onsdag 13. oktober 2010

Døren i Budapest

Min første bok av en ungarsk forfatter blei Døren av Magda Szabó (1917 - 2007). Boka kom ut i Ungarn allerede i 1987, men ikke før i 2006 her i Norge. En kan jo spørre seg om hvorfor vi ligger så langt etter, det kan umulig ta 19 år å oversette en roman? Bøkene til Magda Szabó er oversatt til mer enn 30 språk og hun er utgitt i over 40 land.

Døren var interessant på flere måter, kanskje først og fremst fordi den formidler noe som for meg er nytt. Det er tydelig at en europeisk romantradisjon står sterkt i Ungarn, men det er noe fremmed her også, som kommer annet steds fra. Helt konkret hva det er veit jeg ikke, men tankene går til Orhan Pamuk. Jeg finner igjen noe av det samme med tanke på hvordan fortellingene og historiene blir fortalt, sjøl om skildringer, stemninger og personene er svært ulike.

Døren er en førstepersonsfortelling med et svært begrensa persongalleri. Det er den kvinnelige forfatteren, som både snakker, tenker og føler gjennom hele fortellinga, i tillegg til at hun formidler det hele, på sin måte. Hushjelpa Emerenc er hun jeg oppfatter som hovedperson, da stort sett alt dreier seg om henne: det er på mange måter kun hennes historier som blir fortalt. I tillegg til disse to kvinnene er det ektemannen til forfatteren, også forfatter, hannhunden Viola, samt noen skikkelser som dukker opp hist og her, med mer eller mindre begrensa funksjoner. Særlig disse bipersonene synes jeg er karikerte, men også hovedpersonene grenser opp mot det statiske. Jeg tror det er meninga at forholdet kvinnene i mellom skal være spennende, men fordi det går såpass langsomt og det nesten er uten progresjon, blir det isteden tamt, matt og ensidig.

Døren byr på mange henvisninger til klassisk litteratur, noen intertekstuelle referanser og mange direkte referanser (av typen "som det står i..."). Men jeg vipper mellom om det er en styrke eller en svakhet for boka: de bildene som oppstår ved henvisninger til antikke epos, f.eks. Aeneiden, utnyttes ikke, brukes ikke, blir bare nevnt. For meg blir det da litt tomt og meningsløst. Hvorfor kan hun ikke skrive mer om det, tenke om det? Er ikke det naturlig for en forfatter?

Døren er en kompakt og nokså intens bok. Den er ikke spesielt lang (min utgave er omtrent 250 sider), men den føles likevel lang. Det tror jeg både er fordi innholdet er så konsentrert rundt få hendelser og få mennesker, og det at jeg som leser får veldig mye informasjon, hele tida, både om gatene, huset, menneskene, arbeidet, reisene, byen (Budapest - men ett sted står det Odessa) og landet. Det er få hvilepunkter, det er aldri bare idyll, det er aldri bare én ting som skjer. Jeg-personens avhengighet av og redsel for Emerenc dominerer også lesetempoet - det blir hektisk og hakkete enkelte steder. Når historiene i tillegg kommer i bruddstykker og ikke i kronologisk rekkefølge, blir det et puslearbeid for en nøyaktig leser. Mangelen på flyt gir lesinga motstand, og jeg opplever at den motstanden kanskje ikke alltid er til det beste for romanen.

Mange avsnitt er spennende, jeg lurer på hva som kommer til å skje, samtidig som jeg ganske fort går lei av Emerencs humørsvingninger og jeg-personens pinglete, underdanige holdning. Hvem er det som kan holde ut med et traktormenneske som Emerenc? Hun skal bestemme alt, gjøre alt, vil aldri ha hjelp, gir deg ikke lov til å gi gaver, hun kontrollerer sine omgivelser, ikke bare hva en sier og gjør, men også hva en føler. På mange måter er boka fæl, fordi jeg ikke får sympati med Emerenc i det hele tatt, kun litt med jeg-personen. Å bli invadert av et annet, innsiktsløst menneske, er ingen forunt. At jeg-personen kneler for Emerenc finner jeg utroverdig, særlig når det er snakk om tjue år. Men jeg skjønner jo at en relasjon utvikles. Det er bare omfanget av og innholdet i den relasjonen jeg ikke tror på.

Språket i boka kan ikke unngå å ha blitt tappa og noe meningsinnhold kan ikke unngå å ha blitt borte i oversettelsen. Det er knapt og nøkternt, det er få språkblomster, men: språket, som da skal være jeg-personens, bygger heller opp om Emerencs levestil og utestengning av verden enn jeg-personens, altså fiksjonsforfatterens liv og virke. Det synes jeg er rart. Men det er klart, det kan tolkes: er jeg-personen så avhengig av Emerenc at hun etterhvert skriver og tenker som Emerenc lever? Er Emerenc en så sterk skikkelse at hun farger av?

Jeg kan ikke si at jeg likte denne boka utrolig godt, nettopp fordi jeg opplever at det er så mye som er problematisk. Men jeg synes det er flott å lese noe som er annerledes, og jeg likte at boka ga det jeg velger å tro er et ganske autentisk bilde av sin samtid og nære fortid.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar