Bokhyllelesing: Ukjent forfatter

Femte runde av Bokhyllelesing 2019 er over når klokka bikker tolv i natt. Temaet denne måneden var ukjente forfattere. Enkelt forklart skulle vi utfordre oss sjøl, egen lesesmak og de komfortable leserpreferansene vi ikke kan unngå å opparbeide oss, med å lese ei bok av en forfatter vi ikke har lest før. Utover det stilte vi helt fritt, og som alltid er det bare egne ulesthyller som legger begrensninger på hva som kan velges.   

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

I neste runde, som heldigvis går over to måneder, skal vi ta for oss ekstra tjukke bøker - de berømte mursteinene. Noen av oss, meg sjøl inkludert, lider tidvis av mursteinsangst og trenger et spark bak for å komme i gang. Kanskje vi endelig tar oss tid til å lese en omfangsrik klassiker? Et samleverk? En helt trilogi? Eller en drøy historisk roman? Alt over fem hundre sider er automatisk godkjent, men fortsatt vil jeg tro de fleste av oss har en del å velge i. Sjanger velger du sjøl, og om boka er norsk og rykende fersk eller gammel og fra et fremmed land, spiller ingen rolle. Ulesthyllene dine avgjør! Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god les til dere alle!

Alfabetlesing: Dagbøker i stein

Bildekilde: Bokelskere

Hvordan skrive et liv? Går det an i det hele tatt? Når begynner det egentlig, og når tar det slutt? Og hvor mye, hvor mange, får være med underveis? Hvor mange betyr noe, endrer noe, påvirker, gjør oss klokere, dummere? Hvor mange små og store hendelser kan en se helt bort ifra, og likevel skrive sant? Slike spørsmål, og mange, mange flere, kan ikke forfatter Carol Shields (1935-2003, født Carol Ann Warner) ha unngått å stille seg sjøl underveis i skapinga av det som skulle bli romanen Dagbøker i stein (The Stone Diaries, 1993, på norsk i 1995). For der gjør hun nettopp dette, hun skriver et liv.

Og det begynner med dagen da den fiktive hovedpersonen, som vi følger i både førsteperson og tredjeperson verket igjennom, blir født. Egentlig begynner jo alt sammen lenge før det, men det er selve fødselsdagen vi har fokuset på, den er vårt nedslagsfelt, vårt nå, der mor til Daisy, som barnet etter hvert skal komme til å hete, ikke en gang veit at hun er gravid. Gjennom elegante hopp i tid, fram og tilbake mellom rier og tanker, blir vi kjent med mora, Mercy Stone, oppvokst på barnehjemmet i nærheten der alle barn får etternavnet Stone (og slik får tittelen ekstra tyngde, bokstavelig talt, for ikke bare er moras navn Stone og far til Daisy steinarbeider, men mye av handlinga kretser rundt stein, og i tillegg er Mercy ei svært diger dame). Gjennom Mercy får vi også vite mer om far til Daisy, Cuyler Goodwill. Mercy ånder ut i det Daisy kommer til verden, og slik slutter første kapittel.

Totalt er det ti kapitler, som alle har navn etter den dominerende begivenheten i Daisys liv, og som i tillegg er tidfesta med konkrete årstall: Fødsel, 1905, Barndom, 1916, Giftermål, 1927, Kjærlighet, 1936, Morsrolle, 1947, Arbeid, 1955-1964, Sorg, 1965, Velvære, 1977, Sykdom og nedgang, 1985, Død. Og med det leser vi oss gjennom Daisys liv og samtidig nesten hele 1900-tallet. Hvert kapittel har sitt nedslagsfelt der vi betrakter Daisy og hennes nærmeste, og der vi ikke kan unngå å reflektere over hennes liv. Også Daisy undrer seg over hvordan livet hennes tar uante veier, eller blir på samme vei alt for lenge. Jeg trodde at slike kapitteloverskrifter var et dumt grep, fordi Shields avslørte for mye og gjorde verket forutsigbart. Men der tok jeg grundig feil. Shields bruker mange ulike perspektiver for å belyse livet til Daisy, slik at kapitlene er svært ulike hverandre. For eksempel slipper hun til andre personer med deres tanker og meninger, eller alt foregår i brevs form. Kunngjøringer er også med, et slektstre og gravskrifter, samt et utvalg bilder midt i boka, noe som kan få en til å sette spørsmålstegn ved forfatterens leik med virkeligheten. Så gir også boka seg ut for å være en slags biografi, dog hovedsakelig i romans form. 

Er det så noe spesielt med Daisy, som gjør at hennes historie må fortelles? Kanskje ikke. Hun utmerker seg ikke noe særlig i seg sjøl, det står det også i boka, men i kombinasjon med de rundt henne og hendelsene hun lever igjennom, blir hun særegen likevel. Kanskje er det nettopp gjennomsnittligheten hennes, det hverdagslige ved hele hennes person, som gjør at hun må presenteres nærmere. Jeg opplever at hun er representativ for en hel generasjon kvinner, og at kvinners dilemmaer, deres posisjon i samfunnet, i familien, i yrkeslivet, aleine, som kone, mor, datter, enke, og bare som seg sjøl, presenteres, drøftes og skildres. Og stadig borer Shields lenger og lenger ned i hovedspørsmålet: Hvem er hun egentlig?

Identitet, ja. Det er komplekst og vanskelig begrep, og her skildres utfordringene, følelsene, behovene og tvilen knytta til identitet i alle sine valører. Daisy har ingen mor, og er slik rotløs. I tillegg visste jo ikke mora hvem hun egentlig var, sia hun vokste opp på barnehjem. Som ung aksepterer Daisy at hun lever sammen med nabodama og hennes voksne sønn, men plutselig kommer faren tilbake. Og det endres, hun endres. For hvert kapittel endrer hun seg, og etter hvert som hun blir eldre, nøster hun også litt på egenhånd. Hun søker tilbake til Canada, til landet hun kommer fra, til steinene, til historiene. Til egen identitet og hennes livs formål. Hvorfor blei nettopp hun født? De eksistensielle spørsmåla er mange.

I tillegg til identitet og kvinnas stilling i samfunnet, opplever jeg at Shields også diskuterer frihet, som er nært knytta opp til begge de nevnte temaene. Nye generasjoner kommer, tida endrer seg, oppfatninger, ideer, tanker, holdninger, handlinger. Og de legger sine nye grep om kvinner og identiteten vår. Daisy ser, betrakter og opplever. Når er hun fri, helt fri, og hva slags type frihet er det hun egentlig trakter etter? Da hun som nyfødt blir morløs og ikke kan miljøpåvirkes av henne? Da hun overlates til nabodama som baby og frigjøres fra familiens bånd? Da hun gjenforenes med faren og flytter fra Canada til USA? Da hun gifter seg, blir enke, blir økonomisk uavhengig, da hun får svar på spørsmål hun lenge har grunna på, da hun tilgis, eller tilgir, eller ikke før hun sjøl dør? Og kan en både være fri og tilhøre noen? Flytte, endre, reise, fly, og ha røtter?

Tematikken er sterk og viktig og tidløs, og alt er fint vevd inn i hverandre. Prosaen er nådeløs, og det ordinære livet til Daisy Stone Goodwill er ekstraordinært godt fortalt. Teksten er spennende og rørende, og krever refleksjon og empati. For Daisy er, her og nå, for leseren. Og hun er med hele seg akkurat det hun skal være til forskjellige tider, der Shields velger å ta sine utsnitt. Lita og leiken, nysgjerrig, varm, kvikk, reiselysten, ivrig, stille, letta, trist, kjølig, engasjert, overarbeida, sterk, modig, skuffa, motløs, sjuk, gammel, ensom. Steinbakgrunnen og kretsinga rundt steinarbeid og steinmotiver preger henne, men likeså blomstene, som nabodama var så glad i. Og steinene og blomstene kontrasterer og utfyller hverandre, det døde og harde, det levende og lette, det evige, det som alltid gjenfødes, det maskuline, det feminine. Begge deler er en del av Daisy, det forvirrer, men det fullbyrder også.

Dagbøker i stein var den amerikanskfødte canadiske forfatteren Carol Shields store internasjonale gjennombrudd og ga henne priser som the Governor General's Award, the National Book Critics Circle Award og Pulitzerprisen. Den blei oversatt til norsk av Ingrid Haug (f. 1952), som har gjort en kjempejobb med boka og klart å gi alle personer sin egen stemme. I dag regnes Dagbøker i stein som en klassiker i både USA og Canada, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Den er rett og slett ei utrolig god bok, den er rik, annerledes og modig. Her er flotte skildringer, psykologisk innsikt, spennende tematikk, mye humor og original komposisjon. Det gjør at Daisy Stone Goodwills liv er verdt å lese om, for skrive det, det gikk tydeligvis an. 

Lesetimen

Jeg er med på lesetimen, og det håper jeg du er også!

Nasjonalbiblioteket skriver på sine sider om Bokåret 2019: I én time, torsdag 23. mai kl. 19.00-20.00 utfordrer vi alle i Norge til å sette av en time til å lese. Les det du vil! Romanen du aldri ble ferdig med, en novelle du har lest før, krimmen du allerede er langt inne i, eller en barnebok for de minste - det viktigste er at du er med!

Jeg sitter med Hvis du vil av Helle Helle, andre bindet av Christianus Sextus av Johan Falkberget, Jacob av Alexander L. Kielland og, ikke minst, Emil i Lønneberget av Astrid Lindgren. Litt for en hver smak, altså. Hva leser du?

God lesetime!

Å lese eller ikke lese

I anledning Bokåret 2019 har jeg gjort meg noen tanker rundt egen lesing og hva det betyr for meg. Det kulminerte raskt rundt formuleringa Å lese eller ikke lese. Og det er spørsmålet jeg besvarer her. Eller, for meg er det egentlig ikke et spørsmål. Lesinga er som et grunnleggende behov, ikke helt som pusting, men nesten. Jeg skal lese. Jeg må lese. Men hvorfor leser jeg?

1. Jeg leser fordi jeg liker det.

2. Jeg leser fordi jeg har respekt for, sans for, nyter og koser meg med skrivehåndverket i seg sjøl, komposisjon, handling, språk, skildringer, struktur, personer, historier. Jeg får besøke steder jeg aldri ellers ville besøkt, og blir kjent med personer jeg aldri ellers ville kjent, om det ikke hadde vært for akkurat den boka. Og det fins alle slags bøker om alle slags mennesker!

3. Jeg leser fordi det får meg til å tenke nye tanker, høre nye stemmer eller reflektere på nytt eller annerledes over noe jeg trodde jeg hadde gjort meg opp en mening om. Gjennom skildringer av mennesker i totalt ulike livssituasjoner enn min egen, opprettholder jeg medfølelse og sympati med andre, og bevarer ei lita innsikt i andres liv som jeg ser på som nødvendig.

4. Jeg leser fordi det er lærerikt og interessant. Ulike bøker presser meg til å interessere meg for ulike temaer, ofte andre temaer enn de jeg vanligvis er opptatt av. Dette stimulerer og tvinger meg til å erkjenne at verden ikke bare er enten-eller. Litteraturen gir meg et nødvendig nedslagsfelt jeg kan orientere meg utifra, som er ikke-tabloid, men minst like aktuell.

5. Jeg leser fordi lesing gir meg kunnskap og erfaring. Erfaringa er annenhånds, ja, men den er likevel der, og jeg trenger den og liker den og bruker den. I eksistensielle dilemmaer, for eksempel, opplever jeg at det er nyttig å lese om saken, for at jeg sjøl skal kunne reflektere ytterligere. Eller når jeg skal foreta viktige valg, er det vesentlig å innhente kunnskap før valget tas. Og jeg opplever at jeg både kan innhente kunnskap og erfaring fra faglitteratur (direkte) og skjønnlitteratur (indirekte) som begge er nyttige på hver sin måte.

6. Jeg leser fordi lesing krever og endrer. Jeg må være fokusert og følge med, jeg må være villig til å gå med på bokas premisser, jeg må akseptere ublide skjebner og vonde hendelser, sterkt språk og harde livsvilkår. Og etterpå er jeg ikke helt den samme.

7. Jeg leser fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker å holde ferdigheten å lese ved like, og stadig utvikle den, framfor å la den forfalle. Fordi lesing i seg sjøl er meningsfylt og gir glede, og fordi aktiviteten å lese gjør godt. Så jeg setter av tid.

8. Jeg leser fordi jeg vil. Fordi det er ei glede å begynne på ei bok, ei glede å holde på med den og ei glede å lese den ut. Og hvorfor skal en ikke ville noe som gir en glede?

9. Jeg leser fordi jeg må. Ja, jeg må. Jeg får abstinenser om jeg går for lenge uten å lese. Jeg blir stressa og oppjaga og har vansker for å roe meg helt ned, jeg får vondt i huet og blir raskt ukomfortabel. Lesinga gir meg et eget rom, et eget sted og ei egen tid, som jeg trenger. Og sjøl om jeg deler boka med mange andre lesere og kan velge å dele leseropplevelsen min med mange andre også, er den bare min når jeg holder på.

Dette er noen av mine mange, mange, mange årsaker til å lese. Hva med deg, hvorfor leser du?

Jeg minner igjen om Bokåret 2019, som er ei nasjonal feiring av boka, lesing og leserne og skal pågå gjennom hele 2019. Årsaken til at Bokåret er nå, er at det nettopp i år er fem hundre år sia de to første norske bøkene blei trykt. Og det er da noe å feire. Godt bokår, kjære bokelsker!

Sankt Hans fest

Alexander L. Kielland

Den korte romanen Sankt Hans fest (1887) av Alexander Lange Kielland (1849-1906) kan oppsummeres veldig fort og greit: Byens glade gutter bestemmer seg en fuktig kveld for at de skal lage en skikkelig sankthansfest for alle - høy og lav, men særlig lav - og klarer på kun noen dager å få med seg nesten hele byen på forslaget. Det kommer til å bli så moro! Men så kommer presten hjem igjen, etter å ha vært ute på en av sine mange reiser. Og fordi nettopp denne presten er ingen ringere enn Morten Kruse, litt for glad i mat og penger og makt, skal han naturligvis legge seg oppi planene.

Sankt Hans fest kan betraktes som en frittstående oppfølger til romanene Gift (1883) og Fortuna (1884) og følgelig kjenner vi igjen flere av personene, sjøl om fokuset har skifta sia sist. For eksempel følger vi ikke lenger så tett Abraham Løvdahl - han er nå blitt redusert til en biperson som lister seg stille rundt. Verken kona Clara eller faren, professor Løvdahl, er viktige her, og de var nokså avgjørende i forrige bok. I stedet veksler teksten hovedsakelig mellom Randulf, Holck og Garman - de gladeste guttene i klubben. Og naturligvis presten, tidligere kjent som Morten Bakstrever.

Det er klart det er moro å lese om hvordan det går med disse menneskene, som en føler en kjenner litt etter to tidligere romaner. Men samtidig er det en bismak her. Slettes ikke alle har fått en hyggelig skjebne. Noen er blitt tause og motløse (her finner vi nevnte Løvdahl). Noen er støyende og enkle. Noen er nærmest knust av det økonomiske fallet som skildres i Fortuna (familien Kruse, for eksempel, men Morten Kruse har brukt sitt nederlag, sitt hat og sin bitterhet nokså effektivt). Og noen har benytta sjansen til å arbeide seg oppover, og har skodd seg på andres ulykke. Romanen har et rikt persongalleri, og Kielland hopper som vanlig i tredjeperson helt uanstrengt fram og tilbake mellom menn og kvinner, gammel og ung. Og fordi han karakteriserer så uhorvelig godt, går en ikke i surr underveis.

Ytre sett er altså handlingsrammene enkle og tydelige, og kanskje ikke særlig spennende. Men når Kielland går inn på hver enkelt person og skildrer dem, får vi flere eksempler på indre spenning. For eksempel i forhold til hvordan Morten Kruse arbeider, og på hvilken måte han tar for seg ulike personer. Det er en gru å lese! Det gir frysninger å lese skildringene av hvordan Kruse tolker de ulike menneskene han snakker med, innsmigrer seg eller avviser, anklager og skjeller ut, tilpasser seg deres nivå og deretter river dem i stykker. Og det verste er jo at slikt skjer, hver dag, i virkeligheten også! Det må også nevnes at karakteren Kruse er basert på Lars Oftedal (1838-1900), venstrepolitiker og prest. Kielland hadde et par høner å plukke med Oftedal, og aggresjonen bak skildringene er sterk, tvers igjennom hele denne romanen.

Sankt Hans fest handler kanskje om en fest, men er i virkeligheten en rein tragedie for de involverte, altså hovedsakelig byens glade gutter, men også andre. For Kruse kommer, og han bruker alle midler for å få sin vilje. Hans trofaste følgesvenner, kalt kaninene, hopper og spretter over det ganske land, og hvisker og tisker om alt. En kan aldri vite hvem som er kanin og ikke, for Kruse har fremragende midler som han bruker for å omvende folk. Raskt forstår vi at ikke alt her skal gå som planlagt, og tematikken glir fra fest til makt og det er duka for nok et slag i den vesle byen.

Sjøl om dette ikke er Kiellands fremste realistiske og naturalistiske verk, kan en ikke la være å se visse trekk. Det, i kombinasjon med at litterære personer og hendelser er basert på virkelige personer og hendelser, skulle kanskje gjøre boka uleselig og uforståelig for oss i dag. Men slik er det slettes ikke. Boka er svært lesverdig, den er meningsfull, har mange gode skildringer og viktige poenger, og viser leseren elegant og effektivt hvordan noe kan spre seg så raskt som det gjør her - både på godt og vondt. Videre setter Kielland gode og dårlige sider av ett menneske opp mot hverandre, og gode og dårlige mennesker får bryne seg på hverandre. Men gråsonene er mange, og slik oppleves Sankt Hans fest som reell og plausibel.

Jeg har nevnt makt som et tema, men også religion står sterkt her, og ikke minst forståelsen av religion og hva en kan bruke religionen til. Som vanlig går Kielland hardt til angrep for å vise fram det hykleske, dobbeltmoralske, nedverdigende og krenkende ved religionen, som tvinger, skremmer og holder fast menneskene og sjelene i ei skrustikke en aldri kommer ut av. Kruse omformer og omdanner de hellige ord etter eget behov, slik at religionen blir ei farlig kraft. Jeg opplever at det kanskje er Kiellands fremste oppgave her, å varsle.

Romanen, som er blant Kiellands korteste med sine knappe seksti sider, er rask å lese, men gir en mye å tenke på. At språket er litt gammelmodig er bare kledelig, og at skildringene er noe omstendelige, er bare sjarmerende. Så får det bare være at maktspillet ikke er en svir å lese om - til det er det altfor ille.

Vårlesing, del III

Det er ingen tvil, det er vår! Og i de varme solstrålene, den milde vinden og den herlige følelsen av frihet og fritid, ligger også sommeren og lurer. Her i huset gleder vi oss masse, over sykler og sparkesykler og kosta gater, over joggesko og sandaler og tørt gress - mest brunt inntil videre, men lell - over huskestativet på leikeplassen og klatretreet midt i hagen, over sandkassa og trampolina - alt kommer fram igjen etter en lang vinter, alt må betraktes, prøves og undersøkes som for første gang. Og hva passer vel bedre enn å etterpå sitte litt på trappa i solsteika, og bare se seg rundt, lukte på våren og spise en is? Jo, det måtte være å ta med ei bok ut, det da.

Alexander L. Kielland

I april kom jeg ikke videre i lesinga, men jeg har publisert et innlegg om lystspillet Bettys formynder, og jeg har begynt på et innlegg om romanen Sankt Hans fest. Og av fjerde og siste bind gjenstår det bare tre verker, før jeg er helt i mål! Om jeg ikke får lest og skrevet om alt i mai, er det i alle fall gjort i løpet av sommeren.

Johan Falkberget

De første geseller, den første boka i trilogien Christianus Sextus, som handler om 1700-tallssamfunnet rundt gruva med samme navn, er lest, likt og omtalt. Oppfølgeren, som heter I hammerens tegn, skulle leses som en del av fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 nå i april, men er blitt litt utsatt på grunn av ei anna bok som bare må leses ferdig først. Men leses, det skal den!

Carol Shields

Dagbøker i stein blei plutselig påbegynt og plutselig utlest! Og det var ei nokså unik bok, som jeg har tenkt mye på i ettertid, og som jeg koste meg masse med underveis. Innlegg kommer.

Ingvild H. Rishøi

Mens snøen smelta i hagen og det klukka og rant fra alle takrenner og nedløp, leste jeg Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi. Men jeg henger etter med skrivinga, så innlegg har ikke kommet her heller.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma på 28 sider har jeg tatt med meg både hit og dit, med et djupt ønske om å lese den så snart som mulig. Og rett som det var, var jeg i gang med Charlotte Brontë, men det var ikke Emma! Nei, sammen med to andre bokbloggere, Birthe fra JegLeser og Ina fra I bokhylla, leser jeg romanen Villette på omtrent seks hundre sider! På svensk! Og jammen er jeg ikke snart ferdig også!

Juan Rulfo

Juan Rulfo var en helt fremmed forfatter for meg, men jeg fant altså romanen Pedro Páramo i bokhylla likevel. Jeg leste den så i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Og etter litt att og fram fikk jeg skrevet om den også, og innlegget finner du her. 

A. S. Byatt

Innlegg om A. S. Byatts bok Biografens beretning har det også blitt, og det kan du lese her. Biografens beretning leste jeg som en del av prosjektet Alfabetlesing. 

William Faulkner

Faulkner er den nye ventegutten på lista, og blir med videre inn mot sommer og varme. Kanskje mai er måneden for Larmen og vreden?

Helle Helle

Helle Helle er også blant de uleste i april, men jeg tar henne med meg inn i mai måned og prøver igjen. Innimellom bursdager og nasjonaldag og kakespising og flaggveiving og ballongblåsing blir det kanskje tid til å lese en liten, dansk roman.

Alfabetlesing

Først ei lett oppsummering av det som er lest så langt: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Og nå er det tid for å fortsette på bokstaven E. Planen er å lese romanen En beretning om blindhet av José Saramago. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I mai skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Det er alltid spennende, og det er mye å velge i mellom her! Derfor er jeg ikke helt sikker på hvem jeg skal ta for meg, men det er William Heinesen som står oppført på leselista. I tillegg skal jeg ta igjen forrige rundes lesing.

Hipp hurra for festglade maidager, og god les!