Den er ei skildring av en grim kvinneskjebne. Alt som kan gå galt, går galt, sjøl om forutsetningene ikke er av verste slag. Else vokser opp i et underlig hus kalt Noahs Ark, der byens foretrukne kloke kone, madam Späckbom, holder til. Hun er svært stolt av Else, for hun er hennes levende eksempel på en varig kur. Uten henne hadde Else vært blind. Men Else er sunn og frisk, hun ser og hun ler så det klukker i gatene. Helt til hun møter Svend og gripes av begjær. Et begjær som konsult With tar fra henne.

For konsul With tar den han vil, når han vil. Han har til og med flere egne steder for sånt, der han holder kvinnene sine. Else kastes ut fra Noahs Ark og er blitt hans, uten å egentlig ha hatt noe valg. Han lokket henne med roser, de sjeldne, velduftende roser, og så grep han henne bare -. Men Svend gir ikke opp. Han finner henne, og Else gråter av skam når han kommer inn i rommet. Ikke vil hun at han skal se henne slik! Men Svend er bare god. Han vil at de skal reise vekk sammen, gifte seg, starte på nytt. Et sted der han ikke er taterpakk og hun ikke er en fallen kvinne. Et sted der ingen veit. Men de drar aldri. De blir, helt til Else kastes ut av konsulens vertinne også. Så står de der, begge to. Ingen penger, ingen jobb, ingen sted å bo. Men sansen for hetvin, har de. En brennende, mettende hetvin som sildrer gjennom kroppen og gir liv. Enn så lenge.

Else er en undergangsfortelling der Kielland betrakter samfunnet fra kvinnas side. Madam Späckbom må konstant kjempe mot byens mannlige doktor, som hevder å være mye bedre enn henne. Som kvinne har ikke madammen hatt tilgang til undervisning. Hun kan kun stole på sin egen erfaring. I Noahs Ark bor også frøken Falbe, som driver skole og forsørger den alkoholiserte broren sin. Hver dag er en kamp, mot menn og mot samfunnet. Og så er det Else, som tvinges nedover, nedover fordi hun, når hun har hatt et ufrivillig samleie, mister sin egenverdi som menneske. Og når samfunnet behandler henne som et ingenting, mister hun respekten for seg sjøl. Hun ofrer ikke en tanke på det døde barnet -.

Parallelt med disse skildringene, vier Kielland også noen avsnitt til byens fornemme fruer, som oppretter foreninger for falne kvinner. Frøken Falbe går til dem og varsler om Else. Hun ber om hjelp på Elses vegne, for hun ser hvor dette går. Men nei, sier foreninga, når ingenting er skjedd, kan vi ikke hjelpe. Til slutt er Else uten tvil en fallen kvinne, og hun innskrives i foreninga. Frøken Falbe øyner et håp, kanskje Else nå vil få den hjelpa hun trenger. Men da foreninga får vite at hun har fått et barn, ryker hun rett ut igjen: Hun er innskrevet i feil forening. Kritikken av de kristne, borgerlige fruer som hjelper "sine faste", som er tilstrekkelig takknemlige for hjelp, kun for å bedre sin egen samvittighet og gjøre sin kristenplikt, er ramsalt.

Alexander Lange Kielland jobba med og for mennesker i hele sitt voksne liv, som blant annet borgermester og amtmann. Han ønska mer rettferdighet, bedre kår for arbeiderne, økt likestilling, rettigheter og støtte for ugifte mødre og et bedre system for fattige og sjuke, kort og godt politisk frigjøring fra embetsstanden. Verkene er en del av hans ideologiske prosjekt, og de underbygger det han jobba for i praksis. Kielland er samfunnskritisk, realistisk og nesten naturalistisk i sine skildringer, der han som en av de fire store fører an med problemlitteratur under det moderne gjennombrudd. 

Kiellands verker har altså en tydelig politisk agenda. Og sjøl om en kan diskutere de ulike problemstillingene han legger fram i både Arbeidsfolk og Else med tanke på tematikk, er det ett hovedtema som slår meg som mye, mye sterkere enn alle de andre: Dobbeltmoral. For hvordan kan de rike og privilegerte komme unna med tvangsekteskap, seksuelle overgrep, syfilisme, alkoholisme, uekte barn og horehold? Jo, det er dette forbanna hykleriet. De holder fasaden, har baller og selskaper der de er tekkelige og pene, de går i kirka, sier sine bønner, betaler sine bøter og gjør ellers hva faen de vil. Alexander Kielland retter ingen pekefinger. Han står støtt i Stavanger og brøler så det runger over det ganske land.