Kain

Bildekilde: CappelenDamm

Årets første 1001-bok presenterte en helt ny forfatter for meg, nemlig den portugisiske nobelprisvinneren (1998) José de Sousa Saramago (1922-2010). Og boka vi skulle lese, var hans aller siste utgivelse, Caim (2009), på norsk ved Kjell Risvik som Kain i 2011. På mange måter minner romanen litt om Julemysteriet (1992) av Jostein Gaarder, som jeg leste rett før jul. Begge bøkene baserer seg nemlig på bibelfortellinger, og tar leseren med på en ferd over landegrenser og gjennom ulike tider. Begge er også sånn passelig utroverdige, men så er det heller ikke troverdighet forfatterne forsøker å tale til leseren igjennom, men handlingene.

Men deretter skiller de to bøkene seg kraftig fra hverandre. Gaarders kalenderbarnebok behandler kristendommen og Bibelen med respekt. Hans ærefrykt for Gud, hans innsikt i og forståelse for filosofi, religion og historie er å finne på alle nivåer i boka. Han forsøker å skildre hva kristendommen egentlig handler om, og han prøver å gjøre det abstrakte konkret. I den satiriske romanen til Saramago er det svært lite som minner om respekt eller ærefrykt. Forståelse for historiefortelling har nok Saramago, men kanskje enda mer et blikk for logikk og logiske brudd. Kristendommens problemer blir forstørra og belyst, og kjernen til problemene utpekes å være Gud. Det virker som om Saramago finner dette så graverende at han til og med skriver gud, helt konsekvent (men så skriver han kain, abel, eva og adam også, så en bør kanskje ikke lese for mye inn i akkurat den manglende store forbokstaven).

Det er Kain som er hovedpersonen i boka, og Saramago gir han en ganske annen skjebne enn den vi kjenner fra Bibelen. Fram til brodermordet er det meste som det skal (med noen fantasifulle omskrivninger, for eksempel kjeruben ved Edens hage), så det virkelige sirkuset starter ikke før etter det. Etter at Kain har drept sin bror, Abel, dukker nemlig Gud opp og gir Kain ei skyllebøtte. Kain reagerer med å skylde på Gud - om Gud bare hadde tatt i mot ofrene hans, ville alt vært som før, Abel ville vært i live og Kain ville fortsatt vært en kristen, fredelig jordbruker. Det er ikke hans skyld at han er blitt en morder. Gud er faktisk litt enig i denne skyldfordelinga, og dømmer ikke Kain til døden, men til å skulle vandre rundt på jorda. For vår del betyr det at Kain vandrer gjennom bibelhistoria. Og det er de ytre rammene for boka.

En for en belyses de kristne hovedhistoriene, som ofte handler om å adlyde og respektere Gud, i møtekomme Guds ønsker, hvor enn urimelige de kan virke, tåle alle hans påfunn og ikke minst: alltid holde fast ved troen. Kain glir inn både her og der, bokstavelig talt, og tar ofte svært overraskende roller (i alle fall var den leiretråkker-greia ny for meg). Vi får servert fortellingene om Job og Abraham, Lot, byene Sodoma og Gomorra, det er Noah, Jeriko, Babylon og mange flere. Historiene er velkjente, for mange hellige, og Saramagos harselering kan derfor i verste fall virke støtende, i beste fall som litt klein, billig moro. Jeg er agnostiker, og blei derfor ikke personlig berørt eller fornærma av de elleville vridningene på historiene og den ramme kritikken som Saramago kommer med, men fikk likevel en slags kulturelt hjemla følelse av vemod, som jeg måtte legge vekk under lesinga.

Ja, for jeg lurte jo på hva Saramago egentlig ville oppnå med denne boka. Og jeg lurte veldig på om hans saksframstillinger og litterære grep virkelig var til det beste for den effekten han ønska å oppnå. Ville han at leserne skulle reflektere over tro og tvil? Innse kristendommens paradokser? Erkjenne Guds feil? Om han ønska å appellere til de som faktisk er kristne, er det kanskje ikke så lurt å fornærme dem med blasfemiske påstander allerede innledningsvis, og deretter skuffe dem djupt med overfladiske, ganske primitive og høyst uinteressante skildringer av Kains sexliv. Da er det lett å ramle av hele greia. Men "hele greia" er egentlig ganske enspora. Det var tydelig allerede tidlig i boka hvilken rolle Kain fikk og hvorfor han fikk den, og det var også lett å se poenget med det hele. Hvorfor forfatteren da holder det gående over 152 sider når det kunne holdt med 52, vites ikke. Han måtte vel komme igjennom alle historiene hvor kristendommen og Gud framstår som verst for å kunne være fornøyd.

Ja, for det er ett av de viktigste grepene til Saramago: Akkurat som Bibelen, hvor forfatterne mest sannsynlig omskreiv en rekke virkelige hendelser og dikta fritt innimellom, gjør denne forfatteren det samme. Han lager på sett og vis sin egen Bibel, en metabibel, en bibeltwist, hvor han vrir på Bibelens og Guds ord slik at det passer hans prosjekt. Han holder seg til Det gamle testamentet, hvor vi møter en refsende Gud, og bruker de fortellingene hvor Gud opptrer kritikkverdig, nesten som om det skulle vært beviser i en rettssak. For en allmenndanna, ikke-kristen leser er det mye å være enig i her, for spørsmåla som legges til grunn er viktige og virkelige. For en fundamentalist er det kanskje mest skremmende at folk som tenker og skriver sånt, fortsatt er i live og nettopp ikke dør av ild fra himmelen. (Nå er jo Saramago død, men jeg holder en knapp på at det faktisk var leukemi, slik som den engelske Wikipediasida kan fortelle, og ikke Guds vrede.)

Nå virker dette kanskje som en unødvendig surmaga gjennomgang av ei lystig bok. Og det er det jo forsåvidt. Men de spørsmåla som forfatteren og boka legger til grunn for hele prosjektet, anser jeg som oppriktige og alvorlige. Ved å fjase i vei om boka, og skrive noe sånt som at det jaggu var morsomt å lese om intervensjonen på klippen og de sporadiske overhøvlingene Gud får, tar jeg jo ikke tar i bokas kjerne. Om en ikke går til bokas kjerne, har en da forstått noe? Jeg tror at Saramago ønska å underholde, men at budskapet var vel så viktig.

Fakta er at boka av og til er morsom. Det er bare så slitsomt at den prøver å være det hele tida. Den er også full av svette gutteromsfantasier, som en mann på 85-86 år kanskje bør holde seg for god til, oppbrukte språkblomster som en nobelprisvinner bør unngå, og omstendelige formuleringer som egentlig ikke sier noe som helst, som en erfaren forfatter bør luke ut. Grovt sagt er Kain både lite oppfinnsom handlingsmessig og språklig sett. Det lille forfatteren har lagt til kan kanskje kalles nytt, i alle fall er den uortodokse måten å bruke tegn på, eller nettopp ikke bruke tegn på, ny for meg, og om ikke annet så er den totale framstillinga nokså original. Men original er som kjent ikke det samme som bra. I denne bibeltwisten leiker Saramago med religion og myter, med tro og tvil, sannheter og løgn, fakta og fiksjon, etikk og moral. Han stiller spørsmål ved menneskenes blinde tro, ved den gammeltestamentlige Guds natur, ved ondt og godt. Er Gud god, når Gud dreper? Hvordan kan vi sette vår lit til en Gud som dreper? Hvordan kan vil legge våre liv i hans hender når vi kan bli de neste? Kan en morder lage lover og regler som andre må følge? Er det rett å tilbe en morder?

Helheten framstår som både vellykka og famlende. Det er mye formålsløs viming, noe poengtert moro, litt alvor. Formidlinga er klein, kanskje først og fremst på grunn av stilen som forfatteren har valgt. Når alt kan vris på, gjøres narr av, drites ut; oppleves ingenting som viktig eller engasjerende. Det blir for overfladisk. Sånn sett er det flere paradokser i Kain, og disse er vellykka. På sett og vis påstår forfatteren at kristendommen, at Gud, er et paradoks i seg sjøl. Logikken tilsier at vi ikke skal ofre våre sønner, bygge kjempedigre båter i dalstrøk fjernt fra havet og at blåsing i basuner og trompeter ikke kan rive sjøl den svakeste bymur. Likevel skjer det, både i denne boka og i Bibelen. Boka i seg sjøl er også et paradoks, på flere nivåer. Og Kain, hovedpersonen, både er og skaper et paradoks. Han anklager Gud for hans ondskap: Hvordan kan han begå drap med overlegg, drepe gode, helt uskyldige mennesker, til og med små barn? Kain er sjøl en morder, men det har han kanskje glemt.

Kain kan ses som en diskusjon mellom Gud og et moderne menneske, et menneske som også har noen likheter med den litterære figuren Faust. Forskjellen er at Faust inngår en pakt med djevelen, Kain har en avtale med Gud. Men Kain føler seg lurt. Gud skulle jo være god, rettferdig. Men Gud inngår veddemål med Satan bare for moro skyld, Gud skuffer, Gud sårer. Fordi Gud har lovt å ikke skade Kain, kan Kain refse Gud, noe han også gjør når han får anledning. Og disse refselsene går blant anna på hva som er godt og ondt. Men det virker ikke som om Kain når fram. Og tilslutt tror ikke Kain på noe lenger, ikke på Gud, ikke på mennesket, ikke seg sjøl.

Dette kan en tolke på mange måter. Min versjon er at Saramago både refser de som tror blindt og de som ikke tror. Den gyldne middelveien ligger, som vanlig, på midten. Blind tro er farlig, for da kan vi bli lurt til å gjøre onde, vonde ting. Men mennesker trenger å tro på noe, hvis ikke blir vi fattige inni oss. Men hva vi kan tro på, sier ikke Saramago så mye om. Kanskje han regner med at alle har et moralsk kompass, en følelse av rett og galt, godt og ondt? Problemet er at disse ikke alltid stemmer overens, men det er en helt annen sak. Uansett kan vi ikke gi gjenstanden for vår tro skylda for våre handlinger. Vi mennesker er frie, og må bære konsekvensene av våre valg, være seg brodermord eller boklesing og alt i mellom. Gud, som skal være vårt ideal, vår målestokk, må tilstrebe å være perfekt, ytterst fullendt, hele tida. Sånn sett feiler både Saramagos menneskelige Gud, som gjør det onde, og Saramagos gudelige Kain, som også gjør det onde. For alle oss andre er det lov å feile. Og å prøve bedre neste gang.

Fagbokoppdatering

Her går dagene raskt og straks har hele den siste uka i januar sust av sted. Når jeg ikke måker snø, tilbringer jeg stort sett tida med nesa i bøker som er så gamle at de ikke bare lukter mugg, men også etterlater muggstøv (eller i alle fall en eller annen form for støv) på fingrene mine når jeg blar om. Arkene er tjukke og knudrete eller så tynne og skjøre at en nesten ser igjennom til neste side. Ja, også leser jeg noen nyere utgivelser, sjølsagt. Årsaken til at jeg sitter med alle disse bøkene, er naturligvis fordi jeg holder på med ei masteroppgave. Jeg tror jeg er godt i gang nå, skrivebordet vipper i alle fall snart til den ene sida på grunn av notater, bøker, kopier, bilder, statistikk og lignende, som ligger i en diger stabel.

I januar har jeg vært gjennom følgende:
- I hine hårde dage av Nils Johan Stoa
- Begjær etter kvinnfolk av Arne Nygårdsmoen
- Trollpakk og andre vetter av Eva Valebrokk
- Overtro om sex av Brynjulf Alver
- Barn og barndom fra middelalder til moderne tid av Hugh Cunningham
- Den store boka om spøkelse av Velle Espeland
- Barndomshistorie av Ellen Schrumpf
- Trollmakter og godvette. Overnaturlege vesen i norsk folketru av Olav Bø
- Gamalt frå Helgeland I-III av Knut Strompdal
- Slik levde småbarna før av Liv Kari Tønnessen
- Rogalandsfunn fra istid til middelalder av Oddveig Foldøy (red.)
- Vetter og skrømt i norsk folketro av Ørnulf Hodne
- Elskov og overtro fra vår gamle trolldomsmedisin av Ingjald Reichborn-Kjennerud
- Geistlege og verdslege sanksjonar mot ugifte mødre av Lisabet Risa
- Letfærdige Qvindfolk - om Gisle Nielsdatter og andre barnemordersker av Beth Grothe Nielsen
- Sagaspor. Kulturhistoriske fortellinger fra vikingtid og middelalder av Frans-Arne Stylegar og Bjørn Bandlien

Samt tre bøker om "dødelig vold", alle av Maria Kaspersson:
- Dödligt våld i Sverige och andre europeiska länder 1500-1800
- Dödligt våld i Stockholms tänkeböcker 1576-1608
- Dödligt våld i Stockholm på 1500-, 1700- og 1900-talen

Jeg har også repetert aktuelt stoff fra samtlige historiebøker jeg har her hjemme.
Og nå leser jeg:
- Uren og hedning av Ann Helene Bolstad Skjelbred
- Barnkvävningen av Arthur Thomson
- Ekteskap, frillelevnad og hor i norsk høgmellomalder av Inger Holtan
- Kjødets lyst av Nils Johan Stoa
- Å finne den rette av Bjørn Bandlien

I nærmeste framtid følger også lovsamlinger, sagaer og sagn, bare for å nevne noe. Nok å holde på med, med andre ord.

Sagaspor

Bildekilde: Dreyers Forlag

Ei av de bøkene jeg har holdt på med over lengre tid nå, er Sagaspor, som er skrevet av arkeolog Frans-Arne Stylegar (f. 1969) og middelalderhistoriker Bjørn Bandlien (f. 1972). Sagaspor, utgitt på Andresen & Butenschøn i 2010, er en samling kulturhistoriske artikler som tidligere har stått på trykk i avisa Klassekampen under den faste spalta Kringla Heimsins (ei utrolig god spalte som fortsatt er å finne i avisa med jevne mellomrom - og om det er noen som tenker på Snorre nå, så er det helt riktig). I denne spalta har forfatterne fått utfolde seg fritt (virker det som), og temaene spenner fra steinalderen til moderne tid. Hovedtyngden ligger likevel på vikingtid og middelalder, noe som passer bra både med min historiske interesse og valgt emne for masteroppgava. Og i denne boka har det vært overraskende mye god informasjon å finne.

Jeg begynte på boka i fjor vinter, hvis jeg ikke husker helt feil. Jeg har med andre ord lest utrolig treigt. Det trenger en sjølsagt ikke å gjøre; en kan helt fint lese Sagaspor mye mer intensivt å få masse ut av det. Jeg har hatt Sagaspor som pausebok, og derfor har det gått ei stund mellom hver gang jeg har tatt den fram. I tillegg blir jeg lett engasjert i flertallet av emnene disse to forfatterne skriver om, og bruker mye tid på å finne fram og lese ekstra informasjon både i egen boksamling, på biblioteket og på nett. Det er tidkrevende, men veldig moro!

Artiklene er på to til tre sider hver, og i denne boka fins det omtrent 130 av dem. De er ikke ordna på en logisk måte for en leser, så det er mange tidshopp og mye att og fram mellom hver tekst, naturligvis både tematisk, med epoker, personer, land og så videre. Det kan både være forvirrende og frustrerende, og en form for kronologi hadde på mange måter vært kjærkommen. Samtidig gjør hulter-til-bulter-opplegget lesinga spennende; en veit aldri hva en får. Det er sjølsagt mest gøy. Men det er litt orden i kaoset likevel: Frans-Arne Stylegars artikler kommer først, Bjørn Bandliens kommer etterpå. Derfor får vi mest arkeologi og eldst historie i starten, og vikingtid og middelalder som lag nummer to, sjøl om begge forfattere beveger seg utafor denne hovednormen.

Samlebetegnelsen på disse tekstene er "kulturhistoriske fortellinger". Rammene er med andre ord nokså vide, men en kan legge til at dette stort sett handler om nordisk og europeisk historie, så snevres det litt inn. Her kan vi lese om kokegroper, utgravinger, kjønnsroller i vikingtida, høvisk kultur, gullgubber, gravskikker, kriger og krigere, om matkultur, vikinger på tokt, gamle kart, sagaer, politikk, konger og bondeopprør, klær og gjenstander, litteratur, lovverk, normer og en hel masse om kirka - fra regler og paver til klosterskoler og kvinnelige munker og alt i mellom. Og dessuten litt om forfalskninger, eventyr og pilegrimer, og mye, mye mer, alt i form av reine artikler, mer skjønnlitterære fortellinger, diskusjoner, tørre saksframstillinger, morsomme anekdoter, gjenfortellinger og mer essayistiske tekster. Hver artikkel har sitt tema, det er sjeldent noe overlappende. Det er spennende og interessant, og stort sett formidla på en faglig solid, aktualiserende og engasjerende måte. Særlig synes jeg at Bandlien, som skriver lettest av de to, har en evne til å koble historia opp mot nåtida, spesielt når det kommer til mentalitetshistorie, religion og samfunn.

Nedturen med boka er at dette kun er korte tekster. Det er ikke rom for å gå skikkelig i dybden av de ulike hendelsene og fenomenene som tas opp. Forfatterne skriver akkurat så mye at en rekker å bli nysgjerrig og litt oppdatert, men så er brått teksten slutt. Men det veit en jo forhåpentligvis forut for lesinga, og sånn sett kan det ikke telle som en ordentlig innvending. Verre er det at det virker som om forlaget (nå Dreyers Forlag) har vært litt slepphendte med korrekturen. Særlig i første halvdel av boka er det mange gjentakelser og litt hurlumhei i tegnsettinga. Forskjeller er det også, naturligvis, mellom skrivestilene til de to forfatterne, Stylegar er hakket mer omstendelig enn Bandlien. Men dette er egentlig bare detaljer som virkelig ikke står i veien for en god helhetsopplevelse. Da er det et større tap for enkeltartiklene og boka som helhet at det ikke fins noen illustrasjoner annet enn på omslaget. Det gjør jo at artiklene av og til taper seg, særlig hvis en ikke sjøl klarer å visualisere eller finne fram eksempler på det forfatterne skriver om. Men jeg skjønner at det må ha vært en vurderingssak - en gjennomillustrert artikkelsamling ville jo kommet opp i en helt annen prisklasse og et nokså utvida omfang (samme problem med Tequiladagbøkene av Morten A. Strøksnes). De som kjenner spalta Kringla Heimsins vil kanskje derfor bli litt skuffa.

Sagaspor anbefales til alle som er interesserte i historie, og som gjerne kunne tenke seg å få noen presise og velformulerte påfyll. Den er ypperlig som pausebok eller på nattbordet på grunn av det korte formatet, men er også fin for elever og studenter som leiter etter fordypningsemner og lignende. Jeg vil kanskje ikke råde erfarne fagfolk til å kjøpe boka, for her er det sikkert mye de allerede veit, og som skrevet over er formatet kort. Men den er gull verdt, for eksempel som bursdagsgave til en bestefar som har alt, eller til en bror som ikke helt veit hva han vil studere. Fordelen med historiske utgivelser er jo at de sjeldent "går ut på dato" - i alle fall ikke med det første. Og for dere som fortsatt er usikre på om dette er noe, vil jeg tipse om den historiske bloggen til Stylegar - der er det veldig mye interessant, i samme stil som i boka. Les og bli klok!

Bokserier for barn: Beibi-bøkene

Bildekilde: Mangschou

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Med bokserien Beibi av svenske Ann Forslind (f. 1953) er vi tilbake hos de aller yngste i småtass-segmentet. På nettsidene til det norske forlaget Mangschou står det 0-3 år som anbefalt alder; jeg ville snarere skrevet fra omtrent 9 til 24 måneder. Etter at barnet kommer i gang med egen språkutvikling og forbigår hovedpersonen Beibi i ferdighetsnivå, er ikke bøkene lenger så spennende, i beste fall kun gjenkjennelige, og de blir fort lagt bort. Men før det treffer Forslind veldig godt med sine titler. Gjennom hittil seks ulike småbøker utgitt fra 2006, følger vi Beibi, av uvisst kjønn, som i blåstripete nattkjole, barbeint, med tre hårstrå på hodet og lett utstående ører strever seg gjennom ulike prosjekter med varierende grad av suksess.

Universet er nagla i virkeligheten og inspirert av småbarns dagligliv, med grising, grining, knall og fall. Her er det ingen levende kaniner eller små mus i hovedrollene, samtidig som søtti- og åttitallsrealismen med fokus på sjølstendighet og mestring er nokså nedtona. Det er ganske behagelig, og absolutt ikke påtrengende. Men der Kanin-bøkene eller bøkene om Pål er svært sjarmerende, særlig i streken, blir serien om Beibi nokså flat i forhold. Beibi er i beste fall søt, men aldri varm og nær på samme måte som de to andre. Det som er bra med bøkene til forfatter og illustratør Forslind, er at hun motstår fristelsen til å blande inn for mange elementer underveis. Det er verken rotete eller skrikende, noe som kan være inntrykket av serier som nederlandske Fie og Milo. Forslind holder det svært enkelt i sine bøker på omkring tjue sider (ti oppslag). Som regel har Beibi ett prosjekt på gang, for eksempel å bygge med klosser (Beibi bygger, 2011). Men boka kan også fokuseres rundt en enkelt følelse, som i Beibi sint (2007) eller Beibi lei seg (2006). Uansett er formelen den samme: Noe forkludrer det Beibi holder på med, eller mamma og pappa skjønner ikke hva Beibi vil, men når boka er slutt, er konflikten løst også.

Det er Beibis gjøringer disse bøkene dreier seg om. Mamma og pappa er litt fjerne, og dukker opp bare hist og her, for eksempel når Beibi slår seg i Beibi danser (2007), eller helt til slutt i Beibi jobber (2006). Men det er helt greit. Jeg opplever at Forslind forsøker å se verden fra barnas ståsted, helt der nede, og at hun tegner detaljer som de fester seg ved, men som nødvendigvis ikke er viktige for oss (eller som ofte er "rot"). Hun klarer å skildre det spennende i å oppdage og det morsomme i å gjøre, uten bistand fra foreldre, andre voksne eller andre barn. Beibi er aleine i sine prosjekter, men det er ikke negativt - det er slik det ofte er, tror jeg. Og det er trygt fordi mamma og pappa er like ved, det veit i alle fall både leseren og Beibi, sjøl om de ikke er inkludert på tegningene.

Av omfang er bøkene helt passelige. Oppslagene er enkle, med noen få ord til tekst og dominerende bilder - Forslind legger seg på omtrent samme nivå som forfatteren av bøkene om Pål, med delvis ufullstendige setninger. Språket er barnlig, presis og knapt, jeg tar meg sjøl i å tenke at det nesten er litt for enkelt, fordi det er helt uten motstand. Det tar ikke lange tida å komme igjennom ei bok, men barnet vil gjerne lese flere ganger etter hverandre for å skjønne det som skjer, for å få med seg alt, for å koble bilder og tekst sammen til en meningsfull helhet. Etter å ha lest mange ganger med foreldrene, vil så et litt større barn gjerne bla igjennom boka sjøl. Å la barna få denne egenopplevelsen mener jeg er svært viktig. Bøkene er såpass tydelige i sin kommunikasjon at vi som foreldre ikke trenger å gå inn for å forklare eller kommentere alt.

Bøkene er ideelle for barn som har begynt å bevege seg litt rundt sjøl - da er det ekstra spennende å lese om Beibi som kan gjøre så mye. Når barnet har passert ett år, er det kanskje moro å herme etter Beibi, som for eksempel i Beibi tittei (2011), og etterhvert vil noen situasjoner, som å grise, ramle eller å ikke få det som en vil, blir mer gjenkjennelige. Da kan boka også bli en slags trøst for barnet - se, sånn har Beibi det også, Beibi er også lei seg, Beibi er også sint. Denne forskyvinga av fokus, fra barn til Beibi, kan av og til være svært kjærkommen.

Men bokseriens styrker er også dens svakheter. Balansegangen mellom det varige og det enkle er vanskelig, og Beibi faller såvidt ned på feil side. Fordi handlinga bare følger ett spor og tegningene er enkle og nesten uten detaljer, og teksten egentlig ikke inneholder noe ny informasjon, blir det dessverre slik med disse bøkene at de er fort lest og fort glemt. De berører ikke, og engasjerer heller ikke nevneverdig etter at de først er lest. Overdrivelsene er heller ikke helt passende. For eksempel er gråten i Beibi lei seg tegna som en hel dam, slik at til og med den lesende småtassen skjønner at det ikke er sånn i virkeligheten. Det er ikke egentlig utroverdigheten som er problemet, men hele dammer av gråt gir et massivt, kanskje til og med skremmende inntrykk på de små barna, og det er for upresist i ei barnebokserie som ellers er presis.

Men når Forslind treffer, så treffer hun godt. For eksempel med det store smilet til Beibi, den dominerende optimismen og den ukuelige ståpåvilja. Bare det å være til er herlig! Slik er jo de fleste sunne, friske barn. Og da er det bare morsomt å lese om Beibi, å se en annen småtass utforske og utfordre, feile og mestre. Det er jo slik de lærer.

Omtalen er basert på seks av seks bøker i serien (norske utgaver): Beibi bygger, Beibi danser, Beibi jobber, Beibi lei seg, Beibi sint og Beibi tittei.

Nobelprisen, 1906

Vi beveger oss fram til 1906 her i gjennomgangen av de nominerte til Nobelprisen i litteratur. 1906 er et begivenhetsrikt år, dog ikke fullt så viktig som det foregående året for Norge. I 1905 blei vi tross alt fri! Er det en slags "straff" at vi ikke er å finne her på nominasjonslista denne gangen heller? Eller er det fordi vår fremste kandidat, Henrik Ibsen (1828-1906), dør i mai? Har alle plutselig glemt Arne Garborg (1851-1924)? Eller har Svenska Akademien en gang for alle tatt steget ut av Norden og gjort litteraturprisen internasjonal? Og finner vi i så fall noen indikasjoner på det her?

Offisielt kom det inn 54 nominasjoner i 1906. Denne gangen var de fordelt på 24 kandidater:

2. Gerhart Hauptmann (1862-1946), tysk forfatter
4. Algernon C. Swinburne (1837-1909), britisk forfatter
4. Giosuè Carducci (1835-1907), italiensk forfatter
3. Selma Lagerlöf (1858-1940), svensk forfatter
4. Albert Sorel (1842-1906), fransk historiker
1. Joseph V. Widmann (1842-1911), sveitsisk forfatter
3. Antonio Fogazzaro (1842-1911), italiensk forfatter
1. Borden P. Bowne (1847-1910), amerikansk professor og filosofisk forfatter
1. Angelo de Gubernatis (1840-1913), italiensk forfatter og litteraturhistoriker
1. George L. Raymond (1839-1929), amerikansk estetiker, forfatter og professor
1. William Booth (1829-1912), britisk idealist, grunnleggeren av Frelsesarmeen
4. George Meredith (1828-1909), britisk forfatter
1. Pedro P. Figueroa (1857-1909), chilensk forfatter
5. Leo Tolstoj (1828-1910), russisk forfatter
1. Gaston Boissier (1823-1908), fransk filolog
3. Jaroslav Vrchlicky/Emil Frida (1853-1912), tsjekkisk forfatter
5. Sir Lewis Morris (1833-1907), britisk poet
1. Max Bewer (1861-1921), tysk poet
1. William J. Neidig (1870-1955), amerikansk forfatter
4. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
1. Max Haushofer (1840-1907), tysk forfatter
1. Louis Franck (1868-1937), belgisk jusprofessor, politiker og forfatter
2. Houston S. Chamberlain (1855-1927), tysk forfatter
4. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor

Som en ser, er også denne lista mannfolkdominert. Faktisk er det kun ei dame her. Men diskusjonene rundt bordet hos De Aderton fikk nok en liten knekk når det kom fram at både Figueroa og Haushofers nominasjoner måtte diskvalifiseres, på grunn av at den som nominerte var ukvalifisert. I tillegg blei Bowne nominert av sin egen søster (men også av andre). Hva gjør Akademien med slikt? Er det i det hele tatt lov?

Bowne er forøvrig førstemann ut som amerikaner på nominasjonslistene - og han deler plassen med to andre mannfolk som også holder til i Statene. Det støtter det faktum at prisen har økt sin status og blitt mer internasjonal: også Chile er å finne her i år. Ellers går det en nominasjon til Russland, resten er innafor Europa. Er eurosentrismen likevel dominerende? Det kan se sånn ut, sjøl om USA er inkludert fra nå av. Begynner begrepet "Vesten" å fylles med moderne innhold?

Yngstemann på tidligere lister, Rudyard Kipling, glimrer her med sitt fravær. I hans plass finner vi William J. Neidig, kun 36 år gammel. Og fortsatt er de gamle eldst, og flest: Seniorgjengen fra seksti år og oppover teller her hele femten kandidater. Og mange av dem dukker opp igjen og igjen på disse listene, helt til de ikke lenger kan bli nominert. Ei slik blemme som mange kjenner til, er nettopp russeren Leo Tolstoj, som er hyppig på listene, men som aldri får den gjeve utmerkelsen.

Ellers kan vi nordboere merke oss at det igjen er Danmark som er nominert, med samme mann som tidligere. Også Sverige holder stand. Og noen holder hardt på at faglitteratur og akademiske arbeider også skal kunne nomineres (historiker Theodor Mommsen fikk prisen i 1902), blant anna er Houston Chamberlain i 1906 nominert for sine arbeider om den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804). Ville det vært tilfelle i dag? At William Booth er på lista synes jeg er utrolig søtt, og det sier mye om hans påvirkning i samtida. Men for meg, som ser på disse listene med moderne briller og nærmest automatisk forventer å bejuble skjønnlitterære forfattere, blir det litt feil. Men det må kanskje justeres?

1906-spørsmåla er som følger:
1. Hva heter eneste kvinne på lista?
2. Statistisk sett, basert på vinnernasjonalitet og antall samla nominerte fra samme nasjon, er det nå tid for at ett bestemt land skal få sin prisvinner. Hvilket land er dette?
3. Hvem mottar Nobels litteraturpris i 1906?

Favorittforfattere: U

Ja, eller favorittforfatter, i entall. For det blir ikke mer enn en denne gangen (og det har jeg vært helt sikker på omtrent fra bokstaven D). Men til gjengjeld ruver hun så til de grader i norsk litteraturhistorie! Det er sjølsagt ingen annen enn Sigrid Undset.

Den unge Sigrid Undset.
Bildekilde: www.snl.no

Sigrid Undset (1882-1949)
Jeg var ikke særlig gammel da jeg for første gang hørte navnet Sigrid Undset. På en måte har hun alltid vært der, et sted i periferien, som noe ubestemt. Jeg trodde lenge at hun var ei dame som mamma kjente, for sånn var det jo ofte, men det var liksom noe ekstra akkurat ved denne dama. Da jeg skjønte hva det ekstra var, og at det nydelige navnet Sigrid og det mystiske etternavnet Undset kunne kobles opp mot bøker i bokhylla, var jeg kanskje seks-sju år. Vi hadde ei stor stue med bokhyller langs nesten hele den ene veggen, den romma boksamlinga til mamma, leksikon og store verk nederst, romaner, diktsamlinger og skuespill lenger opp. Også en ganske støvete platespiller.

Men den platespilleren var egentlig ikke så interessant (og ganske fort havna den i boden nede). Det var bøkene som var spennende. Alle bokryggene, så forskjellige! Med og uten omslag, pent sydd i innbindinga, billig limt. I stort format og med mange bilder, som Aschehougs imponerende historieverk eller et atlas, små, tette romaner, luftig lyrikk. Også bøkene til Sigrid Undset, da, som var så alminnelige på forsida, men som visstnok romma hele verdener. I alle fall var mamma fylt med respekt når hun snakka om dem, tok på dem, leste i dem. Og en kveld fikk jeg være med, jeg også. Vi satte oss i den stripete sofaen med godt leselys, og mamma leste høyt fra Elleve år (1934). Der fantes et bilde av ei utrolig pen jente, med flettekrans rundt hodet, og et blikk som kanskje først og fremst fikk meg til å tenke. Jeg skjønte ikke så mye av boka, for jeg var nok et stykke unna elleve år sjøl, men ei dør blei åpna, den glei opp på gløtt, og har sia den gangen stått slik, akkurat så åpen at ei lysstrime har gitt farger til den mørke gangen en leser alltid befinner seg i før en åpner ei dør helt opp og går inn i det opplyste rommet ei bok, eller et forfatterskap, er.

Ett års tid etter, eller så, kom filmen om Kristin Lavransdatter. Mamma dro på kino for å se den, og kom hjem seint på kvelden. Jeg mener å huske at jeg blei spurt om jeg ville være med, men det ville jeg ikke. Jeg var ganske sikker på at sånt, som hadde Sigrid Undsets navn på seg, var for voksent for meg. Jeg huska fortsatt bruddstykker fra Elleve år ganske godt, og det holdt. Det var alt for mye der jeg ikke skjønte. Det skulle vise seg at jeg noen år seinere likevel fikk se filmen. Da var den plutselig blitt pensum i norsk på ungdomsskolen, og på en støvete, gammel skjerm vistes en kornete spillefilm på en ulende vhs-spiller. Etter å ha sett de første førti minuttene, var jeg helt sikker på at dette fortsatt var for voksne greier for meg. Dessuten var han Erlend buskete og gammel.

Opp gjennom tenåra var Sigrid Undsets bøker noe jeg stadig var i bokhyllene til mamma og kikka på. Men helst når jeg var aleine og kunne lukke døra til biblioteket i det nye huset. Det hun skreiv om, virka så intenst og privat, så voksent og spennede, at jeg følte jeg måtte være i fred sjøl om jeg bare ville se på forsidene og lese bakpå. Fra tid til annen blei jeg spurt om jeg hadde lest Kristin Lavransdatter, hele romansyklusen, av alt fra hyttenaboer til norsklærere, og da jeg svarte nei, var svaret unisont: Det burde du. Og jeg leste bakpå, gang på gang, men hver gang var det både litt truende og litt utydelig, og nobelprisen på toppen av det hele gjorde ikke saken noe bedre. Hva handla egentlig disse voksenbøkene om?

I løpet av åra på ungdomsskolen og videregående, hadde jeg fortsatt ikke lest noe av Sigrid Undset. Av og til dukka navnet hennes opp på pensumlistene og i lærebøkene, og vi snakka om tekstene hennes i klasserommene. Men jeg kjente meg fortsatt ikke klar for å ta fatt på ei bok aleine. Så blir det 2008. Jeg har fylt tjue, er per definisjon voksen for lengst og tenker at nå er det jammen på tide å overkomme denne greia. Jeg setter "bøker av Sigrid Undset" litt tilfeldig på ønskelista til jul, og får to: Gjenutgivelsen av Fru Marta Oulie, debutromanen fra 1907 og Splinten av trollspeilet (1917) i samme bok, og Kristin Lavransdatter (1920-22). Jeg blir nesten redd av sistenevnte og bytter den, men beholder og leser den andre i løpet av 2009.

Jeg skyver med andre ord døra opp, og trer inn i dette ukjente rommet. Jeg har vært min mann utro.- Det er Marta Oulie som skriver, formen er en dagbokroman. Marta har en sjuk ektemann, Otto, og en litt ivrig beiler, Henrik, som også er ektemannens gode venn og kompanjong. Og mens Otto ligger i senga, blir de to andre bedre kjent, som det heter. I boka tar Marta oss med gjennom hva som er hendt, hvorfor, og hvilke konsekvenser det får. Hun er aller hardest mot seg sjøl. Lite visste vel Sigrid Undset den gangen at nettopp dette, kvinna som trekkes mellom to menn og er hardest mot seg sjøl, skulle bli ett av flere bærende elementer i hennes forfatterskap.

I rommet som for alltid skal være Sigrid Undsets rom, der det bare er rom for henne og meg og alle bøkene hun har skrevet, finner jeg et stort alvor, kloke ord, realistiske skildringer, vanskelige levevilkår, såre replikker og tragiske skjebner. Avsnittene kan være så intense at du vil bla om før du har lest, og så viktige og velforma at du må lese sneglesakte for å få med deg alt. Sigrid Undset kan gjøre innholdet i ei veske, lydene i bygården, fargene i gata og turene i fjellet interessante, samtidig som hun kan la det være dagligdags, trivielt, som rekvisitter i en film. Med majestetisk ro skildrer hun de mest opprivende indre oppgjør, med knappe setninger lar hun store konflikter dundre i boksidene, med tankestreker, pauser og blankelinjer lar hun den heftigste lidenskap utspille seg.

Musikken kom oppover Via Condotti nettopp som Helge Gram i skumringen bøyde inn i gaten. Slik åpner Jenny fra 1911, kunstnerromanen som blei Sigrid Undsets kunstneriske gjennombrudd. Jeg leste den med stor interesse i 2011, hundre år etter utgivelsen. Jeg blei nok ikke like "forferdet" som leserne muligens blei i Undsets samtid, men jeg var djupt berørt av både tematikk og personer i flere uker etter endt lesing. Skildringene i Jenny, av Jenny, er så troverdige og fæle, situasjonen er så fortvila og umulig som den kan bli. Og problematikken, med kvinnelige kunstnere som må velge mellom to helt ulike liv og roller, er i aller høyeste grad fortsatt relevant i dag.

Og så var turen kommet til første bok om Kristin Lavransdatter, Kransen (1920). Jeg kjøpte boka, igjen, men i ei anna utgave. Og jeg gleda meg til å lese. For nå følte jeg meg endelig klar! Det blei ganske annerledes enn forventa. Tempoet må settes ned med Sigrid Undset, noe må kanskje leses flere ganger. Språket kan derfor oppleves som stakkato og omstendelig i begynnelsen. Men det gjør ingenting. Universet som tegnes opp, de mange, sanne menneskene vi blir kjent med og de store og små problemene deres er så solide, gjennomtenkte og velkomponerte at det bare er fint å få være med, tett på, bak på hesten, inn i skogen, og se sola glitre mellom løvkronene.

Boka etterlot meg i uvisse - hva skjer med Kristin og Erlend, Lavrans og Ragnfrid? Hvor går veien videre? Men det skulle ta tid før jeg fikk lest Husfrue (1921). Sigrid Undset er en krevende forfatter, og jeg ønska å være så rede som mulig, for å ta inn alle nyanser, følge alle assosiasjoner, yte verk og forfatter rettferdighet. I mellomtida leste jeg Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis (1909), den første historiske romanen Undset skreiv, og hennes versjoner og oversettelser av Fortellinger om kong Artur og ridderne av Det runde bord fra 1915. Begge deler var interessant, og jeg blei svært fascinert av førstenevnte, som for meg framstod som jevngod med en hvilken som helst saga.

I desember 2013 var det endelig tid for Husfrue, to og et halvt år etter Kransen. Men det gjorde ingenting. Jeg hadde ikke glemt hvordan Kransen slutta og Husfrue var vel verdt ventetida, og mer til! Og nå som den er lest, er den der, i rommet, sammen med meg og Sigrid Undset og alle de andre bøkene hennes, følelsene de vekker i meg, tankene jeg gjør meg. Døra til gangen er såpass åpen nå at lyset og krafta fra rommet lyser opp og skaper et gjenskinn i meg her hvor jeg står. Og jeg ser fram til å tre inn i rommet, igjen og igjen, til hele forfatterskapet er lest og grundig fundert over. Og så skal jeg begynne forfra igjen.

Hvem er dine favoritter på U?
Ja, kan det være noen andre enn Sigrid Undset? Jeg bare spør.

Ha ei fortsatt fin leseuke!

Lesemål 2014

Januar er for oss bokbloggere tida for å gjøre opp status over fjorårets lesing, samt å lage nye lesemål. Og det er ofte lettere sagt enn gjort. Jeg er for eksempel ikke noe flink til å se hvor "lydig" jeg har vært, og skriver sjelden noe om jeg virkelig kom i mål med det jeg håpa på eller ikke. Kanskje jeg egentlig har glemt det, og satser på at alle andre har det også. Det jeg derimot jevnlig oppsummerer, er antall bøker lest av henholdsvis kvinner og menn, og hvordan det nå ligger an med en etterstreba kjønnsbalanse i bokhylla. Men nå, som jeg skal skue framover mot leseåret 2014, virker sånt litt kjedelig (jeg får med andre ord ta det en annen gang). Nå er det tid for ønsketenkning, altså slik det (kanskje) ville sett ut hvis jeg verken tok mastergrad eller hadde familie eller et sosialt liv. Da skulle jeg nemlig

- lest minst hundre bøker i løpet av året
- deltatt 100% i lesesirkel 1001 bøker, med tolv bøker i året
- deltatt på Bjørgs leseutfordring med åtte bøker i året
- fulgt opp Ingalills biografilesesirkel med seks bøker i året
- fulgt med på Clementines Bookerprosjekt med tolv (?) bøker i året
- lest ti titler fra Verdensbiblioteket
- lest alle debutanter, i alle fall minst ti i løpet av året
- lest minst fire titler av hver sjanger lyrikk, dramatikk, essayistikk
- lest minst fem av hver innafor bildebøker, barnebøker, ungdomsbøker
- lest aktuelle fagbøker, minst seks i løpet av året
......
Ja, og så videre. Altså, egentlig lest alt jeg kom over, deltatt på det meste, og ikke gjort noe annet enn å lese. Men sjøl jeg skjønner at det er umulig, og at leseåret 2014 blir langt ifra ønsketenkinga over. Derfor er mine hakket mer realistiske lesemål slik:

- antall bøker totalt: alt over 68 anses som meget bra
- pensum kommer av naturlige årsaker øverst, for her må jeg gjennom alt
- faglitteratur som må brukes i forbindelse med masteroppgava; minst tjue bøker
- lesesirkel 1001 bøker: målet er her å lese minst halvparten av bøkene
- Bjørgs leseutfordring: her sikter jeg høyt og håper på full deltakelse
- Ingalills biografilesesirkel: er så langt veldig spennende - vil prøve å delta hver gang

Og bortsett fra dette tør jeg rett og slett ikke å gjøre meg konkrete forhåpninger om resten. Det hele vil fordeles jevnt eller ujevnt på ytterligere klassikere, et fortsatt fokus på svensk litteratur, skriving om nynorske bøker på nynorsk, et sterkt ønske om å lese mer barne- og ungdomslitteratur, jeg vil fortsette å lese og vurdere småbarnsbøker, holde meg oppdatert på nyere norsk litteratur, prøve å lese noe dramatikk, lese drivende gode damer sammen med Birthe og andre likesinna, og til slutt ha et lite rom for å velge noe utafor malen - helt etter humør, dagsform og årstid og alt anna som kan spille inn på bokvalget.

Jeg vil fortsette med månedlige leseplaner, for det fungerer veldig godt for meg. Det er så mye jeg har lyst til å lese, hele tida, og jeg er av den typen som lett blir begeistra og ganske nysgjerrig. Jeg noterer meg stadig titler og forfattere, handling og oppfølgere, tematikk og virkemidler, og til slutt kan jeg ende opp med å bruke mer tid på å lese om bøker og velge ut bøker enn å faktisk lese dem. Det har jeg egentlig ikke så lyst til å gjøre mer enn en gang i blant. Derfor er konkrete planer veldig kjekt å forholde seg til, og bokvalget tar kortere tid i en hektisk hverdag. En målsetting er naturligvis derfor å komme igjennom det jeg planlegger, uansett om det er ei bok eller sju i løpet av en måned.

Om jeg klarer å lese to til fire skjønnlitterære bøker i tillegg til all faglitteraturen hver måned, er det noe jeg kommer til å være fornøyd med. Noen måneder vil det da kun utgjøre lesesirkeldeltakelse, men det er helt greit. For å få lest ut av hyllene vil jeg prioritere å lese det jeg allerede har framfor å kjøpe nytt. Men jeg får se hvor lenge den tanken holder seg i huet - noen kjøpebegrensning skal jeg jo ikke ha, sjøl om både mann og lommebok hadde likt det. Og nå må jeg, hvis jeg i det hele tatt skal ha noe håp om å komme i nærheten av 68 titler, bare sette i gang.

God lesehelg!

Kollektivt selvmord

Bildekilde: Aschehoug

Jeg er vanligvis ikke så gira på å lese romaner hvor ord som "ellevillt", "fartsfylt", "røverhistorie" eller lignende brukes for å karakterisere innholdet. Faktisk ser jeg helst ikke sånne filmer heller. Da er innholdet ofte svært gjennomsnittlig, og kanskje enda skralere. Leseren eller seeren behøver i alle fall ikke ofre mange kaloriene underveis - det måtte i så fall bli for å henge med i svingene når underholdningsplotet slår ut i full blomst.

Men nå har jeg gjort det. Lest ei slik ellevill bok, altså. Og jeg hang med i alle svinger - og dem var det mange av på denne heisaturen - og kom ut av det uten varige mén. Boka det gjelder er sjølsagt Kollektivt selvmord fra 1990 (på norsk i 2007), som er skrevet av den finske galgenhumoristen Arto Paasilinna (f. 1942). Fra før har jeg lest både Den ulende mølleren (på norsk i 2006) og Den elskelige giftblandersken (på norsk i 2008).

Jeg begynte å lese boka allerede i desember, da jeg både venta en del på og kjørte en del med tog. Men det var fullstendig kræsj mellom meg, Arto Paaslinna, direktør Rellonen og offiser Kemppainen. Jeg skulle egentlig bare avlegge enda flere eksamener, og trengte å hvile hjernen litt mellom fagbokslaga. Arto Paasilinna skulle egentlig bare være morsom absolutt hele tida, noe som ikke var morsomt, men slitsomt. I tillegg blei jeg litt kvalm av å kjøre tog de siste tre gangene i desember - de nye regiontoga suser så ekkelt og gynger som båter i de flerfoldige svingene, buktningene og krumningene på jerbanestrekninga. Og direktør Rellonen og offiser Kemppainen skulle egentlig bare ta livet av seg, ved henholdsvis skyting og henging. Men når Rellonen vimer inn i den løa der Kemppainen gjør seg klar for sin siste anstrengelse, kan de jo ikke akkurat gjøre det sammen eller samtidig eller bistå hverandre. Det går som det må gå, de begynner å snakke, og til sin store forskrekkelse blir de kompiser også. Og alt som følger i den lille romanen, er en direkte følge av dette.

Jeg kvier meg for å avsløre for mye her, da hovedhandlinga i boka er nokså forutsigbar og enspora. Tittelen sier vel det meste. Men litt må jeg også bidra med. Etter ei lesepause for min del og mye sprit og badstu, snakk og tenking i boka, finner disse mannfolka ut at det kanskje er flere finner i samme situasjon som dem sjøl - flere deprimerte, livstrøtte, sjølmordsfabulerende finner, ja kanskje noen som til og med har forsøkt før (og ikke bare Rellonen). Og de går så langt at de faktisk rykker inn ei annonse i avisa for å komme i kontakt med likesinna. De får naturligvis svar, fra mange, og dermed er det hele i gang.

Første del av denne 235 sider lange romanen bærer preg av litt for mange gjentakelser. Vi får presentert en rekke mennesker, herfra eller derfra og så så gammel, deres traurige liv og skuffende karrierer, det er konemishandlere og fabrikkarbeidere, reineiere og lærere og en ekstrem mengde med feilslåtte prosjekter, rævkjørt økonomi, havarerte ekteskap, vrange livsbetingelser og, ja, skikkelig stusselige skjebner. Og det er så stusselig at det egentlig ikke er så morsomt, sjøl om Paasilinna (liksom ikke) anstrenger seg for å gjøre det underholdende og overdriver på de riktige stedene. Det blir for mye og for mange. Og det hele er egentlig veldig håpløst, og jeg synes så synd på alle sammen at det faktisk er en lettelse når den høyst tvilsomme "redninga" dukker opp. Ja, for sammenhengen mellom disse menneskene er jo deres dragning mot sjølmord, og at de alle har svart desperat på avisannonsa til Rellonen og Kemppainen. Men bortsett fra det, gir de svært lite driv, spenning eller framdrift til historia, de er mest fyll.

Paasilinna får derimot mer dreis på fortellinga etterhvert som tempoet settes opp, og personene forflytter seg raskere rundt. Da blir det nemlig mer variasjon i skildringer og handling, og det er ikke lenger så forutsigbart. I del to av boka blir det riktig så morsomt i visse passasjer, men sjølsagt er døden, stusseligheten og livsangsten aldri langt unna. Det er derfor av og til bittersøtt, noen ganger tragikomisk, men mye er bare til å fnise av. Og sjølsagt er det heller ikke så troverdig. For i likhet med Paasilinnas andre bøker, har det hele en realistisk forankring, men jo lenger uti boka en kommer, jo mer virkelighetsfjernt blir det. Det rett og slett bare baller på seg, og noen stoppknapp finnes ikke. Kollektivt selvmord er ei skikkelig skrøne, ei god skrøne, som særlig er festlig hvis en klarer å ikke være så empatisk og tenke at det er en mening med alt. For det er det virkelig ikke i denne boka.

Det vesentligste minuset ved romanen er den totale mangelen på personutvikling, med mindre en mener at å bevege seg nærmest skjematisk (og kollektivt) opp og ned på ei akse mellom dødslyst og livslyst er utvikling. Her er det bare overflate, menneskene er så møkkaleie sitt eget liv at de tar hva som helst som kommer rekanes på ei fjøl (eller buss), og det er ikke grenser for hvor tilpasningsdyktige de er underveis, hvor mye de oppnår, hvor flaks de har, og hvordan alt løser seg. Naturligvis er det fordi at det hele bare er ei skrøne, og ikke virkelighet. Og boka passer ypperlig for dem som makter å skille.

Men likevel formidler Paasilinna noen sannheter som det er verdt å ta med seg videre. Han slår et solid slag for den ukuelige optimismen, for galgenhumor, for at samvær og prat og nærkontakt med andre mennesker er terapi så god som noen annen. Hvis jeg skal trekke det litt langt og legge godvilja til, kan en si at forfatteren viser hvordan moderne finner i 1990 har fjerna seg såpass fra hva det vil si å være menneske, at de har forvilla seg inn i noe de ikke kjenner igjen, noe som ikke er dem eller noe som det er umulig å komme seg vekk ifra. De sitter fast i liv de ikke vil leve, og alkoholen gjør det egentlig bare verre. Å komme vekk for å finne hjem, finne seg sjøl, er en gammel metode, men det er ingen grunn til å bytte den ut enda, for den fungerer jo. Også for den livstrøtte, håpløse gjengen i Kollektivt selvmord, som er en ganske så annen gjeng når siste side er lest.

Vinterlesing, del II

Januar 2014 er kommet, helt uten snø, og jeg, som allerede er i gang med semesterets studier, henger derfor litt etter på andre leseområder. For tida sitter jeg nemlig og leser enda ei historiebok. Månedens leseplan kommer altså ikke før nå, nesten ei uke for seint, mens årets lesemål fortsatt lar vente på seg. Men med tid og stunder dukker nok det innlegget opp, det også. Det er i alle fall snart ferdig formulert i huet, og da gjenstår bare skrivinga.

Men over til leseplanene. Først en liten oppsummering fra forrige måned: Jeg synes sjøl jeg fikk lest en del i desember og i månedsskiftet desember-januar, og både Sigrid Undset, Charles Dickens, Jostein Gaarder og P.D. James er plassert i hyllene for leste bøker. Så langt er alt vel. På grunn av eksamenskjøret blei det tidlig klart for meg at enkelte titler måtte forbigås, og Per Olov Enquists omfattende sjølbiografi og Nicole Krauss' kanskje litt uinteressante roman blei de utvalgte. I tillegg er jeg straks i mål med Arto Paasilinna, og har kommet videre i Torborg Nedreaas' noveller, men er fortsatt ikke ferdig. Derfor tar jeg henne med meg videre i januar.

Torborg Nedreaas
En av januars hovedmålsettinger er å endelig komme i mål med Nedreaas' samla noveller. Boka har et litt for anonymt utseende (helt brun) og legges ofte i ymse bunker med mye forskjellig - og glemmes der. Men tekstene er så gode at de ikke bør glemmes! Dessuten koser jeg meg veldig med novellene hennes, de er både såre og politiske, noe som er en sjeldenhet i dag. I tillegg er det irriterende med slike bøker som bare ligger og ligger og ligger på skrivebordet, derfor vil jeg gjerne komme igjennom før jeg for alvor mister oversikta.

Ragnhild Jølsen
Ei anna dame som også har skrevet en del fortellinger og noveller i løpet av livet, og som er en gjenganger på disse leseplanene og på skrivebordet, er Ragnhild Jølsen. Jeg vil gjerne lese Brukshistorier, men ønsker å bli ferdig med Nedreaas først. Det betyr at hun enten må vente enda litt til, eller at jeg endelig må ta tak og suse igjennom fire-fem hundre sider med kortere tekster på kort tid.

Toni Morrison
Enda ei dame som har gått igjen her de siste månedene, er amerikanske Morrison. Jeg har fortsatt ikke lest noe av henne, men har et sterkt ønske om nettopp det. Men månedene både fylles opp og går fort, og fordi jeg har ei halvlest bok her og en halvlest artikkel der, forsøker jeg å prioritere å bli ferdig med slikt etterslep sånn at jeg kan konsentrere meg fullt og helt om en ny roman, for eksempel Elskede av Morrison. Jeg veit ikke helt hvor lenge den taktikken skal få lov til å briljere, for fungere gjør den jo ikke...

Margaret Atwood
Månedens fjerde dame er Margaret Atwood. Hvis jeg holder meg til planen, skal jeg lese Oryx og Crake sammen med Birthe i løpet av januar. Boka er ikke blant Atwoods mest omfattende, men krever likevel en durabelig leserinnsats, i alle fall om jeg kjenner forfatteren rett. Jeg kvier meg litt for å komme i gang, og veit fortsatt ikke om jeg skal lese på engelsk eller norsk - overmotet og feigheten samvarierer på lavt nivå og avgjørelsen veksler fra dag til dag.

José Saramago
Eneste hane i kurven denne måneden er den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago. I lesesirkel 1001 bøker er det tid for å lese Kain mot slutten av måneden, og jeg vil gjerne være med. Boka er allerede innlånt fra biblioteket og ligger klar i den meterhøye stabelen ved døra. Om jeg kommer igjennom, er en ganske annen sak.

Doris Lessing
Opprinnelig hadde jeg også planer om å lese det omfattende tobindsverket Den gylne notatbok i januar, sammen med Labben. Men jeg har ikke hørt noe fra henne, og det er nokså stille der på bloggen, så derfor utgår dette lesemålet på ubestemt tid. Jeg får heller legge Lessinglesekreftene inn i Atwoodboka og satse på at det gir konkret uttelling.

Egentlig bør jeg ikke legge til flere lesemål for januar, for dette er mer enn nok for de nesten fire ukene som gjenstår av måneden. I tillegg skal jeg jo helst også lese en god del pensum! Men jeg må innrømme at jeg har veldig lyst til å fortsette på romansyklusen om Kristin Lavransdatter. Dessverre veit jeg med meg sjøl at begynner jeg på den, utgår alt det andre. Så det beste er vel om Undset venter litt, mens jeg får rydda både på skrivebordet og i huet.

Og med det ønsker jeg alle en riktig god lesemåned!

Et julekvad (A Christmas Carol)

Bildekilde:
Vigmostad & Bjørke

Mens de fleste andre allerede har begynt å pakke ned engler, hjerter, røde lys, nisseservietter og reinsdyr med bjeller på, stue vekk juletreet, julekuler og norske flagg eller hva en nå har hengende på treet og i kriker og kroker rundt forbi ute og i heimen, lader jeg snarere opp til jul (igjen) gjennom å få en god porsjon julestemning fra Charles Dickens (1812-1870) lille julefortelling Et julekvad (A Christmas Carol, 1843). Det er kanskje litt bakvendt, i og med at jula akkurat er over, men jeg bryr meg ikke noe særlig om det. Her i heimen varer jula i enda noen dager til, i alle fall til aller siste rest av marsipan, julebrus og pepperkaker er forsvunnet.

Planen var å lese denne vesle boka av Charles Dickens rett etter at jeg var ferdig med eksamen, i ett, på sofaen i stua. Sånn blei det ikke. Med tusen gjøremål på fire små, korte dager, fikk jeg ikke begynt på boka før etter at hovedfeiringa var over. Et julekvad, eller En julefortelling, som den også er utgitt som på norsk, har derfor vært mer ei nyttårsbok for meg. Ikke at lesetidspunktet egentlig betyr så mye i denne sammenhengen, det viktigste er at en tar til seg innholdet i boka, moralen som Dickens så tydelig formidler gjennom reisa han sender sin skruppelløse hovedperson Ebeneser Knug (Ebenezer Scrooge i originalen) ut på.

Det er altså herr Knug som er hovedperson i denne julefortellinga, og han er "en karrig, knegen, nidsk, grisk, glupsk, grådig gammel synder", som Dickens skriver, her i Torstein Bugge Høverstads oversettelse. Han er altså en knakende fin fyr. Og været, juleværet, som er "kaldt, rått og bitende", med tjukk, tett tåke, passer perfekt overens med denne ugjestmilde mannen, som ikke bare tvinger kontoristen til å jobbe på julaften, men som også gjør narr av sin egen nevø når han kommer innom og ønsker gledelig jul (Humbug! svarer Knug), og som sender alle andre mennesker rett på dør, uten å egentlig høre på hva de vil. At en skal være god og snill med sine medmennesker i jula er noe Knug ikke tenker på, faktisk tenker han aldri på det. For det beste er å ha det mørkt, kaldt og skittent, da bruker en nemlig ikke penger på lys, fyring eller vasking, som både er dyrt og unødvendig og tullete. Pengene har det best om de hoper seg opp, og da har Knug det fint også.

Eller har han virkelig det? Dickens skildrer et liv som er så tappa for varme, engasjement, medfølelse og interesse for andre at en lurer på om det i det hele tatt går an, et liv som er sjelelig (eller åndelig) og emosjonelt tomt. Skallet Knug har seg sjøl i sentrum, og ingen andre. Knug bor aleine, hans kompanjong Barflint er død for lenge sida, og hans nærmeste er kontoristen, som han virkelig driter i, og nevøen, som han avviser hver jul. Penger er det beste i verden, penger, framgang og suksess, og en kan gjerne være kjip og grell så lenge en får mer penger og makt.

Men dette skal sjølsagt endre seg. Dickens sender Knug ut på ei reise utenom det vanlige i denne fortellinga, som begynner med at dørhammeren på Knugs inngangsdør endrer form til Barflints ansikt. Dette viser seg å bli den første i rekka av uvanlige opplevelser, som presser Knug til å ta et oppgjør med både fortida, nåtida og framtida - den han har vært, den han er, og den han vil bli. Med kontrasterende virkemidler som lys og mørke, tale (skremme) og å vise fram, vandrer Knug gjennom sitt eget liv. Hans egoistiske levevis har allerede kosta han svært mye. Skal ha risikere enda mer? Riktignok har han hatt stor suksess, mye framgang og sitter på en diger haug med penger, men er alt dette verdt noe om en ikke kan dele det med noen?

Det er vanskelig å skrive mer om dette vesle verket som rommer så mye uten å avsløre hovedinnholdet for dem som fortsatt ikke er kjent med stoffet. Derfor vil jeg forsøke å gjøre det kort. Dickens rører, som vanlig, ved det eksistensielle, og oppfordrer oss alle til å gå i oss sjøl. Kanskje det er en god tradisjon å gjøre det til jul hvert år. Eller oftere. Vi trenger å tenke etter, kjenne etter, nå mer enn før, i denne tida som går fortere enn sjøl Dickens kunne fantasere seg fram til. Det viktig å ta seg tid til å prioritere. Samtidig som Dickens formidler dette til leserne, får han gjennom sine ytterliggående typer sagt mye om både enkeltmennesker og samfunnet. Her er det mye humor og varme, men også kritikk. Likevel tar ikke kritikken overhånd, for dette dreier seg jo egentlig bare om Knug og hans dannelsesreise, men det har også stor overføringsverdi til mennesker utafor det litterære universet. Og det at fortellinga fortsatt har mye å si oss, viser at vi kanskje ikke er kommet så langt som vi burde likevel, til tross for all teknologi.

Et julekvad har vært gjenfortalt drøssevis av ganger, og fins i mange ulike filmatiseringer, som tegnefilm og Disneyversjon, på scenen, som musikal, opera og mye mer. Verket har også vært inspirasjonskilde for mange andre forfattere og filmskapere opp igjennom tida, og rammefortellinga fins i flerfoldige verk. Isteden for å kaste bort tid på noen av disse andre, mer eller mindre vellykka versjonene, vil jeg råde alle til å lese boka. Den er kort, bare 133 sider, men rommer så veldig mye. Språket er godt, flyter lett, og er rikt. Det er lite motstand å hente, og det er også ganske spennende å følge med på turen, sjøl om det av og til kan bli litt forutsigbart. Likevel hindrer ikke det for at det gjør veldig vondt å lese den fjerde av de fem strofene, når Knug endelig innser hva som er i ferd med å skje med hvem.

Et julekvad er plassert i en mjuk, men bestemt overbygning, hvor forfatteren leder oss mot de idealene som han synes er viktige, peker på hvilke verdier vi bør holde høyt og diskuterer hva jula handler om. Det er gjort på en sympatisk og myndig måte, med sjarm og varme. Og oppfordringa til tenking rundt egen oppførsel kommer alltid godt med. Ettertanke og sjølrefleksjon har sjelden skada noen - snarere tvert i mot!

Dersom du også vil ha ditt eget eksemplar av Et julekvad, eller fikk lyst til å kjøpe den som gave til noen, kan jeg tipse om at den akkurat nå er å få for femti kroner hos Bokklubben. Fin gave til alle! Og med denne rørende julefortellinga i bakhodet er jeg endelig klar for det nye året.

Årskavalkade 2013

Bokåret 2013 er omme, og det var, som i fjor og året før, mange bøker som ikke blei lest dette året heller. Men det var også en god del jeg faktisk kom igjennom; til sammen blei det hele 60 titler. Det er mindre enn i fjor (68 titler), men jeg er likevel fornøyd, fordi pensummengden har vært omfattende og tung og delt over mange kompendier, og jeg har hatt uvanlig lite fritid. I den følgende årskavalkaden vil jeg trekke fram litterære oppturer og/eller nedturer på månedlig basis.

Januar
Det var veldig moro å lese Virginia Woolfs Orlando, men mye mer rørende med Selma Lagerlöfs Liljecronas hem. Ellers leste jeg bare pensum, som egentlig også var ganske spennende. Ingen grunn til å klage!

Februar
Stor opptur med to bøker av den russisk-franske jøden Irène Némirovsky, som jeg ikke hadde lest noe av før nå. I løpet av måneden leste jeg både Hett blod og halvparten av Storm i juni (resten, Dolce, blei jeg ikke ferdig med før måneden etter). På pensumsida sleit jeg meg igjennom tørr kulturpolitikk, og koste meg med historiebøkene, som vanlig.

Mars
Bloggopptur med ny milepæl i antall besøkende! Hipp hurra og tusen takk! På grunn av midteksamener i samtlige fag var mars en travel måned, men ikke på bloggfronten. Jeg fikk ikke lest mye annet enn pensum og Pondus. Derfor blei mars en lesemålmessig nedtur, men det er svært lite å gjøre med det. Dessuten var det årlige mammutsalget en nedtur. Tidligere har jeg brukt flere tusen kroner hver gang, men de siste åra har utvalget blitt redusert - både færre bøker og mindre fristende titler. I år brukte jeg under tusenlappen. Lommeboka og mannen var vel fornøyde, men jeg var ikke!

April
I april leste jeg bare gode bøker! Jeg koste meg først veldig med Kunsten å lese, som jeg begynte på i jula, deretter kom nok en opptur med Litterær salong, som alle bokbloggere bør lese. Bjørnsons dikt passa veldig godt samtidig med at våren kom for alvor, mens Northanger Abbey ga meg en fornøyelig avslutning på måneden. Det sier en del at månedens "dårligste" bok var Hunden frå Baskerville, som slettes ikke er dårlig!

Mai
I mai træla jeg i vei, både med eksamener i fleng og med August Strindbergs Röda rummet, som var litt for tung for mitt humør. Derimot var gleden langt større når jeg kunne le høyt, på hotellrommet, på toget og hjemme, av de artige observasjonene og de vittige spissformuleringene i Folkelesnad. Herlig!

Juni
Juni blei en skikkelig lesemåned, hvor jeg inntok romaner, dramatikk og essayistikk over en lav sko. Øverst troner Det synger i gresset og Til fyret - to velformulerte, drivende og spennende romaner av to utrolig gode forfattere, som nesten er umulige å sammenligne. De er tett fulgt av Forrådt, som er tett og sterk på en helt annen måte. Midtsjiktet er stort og variert, men nederst ligger Fugler uten vinger i ensom majestet, ei bok jeg aldri vil røre igjen.

Juli
I juli blei jeg litt skuffa over lettheten hos Jeeves og Wooster, men på den andre sida blei jeg utrolig imponert av intensiteten i Dager i stillhetens historie. Likevel seiler Ulvetid opp som månedens favoritt - her er det ikke annet å gjøre enn å ta av seg hatten.

August
Månedens nedtur var minibiografien om Ibsen, som var alt for liten. Men det visste jeg jo på forhånd, så egentlig kan jeg ikke klage, bare glede meg til neste biografi! Finere var det med en tur med James Cook i boka Det siste landet, sjøl om den også gjerne kunne vært lenger, mens Virginia Woolf nok en gang troner øverst, denne gangen med essay.

September
Enkelt og greit: nedtur med Trollkvinnen fra Firenze og opptur med Uten dekning.

Oktober
Igjen en særdeles god lesemåned med i alle fall to flotte verk: Den amerikanske jenta og Barokke damer, som også er en slags biografi over dronning Christina av Sverige. Begge bøkene var veldig imponerende, og det var nesten umulig å komme ut av de intense og spennende universene. Ellers var det også en stor opptur at Nobelprisen i litteratur gikk til Alice Munro!

November
Tid for midteksamener og eksamensforberedelser; tørt pensum på stiv fagbokengelsk, omstendelig dansk og oppstylta norsk tok nesten all min tid. Innimellom fikk jeg skvisja inn Hundre år, men det var ikke utelukkende en fornøyelig opplevelse.

Desember
Månedens store opptur brukte jeg tre uker på, både fordi jeg hadde eksamen underveis og fordi jeg leste langsomt så boka skulle vare lenge. Boka var ingen annen enn Husfrue, bind to i trilogien om Kristin Lavransdatter. Månedens nedtur var dessverre Julemysteriet, som ikke helt var det jeg forventa, men som sitter i, likevel. Rart.

Og nå er det altså blitt 2014, og det er på høy tid å formulere noen nye lesemål for det nye året. Jeg vil følge opplegget fra ifjor, med å velge kvalitet over kvantitet. Det fungerer godt, og jeg ender opp som en, stort sett, svært fornøyd leser. Det er herlig! Så får det heller være at jeg i perioder leser få bøker. Sånn vil det uansett være for en travel leser som stadig må ta hensyn til familie og studier også.

Godt nyttår!