Lesesommer: Woolf

Med Virginia Woolf som følgesvenn har jeg tatt plass i et gammelt hus ved kysten. Vi er mer enn hundre år tilbake i tid og huset ligger et sted i Skottland. Både vinduer og dører står åpne, gardinene blafrer og sola lager striper over gulvene. I sollyset kan en se støvet danse. Ute blåser det, noen ganger friskt, andre ganger svalt. Vinden bringer med seg barnerop fra hagen, rundt husveggene og innimellom sanddynene, og bølgeskvulp og den ramme lukta av saltvann fra havet. Og ute i horisonten står fyret.

Men i min virkelighet striregner det. Og i dag har jeg på både tøfler og høyhalsa genser. For når regnet og nattas kjølige vinder slår inn i et sommerklart hus (dvs. ingen varmekilder på), oppleves det som virkelig kaldt. Da er det like greit å flykte sammen med Woolf til hennes oppveksts idylliske sommerhus. Vel, en idyll er det jo egentlig ikke. Konfliktene avløser hverandre og stemningene veksler i takt med hovedpersonenes tanker.

Hun tok naturligvis hans ord for det, sa hun. Det var bare det at da trengte de ikke å smøre smørbrød - det var det hele. Det var jo til henne de kom, naturlig nok, ettersom hun var kvinne, hele dagen var det et eller annet; en ville ditt, en annen datt; barna ble store; hun følte ofte at hun ikke var annet enn en svamp som sugde opp i seg andre menneskers følelser. Og så sa han "pokker ta deg". Han sa "det blir regn". Han sa "det blir ikke regn"; og straks åpnet det seg en himmel av trygghet. Det var ingen hun høyaktet mer. Hun var ikke verdig til å knyte skolissene hans, følte hun.
     Skamfull fordi han hadde vært så gretten, fordi han hadde geberdet seg slik da han ledet sine tropper i angrep, stakk Ramsay litt forlegen kvisten borti sønnens bare legger en siste gang, og så, som om han hadde innhentet hennes tillatelse, med en bevegelse som på en underlig måte minte hans kone om den store sjøløven i zoologisk hage idet den tumler bakover etter å ha slukt fisken sin, og plasker av sted så vannet i akvariet skvalper fra side til side, dukket han ut i kveldsluften som alt var begynt å bli tynnere, slik at løv og hekker ble mindre tydelige, mens roser og nelliker til gjengjeld fikk den glans de ikke hadde hatt om dagen.

Utdraget er henta fra side 27 av Merete Alfsens oversettelse av Til fyret, Bokklubbens utgave fra 2007. Lesesirkelens bloggdato er søndag 30. juni.

Erasmus Montanus

Erasmus Montanus er en av de mest kjente komediene til norskfødte Ludvig Holberg (1684-1754), 1700-tallets viktigste dramatiker i Danmark-Norge (hans samtidige forfatterkollegaer Dorothe Engelbretsdatter (1634-1716) og Petter Dass (1647-1707) skreiv som kjent ikke dramatikk). Holberg kan på mange måter sies å være Nordens første moderne universalgeni. Han tok teologisk embetseksamen i 1704, og kunne i tillegg til det dansknorske grautmålet også tysk, engelsk, fransk, italiensk og naturligvis latin (forfatterens eneste roman, Nils Klims reise til den underjordiske verden, utgitt i 1741, var skrevet på latin. Dette er forøvrig en roman alle science fiction-elskere bør lese da den har vært med på å legge grunnlaget for sjangeren). Holberg var i mange år både huslærer og skolelærer, og foreleste i perioder bl.a. ved universitetene i København, Leipzig og Hamburg med flere. Han blei utnevnt til professor allerede i 1711, og igjen i 1717, 1720 og 1730; stadig innafor nye fagområder. Fra 1737-1751 var han også kvæstor ved Universitetet i København.

Holbergs hovedinteresser avspeiles i hans utgivelser: fra teologi, filosofi, filologi, historie, statistikk, naturvitenskap, topografi og rettsvitenskap, til lyrikk, komikk og essayistikk. Han kalte sjøl sine periodevis sterke interesser for raptuser, og det er vanlig å si at hans poetiske raptus varer fra 1722-27, mens hans historiske raptus dominerer åra 1730-45, og en mer rolig filosofisk fase inntrer i de siste åra av hans liv. Den poetiske raptus, som først og fremst består av komediene, sammenfaller med opprettelsen av Danmarks første offentlige teater i København i 1722, hvor Holberg blei ansatt som husdikter. Og heri kommer en ikke utenom Holbergs vanvittige produksjonstempo: mellom 1722 og 1727 skreiv han 25 komedier, og av dem kom hele ni i 1723. Blant de mest kjente komediene er Den politiske Kandestøber (1722), Jeppe paa Bierget (1722), Barselstuen (1723), Den stundesløse (1723) og Erasmus Montanus (også 1723).

Erasmus Montanus har undertittelen "eller Rasmus Berg". Stykket består av fem akter, som hver er inndelt i fire til seks scener. Hovedpersonen er naturligvis Erasmus sjøl, men i tillegg til han er det også ti andre som figurerer i stykket: far Jeppe (ja, den Jeppe), mor Nille, bror Jacob, forloveden Lisbed og hennes familie, samt Montani antagonister. Stykket, som ikke blei trykt før i 1731, tar til når studenten Rasmus, hvis har latinisert sitt eget navn som studenter gjerne gjorde etter eksamen, har sendt et brev hjem om at han snart ankommer fra København. Foreldrene gleder seg, men må ha hjelp til å lese sønnens brev, som er fylt med uforståelig latin. Hjelpen de får av Per Degn er nokså mangelfull, og her ligger det mye komikk. Erasmus, på sin side, ser fram til å kunne disputere med andre, gjerne alle, for å få vist fram hva han kan. Men nivået hjemme på bygda er kanskje ikke akkurat slik han tenkte seg, og etter ankomsten baller det fort på seg.

Uten sammenligning forøvrig med Erasmus Montanus, så har også jeg studert i noen år nå. Det gjør at jeg veldig godt kunne leve meg inn i hans frustrasjon over andres mangel på kunnskap. Sjøl om Erasmus (eller monsør, moonsør, maansør Montanus, som bror Jacob sier) gjerne vil være den kloke og flinke, bli beundra og sett opp til, ender han fort opp med å slå huet i veggen av rein fortvilelse. De andre skjønner ikke, som regel på grunn av manglende evner. Erasmus forsøker å forklare, men er pompøs og full av uforståelige begreper, og når han argumenterer for at familiemedlemmer og andre er både steiner og dyr for å vise sine eminente evner i logikk og retorikk, ender det med djup fortvilelse - mor Nille blir så tung og kald i beina og vil forståelig nok ikke være en stein. Han må "forvandle" henne tilbake.

Tredje akt er den morsomste, for da disputerer Erasmus mot både Jesper Ridefogd og Per Degn, to av landsbyens vel ansette menn (som på mange måter er kronidioter i forhold til den middels intelligente studenten Montanus). De svarer virkelig i hytt og vær, og har ofte ingen peiling på hva Montanus egentlig spør om. Hos dem er lykka bedre enn forstanden, og sjølbildene er helt ukorrigerte. Erasmus sliter med å få dem til å forstå sjøl de basale premissene for en god disputt, og det ender med håndgemeng. Men her skal jeg helt ærlig si at jeg ikke hadde fått tak i mer enn halvparten av poenga hvis det ikke hadde vært for de stutte sluttnotene, som greier ut om de latinske begrepene, eventuelle tvetydigheter, bøying, andre referanser og så videre. Det blir litt som å få en vits forklart underveis, men du verden, hvor morsomt det er! Her er det både språklig humor, dobbeltbetydninger, misforståelser, absurditeter, situasjonskomikk og vill harselering. Erasmus Montanus er et svært verbalt teaterstykke med høyt tempo, som sannsynligvis krever langt mer av tilskueren (uten sluttnoter) enn av leseren (med), men det inneholder også stadige forflytninger og mange fysiske sammenstøt som i seg sjøl er komiske.

Hva er så poenget med dette kontrastfylte stykket? Her mener jeg at en kan hente svært ut mye, også i dag, alt etter hva en fokuserer på. Erasmus opplever at han blir som en fremmed hjemme, men det er mest hans egen skyld. Ved å opphøye seg sjøl, med kunnskap som en strengt tatt ikke trenger for å få hverdagen i primærnæringene til å gå rundt, blir han ubrukelig, nesten en narr (bror Jacob er bare interessert i kunnskap en kan anvende). Folk tenker at tomsingen har brukt forferdelig mye tid og penger på å studere, men så kan han egentlig ingenting! Per Degn svarer jo bedre på alle spørsmål. Glansbildet som Rasmus har skapt av seg sjøl, Erasmus, fungerer nok helt fint innafor sitt miljø i København. Men hjemme står tida mest stille, og glansbildet falmer fort. Han kommer med ny kunnskap - jorda er rund - men møter døve ører og ender med å bli banka opp, utskjelt, trua og mister til og med sin forlovede. Gjennom dette vendepunktet får Holberg det satiriske stykket til å omhandle identitet og moral også, og ikke bare "tom" lærdom. Montani identitet blir satt på prøve - for å få kjæresten tilbake må han benekte sin nye kunnskap, altså den nye delen av seg sjøl. Kan han gjøre det? Kan han ofre kunnskap for lykke? Eller vil han vende tilbake til livet i København, kompromissløs, ensom, uten framtid? Og moralen i dette tilfellet - hva er egentlig rett?

Hvis en skal gi Erasmus Montanus moderne rammer, kan en overføre det til dagens evighetsstudenter som tenker seg til alt mulig, men faktisk ikke gjør noe som helst. I sin boble er de alle suverene, men utafor, i virkeligheten, er det svært mye annet enn latinske gloser, bokstaven f eller ørehår som rår, og de kommer ofte til kort. Å akseptere den virkeligheten en er en del av, å være tro mot seg sjøl og det en kommer fra, å holde ord og oppføre seg godt er viktige poenger i stykket. For verken penger eller kunnskap kan kjøpe eller skaffe familie, identitet eller kjærlighet (her kan ei lang linje trekkes fram til flere postmoderne stykker, som tematiserer mye av det samme, men helst helt uten humor). Ironien her er sjølsagt at Holberg var en meget skolert mann, en av samtidas fremste intellektuelle, og sånn sett en slags representant for dem han skriver så nedsettende og utleverende om, med Erasmus i spissen (det får meg til å tro at Holberg virkelig erfarte litt av hvert i sine år ved universitetet!). Men her ville nok Holberg argumentert tilbake: han brukte jo kunnskapen sin til noe, konstant, han var ikke interessert i disputaser, men i å lese, skrive, reise, oppdage, utfordre og utdanne andre. Ergo var han samfunnsnyttig, og blir med det enda en kontrast til Erasmus Montanus.

Og dette er bare én mulig inngang til stykket. Jeg anbefaler alle å la Holberg få en sjanse til - her er det mang slags humor underveis og mye å hente.

Stemmerettsjubileet 2013

Kjære kvinner, gratulerer så mye med hundre år med stemmerett! Sjøl om stemmeretten kanskje er et sjølsagt privilegium for oss i dag, som lever i et av verdens mest likestilte land, håper jeg at mediene så langt i 2013 har klart å sette fokus på stemmerettskampen som foregikk fra særlig 1880-tallet og fram til 1913. Jeg tror det er viktig å få påminnelser om hva ei lang rekke av sterke kvinner har gjort for at vi kan leve så godt som vi gjør, ta utdanning, ytre oss, balansere mellom familieliv og karriere. Det er viktig å huske på at vi er heldige, og det er viktig å bruke den stemmen vi har - på alle måter.

For meg er foregangskvinner som Camilla Collett (1813-1895 - også jubileum i år), Amalie Skram (1846-1905) og Sigrid Undset (1882-1949) ekstremt viktige. Kunstnerkvinner er og blir de tøffeste av alle. Å være kunstner er en livsform, og den må reindyrkes, er det mange som sier. Derfor krever kunsten sine offer. Kreativiteten hviler i noen tilfeller aldri. Og barn er ikke velkomne, det fins egentlig ingen plass til dem, en kan jo ikke være hundre prosent kunstner og hundre prosent forelder. Camilla Collett satte bort to av sine fire barn, i perioder alle fire, og måtte selge huset for å kunne holde det gående. Amalie Skram måtte også få hjelp av familie og venner, særlig i perioder når hun var så sjuk at hun faktisk glemte at hun hadde barn, eller var innlagt som følge av utmattelse. Rivjernet Sigrid Undset tok ansvaret for både sine egne og ektemannens barn - og fortsatte med det sjøl om ekteskapet var over. Hun jobba i hjemmet, på kontor og hadde ansvar for barna hele dagen, og skreiv om nettene. Disse utrolige damene ofra så alt for mye, gikk på akkord med seg sjøl, mental og fysisk helse, sine instinkter og egne behov, var både hundre prosent forfattere og hundre prosent mødre, og fikk det til. Det er imponerende! Men problemet eksisterer fortsatt. Sjøl i dag er det over 40% av norske kvinnelige kunstnere som velger å ikke få barn.

At alle norske kvinner fikk stemmerett i 1913 er uhyre viktig. I dag er vi med på å påvirke styresettet i landet vårt - indirekte og direkte, inaktivt og aktivt. Vi er med i samfunnet på en helt annen måte enn før, vi arbeider, stemmer, debatterer og er på tinget. Men at så mange kvinnelige kunstnere velger å ikke få barn, sender en klar beskjed: enkelte ting er fortsatt ekstremt vanskelig. Enkelte ting kan, eller skal, kanskje ikke likestilling eller penger løse. Det handler om fokus og frihet. Men på den andre sida: de veit ikke hva de velger bort. Ingen veit det, før en sitter der sjøl. Likevel betyr friheten - og retten - til å ta dette valget, alt.

At kvinners stemmerett blei vedtatt av et unisont Storting skal vi være stolte av. Det var nemlig ikke sjølsagt at alle skulle være enige. Men mannfolka i 1913 mente det var på høy tid med allmenn stemmerett for kvinner, i likhet med Gina Krog (1847-1916), Fredrikke Marie Qvam (1843-1938) og resten av damene i spissen av Norsk kvinnesaksforening (1884) og de ulike kvinnestemmerettsforeningene. VG har laga en flott oversikt over hundre eminente kvinner som hver på sitt sett har betydd mye for norske kvinner. Det handler om å utvide bevissthet, bidra kollektivt, opplyse, være et talerør, ta styringa. Her er det mange imponerende og inspirerende damer! Aschehoug forlag har i forbindelse med stemmerettsjubileet 2013 laga en egen serie, Stemmer, som gjennom essays fra vidt ulike kvinner feirer, diskuterer, problematiserer og reflekterer - ikke over hva det vil si å være kvinne i dag, men hva kvinner vil si i dag. I dag markerer også Stortinget dagen - som kan ses på NRK. Mens Marie Simonsen påpeker i dagens Dagbladet at det fortsatt er langt igjen.

Men for i dag velger jeg å være glad. Og stolt.

Påminnelse: de Bernières

Neste bok ut i samlesingsprosjektet til meg og Labben, er Fugler uten vinger av Louis de Bernières (f. 1954). Romanen, som blei utgitt i 2004, er nokså omfangsrik, min norske utgave fra 2005 er på gode 661 sider. Det er altså bare å komme i gang, jo før, jo bedre! Oversetter er Bodil Engen, som også tok for seg den store suksessen Kaptein Corellis mandolin tilbake i 1995. Og det er faktisk noen intertekstuelle referanser å finne!

Fugler uten vinger henter sin handling fra kysten av Anatolia i dagens Tyrkia. Når romanen begynner, er vi rundt år 1900. Det ottomanske riket er i ferd med å bryte sammen, og de mange konsekvensene skal bli både grusomme og langvarige. Å bygge den nye staten tar tid. Flettverkskulturen, som besto av kristne og muslimer, og folk som tyrkere, grekere og armenere, skal for alltid bli ødelagt. De Bernières følger både høy og lav, kvinner og menn, kristne og muslimer, i sitt omfattende epos.

Bloggdato er søndag 23. juni.

Råskap og forræderi

I essaysamlinga Litterær salong fra 2009 forteller Brit Bildøen om ti kvinnelige forfattere som har vært viktige for henne i løpet av livet og så langt i forfatterskapet. Ei av dem er norske Amalie Skram (1846-1905), og romanen som trekkes fram er Forrådt fra 1892. Dette er bakgrunnen for at boka fikk fornya aktualitet for meg, sjøl om jeg raska den med meg allerede på mammutsalget i 2011. Men midt oppi alskens eksamener var det faktisk ganske befriende og beroligende å forsvinne inn i Skrams verden, sjøl om det hun skriver om er både urovekkende og trist.

Amalie Skram er en helt særegen forfatter. Hun evner å gå rett på både hovedpersoner og hendelser, og skildrer sjøl vold, lidelser og sorg udramatisk og usentimentalt. Språket hennes er konkret, spisst og ofte lada med symbolikk eller doble betydninger. De fleste verkene hennes er korte, men kraftfulle og stramt komponerte. Under de raske replikkene og den beske humoren ligger økende uro og et voldsomt trykk. På mange måter er Skram nokså maskulin: i fortellerstemme og perspektiv, i stil og språk, og ikke minst i måten hun belyser utvalgt tematikk. Når noen sier at de aldri vil lese norske kvinnelige forfattere (tro meg, det har jeg dessverre hørt flere ganger), krever jeg at de skal lese Amalie Skram sporenstreks, og da kanskje særlig den naturalistiske romansyklusen hun er så berømt for. Mellom fyll og fanteri, nød og død er det svært lite som vitner om en kvinnelig forfatter.

Skram fikk tidlig mange erfaringer som få kvinner fikk i hennes samtid. Da faren gikk konkurs, inngikk den unge Berthe Amalie Alver en forlovelse med en langt eldre skipskaptein. Som nygift reiste hun verden rundt sammen med Müller. Hun og barna hadde et par års pause i Bergen før de dro ut igjen. Gjennom disse åra på sjøen må Skram ha sett, hørt og opplevd usedvanlig mye. Hun gjør nemlig nytte av erfaringene sine flere ganger, blant anna i Hellemyrsfolket (1887-1898) og i Forrådt. Seinere skilte hun seg fra Müller, møtte dansken Erik Skram, gifta seg på nytt og fikk et barn med han. Hun hadde også flere opphold på asyl i løpet av livet, hvilket utgjør bakteppet for de fæle romanene Professor Hieronimus og Paa St. Jørgen (begge 1895). Igjen denne koblinga mellom intellektuell briljans og sterk sensibilitet, men det er en annen sak.

Skram bruker altså sine egne erfaringer som bakteppe for litteraturen hun skaper. Dette gjelder også i aller høyeste grad Forrådt, som mange lurer på om er sjølbiografisk. For meg er det ikke så viktig å vite hva som er sjølopplevd eller ikke, hele romanen er sjeldent stram og helhetlig, kanskje særlig i symbolikken og de intertekstuelle referansene. Men det er klart Skram legger ekstra tyngde og troverdighet bak teksten når det skinner igjennom at dette er også hennes virkelighet. Her tenker jeg først og fremst på giftermålet. I romanen er det unge Ory (Aurora) som giftes bort til kaptein Adolph Riber etter eget "valg". Han er en utålmodig og hissig brumlebasse på 30 med stor sans for brennevin og kvinner av alle slag. Hun er 17 år og totalt uerfaren på alle mulige måter, og hun har ikke blitt forberedt på sine "ekteskapelige plikter" før bryllupsnatta brått kommer. Akkurat dette finner en også igjen i Skrams biografi, som bar stort nag til mora fordi hun ikke blei forberedt på den seksuelle delen av samlivet. Jeg tror denne forskjellen - urettferdigheten - mellom kvinner og menns vilkår for mulighet for kjærlighet og ekteskap, den rådende dobbeltmoralen, usedeligheten, uærligheten, var noe som beit seg fast hos Skram. Og det første ekteskapet hennes var ikke lykkelig. Sin andre mann valgte hun sjøl, men heller ikke det gikk bra: Eriks flørting med andre kvinner gikk hardt inn på den følsomme Amalie. Gjennom å bruke erfaringene i litteraturen, var hun virkelig med på å sette problemer under debatt.

Men nå skal jeg slutte å dra paralleller mellom verk og biografi. I Bildøens essay om Skram og Forrådt, tildeles Skram dygden råskap. Og her kan en virkelig trekke fram mange ulike betydninger av begrepet "råskap". Skram trer inn i noe av det aller råeste og mest maskuline - mannfolka til sjøs, og skildrer dem som de er (men med overraskende mye varme). Unge Ory er knapt som en voksen å regne, hun er rå, umoden, barnslig. Blant anna rømmer hun fra Riber på bryllupsnatta (Bildøen skriver at hun voldtas, men jeg veit ikke helt om jeg kan være enig i det). Riber på sin side er også rå, han er upolert etter mange år på sjøen, og snakker og ter seg som en skikkelig bryggesjauer. Likevel er han følsom og har voldsomme svingninger i humør og temperament. Hans råskap er både verbal og følelsesmessig, fordi han påvirker Ory så veldig, helt til hun slutter å bry seg om det, helt til det er hun som tar styringa. Etter noen ukers ekteskap bærer det ut på havet. Der opplever de rått vær, rå luft. Og ikke minst: mellom Ory og Riber snus alt, og hun utnytter hans svakhet på en usedvanlig rå måte. Det ender ikke godt (og om ikke før, så skiller i alle fall verk og biografi lag her).

Jeg gir altså Bildøen langt på vei rett i sin karakteristikk av romanen, men en må ikke la seg skremme av den overdrevne bruken av "rå" i avsnittet over. Boka er så mye, mye mer. Skram skildrer konfliktene mellom kvinner og menn på et følelsesmessig, mentalt, fysisk og handlingsmessig plan. Hun peker på nettopp hva som gjør at vi stiller ulikt ved ekteskapsinngåelsen: erfaringa med det motsatte kjønn. Når mannen kan komme hjem med vorter, syfilis, uekte barn og det som verre er, hvordan kan da samfunnet forvente at kvinne og mann skal holde husfred? Hvordan kan en si at kvinne og mann stiller likt? Skal kvinna tolerere mannens eskapader? Hvordan preger dette eventuelt ekteskapet? Kan mannen legge sine dårlige vaner på hylla?

Skram gir flere ulike svar i Forrådt. Ory tolererer ikke, og krever full tilståelse fra Riber før hun kan tilgi og komme videre. Andre kapteinskvinner lever med eskapadene, kanskje uvitende eller med store mistanker. At dette er belastende for kvinna, er naturligvis et poeng. I Ory og Ribers tilfelle er det hans tidligere eventyr som stikker kjepper i hjula for det som med tida kunne blitt et godt forhold. Ory forstår plutselig at de ikke stiller likt, ikke er likeverdige, og Riber forsvarer seg med å si at det ikke går an å forvente total avholdenhet av godt voksne menn. Men han er så forelska i Ory at han er villig til å gjøre alt for at hun skal tilgi, sjøl om han mener at det ikke er noe å tilgi. Han skal være trofast, han skal ikke drikke så mye, han skal gjøre alt for at hun skal ha det fint. Og Ory går med på det. Riber klarer å legge vekk en dårlig vane, men en annen, nemlig drikkinga, tiltar. Og sammen med spriten kommer de religiøse grubleriene.

Begge hjemler sin oppførsel til en viss grad i religion. Ory holder fast på at Riber må avgi sitt skriftemål for å få tilgivelse. Hun opptrer som hans Gud, som den som kan tilgi eller ikke. Han mener hun skal vende det andre kinnet til og tilgi uten å grave i alle detaljene, uten å pine han med sitt vitebegjær. For han er hun blitt en bøddel. Hun må vel se at han ødelegges av at hun aldri vil snakke om noe annet, aldri gjøre noe annet enn å fordømme han, aldri bevege seg videre? Både Ory og Riber begraves i destruksjonen, i naturalismen, og det blir svært tydelig hvem som egentlig er en forræder. Kun én kommer ut av det. Var det den sterkeste? Kanskje. Var det rett? Nei.

Forrådt er en spennende og realistisk roman med mange lag, blant anna parallell ytre og indre spenning. Symbolikken er sterk, språket er glimrende, frampekene er mange. Flere dialoger er lada med doble betydninger, og flere hendelser ses fra flere perspektiver. Kontrastene er flerfoldige, fra kvinne og mann, uerfaren og erfaren, psykisk og fysisk, til gjengjeldelse og tilgivelse, krav og bønn, liv og død. Og hele tida kan en diskutere hvem som egentlig blir forrådt.

Det synger i gresset

Første bok ut i årets sommerlesingsprosjekt (sammen med Labben) er Det synger i gresset fra 1950. Romanen er debutboka til ingen ringere enn Nobelprisvinner Doris Lessing (f. 1919). Lessing mottok prisen i for sitt samla forfatterskap 2007, og hennes hittil siste utgivelse kom i 2008. Det betyr at hun har vært publiserende forfatter i nesten seksti år! Det i seg sjøl er utrolig imponerende, men enda mer storslagent blir det når en kan legge til verkenes særegenhet og ubestridte kvalitet.

Det synger i gresset regnes i dag som en klassiker. Da den endelig blei utgitt i 1950 (norsk utgave ved Eli Krog i 1952), hadde persiskfødte Lessing, som vokste opp i Sør-Rhodesia (Zimbabwe), flere ganger forsøkt å få den utgitt i Sør-Afrika. Men ingen forleggere var interesserte. Kanskje ikke så rart når en også kan legge til at Doris May Tayler tidlig var både politisk bevisst og politisk aktiv. Å demonstrere mot apartheidregimet var en av hennes hovedsaker, og hun blei faktisk utvist fra Sør-Rhodeisa og nekta adgang til Sør-Afrika på bakgrunn av sitt aktivitetsnivå. Men boka, som kom ut i England, blei en umiddelbar suksess i flere land. Doris Lessing var en skremmende, sterk og realistisk stemme som gjennom sin skjønnlitteratur viste hvordan apartheidregimet fungerte - og på sett og vis også pekte på hvordan det kunne ødelegges.

Romanen, hvis hovedhandling er lagt til Sør-Rhodesia på 1940-tallet, begynner med en notis i avisa, hvor en anonym korrespondent kan fortelle at Mary Turner, som bodde ved Ngesi, er "funnet død på verandaen til sitt hus". En slave, boyen, er arrestert for drapet, og en regner med at han har vært ute etter verdisaker. Seinere i kapittelet fortelles det at rettssaken er en rein formalitet, boyen Moses skal jo i alle tilfeller henrettes for drapet. Dette er noe "alle" (politiet, rettssystemet, naboene o.l.) ser på som en selvfølge. Han er jo tross alt bare en slave, en kjeltring, en laverestående. Og de fleste har i grunn venta på at noe slikt skulle skje med Turners. For det første er Mary Turner offer for flere ondsinna rykter, som ofte har rot i virkeligheten. For det andre har Dick Turner alltid hatt veldig med uflaks. Hendelsen er derfor ikke så rystende. Den befester naturligvis de svartes primitivitet, men samtidig retter flere et uforståelig hat og en hysterisk angst mot den døde. Det er i alle fall slik agronomen Tony Marston opplever det, før han kommer seg langt vekk fra farmen.

Fordi Marston forsvinner, står leseren igjen aleine når kapittel to begynner. Lessing er smart og forflytter seg og leseren vekk fra situasjonen, begynner et annet sted, til ei anna tid: Marys oppvekst. Gjennom ti kapitler fortalt i tredjeperson, følger vi Mary fra en fattig og tragisk barndom i utallige små jernbanebyer med butikken som sentrum, til suksess i byen som voksen kvinne, til et liv i søvnig hete på den stusselige farmen til Dick Turner, der hun til slutt blir drept. Alle spørsmåla en måtte ha fra første kapittel blir ikke besvart før helt mot slutten av boka. Sirkelkomposisjonen er fullendt. Å lese første kapittel på nytt blei derfor nødvendig. Lessing har et solid grep om teksten og historia, og det er imponerende at hun har klart å bygge ut fortellinga i så stor grad; lavmælt, bevisst, realistisk, aldri et unødvendig element.

Ytre sett handler romanen om et drap. Hva hendte egentlig på verandaen? Hvem drepte Mary? Og hvorfor? Men fordi Lessing gjør som hun gjør, blir romanen så mye mer. Den er ei nådeløs skildring av ei kvinne som ikke utvikler seg, som opplever at alt som skjer, egentlig ikke angår henne. Hun lever med en kjølig distanse til alt. Sjøl ikke ekteskapet, ektemannen, angår henne. Likevel utgjør skildringene av Mary et spennende psykologisk portrett. For hvordan kan en være et menneske, og samtidig ikke være det? Romanen er også ei skildring av et liv i fattigdom. Ingenting kommer gratis for Turners. Han er mager, jobber tolv timer om dagen, eller mer, og sliter med dårlig helse. De har høye lån, er ofre for feilslåtte prosjekter, skogbranner, tørke. De har ikke råd til å ha barn.

Kommunikasjonen mellom Mary og Dick, eller mangelen på sådan, og alle misforståelsene dem i mellom, er med på å tematisere forskjellene mellom kvinne og mann, de sosiale forventingene og de ekteskapelige pliktene. I tillegg kommer perspektivene deres: For Mary er farmen et midlertidig sted. Bare de tjener nok penger, kan de flytte til byen igjen. Dick lever i ett med farmen og det intense klimaet. Når han tar noe fra jorda, passer han på å gi tilbake, gjennom å f.eks. plante trær. Han kunne aldri tenke seg å være et annet sted, og å tjene penger er ikke viktig i det hele tatt, så lenge han har nok til å klare seg. Kulturkollisjonen dem i mellom er fatal. Og enda er det mange flere aspekter ved romanen som en kan gripe fatt i.

Viktigst i romanen er kanskje likevel kontrastene mellom svarte og hvite, slave og herre. Dick er helt avhengig av slavene for at arbeidet på farmen skal gå rundt. Han har kjøpt omtrent hundre av dem, for fem pund stykket. I tillegg har de en slave i huset, boyen, som Mary herser med, og her kan en også legge til kontrasten mellom svart, underlegen mann og hvit, overlegen kvinne. Dick og Mary Turner snakker ofte om hvor late slavene er, hvor dårlig arbeidsmoral de har, at de ikke forstår verdien av hardt kroppsarbeid, for deres verdi er jo nettopp å jobbe for den hvite rase. Som alle andre vil de helst ikke ha slaver fra misjonen, for de har ofte lært å skrive og å lese, og det er farlig. Slavene lukter stramt, er primitive, har fluer i øynene og snakker stygt. De er rett og slett et nødvendig onde. Umenneskeliggjøringa av mennesker er et sentralt tema i boka. Mary, Dick, Charlie Slatter, til og med Moses, gjør det hver på sin måte, og spenninga ligger ofte i det usagte og uforløste mellom raser, klasser og kjønn.

Lessing kretser rundt apartheidproblematikken hele tida og skaper stor spenning ved å holde vesentlig informasjon tilbake. Stemninga i boka er ofte søvnig, varm og svært urolig. Leseren veit jo hva som kommer til å skje helt til slutt, men ikke hvordan det bygger seg opp. Hva er det Mary gjør, som fører til lokalsamfunnets fordømmelse, til og med etter at hun er død? Og hva med slaven Moses, hvem er han, når dukker han opp, hva får han til å agrere? Slike tanker spinner rundt og rundt underveis i lesinga, lydsporet er gresshoppene, vinden gjennom gresset, slagene på den provisoriske gongongen som markerer arbeidsdagens begynnelse og slutt. Det veldige mørket velter innover teksten, Mary og meg, og det er vanskelig å finne veien ut. Lessing er den første forfatteren jeg har lest som makter å skrive så klamt, men ikke svett, klaustrofobisk og intenst uten at det bikker over og blir for mye.

Parallellt med at Mary isoleres, fra byen, fra lokalsamfunnet, fra butikken, fra naboene, fra ektemannen, øker hennes brutalitet. Hun nyter å være herre, hun nyter å dominere, bestemme, kommandere. Hun kan være totalt følelsesløs overfor ektemannen, mens slavene får både nedsettende bemerkninger, urimelige arbeidsoppgaver og kjeft. Raseriet hennes utløses kun fordi de er svarte og laverestående, og Mary behandler husslavene så dårlig at det etter hvert blir vanskelig å finne nye slaver til huset. Dick er fortvila og mener at kvinner ikke kan behandle slaver riktig. Mary synes Dick er altfor mild med dem, og hun avskyr den kameratslige tonen han har med "slavesjefen". Det er jo nesten som om han er en av dem! Når Dick så blir alvorlig sjuk, må Mary ta ansvaret for farmen og slavene. Men ute på jordene er det ingen slaver. De veit at boss er sjuk, og tar seg noen fridager. Mary blir sint, spankulerer rett inn på området deres og jager dem tilbake til arbeidet. Og hun straffer dem. Slavene får kortere pauser, lenger arbeidsdager, trekk i lønna. Og hun bruker pisken.

Det synger i gresset er en tett og velkomponert roman som viser hvor lett mennesker brutaliseres under kummerlige forhold. Her gikk tankene mine til Nils Christies (f. 1928) studie fra 1952-53, som omhandler de norske fangevokterne i serberleirene under krigen. 363 norske menn gjorde tjeneste som fangevoktere i flere forskjellige fangeleire i Nord-Norge, og de ca. 4500 innsatte døde som fluer. Til slutt blei forholda så elendige at tyskerne tok over jobben. Hvorfor var enkelte så brutale, spurte Christie, og fant ut at nøkkelen var menneskesynet. Når du har snakka med en innsatt, sett bilder av familien hans, hørt hans historie, skal de mye til for å mishandle vedkommende til døde etterpå. Men Mary tenker ikke slik. Hun ser seg sjøl som en overlegen. De andre, de svarte, er skitne, primitive, umenneskelige. Likevel raser det spenning og frykt gjennom hele henne når hun krangler med slavene. De er jo i flertall, hva hvis de gjør opprør? Så kommer Moses inn i huset. Og frykten forsvinner ikke. Dette kan også leses symbolsk.

Boka har alle elementene som trengs i en kriminalroman. Men om en forventer etterforskning, full oppklaring og klappjakt på morderen, er en veldig langt ifra det som skjer. Etterforskninga var å se på liket. Oppklaringa var å finne nærmeste slave. "Klappjakta" var at morderen måtte gå, ikke kjøre, til politistasjonen, eskortert av svarte politibetjenter. For en svart mann kan jo ikke sitte i samme bil som en hvit kvinne - død eller ikke. Lessing lar mange tråder forbli løse, og kun et fåtall av mine spørsmål blei besvart. Det er en styrke ved romanen. Lessing krever at vi tenker og kjenner etter, og ikke lever i frykt og apati, slik som Mary.

Det synger i gresset er en lada roman, mange skildringer presser nesten direkte på en, og den underliggende uroa er konstant. Lessing viker aldri vekk fra sitt prosjekt, og følger Mary, med få unntak, slavisk helt til hun er død. Først da flytter hun perspektivet. Dette grepet er med på å gjøre romanen nokså monoton og endimensjonal, i alle fall opp mot f.eks. de breie skildringene i Det røde rommet eller flettverkene til Margaret Atwood. Men den blir også usedvanlig fast og helhetlig, og å lese om Mary er som å være med henne, på farmen, i heten, i angsten. Det er urolig godt gjort. Det eneste jeg reagerte på, var at Mary "visste" om sin egen undergang. Slikt finner jeg alltid umotivert og umulig å forklare.

Underveis tenkte jeg også på ei anna dame med fortellinger fra Afrika: danske Karen Blixen (1885-1962). Både Blixen og Lessing skriver ut ifra egne erfaringer. Blixens Den afrikanske farm (1937) er nok både mer fargerik og mindre intens, og fokuserer mest på hovedpersonens kjærlighet til Afrika og til farmen sin, altså ei som minner mer om Dick enn om Mary, mens Lessing skildrer rasismen, fattigdommen, angsten. Begge byr på sterke kvinneskikkelser som havner i situasjoner som krever mye av dem. Men der Blixen, i virkeligheten og i boka, kun står overfor økonomisk ruin og velger å dra hjem, må Mary bøte med livet. Mens Lessings karriere kun såvidt var i gang.