Lesesirkel 1001 bøker

I løpet av sommeren og høsten, og forhåpentligvis ei god stund etter det også, vil jeg være med på en lesesirkel arrangert av Line, kalt Lesesirkel 1001 bøker. Det går ut på at de som ønsker det skal lese de samme bøkene på samme tid og blogge om dem på samme dato. På den måten vil vi både få lest mange "obligatoriske" klassikere, mindre berømte romaner og helt ukjente verk, og (forhåpentligvis) få til et litterært miljø med de bloggerne (og på de bloggene) som deltar. Det blir veldig spennende å lese mange ulike omtaler og litterære inntrykk - jeg tror variasjonen kommer til å være stor både i nivå, perspektiv og utbytte. Og jeg gleder meg!

Grunnlaget for utvalget av bøker er oppslagsverket 1001 bøker du må lese før du dør, og lista finnes blant annet her. Hvor mange har du lest? Merk deg at det er forskjellige lister! Det lureste er kanskje å velge seg ut ei liste, og heller ta det gjenstående etterhvert (med mindre en da er lei...). Jeg tror at jeg ved forrige opptelling ikke mer enn såvidt bikka 50 leste titler, og det er virkelig ikke mange. Jeg håper at lesesirkelen etterhvert vil bedre statistikken min.

Første forfatter ut er Marguerite Duras med romanen Elskeren. Bloggdato er 22. mai. Følg med på sida til Line for informasjon om flere forfattere, titler, datoer og blogger!

Oppsummering

Jeg er snart halvveis (hvis en legger litt godvilje til og blingser på kalenderen) uti mitt litterære kvinneår, og har hittil verken hatt noen opptelling, oppsummering eller oversikt over bragdene så langt. Men jeg lurer jo stadig på om jeg virkelig har lest flere damer enn menn, eller om det bare oppleves sånn. Kanskje? Men har jeg da isåfall lest det jeg trodde jeg skulle lese?

Pensumlitteraturen kan jeg ikke sno meg unna eller velge, og der er det mye mannfolk, som alltid. Det får bare være. Men alt annet kan jeg velge sjøl, og jeg har da altså forsøkt med en aldri så liten kjønnskvotering i bokhyllene. Og foreløpig ser det ut til at det er et positivt resultat - i alle fall for kvinnene. Av de første 60 leste titlene i 2011 er 33 skrevet av kvinner og 27 av menn. Hvis jeg fjerner all faglitteratur blir differansen litt større; 26 bøker er skrevet av kvinner og 19 av menn. Dersom jeg innsnevrer til kun romaner og fortellinger utgitt for voksne, har jeg for første gang lest nesten dobbelt så mange kvinner som menn (12 - 7). Og det er da ikke så ille? (Sjøl om det er forholdsvis små mengder bøker det er snakk om her.) Men jeg må innrømme at bokhyllene mine egentlig ikke bærer særlig preg av innsatsen. Det er har vært en høy omløpshastighet på bibliotekbøkene dette semesteret.

Ved årsskiftet satte jeg opp ei liste over skjønnlitterære forfattere jeg ville prioritere å lese i løpet av det første halvåret 2011 (det er hovedsaklig romaner og noveller jeg har stående). Den lista ser egentlig ikke så veldig annerledes ut i dag. For januar klarte jeg måla mine, mens det i februar fremdeles gjenstår én forfatter: Per Olov Enquist. Han er nedprioritert rett og slett bare fordi han er så god og intens. Jeg må ha mange ledige dager for å kunne begynne på noe som helst av han, så jeg tror han blir liggende til sommersola kommer.

Og allerede i mars er det bare sorgen (her vil jeg framheve at jeg faktisk hadde en eksamen i mars). For på lista mi står det fortsatt Fjodor Dostojevskij, Edmund Austigard og Trude Marstein med store, fullt leselige bokstaver. Og jeg tror de kommer til å bli værende ei stund til, i godt selskap av de to gjenstående aprilforfatterne Merethe Lindstrøm og Johann Wolfgang von Goethe (jeg hadde eksamen da og, tenk) og maiforfatterne (eksamen!) Torborg Nedreaas, Jon Fosse og Salman Rushdie. Men for å trøste og oppmuntre meg sjøl må jeg jo understreke at mai ikke er over enda.

Og undrenes tid er enda ikke forbi, har jeg hørt.

Bloggpris og tilståelser

Ja, sjøl om denne ikke blei gitt direkte til meg (Jeg gir denne videre til: Alle som finner sin egen blogg under "blogger jeg liker", skreiv Line), så synes jeg, som så mange andre, at det er moro å svare på spørsmål av ulik art. Jeg tar det derfor heller som en uvant og spennende (?) utfordring enn som en kompliment. Dersom noen har lyst til å følge på, er det bare å sette i gang. Du veit; klipp og lim! Dette er reglene: 1. Lenk til den som ga deg prisen. 2. Svar på spørsmåla. 3. Gi prisen videre til ti bloggere.

Og her kommer svarene:

Hvorfor begynte du å blogge? Rett og slett fordi jeg hadde lyst. Jeg har vel kanskje et litt sterkt behov for å uttrykke meg om smått og stort, så i begynnelsen var bloggen ei skikkelig røre av mye tilfeldig. Etterhvert fant jeg ut at jeg ville konsentrere meg primært om litteratur, men det er også blitt en del kulturpolitikk og litt film. Jeg har alltid vært veldig glad i å lese, og seinere også glad i å snakke om litteratur, men i perioder hvor jeg ikke har vært tilknytta høgskoler eller universiteter har det vært vanskelig å få til et litterært miljø her jeg bor. Jeg tenkte derfor at et fellesskap på nett kunne spe på behovet ved høve.

Hvilke blogger følger du?Alt for få, egentlig. Jeg prøver å følge med på smått og stort her og der, men opplever at de virkelig gode og interessante bloggene er det vanskelig å finne fram til. Derfor blir jeg veldig glad hver gang jeg finner en blogg jeg liker! Og er også veldig mottakelig for tips...

Favorittmakeupmerke? Jeg tror kanskje samboeren min er mer oppdatert enn meg på dette feltet, han som er oppvokst med ei sterkt sminka storesøster. Jeg har aldri vært særlig glad i sminke, verken i å kjøpe eller i å bruke, og får meg nesten ikke til å ta det på når jeg skal pynte meg en gang. Det er så mye styr og kliss og tanken på hvilke ingredienser som er putta i disse grisedyre små plastbeholderne er kvalmende. Det jeg eier av sminke har jeg stort sett fått. Bortsett fra én gang, for kanskje fire år sida, da jeg var skikkelig i beit og kjøpte en svart mascara til 79 kroner (på kampanjetilbud på H&M, tror jeg), som jeg har brukt sju ganger (den bør kanskje kastes...?). Men hver gang jeg er på ferie har jeg med Niveakremer og sånt, hvis det teller?

Favoritt klesmerke? Er det lov å svare pass? Fakta er at jeg ikke bryr meg noe særlig, og at klesskapet mitt i manges oppfatning sikkert både er utdatert og kjedelig. Hovedkjepphesten min er hva slags kvalitet det er på plaggene, og jeg kjøper aldri klær med høy andel av kunststoffer. Rein ull, rein bomull, silke, lin og blandinger av disse er helt ok, samt at jeg i visse sammenhenger kan akseptere opptil 10% av noe stretchegreier. Mye kommer fra H&M og sånt, men da jeg verken har interesse for eller lommebok til å stadig sjekke innom alle sjappene på senteret, har det blitt til at jeg går i det jeg har.

Ditt må-ha makeup-produkt? Eh, håndkrem, kanskje? Og vann? Det får jo som kjent huden til å se frisk ut... (både vaskevann og drikkevann, altså).

Favorittfarge? Jeg har fryktelig mye blått i klesskapet. Så da er det vel det.

Parfyme? Endelig et spørsmål jeg faktisk kan svare på! Laura fra Laura Biagotti har vært en parfyme jeg har brukt lenge. Pluss at jeg stadig får noe fra Elizabeth Arden, så jeg bytter litt på og er fornøyd med det. Jeg kan faktisk ikke si at jeg er så engasjert på denne fronten heller, og det er kanskje derfor det er blitt med Laura, i år etter år...

Favorittfilm? I det siste har jeg blitt mer og mer apatisk ovenfor filmer, rett og slett fordi det er så forferdelig mye dårlig. Det går lang tid mellom hver gode filmopplevelse for meg. Og når filmen først er ok, er det jo sjelden den er ok på alle områder... Men en av de siste filmene jeg så, Kongens tale, likte jeg ganske godt. Også liker jeg Ringenes Herre-filmene, særlig på grunn av den fine slutten (men det tar laaaang tid å komme dit!). Og de første Harry Potter-filmene synes jeg er kjempesjarmerende. Hver jul ser jeg dessuten The Family Stone i tillegg til Tre nøtter til Askepott, og jeg og mamman min koste oss veldig med Lost in Translation. Jeg likte også Dragetreneren godt da den kom. Jeg har ellers blitt mer og mer opptatt av miniserier, og synes det finnes utrolig mye bra (som for eksempel Little Dorrit og Jane Eyre). Også har jeg, akkurat som Line, noen favorittdrittfilmer...

Hvilket land vil du besøke og hvorfor? Jeg er anglofil. Så jeg vender stadig tilbake til de britiske øyer og er svært godt fornøyd med det. Hvis jeg noen gang skal emigrere, er det dit ferden går. Vi prøvde å endre litt på reisevanene og dro til Berlin for noen år sida, hvilket var helt feil (det lukta rart, de snakka rart og i bydelen vår var det nesten bare gamlinger). Året etter bar ferden ned på Gran Canaria, hvor det lukta enda rarere, blei brølt på en blanding av svensk, norsk, engelsk og spansk, og var enda flere gamlinger. To av dem drukna faktisk. Ellers synes jeg også at Norge er aldeles ypperlig.

Still og besvar det siste spørsmålet selv: Hvor lyst har du til å flytte? Svar: Akkurat nå har jeg ganske lyst til å flytte. Arbeidsrommet mitt minner nemlig ikke lenger om et arbeidsrom, det er mye mer et lagerrom for stort og smått med sine overfylte bokhyller, mange bokstabler, papirbunker, permer og esker. Noen dager er det nesten så det er problematisk å komme fram her inne! Men hvor ellers skal jeg gjøre av bøkene mine...? Jeg veit at jeg trenger både flere hyller og et større arbeidsrom, og det er dessverre umulig å få til i den leiligheten vi bor i nå. Så løsninga, såvidt jeg kan se, er å flytte. Til en annen leilighet med større arbeidsrom og mye mer plass til gamle og nye bøker!

Mørkt, mystisk og morsomt

Det er mai, det er varmt, nesten sommer, jeg har vært ute i felt som det så pent heter, observert og intervjua, gjennomført en spørre-undersøkelse og tatt en mengde notater - nå sitter jeg hjemme på arbeidsrommet for å omdanne mine observasjoner og funn til ei sammenhengende eksamensoppgave som forhåpentligvis skal munne ut i en konklusjon. Og det tar tid. Ikke egentlig fordi det er kjedelig (det er mest moro) eller fordi jeg ikke motivert (jeg skal komme i mål!), men fordi stoffet er stort. Kanskje for stort? Jeg kommer sikkert til å bruke ei stund på å finne ut hva jeg skal gjøre, finne en form, skrive meg inn i oppgava og eliminere bort det som ikke er så viktig. Men til slutt faller det nok på plass, det må jo det.

Derfor, altså på grunn av eksamen, henger jeg etter med alt annet. Bøkene som jeg skulle ha lest ut, eller i alle fall begynt på, ligger fortsatt urørte i posen fra biblioteket. Jeg sliter fremdeles med å komme igjennom de titlene jeg har begynt på og holdt på med i lange tider, det går så langsomt og jeg finner ikke tid til å lese på dagen, så det blir seint på kvelden og om natta, når hjernen er i dvalemodus og dagens eksamensdont er unnagjort. Døgnet har rett og slett ikke nok timer til at jeg får gjort alt jeg ønsker å gjøre.

Men så, sånn som i går, skjer det noe. Historia jeg leser åpner seg opp, folder seg ut. Brått er jeg i Danmark, det har vært uvær og vannet har slått innover åkrene, det er store oversvømmelser og skader, jeg er i ei lita jolle og speider etter folk, mennene som er ombord med meg ror til de har blemmer i handflatene, de ror enda mer, og for å redde andre går jeg ut av båten, jeg går i land på et hustak og krabber inn på et loft, vannet skummer oppetter husveggene og kommer til å nå loftet også, men jeg stiger av båten sammen med tre fremmede. Like etter følger jeg med til fjerne land og lukter, til ørkenvarm sand og kjølig kveldsbris, jeg er ombord på et stort skip på vei mot Zanzibar og jeg hører på ei fortelling, et nett av fortellinger, som handler om ei ung kvinne og mange unge menn, og som utspiller seg i flere land i Europa.

Og brått har det ikke så mye å si, alt dette med eksamen, at klokka blir mer og mer og natta mørkere og mørkere, og det betyr heller ingenting at boka i begynnelsen var vanskelig å få tak på. Karen Blixens fortellinger er lange, fort opp mot førti - seksti sider og krever sin leser. Her er det engelsk, tysk, fransk og latin, det er henvisninger til religion, mytologi, samfunn og politikk, men mest av alt står Syv fantastiske fortellinger i et intertekstuelt forhold til tidligere fortellerkunst, hvor det etableres en egen verden hvor alt bygger på hverandre. Det er rett og slett fascinerende når en først kommer inn i det, når er opplever at alt blir virkelig og nesten sant.

Syv fantastiske fortellinger kom ut i 1934 og er, til dags dato, av en type fortelling eller eventyr som er nokså særegen og sjelden. Så blir de også som regel sammenligna med Tusen og én natt eller Decameronen. Her er det rom for alt, ikke bare skjebnens lunefullhet, underlige relasjoner og menneskets mange overlevelsesstrategier, men også mørke, dystre og overnaturlige elementer. Ja, for hva skal en egentlig tro om apen og priorinnen i fortellinga "Apen"? Og hva med "Et familieselskap i Helsingør", hva er det som egentlig skjer der? Sjøl kalte Blixen fortellingene sine for gotiske, og flere av dem er virkelig det.

Nesten samtlige av fortellingene er lagt tilbake i tid og utspiller seg i løpet av 1800-tallet. Blixen beveger seg ofte i de høyere samfunnslag, som hun sjøl kjente godt. Personene er stort sett sympatiske, om enn litt snåle og på sida av det både vi og datida ville kalt normale. Men de skildres med innsikt og varme, sjøl om det tilslutt kommer fram at de har tatt livet av et annet menneske. Gjennom å "lure" leseren med ved å bruke for eksempel upålitelige fortellere, får forfatteren problematisert mye uten å moralisere eller å avgjøre hva som er rett og galt. Det er mye humor og sjarme i eventyra hennes, og for en leser med god litteraturhistorisk oversikt er det mye ekstra å hente. Utfordringa er at flere av fortellingene har såpass mange avstikkere at det noen ganger kan bli vanskelig å orientere seg. Men Blixen er stø og har god kontroll, og leder alltid både hovedpersonene, fortellerne og leserne tilbake på sporet.

Det tar tid å lese Blixen, både fordi det er omstendelig, detaljert og langsomt, og fordi det er en nokså uvant fortellertradisjon å brått skulle tre inn i. Det er svært lite annet enn det relasjonelle i fortellingene hennes som gir gjenklang i vår samtid, og sjøl det kan for mange virke kunstig og fjernt. Men det er fascinerende likevel. Min utgave av boka er satt med en bitteliten skrifttype på litt dårlig papir, og enkelte steder var trykket nokså svakt eller borte. Av sammenhengen gikk det greit å stave seg fram til hva som mangla, men jeg anbefaler at du blar litt i boka før du kjøper den, bare for å sjekke. Ellers finnes den sikkert i andre varianter på biblioteket.

For noen år tilbake leste jeg Den afrikanske farm, som i stor grad er basert på Blixens egne opplevelser og erfaringer i Kenya. Det var historiene der som fikk meg interessert i Blixen som forfatter. Men også den boka tok tid å lese. Jeg vil ikke si at hun bevisst komponerer etter samme prinsipp, men hun fletter hendelser og mennesker sammen i et stort nett som det kan være vanskelig å få oversikt over. I Den afrikanske farm, hvor hun i høyere grad innretter seg etter virkeligheten, er det greiere å komme inn i historia. I Syv fantastiske fortellinger er det tydelig at det kun er forfatteren og hennes fantasi som setter grensene. Og fordi det er så langt mellom denne typen utgivelser her i Norge, og fordi lange fortellinger med overnaturlig innhold lenge har vært umoderne, tar det tid å bli vant til og sette pris på. Men det er helt klart verdt noen kveldstimer.

Den voldsomme nedturen

For første gang på fryktelig lenge, kanskje for aller første gang, har jeg lest ei bok, tvunget meg igjennom ei hel bok på 218 sider, uten å få noe igjen for det. Ingenting. Rett og slett ingen verdens ting. Boka er utgitt av et av de største forlagene i landet, som ordentlig litteratur, men den er dessverre skrekkelig dårlig. Og jeg tar meg sjøl i lure på om det overhodet er noe poeng å blogge om den.

Jeg har nemlig ikke en eneste positiv ting å skrive om boka. Det var en lidelse å lese den. Jeg tvang meg sjøl gjennom side etter side. Og jeg har brukt lang tid, faktisk flere måneder. Lånet har blitt fornya om igjen og om igjen, alltid med et håp om at boka vil bli bedre, jeg må bare lese den ut, det finnes et poeng med det hele, en sammenheng, noe overordna, det kan jo ikke være så tomt, så meningsløst, så skrapa, jeg må bare lese den ut.

Også er det ikke noe poeng. Og ingen sammenheng. Det er bare tomt og meningsløst, det er kleine historier, klamme skildringer, ufine og sære situasjoner, skrale personkarakteristikker, unormale og utroverdige skikkelser, replikker og hendelser, og et gjennomført dårlig fortellerperspektiv som absolutt ikke fungerer. Forfatteren holder leserne unna, ikke bare på armlengdes avstand, men helt i andre enden av rommet eller byen. Vi får ikke høre, lukte eller kjenne, vi blir ikke ført med inn i en historie, vi blir ikke lurt eller sjarmert, vi får ikke oppleve, vi blir bare fortalt at "sånn er det", "slik hendte det", "det så jeg". De fiktive personene står stille, statiske og stive, og er bare kunstige og helt glansløse. De angår ikke meg.

Jeg synes det er flaut. Det er flaut og pinlig, jeg skjems på vegne av forfatter og forlag, jeg, som leser, skjems! Og jeg tenker: ser de det ikke? Veit de det ikke? At dette ikke holder mål, at dette er stivt og upersonlig, at dette kun er skisser, uferdige og halvgjennomtenkte skisser? Forfatteren er ung og uerfaren, men uttaler seg likevel med stor bravur om livets største gleder og sorger. Det er så tydelig at han ikke veit, ikke har kjent, ikke har følt. Erfaringene er ikke gjort, og de er verken ektefølt eller sympatisk skildra, de er rett og slett ikke der i det hele tatt. Ser de ikke at det ikke leder noe sted, at forfatteren ikke formidler noe gjennom boka, leser de ikke teksten, kjenner de ikke etter? Teksten, den flate, ordrike teksten, strippa for alle menneskelige følelser, teksten som bare er ord og ikke noe mer. Hvordan kan de si at det er noe mer?

Forfatteren bruker kjente og kjære oppfatninger, klisjeer og fordommer som grunnlag for det han vil formidle. Og han korrigerer ikke, vrir ikke, underliggjør ikke. Det er fryktelig mange muntlige formuleringer, for eksempel "han stiller seg med brede bein", som helt klart burde vært luka ut. Det er perspektiver som er helt umulige - hvordan kan det jeg-et som ikke er tilstede, observere to andre mennesker og påstå at han veit hva som foregår inni dem? Det får meg til å lure på hva dialogen mellom forfatter og forlag har bestått av i denne prosessen. Det er handlinger som er helt unødvendige (som å runke i et drivhus og å slikke ris av kylling). Det er påstander som bare henger i lufta (som for eksempel at en person er helt apatisk). Det er ingen spenning, ingen undertekst, ingen overraskelser, ikke en gang variasjon! Alt er fortalt på samme monotone vis, uten humor, uten innlevelse, uten følelse. Og det er utrolig skuffende lesing.

Seige leseropplevelser

Ja, dem har vi vel alle noen av? Seige, treige, tunge, langsomme leseropplevelser hvor en føler at en virkelig må jobbe for å komme seg fra side til side. Boka behøver nødvendigvis ikke å være dårlig, tvert i mot kan det være et svært solid og godt håndverk. Men noe stemmer overhodet ikke. I kommunikasjonen mellom forfatter og leser er det noe som svikter. Det kan være tid, stil, språk, mangel på kunnskaper, litterære preferanser, humør eller noe helt anna.

Det kan være usannsynlig lange romaner som får leselysten til å sive ut og vekk. Eller novellesamlinger som gjør at alt stanger og at søvnen kommer raskt om kvelden. Diktsamlinger som du tar deg sjøl i å overse, rydde bort, støve ned. Dramatikk du ikke akkurat er motivert for å lese, men presser deg til likevel. Skolebøker og artikkelsamlinger du bare aldri blir ferdig med samme hvor mye du leser, de ligger liksom alltid på skrivebordet med hundre sider igjen. Historier som på et nivå fungerer helt greit, men som på et annet nivå absolutt ikke engasjerer. Fortellinger det tydeligvis var helt feil å lese akkurat nå. Bøker som blir hengende over deg som en mare fordi du føler du må fullføre, men du utsetter og utsetter. Kjenner du deg igjen?

Noen ganger, men heldigvis ikke så ofte, har jeg det sånn. Og etter mange år har det blitt en del titler i bokhylla som fint kan passe inn i flere av disse kategoriene. Et eksempel er Anna Karenina. Jeg hadde gleda meg lenge til å lese boka og blei veldig glad da jeg endelig fikk den i gave. Men den var virkelig ikke sånn jeg hadde tenkt meg (og det er kanskje nettopp her problemet ligger...).

Jeg var klar for et rolig tempo, skildringer, mange mennesker og handlinger med omfattende ringvirkninger. Men jeg var ikke klar for politiske utgreiinger og maktmas, for diskusjon og idealisme. Derfor tok deler av boka svært lang tid å lese. Det hjalp heller ikke på saken at den russiske navneskikken til tider kan være utrolig forvirrende (et tips til andre er å lese etterordet først).

En annen tittel det tok meg lang tid å komme igjennom var Amtmandens Døttre. Jeg vil ikke si at den er skrekkelig tung, det er heller ikke Anna Karenina, men enkelte partier er nærmest essayistiske og veldig farga av Camilla Colletts syn på kvinnas stilling i samfunnet under hennes egen oppvekst og samtid.

Det er det på mange måter svært interessant å lese om, men det er også en voldsom avstand fra da til nå som kan være vanskelig å leve seg inn i. I tillegg kan det noen ganger bli problematisk når forfatteren bruker en skjønnlitterær tekst som en programtale for sitt politiske standpunkt. I Amtmandens Døttre opplever jeg at det glir litt over i hverandre. Og på toppen av det hele blir det en liten ekstra utfordring med tanke på det språklige, i alle fall i starten.

Jeg må også innrømme at jeg brukte veldig lang tid da jeg leste alle tre binda av Ringenes herre for mange år sida. Skildringene er fine, men helt stillestående. For folk som har evnen til å lage bilder i hodet veldig raskt, er mye her unødvendig. Og for en ivrig, litt utålmodig leser, kan noen partier (f.eks. beskrivelsen av en ent) bli langtekkelige og på grensa til kjedelige. Det er mye ved bøkene som er veldig bra, men at det tar sin tid å komme i mål er det ingen tvil om. I tillegg var det litt demotiverende å lese pocketutgaver med svært liten skrift, timene gikk og sidene besto...

Noe av den samme følelsen hadde jeg da jeg leste Ian McEwans Tidebarn flere år seinere. Boka er ikke spesielt tjukk, men rommer mye, og er særlig rik på skildringer av den politiske situasjonen i England under Thatcher, av parlamentsmøter og gjengivelser av diskusjoner i ymse utvalg. Det tok utrolig lang tid for meg å bli ferdig, kanskje fordi jeg ikke kunne nok om det forfatteren viste fram og kritiserte? Mange roser nemlig McEwan for å være satirisk, besk og rik på svart humor, men denne boka var for meg ganske kjedelig. Dessverre.

Der regnbuen ender er ei anna bok som jeg trodde jeg aldri skulle bli ferdig med. Den er absolutt ikke tung, men forferdelig treig, overfladisk og forutsigbar. Motivasjonen var i tillegg helt på bånn, så det var bare å slepe seg igjennom. Jeg kommer aldri til å lese den igjen, det er i alle fall sikkert. En lignende opplevelse var det å lese Historikeren. Den er ikke slapp og uengasjerende på samme måte som Der regnbuen ender, men den er utrolig langtekkelig og lite spennende til å være en spenningsbok. Det er fryktelig mange detaljer, det fortelles svært omstendelig, og boka kunne med fordel vært kutta ned med et par hundre sider.

Og nå, nå har jeg det sånn igjen. Med to bøker på samme tid. Og jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre, for jeg føler at jeg må eller bør eller skal lese bøkene fullt ut. Det er liksom sånn det skal være. Den ene har jeg lyst til å lese, så der er det bare å sette av nok tid, være konsentrert. Men den andre synes jeg hittil er veldig svak. Og det virker ikke som om den blir bedre. Men kanskje? Håpet er alltid lysegrønt, er det noen som sier. Også for trøtte lesere.