Uansett, anmelderne Morten Haugen og Mette Hofsødegård deler likt; tre bøker til hver (om jeg legger til omtalen av den nyeste Pitbull-Terje-boka på side 13). I antall ord virker det også som om det er jevnt. Men hva er det som egentlig omtales? Og hva er det som sies? Overskrifta er Gjensyn med gamle helter og i ingressen hevdes det at "Lykken er å finne en seriefigur å oppslukes av." For hvem?
Første bok ut er Bendik og Maria. Mesterskapet, intet mindre enn bok fem i serien om Bendik og Maria, skrevet av Sverre Henmo, utgitt av Cappelen Damm. Bok nummer to er Kirkegårdsboken av Neil Gaiman, utgitt av Schibsted. Boka omtales som spøkelses-varianten av Rudyard Kiplings Jungelboken, og er på forlagets hjemmesider kategorisert som en ungdomsbok. Videre finner jeg bok seks om Markus, den nevrotiske og usikre helten til forfatteren Klaus Hagerup. Boka har fått tittelen Markus er konge, og er som vanlig utgitt av Aschehoug. Bok fire er Stavangermysteriet, enda en heseblesende Kunstdetektivbok av Bjørn Sortland, som helt klart har funnet sin nisje. Også utgitt av Aschehoug. Siste bok på dobbeltsideoppslaget er Erlend Loes siste Kurtbok, Kurt kurér, som er utigtt av Cappelen Damm. Boka er forøvrig en slags moderne variant av Jules Vernes Tsarens kurér. Og på side 13 kommer en sammenklemt omtale av Endre Lund Eriksens siste Pitbull-Terje-bok: På sporet av den tapte far. Det var det.
Her omtales altså seks mannlige forfattere, seks mannlige forfattere som gang på gang velger enkle utveier, holder seg til sitt etablerte univers, sine faste karakterer, intriger og løsninger (unntaket er Gaiman - som på mer enn en måte stiller i en annen klasse: han er nemlig den eneste oversatte hanen i kurven, de fem andre er norske). Anmelderne påpeker svakheter i kun to utgivelser (hos Henmo og Loe, altså én negativ replikk per anmelder), resten er bare fryd og gammen, virker det som. Det er jo spennende! Men hvorfor er det ingen som påpeker hva dette faktisk er? Hvorfor er det ingen som skriver at dette er billige løsninger, enkle utveier, kjipe versjoner av gamle klassikere, hvorfor er det ingen som skriver at dette er formellitteratur? Og hvorfor er det ingen som påpeker at forfattere bør holde seg for gode til å resirkulere verdenslitteratur på et så simpelt vis?
Jeg opplever at Aftenposten og deres anmeldere igjen er ukritiske, at de igjen lukker øya for hva de faktisk bør fokusere på og det de bør si. Seks bøker, som absolutt ikke er et representativt utvalg for høstens norske barnelitteratur, ei heller for høstens norske formellitteratur for barn, blir vist fram. Seks bøker får ufortjent gratisreklame. Hvorfor? Det er vel fordi forlagene har solgt dem inn til avisa. Det handler nemlig ikke lenger om kvalitet lenger, men om hvor godt ei bok kan selge, hvor stor inntjening boka står for hos forlaget, hvor mange enkle mennesker som kjøper boka fordi de har hørt om den før, dette er en slags litteraturbranding, altså merkevarebygging innen litteraturen, som ikke er til litteraturens beste! Og mediene, avisene, som før har stått for en kritisk innfallsvinkel, som før har rydda opp i godt og dårlig, som har ordna i rekkene og kalt en spade for en spade, de er nå med på mediekarusellen og villeder lesere og bokkjøpere til å igjen kjøpe noe simpelt, framfor noe godt.
Jeg synes dette er pinlig, både på litteraturens, forfatternes, avisas og "anmeldernes" vegne. Men det verste av alt er at dette blir akseptert. Det er ingen som får komme til i Aftenposten, som får si at dette er feil. Artikler, replikker og kronikker blir høflig, og noen ganger en smule arrogant, avvist. Denslags synspunkter ønsker redaksjonen ikke. Underholdningshelvetet er ikke bare et helvete, det er også udemokratisk og det knebler ytringsfriheten.
JAAAAAA, JAAAAAA, JAAAA!!!!!
SvarSlettTrudelutt