søndag 12. mai 2013

Den vonde, stygge teksten

Mitt første innlegg her på bloggen, tilbake i 2009, omhandla en intens leseropplevelse (innlegget er nå fjerna). Jeg var fortsatt i utforskingsfasen og visste ikke helt hva denne bloggen skulle være eller bli, men at bøker og lesing skulle være en vesentlig del, skjønte jeg ganske snart. Det var jo litteratur jeg ofte gikk og grunna på. Jeg har alltid vært glad i å lese, og gjennom mangeårig arbeid i bokhandel fikk jeg etter hvert en solid oversikt. Seinere fulgte også studier, som ga, og fortsatt gir meg, ymse teoretiske verktøy. Men å sette ord på det en har lest, og det en tenker om det en har lest, kan likevel være vanskelig. Derfor bærer de tidligste innlegga mine preg av å være prøvende, forsiktige og søkende. Særlig om leseropplevelsen ikke bare rører ved noe, men skaker en.

Og slik var det da jeg leste novellesamlinga Folk har begynt å banke på av Bjarte Breiteig (f. 1974), som blei utgitt i 2006. Fra før hadde jeg lest både Fantomsmerter fra 1998 og Surrogater fra 2000 (alle tre er utgitt på Aschehoug forlag). Jeg forventa nok at den tredje novellesamlinga i stor grad skulle følge opp både stemninger og tematikk, sjøl om jeg nettopp hadde lest i Marta Norheims (f. 1955) Røff guide til samtidslitteraturen (Samlaget 2007) at disse novellene var både mørkere og dystrere. Kanskje jeg ikke ville tro på det. Kanskje jeg egentlig var mest opptatt av ekteskapsromanene til Sigrid Undset, som jeg også leste på den tida, og som jeg trengte en pause fra. De som har lest dem, veit hvor intense de kan være.

Første novelle fulgte opp i samme spor som de tidligere, med et elegant spill med avstand og nærhet, ro og uro. Jeg hadde derfor ingen betenkeligheter med å lese videre. Men novella "Nå løper du" er altså noe av det verste jeg har lest (og tittelen passer fint - jeg hadde mest lyst til å løpe langt vekk fra bok og forfatter). Den er direkte, stygg og fæl. Den gikk rett på meg, både psykisk og fysisk, og gjorde meg sint og redd, den vakte rett og slett avsky. Jeg la fra meg boka mange ganger underveis, og ville ikke lese mer. Men til slutt kom jeg igjennom. Jeg var sint og sur på samme tid, overraska og overrumpla. Breiteig skulle jo ikke skrive sånn! Ikke om sånt! Samboeren fikk ei lekse. Jeg trampa ut i kulda for å hente ved, pusta inn frost og snø og vedfyringslukt, som er noe av det beste jeg veit, men det blei jammen ikke bedre.

Jeg leste hele novellesamlinga den kvelden. Og var sikkert sur i ei uke. Seinere har jeg knapt tatt i boka, og den røde ryggen med svart skrift gir meg fortsatt frysninger. Jeg er rimelig sikker på at jeg aldri vil lese novella igjen. Allikevel sier jeg mer enn gjerne at Breiteig skriver veldig godt. Men jeg nevner aldri "Nå løper du", for den er alt annet enn god. Novella ga meg bakoversveis fordi Breiteig tar tak i psykisk og fysisk terror og skildrer et høyst ugjestmildt landskap for en følsom sjel. Han skriver om overgrep i nære relasjoner som ofte blir tia ihjel, om en fyr som mest sannsynlig burde hatt flere diagnoser og vært sperra inne. Sympatien til leseren ligger sjølsagt hos offeret, noe som gjør teksten til en lidelse å komme igjennom. Breiteigs versjon var så alt for virkelig for meg, den var kvalmende og stygg, den var fornedrende. Og det var et sjokk at novella dukka opp akkurat der.

Etter det har jeg stadig kommet tilbake til om stygge tekster, vonde tekster, bøker som bare er fæle, også kan være gode. Kan de egentlig være det? Brit Bildøen (f. 1962) skriver i den solide essaysamlinga Litterær salong fra 2009 blant anna om Elfriede Jelinek (f. 1946), som blir tildelt dyden "skamløyse" av Bildøen. Jelinek kverner side opp og side ned om overgrep, velter seg i perversiteter, skriver seg inn i skam og smerte på en måte som er helt fremmed, som er nærmest umenneskelig. Hvordan kan det også være bra? Bildøen skriver at sjøl om Jelinek skriver om vonde ting, kan en ikke benekte at det er godt skrevet. Men jeg har lest Elskerinnene av Jelinek, som kom på norsk i 2006. Nobelpris eller ikke, den var virkelig ikke god.

En klok mann sa til meg en gang at det han ønsker av ei bok, er at den skal berøre. Han er ikke interessert i ytre, jagende spenning, og gir en lang beng i mye postmoderne (og post-postmoderne), utforskende litteratur, som sprenger grenser på ymse vis, som ser på form og kanskje ikke på funksjon. Hans synspunkt har nok vært litt styrende for meg. Jeg er også ute etter berøring, dog på min egen måte, og om det ikke oppstår noe berøringspunkt mellom meg og teksten, er det vanskelig å la den passere som en god tekst.

Så hva med dette vonde? Å føle at noe er vondt er jo en form for berøring. Hvorfor er det da vanskelig å innrømme at teksten kan være bra reint teknisk? At håndverket kan være bra? At teksten kan være god, men fæl? Er det slik at teksten kanskje nettopp er god fordi vi reagerer med avsky? Hvorfor kvier jeg meg da for å lese om det som er vondt og fælt? Innunder dette plasserer jeg ikke vanlige skjønnlitterære bearbeidelser av for eksempel sorg, frykt og smerte, og heller ikke krim, som bruker mye fælt som virkemidler, men en virkelig gnaging på destruksjon gjennom for eksempel vold, tortur og overgrep. Hva vil forfatteren som stadig vender tilbake til dette, som plasserer personene sine i et univers der alle skal lide og forgripes, som skriver seg vekk i fra det menneskelige?

Det er hav mellom Breiteig og Jelinek. Jelinek er alt for fjern for meg, det hun skriver om kan jeg ikke relatere meg til, verken geografisk eller tematisk. Og jeg går ikke med på det som tilsynelatende er samfunns- og menneskesynet hennes: at kvinner ikke har verdi, at menn er griser og overgripere, at samfunnet er rævkjørt og at sex er makt og betalingsmiddel. Jelinek skriver fram et ytterpunkt som kanskje kan forklares gjennom hennes bakgrunn. Det er i alle fall slik Bildøen forsøker å forklare henne, og forklaringa gir mening. Men skal jeg da tenke at romanen er bra, fordi forklaringa er logisk? Jelinek er milevis utafor komfortsona mi, men skal jeg likevel akseptere?

Breiteig forholder seg til Norge i dag, og tidligere tekster viser at han er en helt gjennomsnittlig person (noe Jelinek ikke er) som sannsynligvis har helt ordinære oppfatninger om samfunn og mennesker. Han begynner i det som kan virke som et normalt parforhold, og dytter stadig både parforholdet og leseren over grensa for både normalitet og hva som er etisk forsvarlig, om et slikt begrep kan brukes her. Han lurer meg kanskje litt, fordi han begynner innafor komfortsona mi, og ender enda lenger ut enn Jelinek. Hvorfor? Jo, fordi han skaper berøringspunkter først. Han får meg med, han får meg til å føle. Jelineks personer er så stive og karikerte, så umenneskelige, at de ikke får meg til å føle noe som helst. Det fæle hos Breiteig er jo at dette kunne skjedd. At dette skjer. At dette, hvis noen omstendigheter hadde vært annerledes, kunne vært meg.

Jeg kvier meg for å lese om det som er vondt. Jeg husker fortsatt hele novella til Breiteig, og noen av scenene fra teksten er faste gjengangere de tre-fire gangene i året jeg har mareritt, men da er det jeg som er hovedpersonen, offeret, ikke Brit. Jeg ser ikke bort ifra at den uheldige prosesseringa via mareritt kan ha gjort teksten enda verre inni huet mitt, og at den faktisk ikke er ille. Jeg ser heller ikke bort ifra at jeg vil mene noe helt annet en dag, om jeg noensinne skulle lese novella på nytt. Muligens vil jeg da bli letta. Eller enda verre: bare få mareritta bekrefta.

Jeg er redd for leseropplevelser som sitter slik som "Nå løper du". De begrenser meg i lesinga, men også i livet, fordi redselen er ekte. Og den følelsen er ikke ønskelig. Jeg vil ikke at bøkene jeg leser skal være sånn. For all del, jeg kan gjerne grine, bli litt skremt, eller få vondt av noen. Jeg kan godt innblandes i vanskelige valg, jeg kan godt lese om grusomme ting, dersom de er relevante for personene eller teksten, dersom forfatteren vil noe konkret, dersom det finnes en mening med det hele. Jeg kan altså lese mer av Breiteig, jeg aksepterer at også dette er en del av hans univers. Og jeg respekterer at han har skrevet "Nå løper du", som gjør meg både kvalm og lettere mistenksom mot både kjentfolk og fremmede.

Men jeg vil helst ikke lese mer av Jelinek. Jeg opplever at hun kun er ute etter å vekke avsky, ikke noe annet. Og hva skal hun med det? Hva skal jeg med det? Jeg tror det er farlig å si at en tekst er god bare fordi vi reagerer med avsky. Da kan jo forfatterne skrive akkurat hva søren de vil, så stygt de vil, så fælt de vil, om det verste som finnes, og her løper tankene både til nazistenes inhumane eksperimentering, hendelsene i India og Fritzl og Castros hemmelige kjellerprosjekter. Skal slikt bane seg vei inn i litteraturen, bli litteratur, passere som kvalitet, bare fordi det vekker et vell av negative følelser? Det er jo ikke vanskelig å velte seg i disse tinga, det står om det i alle aviser, hver dag. Å skrive om slikt er lett. Men avsky er ikke en form for berøring, det er en form for avvisning. Det må aldri forveksles med litterær kvalitet.

6 kommentarer:

  1. Det skjer så mye i verden allerede idag som vekker avsky og vemmelse hos meg. Forskrudde mennesker med forskrudd livssyn og holdninger som gjør forskrudde handlinger. Jeg velger derfor å ikke lese bøker som bevisst skriver for å vekke avsky, vemmelse og dype negative følelser. Jeg ønsker å lese bøker som kan bygge meg opp, som gir meg positive vibrasjoner, som får meg glad og ikke minst engasjert. Bøkene kan godt være nervepirrende, grøssende og berøre vanskelige emner - men jeg aksepterer ikke å lese bøker som graver meg ned. Uansett litterær kvalitet...

    SvarSlett
    Svar
    1. Veldig enig i det, Marianne. Jeg velger også bort slike bøker, jeg orker ikke ta tak i tematikken, og forstår ikke hva som er meninga. Men når Jelinek mottar Nobelprisen i litteratur, kan en jo lure på om det faktisk er noe der.

      Et annet eksempel er dokumentarlitteraturen, der det fins mye rart. På et punkt glir mye over i sosialpornografi. Det fins jo et utall slike bøker, men den kikkermentaliteten som skal til for å finne sånt interessant, har jeg aldri hatt. Jeg synes det fort blir veldig ekkelt. Men skillet mellom noe groteskt eller voldelig som litterært virkemiddel og noe som bare er ekkelt, er viktig.

      Slett
  2. Spennende innlegg, spennende tema. Jeg går rundt og tenker på mye av det samme for tiden, så jeg skvatt litt av å se noen av mine egne tanker formulert av deg. F.eks. dette:

    "Jeg er også ute etter berøring, dog på min egen måte, og om det ikke oppstår noe berøringspunkt mellom meg og teksten, er det vanskelig å la det passere som en god tekst."

    Virkelig god litteratur er for meg det som gir en form for erkjennelse eller innsikt, og da må den berøre både følelsesmessig og intellektuelt. Litteratur som reduseres til effekter og jålete grep er dårlig uansett hvor fine setninger og snedig struktur forfatteren byr på. En forfatter som bare spiller på vold og elendighet, er en lat forfatter, spør du meg. Det er så enkelt, så tilgjengelig og så platt.

    Jeg leste ferdig en virkelig god roman i går, og ut fra den konkluderte jeg for meg selv at den litteraturen som i mine øyne er aller best, er den som skrives ut fra en sterk humanitet, der det dypeste i mennesket kommer til syne. Forfattere som klarer å skrive sånn, trenger ikke å spille på ubehag eller avsky. I den grad de likevel skriver om avskyelige ting, må det avskyelige beskrives med en empati som viser meg som leser at forfatteren selv berøres like sterkt av det som meg. Ellers virker det bare spekulativt og overfladisk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er veldig enig med deg også - og glad for at der er flere som synes dette er et spennende felt. Jeg har tenkt mye på hvordan slike bøker skal bedømmes, og om det er meg det er noe galt med, fordi jeg ikke liker det. Og hvor går egentlig grensa? For eksempel Jelinek. Jeg utelukker ikke at andre bøker av henne er annerledes, men mye tilsier at de ikke er det. Skal en finne seg i å lese noe så gjennomsyra av destruksjon bare fordi hun mottok Nobelprisen?

      Jeg synes det er utrolig vanskelig å navigere i ei bok eller en tekst som skaper avsky. Og jeg vil egentlig ikke ta helt tak i det, sjøl ikke i tekster som av Breiteig, der volden er et virkemiddel og ikke et premiss. Men slik litteraturen utvikler seg, er det snart ingen mulighet til å komme helt utenom. Dessverre. Hipp hurra for de gamle klassikerne!

      I og med at du skriver så begeistra må jeg nesten spørre hvilken roman du har lest? Det var i alle fall en veldig fin konklusjon!

      Slett
  3. Det er et viktig og sårbart tema dere tar opp. For meg handler det om at det er viktig for meg å bevare noe utilsmussa inni meg, at min åpne og følsomme leserinstans, er intakt - jeg kunne kanskje skrevet ren. For hvis jeg ikke kan stole på meg selv, i den forstand at det som berører meg har et motstykke, et slags speil, i meg, så kan jeg ikke stole på noe!

    Jeg er enig med dere. Det viktig å ikke lese destruktive tekster som borrer seg inn i det indre. Med mindre en ønsker å bli markstukken. For meg gjelder dette også film, billedkunst, musikk, dans, tale, gester og teater også. Og det må være lov å si; hit, men ikke lenger! Og det må være lov å ikke sammenlikne seg med andre, andres grenser, andres følsomhet. For det fins alltid noen som tåler så mye mer! Som om det er en tenåringsprøve vi skal utholde hele livet! Jeg tålte sååå mye gørr, jeg! Tålte du så lite du'a!

    I et samfunn som forsøker å ta kunst på alvor, i et samfunn som vil bli en kulturnasjon, må det være legitimt å ta avstand fra kunsterisk uttrykk på basis av etisk refleksjon eller følsomhet. Vi tåler likevel så utrolig mye mer enn for 50 år siden, overskridelsene er blitt hverdagslige og ikke rystende. Alle som reflekterer omkring samfunn, kunst og menneskets mottagelighet for kunst, vet at ustanselige overskidelser bidrar til å skyve på normer, bidrar til endret avkoding av egne opplevelser og i siste instans i endring av selvforståelsen. Hvem er jeg som tåler dette? Vil jeg være et menneske som tåler dette?

    Så tusen takk Hedda, for at du tar tak i dette kjerneperspektivet! Og takk til dere andre som deler deres sårbarhet. Jeg tror vi er mange, selv om det ikke er oss som roper høyest i medievirkeligheten. Kanskje det er på tide at vi sier ifra? I sammen?
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for fin kommentar! Jeg er jammen enig med deg også. Det er utrolig viktig å kunne stole på seg sjøl, sine egne vurderinger og egne grenser. At folk har ulike grenser sier seg jo sjøl. Og at kunsten ikke skal tilpasses dem som tåler mest burde vært sjølsagt! Men jeg er redd det ikke er det.

      Det er vanskelig å vite hva som er rett å gjøre eller si når et kunstuttrykk eller ei bok ikke føles rett. Jeg tror de fleste unnskylder seg sjøl, tror at det er dem det er noe galt med, sia de ikke kan se det fine i eller kvaliteten med kunsten. Men jeg har ikke lyst til å si at det er meg det er noe galt med fordi jeg velger å ikke lese "Fifty Shades" rundt forbi, og unisont bejuble hardporno mellom to permer.

      På et punkt blir vel de fleste berørt negativt, men da er jeg redd vi er kommet alt for langt, og mange har fått inntrykk som ikke lar seg slette. Tror du har rett. Det er på tide å si ifra.

      Slett