Kraften

Bildekilde: Bokelskere

Vi som er vokst opp i vår moderne, vestlige verden, er godt vant med det hierarkiet som rår. I stort sett alle sammenhenger er det menn som har makta, pengene og som foretar valgene. Kvinner har, historisk sett, nesten alltid bare måttet innfinne seg med det som har kommet, på godt og vondt. Sjølsagt er det flere hederlige unntak, og her i Europa har vi mange velfungerende demokratier der likestillinga er kommet svært langt. Men det endrer ikke fakta: På verdensbasis, og historisk sett, er det menn som har makta, pengene, som bestemmer og som eier narrativet. 

Slik er det også i romanen Kraften av den britiske forfatteren Naomi Alderman (f. 1974). Helt til det en dag ikke lenger er slik. En dag, ti år før "det skjer", er det nemlig ei nokså tilfeldig ung jente som kjenner det knitrer i fingrene, og plutselig er det som om et lyn strømmer ut av henne. Det slår mannen foran henne i svime. Etterpå er hun like maktesløs som før lynet, men nå veit hun hva hun kan. Hun har ei kraft. Og hun begynner å trene seg opp for å gjenskape lynet, kontrollere det. Etter hvert viser det seg at hun kan vekke gnisten i andre jenter og kvinner også, og evnen til å lage lyn med fingrene sprer seg. Mennene må rett og slett bøye seg for overmakta som nå tar igjen - med renter.

I boka følger vi fire ulike hovedpersoner, som alle er i begivenhetenes sentrum. Disse forteller sine historier til oss i tredjeperson i hver sine kapitler, mens vi stadig teller ned mot et "nå", altså når "det skjer". Den første vi blir kjent med, er Roxy, som er den første som opplever krafta. Hun er en svært sentral aktør i historia, og er ei gatesmart og sterk jente. Likevel er hun sårbar, for hun har tillit til menneskene som står henne nærmest. Videre møter vi Tunde, en mannlig journalist som med kløkt og sjarm får mye informasjon som ikke bør deles, og som på ulike måter kommer seg inn i underlige regimer der kvinner har makt, og bruker den uklokt. Han noterer, filmer og tar opp alt han ser og opplever. Vi følger også Margot, en borgermester med ambisjoner. Hun må balansere det private og det offentlige, og står i steile maktkamper der krafta ikke kan brukes, men heller skjules. Hun må foreta kloke valg på vegne av alle innbyggere, kvinner som menn. Og ikke minst er det Allie, ei jente som med verst tenkelige utgangspunkt kjemper seg opp og fram, og skaper en bølge - ei kraft - som ikke kan stanses. Alle påvirkes ulikt av den nye kvinnekrafta, alle må håndtere og erfare den, alle forsøker å forstå og kontrollere den, og alle må innse de enorme ringvirkningene som er dømt til å komme. 

Romanen er komponert rundt et forholdsvis enkelt tankeeksperiment som det er interessant å være med på å utforske. Og Alderman har virkelig tatt det helt ut! Hun er ikke redd for å tenke lange tanker og se på langtidsvirkende konsekvenser. Alderman skriver lett og godt, og historia har masse spenning og driv, slik at sidene flyr av gårde. Her er det lite undertekst, men nok av ytre handling å henge med på. Alderman skildrer detaljert og direkte, og går rett inn i det rå og brutale. For en sart leser kan det bli litt mye. På den andre sida trenger en kanskje en slik litterær knyttneve innimellom? Vi sitter tross alt veldig trygt og skjerma her i Norge, og denne boka er ment å røske godt opp i det meste. Det gjør den også. En kan til og med møte seg sjøl i døra opptil flere ganger. 

Vi blir godt kjent med de fire hovedpersonene underveis, og deres historier er i seg sjøl spennende, sjøl om djupe psykologiske portretter ikke vektlegges. Alle fire personer er nokså enkle og forutsigbare å følge, og de har hvert sitt "oppdrag" som de navigerer etter. Det gir stabilitet i det som ellers er prega av kaos. Slik kontrasterer Alderman bokas personer med bokas handling. Tunde skal for eksempel fortelle sannheten, koste hva det koste vil, mens Roxy skal tjene penger og sørge for at familiebedriften lever videre. Margot ønsker kontroll, både over kraft og folk, mens Allie står for kombinasjonen av religiøse og revolusjonære tanker. Når Alderman så legger opp til at deres veier skal krysses opptil flere ganger, slik at de opptrer som bipersoner i hverandres kapitler, heves nivået. På den måten blir vi også kjent med personene både innafra og utafra. 

Vekslingene mellom personene og deres historier fungerer godt, og Alderman har funnet fram til balanserte og effektive kapittellengder. I tillegg har hun pusla sammen de ulike delene (hovedpersonenes kapitler) på en bevisst og elegant måte, slik at helheten turnerer personer og hendelser både kronologisk og spennende. Det hele er veldig filmatisk - så er boka også blitt til tv-serie. Men den har jeg ikke noe særlig lyst til å se, boka holder lenge for min del. 

Romanen har ei artig rammefortelling der Alderman skriver inn seg sjøl som forfatter. Slik får hun til en slags sirkelkomposisjon på utsida. Desto mer imponerende er det at at hun får til en sirkelkomposisjon på innsida, altså i selve historia som fortelles, sjøl om det også telles ned til et slags nullpunkt. Da får en bære over med at det er litt for effektivt i ny og ne, og at noen transportetapper er for lange. I perioder blir det en del kaving i mørket, og enkelte passasjer er det vanskelig å visualisere, fordi sanseinntrykkene som skildres, er så springende og mange. 

Alderman har hele veien latt seg inspirere av virkelige hendelser, og har satt disse sammen på en ny måte, med et annet kjønn i førersetet. Det stadig overhengende spørsmålet er: Ville verden vært bedre om kvinner hadde makt, penger, foretok valg og eide narrativet? Svaret kan du lese deg fram til på egenhånd i det som er et stilig og friskt tankeeksperiment som en ikke må avfeie nettopp på det grunnlaget. Det er mange sannheter i boka, mange kloke og gode observasjoner og flere interessante hendelser, som jeg vil tro at flertallet er tjent med å lese og reflektere over. For hva gjør egentlig makt med oss mennesker? 

 

Reint sjangermessig kan boka diskuteres, for Alderman leiker innafor romanens rammer. Boka er helt klart en roman, men på bokas tittelblad står det "historisk roman". Jeg skal ikke avsløre hvorfor. Videre har Alderman har trukket inn mer fantastiske elementer i romanen. Misforstå meg rett, dette er ikke en fantasyroman, men heller en roman innafor magisk realisme. For utgangspunktet til Alderman er svært realistisk. Det er bare denne krafta som gjør at alt endres, og krafta er et ytre, nesten magisk element som gir kvinnene overtaket. Noen vil kanskje hevde at dette er en dystopi, men det er det ikke. Men den er nært beslekta med Margaret Atwoods dystopiske romaner, som befinner seg litt i samme farvann. Så skylder også forfatteren Atwood og ektemannen hennes en stor takk - det står til og med i boka. Ursula Le Guin nevnes også, så Alderman er i alle fall ærlig med inspirasjonskildene! 

Noe som gjør boka ekstra interessant, er intertekstualiteten. For de av oss som synes det er artig, er det mange henvisninger til ulike tekster i Bibelen underveis, samt ulike referanser til populærkultur. Det gir koloritt, historie og sammenheng til den leseren som henger med på intertekstualiteten, men boka står sjølsagt støtt på egen hånd også. Jeg fikk assosiasjoner til Egalias døtre av Gerd Brantenberg flere ganger underveis - ei anna bok som også utforsker dette med makt, kjønn og kjønnsroller. Men der Alderman velger å gi kvinnene kraft og makt, velger Brantenberg å gi dem språk og makt: I hennes roman heter det for eksempel ikke mennesker, men kvinnesker. Kraften er såpass gjennomarbeida og original, og fortjener langt på vei den positive mottakelsen den har fått, sjøl om akkurat denne leseren kjøpte den på grunn av Margaret Atwoods sitat på forsida: Elektrisk! Sjokkerende! Det er da heller ikke så langt unna min egen opplevelse.

Kraften blei oversatt til norsk av Knut Ofstad (f. 1957) i 2018.

Stjernenes knitring

Bildekilde: Bokelskere

Den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson (f. 1963) er en jeg lenge har hørt mye godt om, men som jeg aldri har fått rota meg til å lese noe av. Flere av bøkene hans står heldigvis på plass i ulesthylla. Som alltid ønsker jeg å gå mest mulig kronologisk til verks når jeg tar for meg et nytt forfatterskap, og jeg har derfor sett meg ut Stjernenes knitring som første bok. Og nå var det endelig dens tur. Romanen utkom på islandsk i 2003, og blei oversatt til norsk av Tone Myklebost (f. 1954) i 2020.

Hovedpersonen i boka er en liten gutt på sju år, som vi følger i førsteperson. Men samtidig som vi får lese om hans barndom og oppvekst, folder romanen seg ut og rommer ei hel slektshistorie. Teksten består derfor av ulike hoveddeler med tilhørende kapitler og delkapitler av varierende lengde, som i tillegg følger ulike tidsplan. Fordi det hele veien er stramt og tydelig komponert, blir det verken rotete eller forvirrende. 

Den lille gutten leiker med tinnsoldatene sine. Helt stille, fra tidlig, tidlig på morgenen, når det er mest grått ute, leiker han. Stillheten ligger over hele blokka. Han sier ikke mye, ikke faren heller. Det blir tidlig klart at mora ikke er der, hun er død. Og far og sønn har på mange måter en forutsigbar og trygg hverdag, der far går på jobb og gutten er aleine hjemme. Av og til er han ute med de andre barna. Men der er det ikke trygt. Plutselig en morgen kommer det ei dame ut fra farens soverom. Og hun blir. Hun koker havregrøt som vokser seg tjukk i munnen og nesten er umulig å svelge, og hun elsker selluffer. Som mat. Hun er stemor. 

Og ei slik drastisk endring i hverdagen, som for øvrig kommer helt uten forvarsel og skildres helt uten å bruke store ord, får massive konsekvenser for den lille gutten. Stemor blir på mange måter et omdreiningspunkt som andre hendelser hektes på. Etter hvert som vi leser forstår vi at gutten vi følger så tett, forteller det hele til oss fra et seinere tidspunkt, nærmere bestemt i oktober 2002. Han er da voksen og tar seg inn i blokkleiligheten igjen for første gang på tretti år. Noen andre bor der nå. Like fullt går han rundt i leiligheten, kikker på bøkene, slår opp i leksikon, spiser et eple. I spennet mellom da og nå og de tause tingene, mellom fortida og nåtida og minner som skal sitte for alltid, og i møte med spørsmål om hvem han egentlig er, nøster han bakover i egen identitet og det som er med på å forme akkurat han. 

Og for å få til det, går han tilbake utover sin egen levetid og sin egen forståelse av verden. Han går tilbake til foreldrene, besteforeldrene og oldeforeldrene, og forteller om deres skrinne livsbetingelser og harde arbeidshverdager. Det er historier om intens kjærlighet, fyll og fanteri, løgn og begjær, plutselige flyttinger, kriser og hemmelige barn, store drømmer, håp som brister, brann, redsel, slit, utroskap og ulykke. Men det er også historier om hvordan tilfeldighetene former oss, hvordan naive valg som får uante konsekvenser, endrer oss, vår oppfattelse av verden og hvordan vi ser menneskene rundt oss. Det er ei skildring av hvordan død og sorg kan forme et barn. Og det er ei historie om en gutts livslange kjærlighet til ei død mor. 

Jón Kalman Stefánsson har et nydelig språk, fullt av bilder, og han makter å skape en helt særegen stemning i teksten, som er poetisk og sår på samme tid. For eksempel kan han gi mange konkrete detaljer, men få farger, slik at en virkelig ser det han skildrer. Eller som under, der det nettopp er et fravær av farger - mens han skildrer, må vi tenke fargene bort. Han kan også komme med opplysninger som er vemodige og artige på samme tid, slik at kontrasten blir effektfull. Her fra side 122:

Her er alt som det skal være, og likevel er ingenting som det var. Veggene er de samme, og der er stuens vindusruter, det samme svake vinterlyset som strømmer inn, og baderommet på samme sted, men den røde sofaen er borte, det grå kjøkkenbordet også, og en eller annen har fjernet komfyren som knyttet to ulike kvinner sammen på et mystisk og iblant skremmende vis. Jeg vet ikke om det finnes andre komfyrer som har laget like mye vond, urgammel eller mislykket mat.

Eller her fra side 24, hvor vi får et barnlig perspektiv på de voksnes verden, og hvor spriket mellom barnet og de voksne er tydelig:

Telefonen er morsom. Den forvandler de voksne til en tynn stemme som man egentlig kan si hva som helst til. Jeg løfter av røret, jeg sier hallo, jeg er ærverdig som en major. En skingrende kvinnestemme sier: Samtale! Og ikke noe annet. Jeg blir så forvirret at jeg forvandler meg til en sersjant, noe som er et stort knefall. Det er stille, men så høres en annen stemme, den kommer langt bortefra, som om noen roper bak et fjell. (...) Stemmen: Hvem er i telefonen? Jeg: Jeg. 

Etter hvert lukkes dette spriket, for gutten blir voksen. Men han husker fortsatt hvordan det er å være sju år og nesten helt aleine. Boka er sår og varm på samme tid, og forfatteren skildrer menneskene med stor omsorg. Fortelleren virker oppriktig og samla, og han anstrenger seg for å være etterrettelig. Som leser tror jeg på alt jeg blir fortalt. Jeg ser det for meg og er med på det som skjer, enten jeg er ute på den forblåste og øde delen av øya der det kun et ett hus som står midt imot havgapet, og alt jeg gjør er å se ut av stuevinduet og lengte etter skuta som kanskje kommer, med en fisker med rødt hår om bord. Eller jeg sitter i bilen på vei gjennom Islands landskap, på vei til det uvisse, eller jeg går nedover gata, lett i stegene, og lytter etter stemmen hennes. Lyden av håp som bærer.

Fortelleren forteller ikke hele liv, men går inn på utvalgte episoder som vi får i detalj. Disse avgjørende øyeblikkene påvirker både de det gjelder og generasjonene som kommer etter, helt fram til vårt fortellende jeg. Derfor er de viktige. Forfatteren evner å si mye med lite, har finslipt formuleringene og fjerna alt overflødig, slik at leseren sitter igjen med en knallsterk essens som treffer som ei kule. Romanen, var og følsom og klok som den er, må derfor ikke dømmes som mjuk, lett og sentimental. For det er den virkelig ikke. Her får vi livets harde realiteter formidla nydelig, sårt og sterkt, og det er ikke mulig å forbli urørt.

Hadrians memoarer

Bildekilde: Bokelskere

I bokserien Verdensbiblioteket, utgitt av De norske bokklubbene, fins hundre av verdens beste bøker. Jeg begynte å samle for mange år tilbake, men til min store frustrasjon blei serien lagt ned før jeg kom i mål med å kjøpe alle utgivelsene, og det er jeg fortsatt sur for. Jeg har vel omtrent halvparten, og jeg sparer både bøkene og leseropplevelsene så lenge jeg kan. Men jeg unner meg et par bøker i året, og nå har turen kommet til ei ny bok i serien.

Den aller siste boka på lista, i alle fall om en tar for seg disse hundre titlene sortert etter forfatternes etternavn, er romanen Hadrians memoarer av Marguerite Yourcenar (1903-1987). Fødenavnet hennes var intet mindre enn Marguerite Antoinette Jeanne Marie Ghislaine Cleenewerck de Crayencour. Forfatternavnet er et anagram av etternavnet hennes, som blei hennes lovlige navn i 1947. Yourcenar blei født i Belgia, fikk privatundervisning og vokste opp mer eller mindre på reise med faren, som var svært belest. Hun skreiv på fransk, men kunne også latin, gammelgresk, engelsk og italiensk, hun var veldig fascinert av antikken og særlig av gresk litteratur og filosofi. Hennes første dikt handla om Ikaros. Hun reiste mye til historiske steder, men bodde i USA omtrent halvparten av livet sammen med kjæresten Grace Frick (1903-1979). Yourcenar debuterte med lyrikk allerede i 1921 (betalt av pappa), og kom med sin første roman i 1929. Hun var professor i fransk litteraturhistorie i Maine fra 1945. Hun var også første kvinne som blei valgt inn i Académie française i 1980, som sier en del om hennes posisjon i det klasse- og kjønnsdelte Frankrike. 

Hadrians memoarer, som utkom for første gang i 1951 (på norsk ved Leo Strøm (1920-2018) allerede i 1953), er Yourcenars internasjonale gjennombrudd og den mest kjente boka hun har skrevet. Det er også den hun brukte lengst tid på å skrive. Hun fikk, skriver Christine Amadou (f. 1958) i innledningsessayet, ideen til boka svært tidlig, allerede i 1924. Men både Yourcenar og materialet hun ville skrive om, måtte modnes. Amadou siterer Yourcenar: "Noen bøker kan man ikke våge seg på før man er førti år". Og videre: "Det var rett og slett nødvendig med alle disse årene for å lære å beregne den nøyaktige avstanden mellom keiseren og meg selv".

Og det er forståelig at et slikt omfattende prosjekt tok tid. Ikke fordi boka er så innmari lang - misforstå meg rett - for det er den ikke. Jeg kaller stort sett bøker på under 250 sider for korte. Men Hadrians memoarer er ikke bare en historisk roman, slik vi tradisjonelt definerer historiske romaner. Boka er skrevet som en fiktiv sjølbiografi, altså at det er keiseren sjøl, Hadrian (76-138), som fører ordet i førsteperson. Fordelt over seks hoveddeler skriver han et brev, som kan være en slags bekjennelse, en form for instruks eller ei opplæring (her gikk tankene mine til både Augustins skrifter med samme navn, som Yourcenar definitivt hadde lest, samt Konungs skuggsjá fra 1200-tallet, som Yourcenar kanskje kjente til), som er fra han som aldrende keiser, til hans etterfølger (latin successor), det vil si den han har valgt ut som sin sønn, i dette tilfellet Marcus Aurelius (121-180). Dette blir tydelig gjennom at bokas første ord er Kjære Marcus.

Alle menneskene vi møter i boka, er reelle historiske personer. Alle steder som skildres, vises til og nevnes, er reelle steder. Alle bygg Hadrian beveger seg gjennom, byer han kjenner lukta av og hav han seiler over, er langt på vei bygg, byer og hav som fortsatt eksisterer. Til og med statuene han snakker om, fins! Dette gir boka et helt unikt historisk bakteppe, og er med på å utviske den enorme tidsforskjellen på, for meg som leser i dag, omtrent nittenhundre år.

I og med at boka er så kompleks i formen, kan en ikke forvente det samme her som fra en vanlig roman, et pinlig langt brev eller en ordinær sjølbiografi. Det er blant annet ingen dialoger i boka, alt ses og sies og vektes av Hadrian. Videre får vi ikke ei historie fra a til å, men utvalgte episoder, belyst av en eldre mann som ser tilbake på sitt eget liv med alt det har hatt av valg og muligheter. Hadrian begynner med sin skrivende nåtid - han nærmer seg slutten, og han veit det. Han er nettopp kommet tilbake fra et besøk hos legen. Han veit ikke hvor lenge han har igjen, men han hoster og har et dårlig hjerte, vattersottig, står det i boka. For å være på den sikre sida, går han i gang med sitt ettermæle, der han også gir biografiske riss over sin egen person, samt at han forklarer viktige, vanskelige og ikke minst strategiske valg. Og det siste er det svært viktig å huske på. For Hadrian er først og fremst soldat.

De seks hoveddelene av boka, som alle har titler på latin, representerer hver sin epoke i Hadrians liv. Den første er som sagt Hadrians nå. Deretter følger delen om Hadrians liv fram til han blir keiser, altså om familie, oppvekst, utdannelse og militær karriere. I del tre handler det om politikken som ligger til grunn for Hadrians keisergjerning, i del fire om Antinoos. I del fem handler det om livet etter Antinoos, og resten av livet som keiser. I del seks er vi tilbake til tida i del en, skrivetidspunktet, og Hadrian ser tilbake på særlig relasjonen til Antinoos mens han venter på å dø. 

Det er ikke bare formen som er kompleks, og måten Yourcenar lar Hadrian fortelle på. Språket er også særegent. Tonen er noe formell og gammelmodig, noen vil kanskje oppleve den som tung. Men teksten og keiseren kler virkelig en slik tone, og leseren trenger en slik tone, som tvinger en til å sette ned tempoet. For her er detaljene viktige, og det tar tid å lese. Jeg opplever at Yourcenar anstrenger seg for å være så presis som mulig. Det virker lett, men er det overhodet ikke. Skildringene er konkrete og knappe, men likevel er vi alltid til stede i teksten, og de nøye utvalgte adjektivene gjør at landskapet rundt oss framstår som levende. Sjøl om Hadrian erindrer fra sitt skrivende nå i teksten, er det som om også vi er med under telttaket. Videre har Yourcenar mange poetiske formuleringer som viser til Hadrians formelle utdannelse og ikke minst den indre striden mellom stoisisme og epikureisme. Hadrian er distansert og avklart på den ene sida, og intens og sanselig på den andre. Her fra side 122:

I skrivende stund vet jeg nøyaktig hva det er for stjerner som passerer over våre hoder her, i Tibur, over dette tak som er smykket med stukkverk og kostbare malerier, - og også et annet sted, over et gravmæle. Noen år senere skulle døden bli gjenstand for min stadige ettertanke, den skulle bli det begrep jeg viet alle de åndskrefter hos meg selv som ikke Staten la beslag på. Og når man nevner ordet døden, har man samtidig nevnt den mystiske verden som man kanskje får adgang til gjennom sin bortgang. Etter så mange refleksjoner og erfaringer, som til tider har vært fordømmelsesverdige, er jeg fremdeles uvitende om det som foregår bak dette svarte telttak.

Det er et voldsomt, krevende, intenst og svært ensomt liv keiseren lever. Hadrian skal være alt for alle, og han skal hedres, dyrkes, nærmest som en gud. Hvordan få til det, makte det, når en kjenner seg hul og aleine? Det er jo ingen andre som deler hans skjebne, hans verv. Han er aleine om å være Staten. I perioder plages han dypt av dette, og særlig mot slutten, etter å ha opplevd glede og lykke for å deretter miste det, mangler han en indre motor som gjør at han stadig driver Staten videre. Han gjør kun det som trengs, det han må. I andre stunder fylles han med kampvilje og virketrang, tenker langsiktig og komplekst, han tar tak i de bitreste konflikter for å finne løsninger, og strekker seg for å slå ned opprør og unngå utmattende kriger. 

Denne dobbeltheten bekreftes også av historiske kilder: Hadrian er i stor kontrast til sin forgjenger Trajan (53-117) opptatt av konsolidering og kontroll, ikke ekspansjon og krig. Som soldat ser Hadrian hvordan de stadige krigene utarmer både områder og folk og deretter fører til splid og opprør, og som Staten ser han at stadig lengre grenser umulig kan holdes da påkjenningene og utgiftene er for store. Derfor bremser han ned, og prioriterer samtidig å reise konstant rundt i riket, for å holde alle "på tå hev". Konsekvensen er at han sjøl ikke har et hjem. Slik er keiseren både strategisk og ydmyk i liv og gjerning, men også omflakkende og søkende, både fysisk og psykisk. 

Likevel er det ikke til å unngå at noen kamper må kjempes. Og noen kriger må gjennomføres for å hindre andre kriger. Blant annet sørger Hadrian for å sette i gang fredsforhandlinger mens Trajan fortsatt er i live, noe han virkelig ikke har mandat til å gjøre. Han sjanser på at Trajan, som har slitt med helsa ei stund og fortsatt ikke har valgt sin successor, kommer til å velge han. Og for å holde det som sannsynlig, må Hadrian alltid være mindre enn ett dagsritt fra Trajan, sjøl når Trajan er i felt i Mesopotamia. Deretter må Hadrian sørge for å være først til å få beskjeden om dødsleiet, og naturligvis rekke fram i tide. Det verserer en rekke ulike teorier i forhold til hvordan maktovertakelsen foregikk, men det vi veit, og det som Yourcenar skildrer, er at Hadrian påberoper seg å være sønnen til Trajan, noe som støttes av Trajans kone, Plotina. For å hindre stridigheter rundt keisertittelen, rydder Trajan raskt og effektivt samtlige reelle motstandere av veien gjennom snikmord før han i det hele tatt vender tilbake til Roma som keiser. Og dette hadde sin pris. Det hadde også relasjonen til Antinoos, som blir en sorg han aldri helt kommer over. 

Det er utrolig spennende å lese om Hadrian. For eksempel tida han levde i, med reelle historiske fakta Yourcenar benytter for å kunne sette Hadrian og keiservirket hans inn i en større kontekst med kriger, opprør, forløpere og etterfølgere. Det er mange interessante opplysninger i boka, som at Hadrian var den romerske keiseren som reiste mest, at han var veldig opptatt av gresk kultur, som Yourcenar, at han konstant lot reise ulike bygg, som templer, akvedukter, gravplasser og egne boliger, og også hele byer, at han forsøkte å skape en kult rundt Antinoos etter hans død for å udødeliggjøre han, og at det, i dag, fortsatt fins atten statuer av Antinoos. Det mest fascinerende er kanskje at Yourcenar, gjennom sin tekst, viser at sjøl de enkleste valg Hadrian tok, fikk enorme ringvirkninger som vi fortsatt ser, lever med og forholder oss til i dag, for eksempel Hadrians mur fra år 122, en rekke byggverk i Athen, revisjoner av lovverk, videreføring av idrettsleiker hvert fjerde år og nytt navn på Judea (Palestina).

Hadrians memoarer er ei kompleks bok det tar tid å lese. Den er detaljrik og filosofisk, annerledes i form og til dels også i innhold, den krever at en følger med og er interessert i både Hadrians ytre, harde skall og Hadrians mjukere indre. En må se forbi keiserhandlingene for å se mennesket, akkurat som en må godta både proformaekteskapet med Vibia Sabina og det som er hans virkelige store kjærlighet, den kompliserte relasjonen til Trajan og den overraskende gode relasjonen til Plotina. Det er for øvrig med henne han har de fineste stundene. Hun gir en følelse av ro og aksept, uten alt som tilhører keiserembetet, statusen og makta. Med henne er han bare Hadrian. Og det er han langt på vei gjennom denne boka også. 

Himmel på jord

I dag vil jeg bare dele denne teksten.

*

Jeg snubla omkring i svarteste natta

da tente du stjerna med lys ifra deg

Jeg følte meg ensom og tom og forlatt

da du viste du tenkte på meg

Jeg hutret og frøys da du gav meg din varme

Du så vel at jorda var naken og kald

Du lengta til meg, og du sendte meg barnet

Og viste meg vei til en stall

Himmel på jord

en nåde så stor

Jeg ekke aleine

her jeg bor

Himmel på jord

en nåde så stor

Jeg ekke aleine

her jeg bor

Jeg sloss og jeg led, gjorde alt for å vinne

Da hørte jeg englene synge om fred

Legg våpnene ned, det er jul du må finne

En fred inni hjertet et sted

Himmel på jord

en nåde så stor

Jeg ekke aleine

her jeg bor

Himmel på jord

en nåde så stor

Jeg ekke aleine

her jeg bor

Hver gang jeg ser opp på min himmel så veit jeg

At undrenes under er det som har hendt

Jeg føler meg trygg for jeg slipper å leite

Nå veit jeg hvor stjerna blei tent

Himmel på jord

en nåde så stor

Jeg ekke aleine

her jeg bor

Himmel på jord

en nåde så stor

Jeg ekke aleine

her jeg bor

*

"Himmel på jord" er en sang med tekst av Jan Vincents Johannessen (f. 1941) og musikk av Amund Enger (f. 1954). For ordens skyld er den her tilpassa min dialekt.

Kjære vene

Bilete: Bokelskere

Eg las diktsamlinga Kjære vene (2020, på norsk i 2021) av Margaret Atwood (f. 1939) tidlegare i haust. Dei som har følgt meg over lengre tid, veit at Margaret Atwood er ein forfattar eg likar særs godt. Ho har noko heilt eige, og ho maktar å setje saman det store og det vesle, gå frå høg til låg, ho er konkret og herleg abstrakt, ho nyttar symbolikk og er intertekstuell, ho leikar og diktar, medan ho framleis skriv sanning og røynsle. Men framanfor alt er ho ein viktig intellektuell, ein uredd feminist, ein tenkjande og ytrande forfattar som er medvite om si eiga posisjon og nytter stemma si for å løfte fram, snakke om, diskutere og skrive om ulike tema.

Og her, i denne samlinga, er det langt på veg død det handlar om. Eg trur det har samanheng med at mannen hennar, forfattar Graeme Gibson (f. 1934), som boka er dedisert til, gjekk bort i 2019. Atwood og Gibson hadde då vore i lag sidan 1973. På ein eller annan måte opplever eg at fleire av dikta også kan verte lesne som at dei er til Graeme, og ikkje berre inspirert av Graeme eller skrive i sorga etter Graeme. Det vert støtta av at tittelen originalt er Dearly, som kan verte tolka på fleire vis. Attmed tenkjer ein kan hende fort vidare, til beloved. Men det står ikkje, det må lesaren sjølv tenkje seg til. Nokre av dikta kan lesast heilt utan ein slik konnotasjon, då dei vart skrive fleire år før Graeme døydde. Nokre av dei har også vorte publisert tidlegare. 

Og med det er eg inne på det som er litt av utfordringa mi med samlinga. Forstå meg rett: Eg likar forfattaren. Eg likar dikta. Men tematisk sett er det ikkje alltid ein intuitiv og naturleg samanheng her. Atwood skriv frie dikt, nokre gongar syklusar eller suitar, og ho varierer oppsett, strofer, verseliner og verseføter frå gong til gong. Og sjølv om det overordna emnet er død, skriv ho om spøkelseskattar, kokosnøtter, andres sexliv, helselære, Frida Kahlo, varulvar og zombiar med meir. Det er mykje å ta inn for ein lesar. Og eg tenkjer at med så store sprik, er det kan hende ikkje ei samling som bør verte lesen frå perm til perm i eitt. Då får ikkje kvart enkelt dikt plassen det trengjer.

Etter lesinga gjekk det ei stund, og eg tenkte ikkje så mykje meir på diktsamlinga. Men ved eit høve kom eg på ho, og eg trakk ho fram for å lesa høgt. Eg fann raskt fram til nokre dikt som passa, og då vart eg overraska. Dei dikta eg hadde plundra med å få til for meg sjølv, hadde ein helt annan klang når eg las dei høgt. Då var det som om eg kunne sjå dikta spele seg ut beint framfor meg! Og dikta vart noko anna, noko meir, noko verkeleg. Her kjem difor noko av det eg las, og her oppmodar eg dykk: Les høgt!

Songar for myrda søstrer

Ein syklus for baryton

1. Tom stol

Ho som var søster mi

Er no ein tom stol

Er ikkje lenger,

Er ikkje lenger her

Ho er no tomrom

Ho er no luft

*

2. Trolldom

Om dette var eit eventyr

Eg fortalte til søster mi

Ville trollet i berget det blå

Ha stole henne

Eller ein lunefull trollmann

Skapt henne om til stein

Eller stengt henne inne i eit tårn

Eller gøymt henne djupt inne i ein blomst av gull

Eg måtte ha reist

Austanfor sol og vestanfor måne

For å finne svaret;

Eg ville ha sagt fram trylleformelen

Og ho ville ha stått der

I live og lykkeleg, utan noko mein

Men dette er ikkje eit eventyr

Ikkje den sorten eventyr ...

I nett desse to dikta er essensen av Atwood, slik eg les ho. Det er leik med språk, fleire døme på intertekstualitet, mellom anna gjennom å nytte eventyra, det er poetiske bilete, det er sorg og sakn, røynsle og sårheit. Og attmed klarar Atwood å skape ei spenning i teksta, slik at me som les, undrar på kva sort eventyr me skal få her. Og slik vil me lesa vidare.

Kjære vene er den tredje diktsamlinga frå Atwood som vert omsett til norsk av Anne Karin Torheim (f. 1953). Dei to andre titlane er Morgon i det nedbrende huset frå 2020 og Susanna Moodies dagbøker frå 2013. Samlinga Maktpolitikk frå 1978 vart omsett av Morten Krogstad (f. 1946). Eg har lese alle fire, og likar nok Susanna Moodies dagbøker best så langt. Men eg vil gjerne lesa meir! Eg vonar difor at dei andre diktsamlingane til Atwood også kjem på norsk etter kvart.

Den vesle vampyren

Bildekilde: Bokelskere

Her jeg bor, er vi så heldige å fortsatt ha et eget regionteater. Teatret reiser gjerne ut på turné med ulike forestillinger for barn, ungdom og voksne flere ganger i året, og har en god bredde i produksjonene sine. I tillegg reiser de jevnlig på turné med flere scenekunstproduksjoner gjennom Den kulturelle skolesekken. Teatret er sjølsagt Brageteatret, som har base i Drammen, og høstens familieforestilling er Den vesle vampyren. Om det er noen som synes den tittelen virker litt kjent, er det helt riktig. For forestillinga er basert på ei bok, ei bok som etter hvert blei en hel bokserie, om nettopp en liten vampyr. 

Bokserien heter enkelt og greit det samme som første bok, Den vesle vampyren. Bøkene er skrevet av den tyske forfatteren Angela Sommer-Bodenburg. Hun blei født i 1948, og debuterte med første bok om den vesle vampyren i 1979. Hun fulgte opp allerede i 1980, og gjennom hele 1980-tallet kom det ut nesten ei bok hvert år om den vesle vampyren, i tillegg til andre barnebøker. Utover nittitallet skreiv hun også om bursdagstrøffelhunden Sjokolovski. De norske vampyroversettelsene kom kjapt og blei stort sett gjort av Tormod Haugen (1945-2008). Jeg er blant leserne som fant hele vampyrserien på biblioteket som liten, og som lånte og leste alle bøkene mange, mange ganger. På verdensbasis er serien oversatt til over tretti forskjellige språk, og har solgt over ti millioner eksemplarer. 

Men hovedpersonen i bøkene er slettes ikke den lille vampyren som har gitt navn til serien. Nei, hovedpersonen er en ni år gammel gutt ved navn Anton Bohnsack. Anton er en helt vanlig gutt. Akkurat når vi blir kjent med han, er det lørdag kveld. Og denne lørdagen er Anton hjemme aleine. Helt plutselig er det noe som dunker på vinduet hans. Det er nokså rart, for Anton bor i blokk. I sjette etasje. Like fullt åpner han vinduet, og inn kommer det et underlig vesen. Han er liten og bleik, stinker ganske kraftig, har bustete hår og minner mest om en gutt. Men det er altså en vampyr. Og han heter Rydiger von Schlotterstein.

Bildekilde: brageteatret.no

Slik går det hele i gang i boka, og slik begynte også teaterforestillinga om Den vesle vampyren. Anton er keitete og usikker, litt på utsida som han er, mens Rydiger er brautende og trygg. Han har jo tross alt vært vampyr i hundre år allerede! Derfor passer det ekstra godt at han snakker bergensdialekt i stykket, mens Anton er en forsiktig østlending som gjerne vil, men ikke helt får det til. Anton og Rydiger rekker egentlig ikke å bli så godt kjent med hverandre denne første kvelden, men Rydiger melder at han kommer tilbake neste uke. Og det gjør han. Slik vokser det fram et flott vennskap, både i boka og på scenen, som gjør at den ensomme Anton begynner å glede seg til lørdagene. Når han så får låne ei kappe av Rydiger, kan han også ta del i Rydigers liv - med luftakrobatikk og luftsisten, besøk på kirkegården og møte med flere vampyrer.

Stykket ligger nokså tett opptil boka, og det var en hyggelig overraskelse. Riktig nok er persongalleriet redusert noe (broren til Rydiger, Lumpi, er ikke med, kun søstera), og det er gjort noen moderniseringer (Anton har mobiltelefon), men ellers er kjerna intakt. Vennskap er hovedtematikken, og budskapet som formidles gir trøst og håp til barn som kjenner seg aleine. Det fins nemlig noen der ute, et sted, som kommer susende inn i livet ditt når du minst venter det - kanskje gjennom vinduet? 

Jeg tok naturligvis med meg mine egne barn på forestillinga, og det var en fryd å se at dette passa veldig godt for alle tre. De henta ut ulike budskap og satte pris på forskjellige aspekter ved stykket. Minsten syntes det var fryktelig spennende, tidvis litt skummelt, og forstod ikke humoren. Men vampyrene var noe som engasjerte, og det var helt topp å ta bilde med Rydiger etterpå. Midterste tok noe av humoren og syntes ikke stykket var skummelt, men veldig spennende! Boka skal helt klart leses. Eldste hadde lest på forhånd, var helt med på all humor og kosa seg med å kjenne igjen både seg sjøl og venner (og familiemedlemmer, uten sammenligning for øvrig!). 

Også for min egen del var dette et stykke som fungerte. Brageteatret har gjort god bruk av skuespillerne, der alle unntatt Rydiger og Anton har flere roller. Utrolig gøy med far og mor som også er nabolagets ramp og slamp! Og som foreldre er de akkurat passe uinteresserte og opptatte. Slik blir kontrasten stor til den sårbare og ensomme Anton, som er nydelig spilt. Så keitete og rar kan en nesten ikke lære seg å være. Rydiger er kanskje lettest å spille, med mye komikk og mer fysisk teater, for eksempel når han sutter på en seigmann, eller i den utrolig morsomme scenen der Rydiger og Anna er på besøk hos Anton og møter foreldrene hans. 

Videre løftes ulikhetene mellom vampyrlivet og menneskelivet fram. En ting er døgnrytme, en annen er matvaner, en tredje er utseende. Det blei også gjort et poeng ut av dette med kiste og garderobeskap, noe som var enkelt å forstå sjøl for de minste. Rekvisittene er kjempefine og praktiske, og korte, effektive sceneskift der disse snus på, er ei klok løsning. Bevisst lyssetting var med på å framheve enkeltelementer, høyder og/eller avstander, bygge oppunder stemning og kontrastere vampyrlivet og menneskelivet. Bruk av dukker var en enkel og effektfull måte å løse flyscenene på. Sammen med mye humor, noe alvor og en sjarmerende historie, blei dette ei flott forestilling for oss alle. Vel verdt å få med seg!

Nattnød

Bildekilde: Bokelskere

Ventetida begynner når vi får en positiv test. Når vi veit at det er liv der, i magen, og at vårt eget liv skal endre seg. Forberedelsestida innebærer å kjøpe bittesmå plagg, lese bøker om svangerskap og fødsel, kanskje gå på svangerskapskurs, ta blodprøver, ha timer hos jordmor, besøke sykehuset. Så mye å gjøre, så mye å kjøpe, så mye å organisere, for å ta imot et så lite menneske!

Så kommer barnet. Og du er blitt mamma. Og alt du har lest og gjort i forberedelsestida er over. For det står jammen ikke mye om tida etterpå. Eller kanskje du har glemt å lese om det. Tenkt, at det tar jeg seinere, nå skal det først fødes. Så alt etterpå kommer litt som en overraskelse. Det er sårhet og smerter. Det er brystspreng og barn som ikke vil ta tak, eller som har feil tak. Det er talløse netter der du ikke får sove, der verden er litt på skakke og alt og ingenting gir mening på samme tid, det er disse timene i mørket med barnet til brystet, der du plutselig slumrer i sofaen, i stolen, på skrå, i bilen - hvor enn barnet får mat og finner ro.

Og i disse timene, i disse lange nettene, sitter du der med barnet, og tankene farer fram og tilbake, du observerer barnet, du tenker på fødselen, på at kvinner til alle tider har fått barn, du forsøker å sove men kan ikke, barnet er urolig, krafser med hendene, klynker, du vugger og nynner og veit at barnet gjenkjenner stemmen din fra tida inni magen, du forsøker å finne ord for alt dette nye, det slitsomme, utmattende og frustrerende, det magiske. Kan en sette ord på det? Aina Villanger (f. 1979) kan.

våkner barnet?

jeg tar ham umiddelbart opp

lenge før knyingas startkny

vugger ham og nynner

helt til det ikke er mer sang og

jeg står igjen

i nattsilken og 

svaier

I langdiktet Nattnød fra 2019 møter vi en nybakt mamma som gjennom tre hoveddeler setter ord på ulike aspekter ved det å bli mamma, enten på ny eller for første gang. I første del handler det om skriket, både barnets og moras, det ordløse skriket, det indre skriket, følelsen av å måtte skrike, hvor vanskelig og kaotisk det kan være å tolke barnets skrik. Er det raseri? Det handler om amminga og de lange, tunge nettene, og om hva fødselen og amminga gjør med mora: "jeg er en sløyfe med/tynt slapt gummistoff i hver ende og/en stram knute på midten". Det handler om det vesle bebidyret: "bebidyret bor ikke lenger/inni meg men/det lever i meg/slik skriket har innredet en hybel/i dypet av nervene mine". Det rå og brutale og det hverdagslige og harmoniske går hånd i hånd. 

I andre og tredje del vender forfatteren tilbake til fødselen, og mens hun ser på barnet, husker hun de fjorten timene det tok å gi liv til den vesle gutten som nå sitter på gulvet. Han får tenner, han putter avisa i munnen, han krabber og utforsker, men om nettene er det fortsatt dette skriket barnets og hennes, det er amming, byssing, han smiler, spiser mos, leiker, mens hun fortsatt opplever en form for kaos og uro: "ikke før skriket stilner/vil kampen/mellom moderen og jeget/starte/for alvor". Så lenge barnet skriker, har mora mer enn nok å holde på med. Men når barnet er stille, starter et annet tankekjør. Kan hun noensinne vende tilbake til den hun var, før barnet? Vil hun? Hva med separasjonen fra barnet? "en kvinne blir splittet i det øyeblikket/hun ser et annet menneske/komme ut av sin kropp". Hun tenker framover - dette barnet skal på et tidspunkt flytte ut - vil det da være til å bære, alt sammen? Vil hun da få tilbake nettene? 

etter fødselen lever det alltid

i bevissthetens alarmsenter:

barnet

kan

dø

når

som

helst

sånn bringer barnet døden med seg

Og slik fortsetter det, i fortid, nåtid og framtid, diktene beveger seg nesten over tid og rom, samtidig som de tydelig er hjemla i en nær virkelighet, det skildres en symbiose mellom mor og barn, stor kjærlighet, et behov for pause, et altoppofrende liv, et eget liv, blir det noensinne hennes igjen? og alle erfaringer gis ord. Det er enkelteksempler og generelle vendinger, tett på, historiske sveip - alt sammenbundet av disse unikt kvinnelige erfaringene: Å bringe nytt liv til verden. I tillegg er diktsamlinga rik på intertekstuelle referanser og henvisninger, slik at sjøl ei lita tekst blir intens og vokser seg langt utover boksidene.

Villanger er kreativ, poetisk, sår og varm og samtidig full av kontraster. Hun lager mange nye ord, men uten at språket tar plassen fra diktenes budskap. De snarere støtter oppom budskapet, det er nattnøden det settes ord på, det ubeskrivelige, det magiske, det som for barnet bare er instinktivt og naturlig, det som for mor snur opp-ned på alt. På både godt og vondt, samtidig. Diktene dømmer ikke, tar ikke standpunkt, er ikke ei oppskrift på rett og galt, men viser fram ærlige erfaringer og setter ord på det som kan være fryktelig vanskelig å forklare til andre. Den flotte, meningsfylte men likevel så slitsomme amminga, for eksempel: 

nå glir jeg inn i ammetåka

det grå landet som ikke fins

skyggelunden

døsestedet

slørstunden

nestenluka?

kanskjekorridoren

dark side of the sun

barnets himmel i ansiktet

mitt

Diktsamlinga Nattnød er en vakker, symbolrik, konkret og sanselig leseropplevelse, som jeg tror åpner et rom i mange mammaer, og kanskje noen pappaer også. Teksten lar oss rett og slett få være akkurat som vi er, i mammalivet, håpløst glad i den lille vi har skapt, fortvila over å ikke helt være oss sjøl, fulle av framtidshåp på vegne av barnet, sorg over å ikke lenger kunne gjøre hva vi vil, når vi vil, hvor vi vil, og fylt av glede med tanke på alt vi kommer til å gjøre sammen. Dobbeltheten kommer svært godt fram, men aldri på en vond måte, bare sår: Slik kan det også være. Ja, slik kan det også være.

Hvis en lesende... blir forstyrra!

Er du en lesende? Altså ikke bare en vanlig leser, men et menneske med livsstilen lesende? Da veit du, like godt som meg, at visse setninger er nokså irriterende å få servert midt i lesinga. Her er de verste kommentarene jeg har får og har fått, i tilfeldig rekkefølge.

- Hva leser du?

Stikkord nummer én her er verbet, å lese. Når noen leser, har det ofte sammenheng med at de ønsker å lese framfor å prate. Ikke slik å forstå at all kontakt er uønska, men en forstyrrelse bør gjøres med omhu. Om du egentlig bare skal spørre om å låne ei stiftemaskin, kan det faktisk vente. Og er det på toget, manges favorittlesested, bør du tygge deg godt og lenge på tunga før du åpner munnen. 

- Jeg leser mest krim/tegneserier/seriebøker, egentlig.

Det er ikke noe galt med å dele lesepreferanser, og det er heller ikke noe galt med å lese mest krim/tegneserier/seriebøker, men problemet er at denne setninga ofte etterfølges av mer om disse krim/tegneserier/seriebøkene, som den lesende da må sitte og nikke til, mens hun egentlig vil lese videre i sin egen bok. Som i mitt tilfelle ikke er krim/tegneserier/seriebøker.

- Den forfatteren har jeg aldri hørt om.

Nei, og det er helt innafor, det. Sånn er det for alle innimellom. Det er mange jeg heller ikke har hørt om. Men jeg liker å lære. Der er vi dog ikke når setninga følges opp av at du aldri leser noe annet enn Lucinda Riley eller Kate Morton. Ekkokammer, er det noen som kaller det. Og det er fullstendig uinteressant å høre om andres begrensa viten mens en sjøl forsøker å lese for eksempel en Nobelprisvinner.

- Nei, den måtte jeg bare gi opp.

Altså, sånt er uhørt, og oppfattes fort som et demonstrativt svik mot alle lesende. En lesende gir aldri opp - da er det svært gode underliggende årsaker! Som for eksempel at side 56-64 plutselig mangler. Eller at trykkeriet har trykt halve boka opp-ned og litt utafor sidene, slik at deler av hver setning er borte. Eller at småtten kasta opp utover hele boka fem på halv fire i natt, så sidene nå er ruglete og sammenlimte og lukter verre enn sengetøyet du vaska tre over halv fire i natt. Eller at boka faktisk blei glemt igjen på toget fordi en eller annen gjøk stilte deg unødvendige spørsmål om boka du ville lese videre i.

- Jeg blei veldig overraska over at doktoren var innblanda!

Det er fullt mulig å avsløre alt for mye av bøkenes hovedhandling, men det er en mye større katastrofe enn hvis det gjelder en film. I boka brukes det lang tid på oppbygging og skildring, og hele poenget kan nettopp være å få leseren til å tro at doktoren ikke er innblanda. Det kan brukes grep som upålitelige fortellere, ulike tidsplan, rotete kronologi eller lignende, som gjør at den lesende må jobbe aktivt med teksten og legge bit for bit, som i et puslespill. De som da tramper rundt i biblioteket på den måten, river ned bokhyllene og har null respekt for andres leseropplevelser, bør skamme seg langt inn i sjela og ikke få påskeegg på tre år.

- Jeg prøvde meg på den klassikern, jeg! Hah!

Underforstått: Det blei med forsøket. De fleste klassikere er klassikere av en grunn. Å avsløre sin manglende evne til å lese ferdig ei ekstra lesverdig bok er derfor sjeldent et sjakktrekk. Og i alle tilfeller ekstremt uinteressant å høre om når du leser nevnte klassiker sjøl og kanskje liker den utrolig godt.

- Har du lest den før?

Nå nærmer vi oss veldig litt kleine sjekkereplikker, og denne er svært dårlig. Og for en opptatt lesende, altså opptatt med bok, så absolutt uaktuell å svare på. Og til deg som spør, hva ser du for deg, egentlig, utover kanskje et "ja" eller et "nei"?

- Jeg likte slutten veldig godt, når hun endelig forstår hva som egentlig har skjedd og forstår hva han mente (eller lignende). Da begynte jeg å gråte!

NEI. Sånt sier en bare ikke til folk som leser samme bok som deg sjøl. Snakk om å ødelegge! Det er som å legge uinnpakka julegaver under juletreet og forvente at mottakeren blir skikkelig overraska.

- Ah, den har jeg lest, og den var dårlig.

Jeg kjenner jeg gleder meg bittelitt til du inviterer meg på kyllingmiddag hjemme hos deg. Da skal jeg si: Det har jeg spist, og det var dårlig.

- Jeg er sååå opptatt av å lese.

Sier ingen lesende. For de leser. 

Hyttebok frå helvete

Bilete: Bokelskere

I sommar var eg eit av mange hundre tusen menneske i Noreg som var på hytta. Eg ser på det som noko naturleg og sjølvsagt, noko eg ikkje må forklara - klart eg skal på hytta! Og klart eg går på tur! Men kva med dei som ikkje vil på hytta? Dei som ikkje vil på tur? Dei som korkje vil på hytta eller på tur? Og kva med dei som meiner at dei mistar vennar og kollegaer til hytteliv og natur? Kva med dei? Jo, dei har no fått ei eiga bok.

Boka er sjølvsagt Hyttebok frå helvete, og ho er skrive av Are Kalvø (f. 1969) - forfattar, kåsør og satirikar. Kort oppsummert er det Are Kalvø sjølv som ikkje vil på hytta. Faktisk vil han ikkje gå tur heller. Med mindre det er i store byar med mange pubar der han kan møte gamle kjende og drikke masse øl. Slik har han hatt det i fleire tiår. Men etter kvart byrjar vennane å forsvinne. Dei skal nemleg ut på tur eller opp på hytta, eller begge deler på same tid, sommar etter sommar, helg etter helg, helst i kondomdress eller i jakke med mykje lommer. Dei skal vere i eitt med naturen, finne att seg sjølv, kjenne seg liten, finne indre ro, sjå utsikt og få innsikt eller noko slikt. Og Are forstår ikkje heilt hva som gjer at vanlege folk vil slikt. Dei vil seg sjølv vondt! Kva er bra med mygg og knott, tåke, gnagsår, våte ullklede, sur røyk, frose vatn og kuldesjokk? Og kva er feil med by og folk og pub og øl?

Og når ein nyfiken kar ikkje får svar, går han empirisk til verket. I alle fall i dette verket. Her får me som les vere med forfattaren sjølv, samt sambuaren "Dokumentasjonsansvarlig", ut på to forsøk der målet er å få Are til å verte glad i naturen. Forsøk nummer ein går for seg ein seinsommar. Ferda går frå Oslo og opp i Jotunheimen, der dei skal ta for seg Besseggen og kome seg opp på Galdhøpiggen til fots. Det er mykje styr med å finne riktige sko (som er alfa og omega), verdas grønaste jakke (finst ikkje dårleg vær, berre dårlege klede), dårleg turmat (rangert etter kor langt du bør ha gått før inntak) og eit svært avgrensa sangrepertoar. Neste forsøk er med ski på beina, det er påske, staden er Hardangervidda og dei skal gå frå hytte til hytte saman med alle dei andre påskeidiotane som likar å gå på ski i kø og ete underleg tilberedt kjøt oppå kvarandre medan dei søv i gangar og kott på dei overfulle turisthyttene.

Kva som vert konklusjonen på desse forsøka, skal eg ikkje røpa her - då må du lese boka sjølv. Men forsøka og opplegget vil eg kommentera. Det er flott at forfattaren nyttar seg sjølv heile vegen, det gjer at me som les kjem tett på. Kalvø skriv godt, teksta er lett å lese, og eg humrar mykje undervegs, både når Are skal ut for å kjøpe alt naudsamt utstyr, og når han er på veg inn i Oslomarka, trallande det eine augeblinket, klissblaut det andre. Det er særs mykje humor i boka, og ein skal vere en real tørrpinn om ein ikkje har det i alle fall litt moro. 

Men det er ikkje berre lått og løye. Kalvø trekkjer også fram mellom anna statistikk, undersøkingar, definisjonar, prisar, nettstader og chattegrupper, og nyttar ei blanding av kvalitative og kvantitative antropologiske og/eller sosiologiske metodar, noko som høver bra til prosjektet. Det gjer at boka, sjølv om ho er morosam, også har litt alvor. Me som bur i Noreg, er særs glade i hytter og fjell og natur og tur. Og det er ikkje noko nytt. Men det er riktig at korleis me nyttar naturen, og haldningane til både natur og bruk av natur, har endra seg. Det er det interessant å lesa om. Før, til dømes då Are var liten, var det ut på tur heile tida. "Søndagsturen" var eit vanleg omgrep, og du var ei underleg skrulle om du ikkje gjekk søndagstur. Men no, no har me meir fritid enn nokon gong og sitt meir på ræva enn nokon gong, både i arbeidet og elles. Men plutseleg skal altså samtlege ut å springe og svette i kondomdress og verte raudsprengte i andletet av rein naturnyting. Er det midtlivskrisa i vår tid? Er det dårleg samvit? Helsemas? Tør ein vanleg mann ikkje lenger å kome susande med motorsykkelen, då det korkje er klimavennleg eller politisk korrekt? Eller er milelange turar slikt kvinner må gjere når borna har flytta ut? Ein kan spørje, og det gjer Are med.

Men noko forfattaren ikkje trekkjer fram, som eg hang meg opp i, er følgjande. Han sjølv har ein stor trong for det urbane (som peikar fram mot boka og forestillinga frå i haust, Berre bønder lengtar heim) og alt som følgjer med av folk og pub og øl. Det går faktisk greitt av di han er busatt i Oslo og kan gå til alt. Ikkje alle bur der, og ikkje alle kan gå over alt. Vidare: Han er ikkje småbarnsfar. Med andre ord: Han kan leve mest slik han vil. Det er ikkje eit problem om han drikk øl på ein tysdag eller tek eit glas vin på ein torsdag. Han skal berre ordne med seg sjølv uansett. Attmed er han nokså fri med tanke på arbeidet. Ikkje alle har det slik. Omsyn må takast. Eg vil faktisk påstå at dei fleste i Noreg ikkje har same utgangspunkt som Kalvø. Difor er han ikkje representativ, noko som gjer at undersøkingane heller ikkje heilt held mål.

Dinest: Kva i alle dagar er det med all denne drikkinga han driv med? For eit mas! Han skriv sjølv i boka at (fritt sitert) han trur at han må få natur og tur til å verte meir som nyttårsaftan for at han skal like det. Det er frykteleg kleint når du er ein godt vaksen mann som VEIT kor bra naturen er, for alle, reint objektivt. Og eg forstår at dette skal vere heilt subjektivt. Og humoristisk. Men som han køyrer på, då. Det er utepils her og utepils der, samanlikningar med øl, smaken av øl, sakn av pub, uttrykk som "det skulle smakt med ein øl no" og liknande, dei står i kø i vinter og vottar for å få utepils i solveggen i påska framfor å kome fram til turisthytta, det er lengt etter øl og drikk og rus og fest og moro, og lommelerka er med, og endeleg vert det drikk og tjoho på hytta med, og hadde eg ikkje visst betre, hadde eg trudd eg las memoara til ein alkoholikar. Så her har du neste prosjekt, Kalvø, no som du har tura i veg i fleire tiår: Ta eitt år som heilt rus- og alkoholfri og sjå kva det gjer med skrott og skalle. Kan hende du til og med vert glad i naturen!

Forutan slike masete greier, er dette ei underhaldande og morosam bok som passar ypperleg til dømes som julegåve, særleg til heilfrelste naturgaukar (vil dei ta kritikken?), rapande sofagrisar (vil dei ta hintet?) eller overurbane, lett alkoholiserte middelaldrende mannfolk som treng ei livsstilsendring viss dei er interesserte i å leve lengje (vil dei kjøre same opplegg som Kalvø?). Og faktisk fungerer boka godt for oss midt i mellom også.

Dialektboka

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av et år er det ganske mange bøker som finner veien hjem til meg, og i 2018 var Dialektboka av Anders Vaa (f. 1978) ei av disse bøkene. Den har med andre ord stått nokså lenge på hylla og venta på tur, og blei endelig lest nå i sommer. 

Dialektboka er ei fagbok om akkurat det tittelen sier: Dialekter. Den er med andre ord ingenting for deg som er interessert i barneoppdragelse eller båter. Her handler absolutt alt om dialekter, på godt og vondt. Materialet formidles i en muntlig og lett tone, slik at boka kan passere som populærvitenskapelig, eller for folk flest. For å understreke dette har forlaget (eller forfatteren) valgt å utgi denne nokså smale boka sammen med et lydpanel, der leseren kan lytte til alle dialektprøvene som hun leser om underveis. Det tror jeg er klokt, da det er nokså stor forskjell på å lese om uttalevariasjoner og isoglosser, for å ikke nevne lydskrift, og å høre det.  

Vaa redegjør ryddig og godt for svært mange av dialektene i Norge. Han tar først for seg generelle dialektkjennetegn og ei rask og forenkla språkhistorie, før han gyver løs på de fire hovedgruppene når det kommer til norske dialekter. Disse er, ifølge Vaa og mange andre, østnorske dialekter, trønderske dialekter, vestnorske dialekter og nordnorske dialekter. Når han har fått på plass hovedtrekkene ved disse dialektene, går han mer spesifikt inn på mindre dialektgrupper og ulike kjennetegn. For eksempel finner en nordvestlandsk, sørvestlandsk og sørlandsk under vestnorske dialekter. Deretter eksemplifiserer forfatteren ytterligere lokale variasjoner og særtrekk gjennom punktmessige oversikter med titler som "Spesielt for Romsdalen" og "Spesielt for Sunnmøre". Lydklippene, altså dialektprøvene, representerer så noen av disse mer lokale variasjonene. 

Boka var helt grei å lese, men ga meg ikke noe særlig nytt i forhold til standardverket Norsk talemål - lokal og sosial variasjon av Eric Papazian (f. 1939) og Botolv Helleland (f. 1940). Og det er leit, for det hadde jeg forventa. Bøkene skiller seg mest fra hverandre gjennom valgt struktur, detaljnivå i hovedinndeling av hoveddialekter og lydstøtta. I boka til Papazian og Helleland begynner det med språklyder, mens Vaa åpner med ei dobbeltside med takk til alle som har bidratt. Dette kunne strengt tatt blitt plassert bakerst i boka, der det hører hjemme. Papazian og Helleland er mer detaljerte enn Vaa, som opererer med fire hovedgrupper. Videre har Papazian og Helleland lydstøtte på cd, mens Vaa som nevnt over har et mer moderne lydpanel. Jeg er dessverre ikke særlig fornøyd med lydpanelet. For det første var det limt alt for dårlig, slik at det konstant sklei og datt av boka, noe som er upraktisk da jeg liker å ta med meg det jeg leser. Og i tillegg var ikke "Dialekta mi" innspilt i sin helhet, noe forlaget mer enn gjerne kunne kosta på seg når de først lager ei slik bok. Det er jo ikke hvert år.

Reint visuelt var heller ikke boka særlig slående. Fonten kunne gjerne vært annerledes, tydeligere, litt større og mer leservennlig. For mange er dette emnet komplisert, og kanskje også tungt, å lese, og da hjelper det om det grafiske letter framfor å tynge. Jeg veit ikke hvem som har valgt å gjøre det slik, men på mange sider, inkludert forsida, baksida, kartsidene, innholdslista, sidene med "Dialekta mi", språkvitenskapelige ord og uttrykk og så videre, er sidene nærmest "marmorerte" med treverk, slik at det ser ut som om en planke ligger under skrifta. Det er særdeles stygt der det er bilder, og lite leservennlig der det er tekst. 

"Dialekta mi" er i seg sjøl litt underlig, og da ikke bare på grunn av det underliggende treverket på boksidene. Her har det jeg antar er Vaa intervjua eller snakka med ulike kjente personer om dialekta deres - fra Liv Signe Navarsete og Yasmin Syed til Rolf Theil og Dag Sørås. Alle snakker om dialekt og identitet, og egen bruk av egen dialekt. Og det er ofte fint det de forteller. Noen svarer kort, andre bruker tre sider, men det er litt uklart om de har fått de samme spørsmåla eller ikke. På mange måter hadde det vært praktisk om spørsmåla også var inkludert, det ville samla og strukturert intervjuene. Og ja takk til fullstendig innspilling!

Jeg liker godt at Anders Vaa skriver radikalt bokmål. Det er en stil som passer til det han skriver om, og som illustrerer et viktig poeng i forhold til språk og identitet, som også vises fram gjennom "Dialekta mi". Men jeg liker ikke at han har en i overkant jovial skrivestil med unødvendig mange fyllord. Jeg er heller ikke særlig interessert i små anekdoter eller "artige" forfatterkommentarer underveis, jeg er interessert i dialektene, det er derfor jeg leser boka! Og anekdotene og forfatterkommentarene forstyrrer det faglige. Et eksempel fra side 39, om dansk: All honnør til barna for å tilegne seg det språket. Nå er ikke jeg særlig glad i dansk sjøl, men sånt skal vel en lingvist holde seg for god til? Videre klinger det ikke så godt i mine ører med setninger som "Verb har muskler." og "Noe som er enda tøffere, er dativ." og så videre. Det blir flåsete.

Jeg mener derfor at Vaa kun delvis lykkes med Dialektboka. Temaet er spennende og viktig, og det er flott med kart og lydstøtte og en helhetlig gjennomgang. Men det ville fungert bedre med strammere tekst og mer leservennlig design.

Maskiner som meg

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du er en hvit mann i begynnelsen av trettiåra, med svært varierende suksess på arbeidsmarkedet og litt tvilsom moral, noe som henger sammen med det med arbeidsmarkedet. Du er teknologiinteressert, alltid vært, har litt kunnskap om mye, men mangler konkrete mål, en god plan og gjennomføringskraft. Per dags dato er du aksjespekulant bak møkkete gardiner på det ulufta soverommet, noe som går ganske dårlig. Du vil bli rik, men helst uten å gjøre noe som helst. Ellers er du avstandsforelska i jenta i overetasjen og surrer gatelangs. Når du så arver en stor sum etter mammaen din, bestemmer du deg, av alle ting, for å kjøpe en robot: Et fabrikklaga menneske med kunstig intelligens. Og han heter Adam.

Adam, en av verdens totalt tjuefem roboter, fordelt på tolv Adamer og tretten Evaer, kan designes og tilpasses kjøperen, i alt fra hudfarge til egenskaper, mimikk og oppførsel. Men det presiseres at han er ikke et sexleketøy. Adam er mye mer virkelig, og viktig, enn som så. Han veier åttifem kilo og kan virkelig ta i et tak, eller tørke støv. Han kan vaske og rydde, eller telle og beregne. Han kan gjøre grovarbeid og oppgaver som krever ytterst presis finmotorikk. Han kan stille spørsmål, svare og reflektere, og han innhenter konstant kunnskaper fra nettet om de mest komplekse temaer. Han må lade hver natt via en kabel, men trenger ikke å sove, og han tisser hver dag. Sosialt sett er han noe keitete, stiv og underlig i begynnelsen, men han lærer av alle situasjoner. Etter hvert er han nesten bedre i sosiale situasjoner enn virkelige mennesker. Han er rett og slett en maskin, godt utstyrt med en revolusjonerende intelligens, der Sir Alan Turing (f. 1912) sjøl har vært med på utviklinga. Ja, for i denne romanen, som er lagt til et alternativt London på 1980-tallet, lever Turing (som egentlig gikk bort i 1954), og Storbritannia taper Falklandskrigen (i 1982, som de egentlig vinner), mens i politikken krangler Margaret Thatcher (1925-2013) og Tony Benn (1925-2014) så busta fyker.

Forfatter Ian McEwan (f. 1948) har med andre ord tatt utgangspunkt i en verden vi kjenner, vridd litt på historia og kasta inn fullt utvikla kunstig intelligens. Slik får forfatteren skildra og vist fram ulike problemstillinger som allerede har oppstått i vårt nåværende samfunn, men som ikke nødvendigvis er belyst offentlig. Som alltid henger vi, og lovverket, et godt stykke etter den jagende teknologiske utviklinga, det som er et enormt prøveprosjekt som når som helst kan gå skrekkelig galt. McEwan får også problematisert bruken av kunstig intelligens på flere nivåer gjennom teksten, for eksempel i forhold til personvern, i nære relasjoner og ved innsyn i forsegla dokumenter, samt reist spørsmål rundt hva det vil si å være et menneske. Kan alt læres? Hva med følelser, erfaringer og minner? Hva med fantasi og forestillingsevne?

Charlie, hovedpersonen i romanen Maskiner som meg med undertittelen Og folk som deg (på engelsk i 2019, på norsk ved Einar Blomgren (f. 1955) samme år), veit nok ikke helt hva han kjøper. Ei leike? Selskap? En tjener? En hobby? Er han nesten som et kjæledyr, liksom? En bestekompis? Nei, Adam er noe helt annet. Like fullt hopper Charlie ut i det, og nabojenta Miranda må hjelpe han med å bære Adam opp til leiligheten. Raskt blir Adam til et felles prosjekt mellom de to, som iverksettes samtidig som deres relasjon utvikles. Charlie og Miranda tilpasser halvparten av Adam hver, og Adam får fort statusen som et slags barn i Charlies øyne - deres felles barn, tenker han, med rosa forelskelsesslør i blikket. Det viser seg å være fullstendig feil, noe de raskt erfarer, alle tre. For Adam, som har en avknapp i nakken, lar seg verken pelle på nesa eller skrus av i tide og i utide. Han er, og mener at han har like stor rett til å eksistere som alle andre.

Parallelt med at Charlie og Miranda blir kjærester og programmerer Adam og skrur han på, skjer det også noe annet som påvirker alle tre. En liten gutt ved navn Mark, som Charlie har observert i en park, blir plutselig en del av livet deres. Charlie går altså fra å være fullstendig aleine, til å få det ytterst folksomt hjemme på kjøkkenet. Mark trenger omsorg, kjærlighet og trygghet, og det blir fort et mål for Miranda å bli godkjent som fosterforelder. Men hun har ei bakgrunnshistorie som kan true slike mål, og som også krever at Charlie og Miranda tar stilling til hva som er rett og hva som er galt. Er det så svart-hvitt som vi liker å tro? Hva skjer når grensene utviskes? Er da maskiner mer egna til å vurdere situasjonen og foreta valg? 

Det hele kompliseres ytterligere når roboten Adam ikke lenger finner seg i å være en type underdanig tjener eller et annenrangs menneske. Han nekter, ganske enkelt. Han har rett til sin egen eksistens, med tanker, følelser, meninger og kunnskaper, og å bare være. Charlie lurer på dette med følelser, og får det ikke helt til å stemme. Kan følelser maskininnlæres? Kan Adam føle? Det er sensorer i det kunstige hudlaget, og han kjenner berøringer, men hva med det indre, det han ikke har? Skal en som ikke er et fullverdig menneske, være med å bestemme over menneskene? Denne konflikten understrekes ved at Adam ødelegger sin egen avknapp for å forhindre at andre skal ta kontrollen over han. Da stiller de i alle fall på lik linje slik sett. Men det endrer ikke det faktum at Adam er kunstig laga, mens Charlie er født av et menneske.

Charlie er ikke en helt enkel hovedperson å forholde seg til. Han er på mange måter en ganske usympatisk fyr, som gjør svært lite uten at han har ei egeninteresse i det. Det ser vi for eksempel i forhold til innkjøpet av Adam, som han gjør fordi han vil bli ansett som unik og kul og rik, sjøl om han i realiteten er det motsatte. Vi ser det også i forhold til Miranda, hvor Charlie bevisst bruker Adam for å manipulere Miranda inn i et forhold hun kanskje egentlig ikke vil ha. Men samtidig er ikke Charlie en upålitelig eller en utroverdig hovedperson. Vi kommer veldig tett på, og romanen fortelles i førsteperson, så vi sanser og ser gjennom Charlie hele veien. De gode sidene hans skildres like ærlig som de dårlige. Slik får leseren likevel sympati med Charlie, sjøl om han tar ukloke valg og ikke gjør det vi forventer i gitte situasjoner.

Charlie kommer opp i flere nokså vittige situasjoner sammen med Adam. Noen ganger ligger det humoristiske i Adams manglende tilpasninger til sosial interaksjon mennesker i mellom, andre ganger er det Charlie som kommer til kort. En av de mest kostelige scenene i boka er når trekløveret drar for å møte faren til Miranda, en gammel grinebiter. Han blander hvem som er Charlie og hvem som er Adam, og ender opp med å tro at den nervøse Charlie er roboten. For å ikke gjøre den gamle forlegen, spiller Charlie med, og går for å lade. Slik får vi atter en gang satt "maskiner som meg" og "folk som deg" opp mot hverandre. Det er ikke enkelt å skille hvem som er hva for en utenforstående, og det er ikke lett å vite hvordan en skal skille, og hva en eventuelt skal være oppmerksom på for å kunne skille. Det spiller også tittelen på, som er lagt i Adams munn.

Like fullt er forvekslingshendelsen noe som setter spor, og Charlie kan ikke unngå å bli litt fornærma. Er han et så dårlig menneske at han kan erstattes med en maskin? Kan alle mennesker erstattes? Vil vi merke det? Fornærma blir han også i forbindelse med en annen hendelse tidlig i boka, som også går på dette trekantforholdet mellom Charlie, Miranda og Adam, der mennesker og maskin brynes. Og årsaken til at Charlie blir fornærma, er fordi han mener det er visse ting som kun er forbeholdt mennesker. Men er det egentlig det? 

Romanen er framsynt, spennende og interessant, og er svært velskrevet og aktuell. Den er full av skarpe observasjoner og relevante og viktige problemstillinger vi, og med vi mener jeg samfunnet, trenger å reflektere rundt, ha åpen dialog om, diskutere og ikke minst, regulere gjennom for eksempel lovverk, begrensa tilgang, mer kunnskap, solid forskning og god utdanning. Ett eksempel her er aksjehandelen til Charlie, som Adam overtar. Mekanisk sett er den uproblematisk, det er jo bare en robot som kjøper og selger aksjer, men etisk er den problematisk, for Adam er egentlig den da som tjener penger, mens Charlie tar pengene. Og hva med de vanlige menneskene Adam kjøper fra og selger til? Hvordan navigere i slike tilfeller, og på hvilket nivå? Ian McEwan makter gjennom Maskiner som meg og folk som deg å se samfunnet vårt fra både robotens side og menneskenes side, og peker på hva som hele veien blir problematisk på alle nivåer. Jeg tror vi gjør klokt i å lytte.

Frøken Island

Bildekilde: Bokelskere

Året er 1963, og den unge kvinna Hekla Gottskálksdóttir sitter på bussen. Hun er på vei bort fra alt vant og kjært på Dalir, og på fanget har hun en skrivemaskin. Målet for reisa er Reykjavik. Der skal hun leve, arbeide, bo og skrive. Skrive alt hun kan, og det er bare det hun vil. 

Men det er ikke så enkelt. For kvinner kan jo egentlig ikke skrive. Kvinner skal servere kaffe og kaker og få klaps på rumpa. De skal stå i klesforretninger og bli tafsa på mellom stativene. Kvinner skal til nød arbeide på biblioteket, der de skal få sleske kommentarer når de strekker seg eller bøyer seg for å finne ei bok. Helst skal de være hjemme i huset, der de skal stelle og rydde og vaske og sy gardiner og koke fisk. Aller helst skal de føde barn, som de skal ta vare på og oppdra mens mannen er på arbeid på andre sida av Island, eller ute på fiske, eller ute på rangel. Og hvis de må, kan de ta buss, der de må finne seg i å bli trakassert av den fremmede sidemannen, og villeda med påmelding til skjønnhetskonkurransen Frøken Island. Det er jammen bra Hekla ikke lar seg villede.

For Hekla skal skrive. Hekla må skrive. Og hun er som et godstog av rein vilje, hun verken kan eller skal stoppes. Hun flytter sammen med en homofil venn, og sammen finner de ei rytme, et slags samliv, der han er på sjøen og hun passer katten, der han kjøper pene klær til henne, og der hun vasker og steller sårene hans når han kommer hjem fra rangel. Hun jobber og skriver. Han lider og drømmer om en annen verden, der homofile ikke blir sett på som sjuke avvikere, der homofile ikke blir banka opp på gata og etterlatt i en søledam aleine, der homofile får lov til å leve slik de er. Skriv om meg, sier Jón John, skriv meg slik det skal være. 

Og Hekla skriver. Hun jobber på dagtid, er smørbrøddame og serverer i skjørt, ikke i bukser. På kveldene og på nettene skriver hun. Og av og til besøker hun venninna si, Ísey, som har fått et lite barn, datteren Thorgerdur. Ísey vil også skrive. Hun kjøper seg notatbøker som hun gjemmer i vaskebøtta, og hun skriver både dagbok og om det som ikke er sant. Det bare skjer, og plutselig har hun skrevet om noe som virkelig ikke skjedde! Hun forteller i fragmenter, mens Hekla drikker te og barnet pludrer og Ísey, med svarte ringer under øya, ordner og steller. Ísey skriver, delvis skamfull, delvis desperat, delvis av ensomhet. Og hun skjuler det for mannen. Slik vil ikke Hekla ha det. Men gjennom Ísey får Hekla et innblikk i livet til ei ung, gift kvinne, som lager fiskeboller, gjør innkjøp, triller tur, syr gardiner, ommøblerer, stadig ommøblerer. Og som er helt aleine, og ikke har mulighet til å realisere seg sjøl, som ikke har tid, som ikke har ork, som ikke får det til. Det er det kvinnelivet hun også er forventa å ha. Men det vil hun ikke ha.

Men så får Hekla kjæreste. Han er dikter. Han er forfatter. Han er upublisert, men mener like fullt at han er forfatter. Han skriver ikke så mye, noen dikt, men sier likevel at han er dikter. Det understrekes ved at han kun kalles Dikteren. Og Dikteren tilhører ei gruppe med unge menn som gjerne møtes ute på stamstedet, hver dag, og drikker og svirer og leser høyt for hverandre og skåler og er svært fornøyde med sin mandige fortreffelighet. Dit får ikke jenter og sånt komme. Der er det bare plass til de seriøse, alvorlige, genierklærte forfatterne. Hekla holder han litt unna gjennom å bo med Jón John. Men hun merker forventningene. Hun skal lage mat. Hun skal sy gardiner. Hun skal stelle og stulle og ta vare på han. Og hun skal være med hjem til mamma til jul og finne seg i alt denne mammaen sier. Så Hekla skriver, i skjul. Sier ikke et ord om at hans drømmer også er hennes drømmer, om at hun arbeider mye mer enn han, mer seriøst, kompromissløst, intenst. Han surrer, tuller, drikker og styrer. Helga skriver. Og det er Jón John som syr gardinene, på symaskina si. Og maten kjøper hun eller har med hjem fra jobb. Og han får da stelle seg sjøl. Slik går det på et vis fram til han vil at hun skal flytte inn. 

Nei, det er ikke bare bare på Island. Og verre er det for de jentene som tror på skrønene om Frøken Island, som også er tittelen på boka. Disse jentene dukker opp i kulissene, og deres såre historier vitner om et nokså brutalt og mannsdominert samfunn, der gamle griser gjør hva de vil med unge jenter mot falske løfter om penger og berømmelse. Det er det vi i dag omtaler som #metoo, mens det egentlig har eksistert til alle tider og handler om makt, sex og utnyttelse. Helga ser dette klart og tydelig og holder seg unna, men kontrastene mellom hennes insistering på et eget liv, og Íseys fastlåste virkelighet, mammaen til Jón John, som oppdro sønnen aleine, Jón Johns opplevelse av et evig eksisterende fengsel og Frøken Island-jentenes skjebner, er stor. For Jón John er det etter hvert umulig, han må reise. Og for Helga er det nesten ikke til å bære. Hun må også dra.

Det er den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958) som har skrevet Frøken Island (oversatt til norsk ved Tone Myklebost (f. 1954) i 2019). Og jeg klarer ikke å la være å tenke på at deler av denne romanen må være basert på forfatterens egne opplevelser. Kanskje ikke akkurat på denne måten, men den intense følelsen av å måtte skrive, dette ustoppelige behovet for å skape, denne trangen til å ta kontrollen over sitt eget liv og følge sin egen vei, det tror jeg er noe Ólafsdóttir også har kjent på. Og ikke minst tror jeg at hun også måtte finne seg i blikk og kommentarer, og holdninger som tydelig formidler at kvinner ikke kan skrive, eller at de bør holde seg til å være pene og seinere få barn og stelle huset. Men så er det jo det de gjør - både Hekla og Ólafsdóttir. De skriver.

Romanen er følsom, stemningsfull, poetisk og nokså rolig på overflata. Men under ulmer det, med store emosjoner, tøffe livsvilkår og drømmer som brister. Ólafsdóttir skildrer disse to barndomsvennene, Hekla og Jón John, som lever fra hånd til munn og nesten ikke klarer seg. Mens de holder på med hverdagslige gjøremål, snakker de tilsynelatende lett om de store spørsmåla. Det er lengselen etter et virkelig liv, et fritt liv, etter å leve ut den en egentlig er og vil være. Det er trangen til å bli sett, hørt og satt pris på, behovet for å elske og elske tilbake, på like vilkår. Er det så vanskelig? Det er vanskelig.

Og de har samme strategi, Jón John og Hekla. De fornekter, fortier og tildekker. Den de er, den de vil være, det de gjør, det de håper på. Jón John fordi det ikke er mulig å være åpent homofil, Hekla fordi det ikke er mulig å være åpen om drømmene hun har. På sett og vis er han umann, hun ukvinne. Han må se på at alle de andre kan være lykkelige og forelska. Hun må høre på Dikterens snakk om fantastiske prosjekter, snarlige utgivelser og drømmer om å bli den neste store. Men Jón John kan ikke være lykkelig i et lite, lukka samfunn på Island, der homofile er ekle attraksjoner andre har det gøy med å denge løs på. Og Hekla ser at Dikteren aldri får det helt til, det er bare snakk. Kanskje er det stagnasjonen som får dem begge til å forstå at slik går det ikke an å ha det. Hit, men ikke lenger. De nekter å akseptere samfunnets stramme rammer. 

I Frøken Island fortelles det i førsteperson, og det er Hekla som er fokaliseringsinstansen. Hun forteller hva hun gjør - vandring i gatene i Reykjavik, besøk hos Ísey, hun ser seg ut bøker hun vil kjøpe i bokhandelen, det er dager på arbeid med servering, og at hun i smug skriver ned noen setninger på serviettene. Men likevel slipper vi ikke helt inn. Det er som om forfatteren holder oss på avtand, hun viser fram, men hun vil ikke ha noen innblanding. Derfor blir barndomserindringene til Hekla viktige, og telefonsamtalene med faren. Der får vi komme litt tettere på, og vi som leser forstår mer av Hekla. 

Ólafsdóttirs romaner er ofte stillferdige, samtidig som hun, uten klisjeer og store ord, skildrer et følelsesmessig kaos, identitetskriser, opprør, reiser over store geografiske avstander og livsendrende møter. På mange måter handler bøkene hennes om å akseptere egen identitet og åpne seg for muligheter, inkludert kjærlighet. Hun ansvarliggjør personene sine, gjør dem i stand til å ta valg, og modige nok til å ta sjanser. Det er i alle fall slik i både Stiklingen, Regn i november og Arr, i tillegg til i Frøken Island. På en annen måte kan en si at hun danner og utdanner personene sine, at de modnes og blir voksne, eller blir seg sjøl, den de skal være, gjennom handlinga i bøkene. Men endringa skjer langsomt, glidende, slik at det nesten er umulig å sette ord på hva som foregår. Slik fanger hun opp og skildrer dette skjøre og svært menneskelige, der balansen er sår og utfallet er uvisst og avhengig av alt for mange faktorer: Utvikling. Og langt på vei er det jo det livet handler om, å være i utvikling, i stadig endring.