 |
| Bildekilde: Bokelskere |
Jeg var omkring fjorten år, og det skulle leses i norsktimene på skolen. Vi gjorde det jevnlig, og det var aldri spesielt ille. Men det gikk heller aldri særlig bra. Jeg var leselei og litt i opposisjon mot bøkene, sikkert fordi jeg kommer fra et svært boklig hjem. Jeg befant meg også i et litterært ingenmannsland, midt mellom ungdomsbøkene og voksenromanene. På skolen skulle vi altså presses inn i det siste. Og jeg har aldri likt å bli fortalt hva jeg skal lese, hvordan det skal leses og når jeg skal være ferdiglest. Som om en kan måle leseropplevelser og opplevelseskvaliteten i tid!
På den tida hadde jeg en slags aversjon mot islendingesagaene, og mamma måtte lese høyt for meg for at jeg i det hele tatt skulle komme i gang. Jeg kan fortsatt huske hvordan jeg krøyp sammen i lenestolen på stua, øra fulle av uvilje mot å lytte. Jeg fantes jo ikke interessert i hvem som kanskje eller kanskje ikke døde et sted på Island for tusen år sida, og jeg var heller ikke interessert i å høre hva for slags ord de lira av seg i tide og utide, og at de kunne kringlevri disse orda til helt umulige dikt som jeg virkelig ikke forstod bæret av. Så skjønte jeg at hovedpersonen var ganske breial - som en overlegen tenåring (retrospektiv betraktning) - og at han bare ville være kjæreste med ei jente. Situasjonen blei med andre ord litt mer gjenkjennelig. (Sagaen har jeg naturligvis lest igjen seinere, og jeg liker den veldig godt, men det er en annen historie.)
Neste bok ut skulle også være gjenkjennelig (skolens strategi, sannsynligvis). Den skulle nemlig være så herlig romantisk. Skrevet i nyromantikken, av en romantiker, som selve definisjonen på romantikk! Det måtte jo bare bli bra. Flere av jentene i klassen var allerede litt for glade i romantikk og hadde hysteriske forventninger til avslutningsballet - Sunset Beach rulla jo over skjermen da vi kom hjem fra skolen, så det var lett å få stereotypiske amerikanske romantiske ideer. Men det å forvente amerikansk såpeserienivå av norsk attenhundretallslitteratur er i beste fall katastrofalt. Så blei det da også et gedigent magaplask.
Læreren vår formulerte det så fint. Hun delte ut bøkene, de lekre skoleutgavene, passelig utslitte, min hadde en stivna, hønngammal tyggis på kolofonsida og delvis opprevet papir her og der, samt noe jeg mistenker var buser på flere sider underveis, og sa: "Denne boka skal vi lese. Alle sammen. Og vil du ikke, så skal du." Ferdig snakka. Det var bare å ta i mot boka som lukta mugg fra det stusselige boklageret i murkjelleren på ungdomsskolen og bla opp på første side og vente på at hun skulle begynne å lese høyt. For det gjorde hun alltid. Så var det om å gjøre å følge med. I boka, altså, og ikke på alt det andre som foregikk i klasserommet. Ei av jentene hadde tyggis, og måtte sjølsagt slafse. Noen hosta, Anita nøys. Ei anna tok fram lommespeilet sitt. Flere tegna, både i boka og annetsteds. Fredrik lakka neglene sine med korrekturlakk. Etter halvannen side stanga en av guttene hodet i pulten. Det gjalla i rommet, og det var vanskelig å ikke le. Hadde det ikke vært for blikket til læreren, og det at hun bare fortsatte å lese, hadde hele boka rakna allerede der.
Så var det noen som utstøtte et hormonelt brøl av noe slag, et skrik fra en på dødens rand, om en ikke akkurat der og da hadde vippa over. Årsaken blei oppgitt å være at Espen hadde prompa, og dermed måtte vinduene opp, og en hel haug jenter vifta med hender og føtter for å holde lukta unna. Vårlukta og lydene fra skolegården utafor seiv inn i klasserommet, vi hørte kostemaskina ute i gata, ropene fra klassen som hadde utegym nedpå fotballbanen, elvesus, en bil som starta. Distraksjonen var total. En eller annen gikk på do. Et par lapper blei sendt. Gutta på bakerste rad begynte å spytte papirklyser opp i taket ved hjelp av sugerør fra bensinstasjonen. Det er mulig Espen feis igjen. Og jeg kan ikke huske hva som skjedde i boka eller hvor langt det blei lest.
Leksa var klinkende klar: Boka skulle leses. Løpet var lagt, med kapitler og oppgaver. Vi skulle lese den over to uker. To uker! I to uker skulle vi belemres med det treigeste som fantes! Og det treigeste som fantes var altså ei bok som de superdølle voksne hadde bestemt at vi skulle lese, uten å ha spurt oss. Det var ei bok skrevet for lenge sida, av en fyr som for lengst var død, og som derfor ikke betydde noe for noen av oss. Ikke boka hans heller, for den saks skyld, sjøl om Dagrun syntes det var en nydelig tittel, en tittel som bar bud om romantikk. Hun skulle bare visst hva Knut Hamsun (1859-1952) hadde kokt i hop.
Men sjøl med fin tittel og fristende hint om en vidunderlig handling, kom en ikke bort ifra det faktum at denne boka skulle tvangsleses. Det blir jo fort slik når bortimot tretti elever skal lese samme bok, at ikke alle liker boka som skal leses. Det er nesten umulig å få full klaff. Og så legger vi på umodenhet, alder og hormoner og det at alt de voksne sier er kjedelig bare fordi det er de voksne som sier det, og vips er det å lese bøker i norsken på ungdomsskolen kollektiv tvangslesing. Og det er det siste en vil gjøre, uansett hvor mye en egentlig liker å lese. Det er rart hva som kan fortrenges og undertrykkes ved hypofysens hjelp.
Jeg kan like greit innrømme det først som sist: Jeg hadde skrekkelig store problemer med Victoria. Jeg syntes det var ei grusom bok. Hvorfor? I tillegg til alt over, var den kjedelig. Den var skrevet med et indre tempo som lå verdenshav unna mitt tempo. Og jeg hadde ikke evne til å skru om. Inderligheten var fremmed for meg, fordi den var inderlig på feil måte. Boka var dvelende, det vil si seig, den var skildrende, det vil si treig, og den var så innmari ulykkelig. Hvorfor skrive om noe som ikke går bra? Hvorfor skulle vi lese om noe som gikk så dårlig? Og, enda viktigere, skjønte vi det? Ikke egentlig, tror jeg. Vi var fjortiser, tross alt. Og mest opptatt av oss sjøl.
Og Johannes og Victoria, da. Hovedpersonene bare vima rundt hverandre, først utpå landet, så inni byen, og på landet igjen, og det blei aldri noe årnings. Og alt det snakket! Hva med å ta en roligdans, lissom? Og alt det styret med at han var en ussel fattigslamp (altså møllersønn) og at hun var rikmannsdatter (det vil si av embetsstand) - relativt uviktig i en fjortishjerne som, når den går på høygir, kan overbevise seg sjøl om at hun faktisk kommer til å bli kjæreste med Shane. Og hva kommer fagboka i norsk susende med for å forklare Victoria for oss? Jo, at grotten er en metafor. Dra dit peppern gror.
Det er ikke slik en lærer å lese stor litteratur. Det er ikke slik en lærer å sette pris på bøker. Men som voksen forstår jeg hva lærerne tenkte, og hva de sikkert fortsatt tenker. De har sett at boka har en tematikk som uten tvil vil appellere til tenåringer som er mer opptatte av å stirre på hverandre i smug enn å følge med i timen. I klassen min spratt hormonene som virusinfeksjoner fra jente til gutt og tilbake igjen, og det gikk knapt ei uke uten at noen var håpløst forelska i en annen, helt til vi tilfeldigvis lukta litt for godt på hverandre etter en svett dobbeltgym eller fikk et glimt av noe vi uten tvil ikke skulle se (en stygg tegning, ei barnslig t-skjorte, en fæl grimase, ei horribelt diger kvise, et uheldig bilde, et hjerte med et navn i...). Vel, inn i dette klimaet sendte de altså med viten og vilje Victoria.
Knapt noen klassiker kan overleve noe sånt. Muligens med unntak av islendingesagaene og Amalie Skram. Jo, for etter at jeg endelig kom i gang med den sagaen hjemme, hadde vi også om sagaene på skolen. Og læreren vår leste høyt fra Njålssoga. På halvannen side dør det flere mennesker enn i en gjennomsnittlig amerikansk krigsfilm med handling fra andre verdenskrig. Og det med en sånn letthet, helt uten følelser. Nå var ikke jeg en voldelig tenåring, og var heller ikke særlig tiltrukket av vold, men det gjorde inntrykk. Det var uvanlig, det var ekstremt. Og fraværet av følelser, og kanskje aller mest følelseskravet, var befriende.
Victoria er på mange måter i andre enden av skalaen. Der er det mye følelser, hele tida. Så mye at det kanskje blir for mye, i alle fall når en har nakne nerver og har mer enn nok med å være sine egne følelser. Som tenåring erfarer en jo at visse emosjoner ikke kan skrus av, de er der bare, helt til de er ferdige, og det er ikke sikkert en alltid veit hvor de kommer fra heller. Det er en vanskelig situasjon å være i. Og den er vrien å tre ut av, det er så å si umulig å være objektiv og ganske utfordrende å skulle imøtekomme ei bok en ikke kjenner bakgrunnen til, med hormoner som forkludrer og forstyrrer slik at balansen ofte forrykkes og forskyves. Det som er greit og kult den ene dagen kan være grusomt pinlig den neste.
Men nå skal Victoria leses på nytt. Uten hormonforstyrrelser og intens vrangvilje, med fokus og en grunnleggende respekt for verk og forfatter. Jeg skal i alle fall forsøke å være imøtekommende når jeg nå skal oppdage Johannes og Victoria på nytt. Det blir spennende å se om jeg kan korrigere min helhetsoppfatning av boka, i alle fall bittelitt.
