søndag 2. juni 2013

Det synger i gresset

Første bok ut i årets sommerlesingsprosjekt (sammen med Labben) er Det synger i gresset fra 1950. Romanen er debutboka til ingen ringere enn Nobelprisvinner Doris Lessing (f. 1919). Lessing mottok prisen i for sitt samla forfatterskap 2007, og hennes hittil siste utgivelse kom i 2008. Det betyr at hun har vært publiserende forfatter i nesten seksti år! Det i seg sjøl er utrolig imponerende, men enda mer storslagent blir det når en kan legge til verkenes særegenhet og ubestridte kvalitet.

Det synger i gresset regnes i dag som en klassiker. Da den endelig blei utgitt i 1950 (norsk utgave ved Eli Krog i 1952), hadde persiskfødte Lessing, som vokste opp i Sør-Rhodesia (Zimbabwe), flere ganger forsøkt å få den utgitt i Sør-Afrika. Men ingen forleggere var interesserte. Kanskje ikke så rart når en også kan legge til at Doris May Tayler tidlig var både politisk bevisst og politisk aktiv. Å demonstrere mot apartheidregimet var en av hennes hovedsaker, og hun blei faktisk utvist fra Sør-Rhodeisa og nekta adgang til Sør-Afrika på bakgrunn av sitt aktivitetsnivå. Men boka, som kom ut i England, blei en umiddelbar suksess i flere land. Doris Lessing var en skremmende, sterk og realistisk stemme som gjennom sin skjønnlitteratur viste hvordan apartheidregimet fungerte - og på sett og vis også pekte på hvordan det kunne ødelegges.

Romanen, hvis hovedhandling er lagt til Sør-Rhodesia på 1940-tallet, begynner med en notis i avisa, hvor en anonym korrespondent kan fortelle at Mary Turner, som bodde ved Ngesi, er "funnet død på verandaen til sitt hus". En slave, boyen, er arrestert for drapet, og en regner med at han har vært ute etter verdisaker. Seinere i kapittelet fortelles det at rettssaken er en rein formalitet, boyen Moses skal jo i alle tilfeller henrettes for drapet. Dette er noe "alle" (politiet, rettssystemet, naboene o.l.) ser på som en selvfølge. Han er jo tross alt bare en slave, en kjeltring, en laverestående. Og de fleste har i grunn venta på at noe slikt skulle skje med Turners. For det første er Mary Turner offer for flere ondsinna rykter, som ofte har rot i virkeligheten. For det andre har Dick Turner alltid hatt veldig med uflaks. Hendelsen er derfor ikke så rystende. Den befester naturligvis de svartes primitivitet, men samtidig retter flere et uforståelig hat og en hysterisk angst mot den døde. Det er i alle fall slik agronomen Tony Marston opplever det, før han kommer seg langt vekk fra farmen.

Fordi Marston forsvinner, står leseren igjen aleine når kapittel to begynner. Lessing er smart og forflytter seg og leseren vekk fra situasjonen, begynner et annet sted, til ei anna tid: Marys oppvekst. Gjennom ti kapitler fortalt i tredjeperson, følger vi Mary fra en fattig og tragisk barndom i utallige små jernbanebyer med butikken som sentrum, til suksess i byen som voksen kvinne, til et liv i søvnig hete på den stusselige farmen til Dick Turner, der hun til slutt blir drept. Alle spørsmåla en måtte ha fra første kapittel blir ikke besvart før helt mot slutten av boka. Sirkelkomposisjonen er fullendt. Å lese første kapittel på nytt blei derfor nødvendig. Lessing har et solid grep om teksten og historia, og det er imponerende at hun har klart å bygge ut fortellinga i så stor grad; lavmælt, bevisst, realistisk, aldri et unødvendig element.

Ytre sett handler romanen om et drap. Hva hendte egentlig på verandaen? Hvem drepte Mary? Og hvorfor? Men fordi Lessing gjør som hun gjør, blir romanen så mye mer. Den er ei nådeløs skildring av ei kvinne som ikke utvikler seg, som opplever at alt som skjer, egentlig ikke angår henne. Hun lever med en kjølig distanse til alt. Sjøl ikke ekteskapet, ektemannen, angår henne. Likevel utgjør skildringene av Mary et spennende psykologisk portrett. For hvordan kan en være et menneske, og samtidig ikke være det? Romanen er også ei skildring av et liv i fattigdom. Ingenting kommer gratis for Turners. Han er mager, jobber tolv timer om dagen, eller mer, og sliter med dårlig helse. De har høye lån, er ofre for feilslåtte prosjekter, skogbranner, tørke. De har ikke råd til å ha barn.

Kommunikasjonen mellom Mary og Dick, eller mangelen på sådan, og alle misforståelsene dem i mellom, er med på å tematisere forskjellene mellom kvinne og mann, de sosiale forventingene og de ekteskapelige pliktene. I tillegg kommer perspektivene deres: For Mary er farmen et midlertidig sted. Bare de tjener nok penger, kan de flytte til byen igjen. Dick lever i ett med farmen og det intense klimaet. Når han tar noe fra jorda, passer han på å gi tilbake, gjennom å f.eks. plante trær. Han kunne aldri tenke seg å være et annet sted, og å tjene penger er ikke viktig i det hele tatt, så lenge han har nok til å klare seg. Kulturkollisjonen dem i mellom er fatal. Og enda er det mange flere aspekter ved romanen som en kan gripe fatt i.

Viktigst i romanen er kanskje likevel kontrastene mellom svarte og hvite, slave og herre. Dick er helt avhengig av slavene for at arbeidet på farmen skal gå rundt. Han har kjøpt omtrent hundre av dem, for fem pund stykket. I tillegg har de en slave i huset, boyen, som Mary herser med, og her kan en også legge til kontrasten mellom svart, underlegen mann og hvit, overlegen kvinne. Dick og Mary Turner snakker ofte om hvor late slavene er, hvor dårlig arbeidsmoral de har, at de ikke forstår verdien av hardt kroppsarbeid, for deres verdi er jo nettopp å jobbe for den hvite rase. Som alle andre vil de helst ikke ha slaver fra misjonen, for de har ofte lært å skrive og å lese, og det er farlig. Slavene lukter stramt, er primitive, har fluer i øynene og snakker stygt. De er rett og slett et nødvendig onde. Umenneskeliggjøringa av mennesker er et sentralt tema i boka. Mary, Dick, Charlie Slatter, til og med Moses, gjør det hver på sin måte, og spenninga ligger ofte i det usagte og uforløste mellom raser, klasser og kjønn.

Lessing kretser rundt apartheidproblematikken hele tida og skaper stor spenning ved å holde vesentlig informasjon tilbake. Stemninga i boka er ofte søvnig, varm og svært urolig. Leseren veit jo hva som kommer til å skje helt til slutt, men ikke hvordan det bygger seg opp. Hva er det Mary gjør, som fører til lokalsamfunnets fordømmelse, til og med etter at hun er død? Og hva med slaven Moses, hvem er han, når dukker han opp, hva får han til å agrere? Slike tanker spinner rundt og rundt underveis i lesinga, lydsporet er gresshoppene, vinden gjennom gresset, slagene på den provisoriske gongongen som markerer arbeidsdagens begynnelse og slutt. Det veldige mørket velter innover teksten, Mary og meg, og det er vanskelig å finne veien ut. Lessing er den første forfatteren jeg har lest som makter å skrive så klamt, men ikke svett, klaustrofobisk og intenst uten at det bikker over og blir for mye.

Parallellt med at Mary isoleres, fra byen, fra lokalsamfunnet, fra butikken, fra naboene, fra ektemannen, øker hennes brutalitet. Hun nyter å være herre, hun nyter å dominere, bestemme, kommandere. Hun kan være totalt følelsesløs overfor ektemannen, mens slavene får både nedsettende bemerkninger, urimelige arbeidsoppgaver og kjeft. Raseriet hennes utløses kun fordi de er svarte og laverestående, og Mary behandler husslavene så dårlig at det etter hvert blir vanskelig å finne nye slaver til huset. Dick er fortvila og mener at kvinner ikke kan behandle slaver riktig. Mary synes Dick er altfor mild med dem, og hun avskyr den kameratslige tonen han har med "slavesjefen". Det er jo nesten som om han er en av dem! Når Dick så blir alvorlig sjuk, må Mary ta ansvaret for farmen og slavene. Men ute på jordene er det ingen slaver. De veit at boss er sjuk, og tar seg noen fridager. Mary blir sint, spankulerer rett inn på området deres og jager dem tilbake til arbeidet. Og hun straffer dem. Slavene får kortere pauser, lenger arbeidsdager, trekk i lønna. Og hun bruker pisken.

Det synger i gresset er en tett og velkomponert roman som viser hvor lett mennesker brutaliseres under kummerlige forhold. Her gikk tankene mine til Nils Christies (f. 1928) studie fra 1952-53, som omhandler de norske fangevokterne i serberleirene under krigen. 363 norske menn gjorde tjeneste som fangevoktere i flere forskjellige fangeleire i Nord-Norge, og de ca. 4500 innsatte døde som fluer. Til slutt blei forholda så elendige at tyskerne tok over jobben. Hvorfor var enkelte så brutale, spurte Christie, og fant ut at nøkkelen var menneskesynet. Når du har snakka med en innsatt, sett bilder av familien hans, hørt hans historie, skal de mye til for å mishandle vedkommende til døde etterpå. Men Mary tenker ikke slik. Hun ser seg sjøl som en overlegen. De andre, de svarte, er skitne, primitive, umenneskelige. Likevel raser det spenning og frykt gjennom hele henne når hun krangler med slavene. De er jo i flertall, hva hvis de gjør opprør? Så kommer Moses inn i huset. Og frykten forsvinner ikke. Dette kan også leses symbolsk.

Boka har alle elementene som trengs i en kriminalroman. Men om en forventer etterforskning, full oppklaring og klappjakt på morderen, er en veldig langt ifra det som skjer. Etterforskninga var å se på liket. Oppklaringa var å finne nærmeste slave. "Klappjakta" var at morderen måtte gå, ikke kjøre, til politistasjonen, eskortert av svarte politibetjenter. For en svart mann kan jo ikke sitte i samme bil som en hvit kvinne - død eller ikke. Lessing lar mange tråder forbli løse, og kun et fåtall av mine spørsmål blei besvart. Det er en styrke ved romanen. Lessing krever at vi tenker og kjenner etter, og ikke lever i frykt og apati, slik som Mary.

Det synger i gresset er en lada roman, mange skildringer presser nesten direkte på en, og den underliggende uroa er konstant. Lessing viker aldri vekk fra sitt prosjekt, og følger Mary, med få unntak, slavisk helt til hun er død. Først da flytter hun perspektivet. Dette grepet er med på å gjøre romanen nokså monoton og endimensjonal, i alle fall opp mot f.eks. de breie skildringene i Det røde rommet eller flettverkene til Margaret Atwood. Men den blir også usedvanlig fast og helhetlig, og å lese om Mary er som å være med henne, på farmen, i heten, i angsten. Det er urolig godt gjort. Det eneste jeg reagerte på, var at Mary "visste" om sin egen undergang. Slikt finner jeg alltid umotivert og umulig å forklare.

Underveis tenkte jeg også på ei anna dame med fortellinger fra Afrika: danske Karen Blixen (1885-1962). Både Blixen og Lessing skriver ut ifra egne erfaringer. Blixens Den afrikanske farm (1937) er nok både mer fargerik og mindre intens, og fokuserer mest på hovedpersonens kjærlighet til Afrika og til farmen sin, altså ei som minner mer om Dick enn om Mary, mens Lessing skildrer rasismen, fattigdommen, angsten. Begge byr på sterke kvinneskikkelser som havner i situasjoner som krever mye av dem. Men der Blixen, i virkeligheten og i boka, kun står overfor økonomisk ruin og velger å dra hjem, må Mary bøte med livet. Mens Lessings karriere kun såvidt var i gang.

19 kommentarer:

  1. Jeg holder på å skrive innlegget mitt, men jeg vet ikke om jeg blir ferdig i kveld eller på formiddagen i morgen. Venter med å lese omtalen din til jeg har skrevet min ferdig, men jeg er spent på ditt synspunkt på boken. Skal gjøre meg ferdig så snart som mulig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det skjønner jeg godt! Jeg ville ikke sjekke sida di før jeg blei ferdig, sånn i tilfelle det var noe der;) Er så lett å bli påvirka. Blir spennende å lese hva du synes!

      Når det kommer til Wodehouse, så er det to ting: ser at bloggdatoen vår sammenfaller med bloggdatoen for "Til fyret". Skal vi skyve Wodehouse et par dager fram? Også var det litt vanskelig å få tak i "La Psmith greie det!". Kan ta litt tid. Har du lest "Thank you, Jeeves"? Der var det kortere ventetid.

      Er i gang med "Fugler uten vinger" nå!

      Slett
  2. Fantastisk bra omtale! Takk for godt lesetips.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Marianne! Det var hyggelig at du likte den. Håper du får lest romanen, du også, hadde vært spennende å lese hva du synes:)

      Har du lest Shikasta-serien til Lessing?

      Slett
    2. Nei jeg har ikke det.. heller.. :)

      Slett
    3. Bare lurte, i og med at du har sånn oversikt over sci-fi:) De går jo for å være klassikere. Brit Bildøen skriver om dem i "Litterær salong", hvis du er interessert. Jeg tror jeg foreløpig skal holde meg til Lessings "vanlige" romaner.

      Slett
  3. Takk for utrolig bra omtale av en fantastisk bok!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for det! Hyggelig at vi er flere som liker boka:)

      Slett
  4. En grundig og spennende omtale! Jeg har lest "Den gylne notatbok" og jeg ser at "Sommeren før mørket" er på leselisten - nå er "Det synger i gresset" også notert :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Melusine! Det blir spennende å lese omtalen din når den kommer. Jeg har ikke lest "Den gylne notatbok", men har den liggende. Ser veldig fram til å komme i gang, men må innrømme at jeg kvier meg litt: det er Lessings internasjonale gjennombruddsroman, og den er nokså lang. Hva synes du om boka?

      Slett
    2. Lang er den, to bøker. Jeg likte boken veldig godt og hadde jeg skulle skrive en liste over beste bøker ville den nok ha kommet med der. Det er disse dagbøkene som hovedpersonen skriver, og det er svært dyptgående skildringer inn i hennes egen psyke.

      Slett
    3. Har lest litt om romanen nå, synes den virker veldig spennende. Tror nesten jeg må gi den en sjanse snart, i og med at mitt første møte med Lessing gikk så bra:)

      Slett
    4. Gjør det! Jeg er sikker på at du vil like den!

      Slett
  5. Glimrende! Og opplysende!
    Trodde egentlig denne boka var mer enn feministroman, sentrert rundt et fåtall mennesker men skjønner nå at jeg må ha blandet kortene, kanskje var det den Gyldne Notatbok jeg tenkte på, for det er den jeg tror jeg har lest. 2 kvinner i en leilighet, kan det stemme? Tenkte på Gordimer under omtalen din. The Conversationist, selv om den på langt nær er like klam og urolig som du beskriver denne, er det noe med moder jord og naturen. Opplevde dette også hos Coetze, vet ikke om det er en Afrikating, en Sør-Afrikating - eller en epoketing, men jeg fikk også nå følelesen av at naturen står klar til å ta over hvitemann med slavene som sin håndlanger.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for hyggelig kommentar! Jeg har ikke lest "Den gylne notatbok", så jeg veit ikke om din assosiasjon er riktig. Melusine kan kanskje svare på det, sia hun har lest boka.

      Jeg har hittil verken lest Gordimer eller Coetze, men jeg tror så gjerne at mye av det som avspeiles i litteraturen er en Afrikating. En er så avhengig av naturen og klimaet der, på en helt annen måte enn her. Tror alle som er der over lengre tid ikke kan unngå å bli prega. Nå er "Mørkets hjerte" veldig langt unna både Lessing og Blixen, men også der skildres jo heten, det voldsomme været og de innfødte på litt samme måte. Naturen er både fiende og alliert. Og i Lessings tilfelle kan hele romanen leses symbolsk ut ifra nettopp det du skriver: at naturen og de innfødte jager vekk de hvite.

      Slett
  6. Dette var fantastisk og spennende lesing! Jeg har, som Ingalill, trodd at dette var en feministisk roman, men så feil kan en ta. Jeg er ganske sikker på at moren min har denne i hylla (sammen med Shikasta - serien som hun elsker), så jeg får ta meg en tur og låne den av henne etterhvert.
    God helg, Hedda!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for koselig kommentar! Håper du får lånt deg boka, den er vel verdt tida. Jeg er litt avventende i forhold til Shikasta-serien, men ser ikke bort ifra at jeg kommer til å lese bøkene etterhvert.

      Her har det vært ei rolig lesehelg - Ragnhild Jølsen denne gangen. Og der?

      Slett
    2. Jeg har lest Inferno av Dan Brown. Ingen høydare for å si det sånn ;-).
      Ang Ishiguro - jeg er redd for å avsløre for mye dersom jeg skriver mer om den. Men les den.

      Slett
    3. Skjønner. Det er det andre har sagt også, så da er den vel rett og slett lesverdig! Jeg veit litt om hva den handler om, men ikke veldig mye, så det er egentlig helt greit at du ikke vil avsløre mer. Ser fram til å lese omtalen din uansett:)

      Slett