Takk for alt, Per Olov Enquist

Det kom en utrolig trist nyhet fra Sverige i helga. Den drukna nesten helt i alt som har med coronaviruset å gjøre, men jeg fikk den altså med meg likevel. Den svenske forfatteren, regissøren, dramatikeren, kritikeren og journalisten Per Olov Enquist er død. Og jeg må innrømme at jeg blei helt satt ut ei lita stund.

Per Olov Enquist blei født den 23. september 1934 i Sjön, Hjoggböle, Bureå forsamling, Västerbottens len, Sverige. Og han døde altså om kvelden, lørdag 25. april 2020. Innimellom disse to datoene ligger et åttifem år langt, rikt menneskeliv. Et liv jeg ikke kjenner, men som jeg likevel er berørt av.

Per Olov Enquist vokste opp sammen med mora Maja, ei svært religiøs og streng lærerinne som aldri snakka om det døde barnet sitt, gutten hun fikk før Per Olov. Faren hans, Elof, var skogsarbeider og døde da Per Olov var rundt et halvt år gammel. Slik var det bare han og Maja og det grønne huset i skogen under de syngende telefonlinjene i mange, mange år. Han var mye aleine som barn, skriver han blant anna i sjølbiografien Ett annat liv fra 2008. Men han var aldri ensom.

På 1950-tallet var Enquist en av Sveriges mest lovende høydehoppere, med en rekord på 1,97 meter. Men det blei ingen høydehopperkarriere. Det blei studier. Han studerte litteratur ved Universitetet i Uppsala, og etter filosofisk embetseksamen i 1960 studerte han videre og jobba som kulturkritiker parallelt med at han skreiv sjøl. Debuten kom i 1961 med romanen Kristallögat. Deretter fulgte Färdvägen i 1963, også den en roman. Gjennombruddet kom allerede i 1964 med romanen Magnetisörens femte vinter.

Med dokumentarromanen Legionärerna. En bok om baltutlämningen fra 1968 var Enquist virkelig blitt et stort litterært navn, og i ferd med å skape en helt egen litterær sjanger: Hybriden mellom roman og dokumentar, fiksjon og fakta, fantasien og det virkelige. Han tar leseren med på ei reise inn i historiske og faktiske begivenheter, ofte også med historiske hovedpersoner, foretatt på en fullstendig annerledes måte. Med sans for detaljer, kontraster og gjentakelser blir leseren og leserens forventninger slått helt ned. Det vi får servert, er så mektig og konsentrert, lada og stemningsfullt, og ikke minst annerledes, at det tar lang tid å lese, og lang tid å komme seg etter leseropplevelsen. Og dette skulle mer enn noe annet bli hans særmerke som forfatter. Men å skrive slik tar tid. Derfor ligger det ofte år mellom romanutgivelsene. Men heldigvis bryner han seg også på andre sjangre, som dramatikk.

Mye av Enquists forfatterskap sirkler rundt dette med sannhet. Men hva er sannhet? Og for hvem? Er sannhet noe absolutt, noe objektivt? Hvordan skal sannheten behandles, etisk sett? Ett eksempel: Enquists søken etter sin egen far. Hvem var egentlig denne Elof Enquist? Dette motivet gjentar seg over flere av tekstene hans, denne lengselen etter en far, uvissheten. Hva veit han om opphavet sitt, egentlig? Hva er sant? Moras versjon? De fysiske gjenstandene? Sladderen? I kombinasjon med poetisk språk og intens indre spenning, blir det svært sterkt.

Når Enquist skriver om større historiske hendelser eller hendelser som er avgjørende for et stort flertall mennesker, legger han ofte perspektivet litt på sida av hendelsene, hos en uutdanna, hos et barn, hos en fremmed, hos en som ettertida for alltid skal glemme. Slik får han leseren til å se og erkjenne det lille i det store, og vi må hele tida forholde oss til de konkrete konsekvensene av det som skjer. For eksempel i Musikanternas uttåg fra 1978, der framveksten av arbeiderbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet blant anna betraktes av guttungen Nicanor, som ikke helt fatter rekkevidda av det han er vitne til. Men leseren, som sitter med konteksten, den historiske kunnskapen og som kjenner til konsekvensene, fatter. Og da er det ekstra fælt å lese om gale valg og handlinger som gjør vondt verre. Om de bare kunne holdt ut litt til -.

Enquist har en mesterlig sans for spenningsoppbygging, og det er mange paralleller mellom romanene hans og dramatikken. En stor del av tekstene har også filmatiske preg. Enquist åpner gjerne ei tekst med å forklare hva som skjer helt til slutt: Struensee dør. Så det i seg sjøl er jo ikke spennende. Men han makter å skape spenning likevel, som fra ingenting, knytta til Struensee, til døden, til mellomspillet: Det som skjer i bokas sanntid. Med visse gjenstander. Steder. Mennesker. Før denne døden, og det stille intet. Før alt går videre som før. Enquist evner nærmest å pause tida i sine nedslagspunkter, slik at vi kan sanse uforstyrra og ta inn hele scenen han skildrer for oss.

Per Olov Enquist reiste mye, så mye, opplevde mye, skreiv mye, drakk mye og hadde stor suksess både som forfatter og dramatiker. Han er oversatt til mer enn tretti språk, og er internasjonalt anerkjent for flere av sine bøker. I hjemlandet Sverige er han en av få som har mottatt den høythengende Augustprisen to ganger, for Livläkarens besök i 1999 og Ett annat liv ni år seinere. Og jeg er nok ikke aleine om å mene at Enquist burde fått Nobelprisen i litteratur tilbake i 2011, i steden for han som faktisk fikk den. I lange perioder bodde Enquist i utlandet, blant anna i København og Berlin.

For meg vil han først og fremst bli stående som en av de første voksenbokforfatterne jeg virkelig likte, og som, når han vokste med meg, blei en av mine absolutte favorittforfattere. Jeg leste han for første gang som 19-åring, og boka var naturligvis Nedstörtad ängel fra 1985. Ei styggvakker bok om hat og kjærlighet og menneskenes brutalitet - så fortetta og full av luft på samme tid. Så godt kunne det altså gjøres! Etter det har jeg fulgt han tett, og jeg har skaffa meg nesten hele forfatterskapet hans.

Jeg har naturligvis vært klar over at han er blitt gammel. Sjuk også. Men likevel -. Han hadde ei gnistrende, smittende kraft i seg, og var et følsomt og kompromissløst vesen på samme tid, som våga å si det upopulære og skrive det stygge, men som aldri, aldri slapp taket i det gode og riktige. Han brukte seg sjøl, hele seg, aktivt og bevisst i egen diktning. Han utleverte aldri sine medmennesker, men skreiv nådeløst om eget alkoholmisbruk, egne feil og fadeser. Han var klar på egne valg, og at disse var hans, ikke andres. Og ikke minst var han evig skapende, i tanke, ord og skrift. Til nå.

Jeg håper familie og forlag makter å forvalte den litterære arven etter Per Olov Enquist godt, slik at mange generasjoner av lesere kan bli med inn i hans enestående universer, forbauses av historiene, begeistres av detaljrikdommen, gråte av tragediene, lamslås av språket og likevel komme igjennom boka og ut på andre sida, rikere, klokere og bittelitt mer sårbar.

Det annet kjønn, del I

Bildekilde: Bokelskere

Jeg og Birthe fra bloggen Jeg leser har lest sammen i mange år. Og ei bok vi lenge har hatt et ønske om å lese, er Det annet kjønn av den franske filosofen og forfatteren Simone Lucie-Ernestine-Marie-Bertrand de Beauvoir (1908-1986), bedre kjent som kun Simone de Beauvoir. Og endelig kom vi i gang! Fordi verket, som består av to bøker med henholdsvis tre og fire hoveddeler hver og totalt 778 sider, er såpass omfattende og ei nokså intens filosofisk fagtekst, har vi valgt å omtale hver bok for seg. Det annet kjønn er oversatt til norsk av Bente Christensen (f. 1946). Min utgave er fra år 2000.

Verket innledes av et velskrevet og interessant essay av professor Toril Moi (f. 1953), der hun både gjør oss kjent med sin egen relasjon til og lesning av Simone de Beauvoir, og der hun gjør rede for hovedtrekkene i filosofens liv og ikke minst hennes omfattende tankegods. Det første gjør hun for å sette Simone de Beauvoir inn i en konkret historisk og aktuell kontekst, slik at dagens privilegerte kvinnelige lesere (altså kvinner med stemmerett og rett til f.eks. sjølbestemt abort, og alle kvinner som ikke har måttet kjempe for slike grunnleggende rettigheter, meg sjøl inkludert) skal forstå noe av virkeligheten filosofien sprang ut ifra, nødvendigheten av den og dens enorme ringvirkninger. Da verket kom ut i 1949, var det for eksempel bare fire år sia kvinner i Frankrike hadde fått stemmerett! For ei skolert og klok kvinne som de Beauvoir, som avla de høyeste eksamener med de beste karakterer som den yngste noensinne, må det ha vært enormt frustrerende at hun overalt blei begrensa og stengt av på grunn av sitt kjønn. Hun satt jo der, klokere og mer skarpsynt enn alle andre! Klart det måtte bli bok -.

Det andre gjør Moi for å vise leseren sammenhengen mellom Simone de Beauvoirs levesett og tankemønster. Og her er det sammenheng mellom liv og lære! Hun gifta seg aldri, fordi hun ikke ville tilhøre noen andre, føye seg, kues, være mindreverdig, være under en manns formynderi. Og hun fikk aldri barn, fordi hun ville være fri, fri til å tenke og skrive akkurat det hun sjøl ville, når hun sjøl ville. Og disse valgene, som kvinner over hele verden bør være takknemlige for at de Beauvoir tok på vegne av oss alle, førte blant anna fram til mesterverket Det annet kjønn.

Det annet kjønn er en systematisk og grundig redegjørelse som tar for seg kvinnas posisjon i samfunnet fra de tidligste tider og fram til de Beauvoirs egen samtid, og som del for del avdekker de ulike ideologiene, maktstrukturene, kulturene, samfunnskreftene, religionene, lovene og ikke minst den enorme vilja som ligger bak den systematiske undertrykkelsen, utnyttinga og utbyttinga av kvinna, etableringa som kvinna noe anna, den andre, som "det annet kjønn". I tur og orden høvler de Beauvoir ned mannlige perspektiver, argumenter, sammenblandinger, historier og handlingsmønstre, hun tilbakeviser enkeltpåstander og lange argumentasjonsrekker, går i dialog med noe og motbeviser det neste. Hun rydder i begreper, ordner i rekkefølger, påpeker hull i kunnskap og logiske brister i konklusjoner, gjør narr av inkonsekvenser og skjemmer ut alt fra døde tenkere og samtidige forfattere, helt uten å være slem, bare ved å være systematisk, konkret og saklig.

Prosjektet, altså systematiseringa av tankene og skrivinga av boka, er ment å gi ord og stemme til kvinners historie og de typiske kvinnelige erfaringene, erfaringer som menn ikke ser, hører eller gir plass til, fordi kvinner etter manges syn vurderes som mindreverdige, feminine, noe anna enn menn. Dette går ikke de Beauvoir med på. Grunnlaget i filosfien hennes er de etiske prinsippene, menneskesynet, at kvinner og menn er like. Uten dikkedarer forklarer de Beauvoir grundig og kronologisk hvordan kvinnas biologi gjør at hun havner bakpå i mange ulike kulturer i flere sammenhenger, fra primitive kulturtrinn til våre dager. Hun blir sårbar og et lett bytte når hun er kjønnsmoden, går gravid, ammer og tar seg av barn. Hun sitter igjen med konsekvensen av menns overgrep, sjølhevdelse, impuls eller kåtskap. Hun blir stengt inne i husarbeidets repetitive, kvelende grep, nektes handlingsrom og kan ikke krige eller jakte fordi hun stadig må ta seg av sine avkom. Ofte har hun også problemer med å forsvare seg fysisk og psykisk, nettopp fordi hun så hyppig er i sårbare perioder. Hvilke muligheter gis da kvinna til å utvikle seg?

Seinere, når vi kommer til antikken, ser vi at det mannsskapte lovverket går inn og regulerer hvem kvinna tilhører for igjen å kontrollere hvem hun får barn med. I kulturer der arven går patrilineært er dette grepet vesentlig. Og da det var en enkel måte å kontrollere kvinna på, økte det på med regler og lovverk i ulike varianter. Kvinna får ikke eie noe sjøl, ikke disponere eller kontrollere, bare føre videre fra mannlig overhode eller formynder som far eller bror via ekteskap til ektemann og via fødsel til neste generasjon med mannlige etterkommere. Og dette mønsteret satt seg skikkelig i store deler av den vestlige verden. Med katastrofale resultater. Kvinnas posisjon i samfunnet som det annet kjønn var omtrent absolutt.

Men etter mange hundre år med slike grusomme vilkår, der pater familias har all makt og all kontroll, og kan kue, denge, bruke og misbruke som han vil i mange nasjonale, regionale og lokale varianter verden over, begynner det litt etter litt å sprekke opp. Noen kvinnelige stemmer tar plass. De karrer seg fast, biter fra seg og blir hørt. Noen klarer seg sjøl om de har grusomme livsvilkår. Noen lar seg ikke kue, true, forstumme eller slås ned. Og med det er frøet sådd. Disse kvinnene henter de Beavouir fram såvidt det er i løpet av teksten, og skildrer for eksempel hvordan de blei behandla i sin levetid - så totalt forskjellig fra menn! Og videre, hvordan mangelen på kvinnelig samarbeid på tvers av stand eller klasse, religion eller rase, førte til at kvinna også holdt seg sjøl nede og til stadighet reproduserte det undertrykkende mønsteret og den mindreverdige tankegangen gjennom oppdragelse og livsførsel, og hvordan alt kvinnene gjorde i bunn og grunn var gjennomsyra av et mannlig blikk og diktert av menn: Til salongene, men ikke lenger -.

Og i denne lange tida, fra antikken og framover, oppstår det de Beauvoir kaller myter, eller ulike forestillinger og ideer om hva kvinna skulle være, som fortsatt lever i beste velgående i de Beauvoirs samtid - og i vår. Og her snakker vi flate og døde, ikkeeksisterende idealkvinner, ikke virkelighetens utslitte, svette nibarnsmamma som stopper sokker i mørket mens hun gråter fordi mannen har drukket opp lønna si igjen og hun derfor ikke har mat til barna. På sitt direkte vis går de Beauvoir til verks og analyserer grundig fem eksempler henta fra litteraturen. Mennene hun dissekerer er så forskjellige som Henry de Montherlant (1895-1972), D. H. Lawrence (1885-1930), Paul Claudel (1868-1955), André Breton (1896-1966) og Stendhal (1783-1842). Og det alle har til felles er at deres skakke kvinnesyn, utopiske idealer, usannsynlige forventninger, uetiske perspektiver, svette fantasier og klamme skildringer får så hatten passer og mer til av ei som ser tvers igjennom alle deres hersketeknikker, kleine retorikk, strategier, ønsker og behov. De blir kort og godt avslørt.

Og det er her, etter denne nedsablinga, at første bok ender. Og jeg må bare si at dette verket er så langt ei enormt stor bragd! Forfatteren er så strukturert og ryddig i sin håndtering av dette massive, nærmest uhåndterlige stoffet. Det er så tydelig hvordan hun har lest seg opp, tenkt grundig, systematisert kunnskapen og klart å finne den røde kvinnetråden blant alle de andre trådene, hvordan hun har granska alt fra lovverk til myter, verk om historie og kultur og gjennomskua hele sulamitten (intertekstuelt poeng med vilje her). Hun lar seg ikke avlede eller pille på nesa, hun er drevet av aggresjon og sterk rettferdighetssans, og ikke minst ser hun hvorfor ei slik samla framstilling av kvinnas historie trengs. Så hun skriver den. Og hun skriver den til gangs.

Jeg forstår godt at Det annet kjønn blir kalt feminismens bibel, sjøl om jeg kanskje ikke helt kan fatte den enorme innvirkninga boka og filosofien må ha hatt, og har, for kvinner over hele verden, også her i Norge. Sjøl for meg, som er feminist og lever i et likestilt forhold i et nokså likestilt land, er boka bevisstgjørende og krever at jeg som leser stadig reflekterer rundt elementer de Beauvoir trekker fram og drøfter. Lesinga tar derfor tid, fordi jeg blir sittende og gruble på eget liv, sjølopplevde situasjoner og hva jeg ville gjort i ulike sammenhenger. I neste ledd er boka derfor holdningsendrende, og det er det som faktisk er noe av det vesentligste. Det fører jo til handling! Kvinner, skriver de Beauvoir, må samarbeide for å oppnå det de ønsker. Historiske eksempler som prosessene rundt kvinners stemmerett i ulike land, viser dette. Enkeltkvinner var viktige, og gikk i bresjen, men mengdene av kvinner var i mange tilfeller vel så viktige.

Jeg er ekstremt imponert av Simone de Beauvoir så langt, og sjøl om lesinga tar tid, argumentasjonsrekkene er lange og drøftinga kompleks, har jeg kost meg noe enormt med første bok av Det annet kjønn. Jeg syns det er moro å få eksemplifisert ulike tilfeller av kvinnemyter - de Beauvoir er så poengtert! Jeg nyter tilbakevisninga av påstander og ler godt når hun får inn sylskarpe poeng. Samtidig er de Beauvoir en svært redelig opponent. Hun tilbakeviser ikke argumenter fordi de er kommer fra mannlige filosofer eller forfattere, men fordi de ikke er logiske eller har uklare premisser, fordi det er feil i kunnskapen eller konklusjonen. Slik lar hun være å senke seg sjøl ned på mennenes nivå, der hun, i sin samtid, ofte blei fortalt for eksempel at hun ikke hadde greie på slikt som økonomi og politikk og filosofi, fordi hun var kvinne. Det er imponerende gjort å holde på profesjonaliteten slik! Samtidig ser jeg at nettopp denne måten å argumentere på, er den måten som når lengst.

Simone de Beauvoir skriver svært, svært godt, slik at stoffet ikke framstår som tungt, men som interessant, engasjerende og viktig. Og det er det jo fremdeles også i dag. Mange av hennes eksempler er fremdeles høyst reelle, sjøl i Norge, slik at en kan begynne å lure på om det i det hele tatt går framover her i verden. På ei anna side ser en så absolutt at det har gått framover, heldigvis. Sjøl kjenner jeg hvordan jeg berikes etter hvert som jeg leser. De Beauvoir gir tankene og meningene mine tyngde og soliditet, hun bekrefter mine erfaringer som kvinne og påpeker viktigheten av dem, kroppslige så vel som psykiske. Hun presenterer et rikt monn med eksempler og sier: Alt dette er å være kvinne! Å være kvinne er ikke bare én ting, der en bare er dette andre kjønnet, låst til kjøkkenbenk og barnerom, ei tvangstrøye med få muligheter for utvikling. Nei, å være kvinne er like rikt, like riktig, like variert og like viktig som å være mann. Vi har de samme forutsetningene fra naturens side, men kvinner har ikke fått mulighet til å utvikle disse på samme måte - kvinner er blitt nekta utdanning, ulike yrker, frihet, rett til å bestemme over eget ekteskap, egen formue, egen kropp.

Simone de Beauvoir evner å appellere til leseren på flere plan underveis i teksten, og driver oss sammen framover i jakta på hva ei kvinne er, myter om kvinner, kvinners historie, kvinners erfaringer, kvinners faktiske levde liv. Som jeg gleder meg til å lese videre!

Soga om Olav Sleggja

Bilete: Samlaget

Nokre gongar tingar eg bøker utan å vite kva eg tingar. Det kan vere titlar eg ikkje har høyrt om tidlegare, bøker av forfattarar som er ukjende for meg eller at eg kjøper på innfall. I dette dømet var det alle tre: Ukjent forfattar, ukjent tittel og hugskott! Men eg er svak for sagalitteratur, og fann difor boka interessant med ein gong. Så eg tinga. Og eg fekk. Og eg las.

Soga om Olav Sleggja frå 2009 er skrive og teikna av forfattar og serieskapar Øystein Runde (f. 1979) og er den fyrste grafiske romanen eg les på nynorsk. Den er også den fyrste grafiske romanen eg les der vald er dominerande i handlinga og i bileta. Dei andre grafiske romanane eg har lese, har vore heilt annleis i strek og innhald, slik at det ikkje er mogleg å samanlikne noko særleg. Men det trengjer eg heller ikkje. Soga om Olav Sleggja står støtt åleine, som eit trælbarn, med røter i ei brutal vikingtid og med moderne bilete som gjer det heile nært og forståeleg og vondt.

Hovudpersonen i Soga om Olav Sleggja er nett Olav Sleggja, ofte berre kalla Sleggja. Det er litt uvisst kvar han kjem ifrå - nokon seier at han er son av trælen Sjaruk frå Persia. På eit punkt kom Sleggja seg vekk frå trælelivet, og vart ein fri bonde. Han vart til med gift. Men når sjølvaste kong Olav Tryggvason (963-1000) bergar livet til Olav Sleggja, vert han mest som kongen sin tenar. Kvar gong kongen har noko forbode og farleg han ønskjer utført, er det Olav Sleggja som må gjere det. Han er verten ein valdsmann. Ein drapsmann. Ein ufri leigemordar. Ein træl.

Kongen er ikkje ein god konge. Han er avundsjuk. Maktsjuk. Han ønskjer å drepa alle som kan kome mellom han og kongsnamnet. Til med sin eigen bror. Og det er dette Sleggja må gjere når me kjem inn i forteljinga sommaren 999 på Nidarnes. Kongen har kalla til seg Sleggja, og gjev han oppgåva: Å drepa bror sin, Råg. Sleggja veit at han truleg ikkje kjem frå det i live, kongen kjem til å hemna bror sin med å drepa mannen som gjorde brotsverket. Han kjem til å nekta for at Sleggja fekk ordre frå han. Men det er den einaste høvet han får. Viss han nokon gong vil verte fri -. Slik vert me trekt med inn i historia, og me får sjå kva kontekst framsida er i, og korleis Sleggja kan kome seg opp når han hengjer slik, bakbunden og etter tennene, som står djupt, djupt i ei hand.

Eg vil ikkje seie så mykje meir om handlinga, av di eg meinar boka skal verte lesen, ikkje fortalt opp att. Soga om Olav Sleggja er ein kraftfull, hardtslåande teikneserie med stort alvor, ein viktig bodskap og mange vittige poeng. Olav Sleggja er, sjølv om han er ekstremt valdeleg - noko som også må skrive seg til den brutale vikingtida og yrket som leigemordar - ein sympatisk mann. Han har til dømes moral og integritet, og lét seg ikkje kue. På eit punkt er det berre nok: Han vil ikkje drepa ein nyfødd gut. På den andre sida har me kongen, som ikkje har moral og integritet, berre ein pålimt kristendom der målet ikkje er nestekjærleik eller frelse, men meir makt. Lesaren har medkjensle med Sleggja, og me forstår kvifor han gjer det han gjer. Han kan vere arrogant og kjepphøg, slik at ein må le, sjølv om omstenda ikkje er til å le av. Og han kan vere varsam og full av kjensler, slik at ein vert trist av di omstenda er så rå. Desse uttrykka for kjensler, tankar og sinnsstemningar ligg like mykje i bileta som i teksta.

Men Soga om Olav Sleggja er ikkje berre ein valdeleg, grafisk roman. Her finst mykje lærdom å hente for ein lesar som er interessert i vikingtida. I starten av boka er det ei ordliste, der sentrale omgrep er definerte. Dette gjer at boka også kan lesast av yngre ungdommar. For kvar viktig person i boka finst det ei side med bilete og opplysningar, slik at lesaren veit kven ein les om. Vidare kan ein lære beinveges om tortur, hestekamp, segling og krigføring på skip. Omveges lærar ein om til dømes kjønnsroller, skikkar, bygningar, heidendom og kristendom. Men viktigast er æra og omgrepa om ære. Viss du ikkje held deg på rett side her, misser du snøggt livet, eller poenget.

Runde skriv med eit saftig og spennande nynorsk og har makta å halde på sagastilen: Kort, klårt og beiskt. Berre forsida er i fargar, resten av bileta er i svart-kvitt. Det passar med innhaldet og den historiske tida Runde skriv om. Runde nyttar kontrastane mellom det svarte og kvite særs bra, og skapar ukunstla levande bilete. Særleg er andleta fulle av einskilddrag og skilnadar. Eit auge kan til dømes vere berre ein strek, gøymt i skugge, heilt ope, smale, fulle av latter, tilsulka med blod, mjuke, stikkande, late att og så vidare. Når Runde då attmed har fleire intertekstuelle element, vert verket ei lita gåvepakke for den rette lesar. Ei intens og overraskande god lesaroppleving!

The Virgin Suicides - Jomfrudød

Bildekilde: Bokelskere

Debutromanen The Virgin Suicides av den amerikanske forfatteren Jeffrey Eugenides (f. 1960) blei allerede få år etter utgivelsen i 1993 stempla som en moderne klassiker. Men som så ofte når noe får klassikerstatus og framholdes som noe eksepsjonelt bra, blir fallhøyden stor. 

Kort fortalt er det slik at alle de fem Lisbonsøstrene - Cecilia på 13, Lux på 14, Bonnie på 15, Mary på 16 og Therese på 17 - i løpet av ett år på 1970-tallet ender opp døde. De tar sitt eget liv, alle sammen, og denne handlinga er omdreiingspunktet i romanen. Sjølmordene er noe som avsløres tidlig i boka, om en da ikke allerede er kjent med det fra for eksempel bokomtaler eller filmversjonen til Sofia Coppola (f. 1971) fra 1999. Vi følger søstrene Lisbon gjennom dette ene året, fra første forsøk, gjort av yngstejenta Cecilia, til den siste levende søsteren også fullfører og klarer å ta sitt eget liv. På grunn av denne vissheten, er spenninga i teksten ikke knytta opp mot hva som skjer, men hvem som tar sitt eget liv, hvordan det gjøres og hvorfor det gjøres.

Synsvinkelen og narrativet ligger hos et vi - altså førsteperson flertall - noe som ikke er en veldig vanlig fokaliseringsinstans. Og boka bærer også veldig preg av dette. Vi har ikke én person som vi ser verden igjennom og som vi føler med, og vi har ingen allvitende forteller som kan fortelle oss det som fokaliseringsinstansen ikke veit. Vi har ingen forklarende instans, ingen hjelp. Vi som leser veit like lite som vi-et som forteller. Og i grunn veit vi ikke så mye om vi-et heller, annet enn at det er tenåringsguttene som bor i samme gate som Lisbonjentene. De betrakter jentene, mora, faren, huset, bilen og hagen helt utafra, uten kjennskap til hva som sies, gjøres og føles innafor husets fire vegger, på jenterommene og i de fem jentekroppene. De ser bare skyggene -. I tillegg må vi legge på avstand i tid og rom og minnets mange forvrengninger: De tidligere tenåringsguttene gjenforteller det hele til oss som middelaldrende, etablerte menn, slik at teksten framstår som et gammelt polaroidbilde. Du ser hvem det er, men det er nokså grumsete og brungult.

Slik, grumsete og brungult, altså, møter vi søstrene Lisbon. Til og med for guttene som betrakter dem kan de være vanskelige å skille fra hverandre. De er som ett, en masse av runde rumper og bein og armer og langt jentehår og lys hud. Det er som om de er innhylla i et gyllent skjær, og de er så nydelige, alle fem, noe som er rart når en ser foreldrene. Men etter hvert som guttene observerer og diskuterer, blir vi også kjent med, på god avstand og med en solid dose sladder involvert, jentenes egenskaper og særtrekk. Cecilia er den som alltid går i brudekjole og har tarotkort under hodeputa. Lux er den utagerende og nærhetssøkende som nesten alltid har radioen på. Therese er nerden, som er særlig interessert i kjemi og går i noe som ser ut som en laboratoriefrakk og beholder beksyttelsesbrillene på i friminuttene. Bonnie er den høyeste og har ei skarp nese og går i et telt av en kjole. Mary er den med mørkest hår som synger.

Synsvinkelen er interessant, men også problematisk. For vi som leser holdes hele tida på en armlengdes avstand, eller vi befinner oss enda lenger unna, sammen med guttene. Vi kaster et blikk på huset når vi rusler forbi om dagen, vi kikker skrått bort i hagen når vi raker løv en høstdag, vi kjører forbi i bilen en kveld, liksom tilfeldig og veldig langsomt for å se om det er noe bevegelse bak gardinene, vi står i vårt eget vindu og myser ut i mørket, eller vi stirrer på jentene fra loftet, vi glaner over gjerdet eller ned fra plankehytta i treet, vi skygger for øya med henda, skjuler oss bak busken eller den parkerte bilen eller bruker kikkert. Leseren inntar ufrivillig en kikkerposisjon sammen med guttene, og det er ikke til å komme bort ifra at denne posisjonen, der tenåringsgutter betrakter jevnaldrende jenter, er seksuelt lada. Guttenes opptatthet av jentene er naturligvis hjemla i pubertetens mange hormoner og den mystikken som omhyller Lisbonjentene i sin helhet. De spionerer åpenlyst, det nærmer seg nesten en kollektiv besettelse. Men motivet er at de "forsøker å forstå hva de føler og hvem de er" (side 66).

Like fullt er jentene objekter. De blir begjært, de blir drømt og fantasert om. Guttene er ikke egentlig så opptatt av hvem disse jentene er, hva de tenker eller hva de liker, de vil bare være sammen med dem. Og jentene blir enda mer attraktive fordi ingen egentlig kjenner dem. Ingen har vært hjemme hos dem, bortsett fra kanskje en skrythals, og den gangen da de alle var der i selskapet den kvelden da Cecilia gjorde forsøk nummer to, og lyktes. En dag ei stund etter dette, når dagene er blitt hverdag igjen etter Cecilias død, er det en gutt som tar motet til seg og går opp innkjørselen, opp trappa og banker på. På omstendelig vis klarer han å få til en avtale med herr Lisbon: Han og tre kompiser skal få lov til å ta med seg de fire jentene på skoleballet. Premissene er strenge og absolutte og herr Lisbon skal sjøl være til stede. Men det bygges likevel opp til et handligsmessig høydepunkt. For etterpå blir ingenting det samme.

Etterpå kommer konsekvensene. All kontakt mellom jentene og guttene, eller jentene og omverdenen i det hele tatt, kuttes brått. Lisbonjentene forsvinner fra lokalsamfunnet, alle aktivitetene, skolen, kirka og hagen, til de er isolert og innelåst i sitt eget hus. Faren får permisjon fra lærerjobben. Bilen står i garasjen. De får dagligvarer levert på døra og setter ut søpla på natta. Det er en stadig økende grad av ytre og indre forfall, både når vi snakker om huset og menneskene. Familien Lisbon befinner seg i en desperat, nedadgående sirkel som snurrer raskere og raskere. Veit de om det, eller ikke? Kunne de føle det? De snurrer helt til jentene ikke kan komme lenger ned, helt til det bare er ei løsning som gjenstår.

På norsk har boka fått tittelen Jomfrudød og blei oversatt av Dag Heyerdahl Larsen (1955-2012) i 1994. Utgava mi er fra 2012. Ei langsom og litt traurig grunnstemning gjennomsyrer hele boka, der en får følelsen av at nettopp denne tida, dette året, står fiksert i tankene til vi-et som forteller. Det er som om guttene aldri har kommet seg videre, aldri har forstått hva som skjedde og forsont seg med det. Ikke før mot slutten av boka, når sjølmordene er en realitet, begynner de å virkelig tenke etter. Kunne de ha gjort noe, noe anna enn å glo i kikkert og spille musikk over telefonen? Kunne de hjulpet? Og hvorfor var det egentlig ingen som tok kontakt med familien? For det er det som er ekkelt her, at hele lokalsamfunnet er vitne til det som skjer, men ingen griper inn. Kunne da disse livene vært spart? Kunne jentene fått leve?

Språket er presist, men omstendelig, og i overkant detaljert. Samtidig er det noe fint ved det detaljerte og dvelende, sjøl om det tapper teksten for spenning og gjør at de tettpakka sidene og alt for lange kapitlene (fem i tallet) oppleves som treige. Men kanskje det gjenspeiler tida? For meg var det ikke tydelig hvilket tiår vi befant oss i, eller hvor vi var. De stedlige og populærkulturelle referansene som var i teksten ga meg lite, rett og slett fordi de var fremmede (et utydelig gate- og bybilde, fabrikkpiper i det fjerne) og lenge før min tid (biler, klær, poplåter fra 1970-tallet). Det gjorde at jeg stadig leita etter holdepunkter i teksten, etter noe gjenkjennelig og nært. Men jeg fant det ikke. 

Likevel var det nok synsvinkelen som var verst for meg. Det at jeg ikke visste noe særlig om det fokaliserende vi-et, gjorde det vanskelig for meg å plassere lojaliteten min. På sett og vis måtte jeg lese mest mulig objektivt og trekke egne slutninger utifra det. Men det er vanskelig når så lite om fokaliseringsinstansen og deres besettelser er kjent, og så masse er usikkert. Samtidig er det sprik mellom hvor mye disse mannfolka gir seg ut for å vite om jentene, til og med av personlig art, og hvor mye de faktisk kan vite. I tillegg må jeg også innrømme at jeg ikke er veldig glad i tekster som er gjennomsyra av et mannlig blikk på det kvinnelige, et blikk som stadig vurderer, måler, dømmer, spekulerer og objektifiserer. Jentene sjøl slipper jo aldri til med egne ord, egne tanker og egne følelser. Hvordan kan guttene eller mannfolka uttale seg på deres vegne? Hvordan våger de å ta seg til rette i andres liv og ettermæle på den måten? Kunne ikke jentene vært betrakta som mennesker?

Et fint etterord av den norske forfatteren Johan Harstad (f. 1979) nyanserer teksten litt og åpner for flere innganger. Og det opplevde jeg som bra. Jeg har også forståelse for at boka hadde stor gjennomslagskraft da den kom, og at den traff den amerikanske samtida og nære fortida svært godt. Men med enda mer avstand i tid, et norsk blikk framfor et amerikansk, en kvinnelig leser framfor en mannlig og nokså høye forventninger, blei det rett og slett for mye avstand, for liten nærhet og lite innfrielse. Resultatet er en moderne klassiker som ikke har tålt tidas tann så godt som den kanskje burde.

Fem for fjortisen

I disse hjemmekontortider har det blitt en god del barne- og ungdomslitteratur på meg, og her kommer et samleinnlegg om fem bøker som passer best for barn og unge mellom tolv og seksten år, med hovedtyngde på fjortenåringen i midten. Naturligvis er aldersinndeling av litteratur for barn ikke bare avhengig av boka sjøl, og elementer som språk, konfliktlinjer og tematikk, men også det lesende barnet og dets modenhetsnivå. For eksempel er det ofte slik at mange jenter blir intellektuelt modne tidligere enn jevnaldrende gutter og derfor kan avansere også litterært, mens mange gutter har behov for bøker med ytre spenning ganske lenge. Aldersanbefalinga må derfor ses på som veiledende.

Bildekilde: Bokelskere

Anton og andre uhell

Den første boka jeg vil trekke fram, er Anton og andre uhell av Gudrun Skretting (f. 1971). Det har hittil kommet ut tre bøker om Anton, og den første blei tildelt både Kulturdepartementets debutantpris og NBU-prisen Trollkrittet. Vi kommer inn i livet til Anton når han får vite av pappa at han er resultatet av en rift i gummien. Det utløser ei aldri så lita eksistensiell krise hos Anton. Han er et uhell, skapt på slump! Det var ikke meninga at han skulle finnes! Hvordan kan det rettes opp, hvordan kan han bli meninga? For en som er lavest i sjuendeklasse, har størst ører på skolen og en pappa som selger hyttedasser, brenner pizzaen og er litt sløv på å vaske klær, blir fort det meste komplisert. Jammen bra han har Ine.

Det er svært sjelden at jeg ler høyt av det jeg leser, men det gjorde jeg her. Jeg lo så jeg grein av flere passasjer og kapitler underveis, og jeg er utrolig imponert over fokaliseringsinstansen som Skretting har fått til. Jeg-fortelleren Anton er sympatisk, varm, rolig og troverdig - og nøktern i sine beskrivelser. Det blir fort morsomt, men uten å drite ut eller gjøre andre vondt. Vi er med på absolutt alt, med ei herlig veksling av indre monolog, små kommentarer og Antons eksterne, tørre og poengterte sjølobservering. Resultatet er helt suverent, dette er en svært god ungdomsroman som tar menneskene, tankene, følelsene og pubertetskaoset på kornet. For alle som snart blir, er eller har vært tenåring!

Bildekilde: Adlibris

Heartstopper vol. I

Ei anna bok som virkelig tar ungdommene på kornet - og på alvor - er den grafiske romanen Heartstopper av Alice Oseman (f. 1994). Den begynte som en tegneserie på nett, men har nå kommet ut som grafiske romaner på engelsk, hittil tre i tallet. Vi følger Charlie på fjorten år. Han er en sympatisk, klok og homofil gutt som går på gutteskole i England. Legninga hans har ført til mye mobbing, både psykisk og fysisk. Men nå anser mobberne han som gammelt nytt, og han har en slags kjip kjæreste som han treffer i skjul. Men alt endrer seg når Charlie møter Nick. Nick er alt Charlie ikke er, en atletisk, utadvendt og bråkete rugbyspiller - kort og godt en stereotypisk "jock", sportsidiot. Likevel får Charlie sommerfugler i magen. Men Nick er vel hetero, er han ikke?

Historia om Charlie og Nick er først og fremst utrolig søt. Den utspiller seg i et rolig tempo, er ufarlig, men så utrolig presis. Oseman setter ord på fordommer og redsler, og hun tør å la guttene utfordre inngrodde perspektiver. Tegningene er enkle, i svart-hvitt og uten for mange forstyrrende detaljer. Fokuset ligger på ansiktene, blikka, henda og kroppsspråket. Oseman har en god balanse mellom ord og bilde, og stort sett utfyller disse hverandre på en nydelig måte. Boka er særlig fin for unge homofile - boka gir trøst og håp - men den er også velegna for alle andre, foreldre inkludert, som trenger å minnes på hvor uskyldig og rørende, altoppslukende og vond den første kjærligheten kan være, helt uavhengig av kjønn. Boka skaper forståelse og gir leseren innsikt, og burde derfor være vesentlig i alt arbeid mot kjønns- og legningsbaserte fordommer.

Bildekilde: Bokelskere

Det du ikke vet om Vilde

Nicolai Houm (f. 1974) har med Det du ikke vet om Vilde begått ei veldig fin barnebok. Som vi forstår av tittelen, er det Vilde som er hovedpersonen. Hun er snart tretten år, og forteller sin historie til oss i førsteperson. Vilde og mammaen hennes har akkurat flytta. De hadde behov for en ny start etter ei turbulent tid der de bodde før. De er enige om at de skal si at pappa bor et annet sted dersom noen spør. Men Vildes fantasi er ikke helt enig, og derfor forteller hun den nye klassen at pappa jobber med dyr i Afrika. Og at hun får passe tigerungene når hun kommer på besøk. Problemet er naturligvis at det ikke fins tigere i Afrika. Og at Vildes pappa slettes ikke jobber der. Men ingen må få vite hvor han egentlig er!

Boka skildrer Vildes problemer med stort alvor. Og i Vilde møter vi et barn som febrilsk, og hele tida, forsøker å gjøre opp for foreldrenes problemer og utfordringer og dekke over det hun opplever som ei voldsom skam. Den eneste ventilen hennes er skrivinga. Der, på papiret, kan hun skrive akkurat hvordan hun har det. Men det som skjer med denne skrivinga, går jeg ikke helt med på. Språket i boka er variert og fint, bare litt stivt (sier tenåringer ord som pysjamasbukser?), inkonsekvent (fra sjæl til novellesamlingen) og tidvis påtatt umorsomt (med intensjon om å være morsomt, naturligvis). Det er også uklart om boka vi leser er Vildes dagbok eller om den er en "vanlig" barneroman. For boka er dagbokaktig - av og til er det tydelig at Vilde skriver til oss. Videre brukes leserhenvendelser aktivt, og hovedpersonen holder bevisst tilbake informasjon slik at det er sprik mellom leser og hovedperson hele veien. Men slike synsvinkelproblemer tror jeg ikke at barna lar seg stoppe av. Og Houm har fått fram et godt, psykologisk portrett. På grunn av tematikken og utfordringene Vilde har, mener jeg at boka egner seg best for barn fra tolv år og oppover. Den er også aktuell for foreldre.

Bildekilde: Bokelskere

Blyanthjerte

Blyanthjerte er skrevet av Elin Hansson (f. 1985). I denne boka møter vi Liv på tolv år. Sommerferien mellom barneskolen og ungdomsskolen blir ikke som den skulle. For farmor, Livs aller beste venn, dør. Og Liv blir sittende igjen aleine med fyrstekaka og yatzyterningene og lengte etter pensjonisttilværelsen. Da er det kanskje like greit at Frans kommer susende på rullebrettet sitt, med verdens grønneste øyne og knekk på nesa. Mer skal ikke til før Liv forstår at hun kanskje må være mindre sammen med de gamle vennene til farmor og mer sammen med jevnaldrende. Og når mamma misforstår og melder henne på et skatekurs, må Liv bare trå til.

Blyanthjerte er en enkel, lettbeint, romantisk komedie for unge jenter som handler om den første store forelskelsen. Min første innsigelse er at slike bøker trenger vi kanskje ikke? Det fins jo allerede så mange! Men samtidig er det fint å lese noe som er helt norsk, som er hjemla i en norsk hverdag og norske omgivelser, framfor den oversatte boka med vimsejenter og tradisjonelle kjønnsroller. Handlinga i Blyanthjerte er troverdig og lett å følge. Liv har det ikke bra i starten av boka, og det er absolutt ikke lett å lære å skate! Men mestringa kommer, og godfølelsen også. Kurven er fint framstilt. Likevel reagerer jeg på et par punkter til. Det andre er språket. Fra et voksent ståsted er det friskt og ispedd originale bilder. Men det er ikke noe særlig tilpassa målgruppa. Et eksempel er "Og hjertet mitt danser som en våryr narkis på glatta." fra side 148. Er det noe en niåring vil forstå? I tillegg brukes en del stygge ord, helt umotivert. Slikt er unødvendig. Det tredje er det Liv gjør. Og her blander forfatteren korta, slik at budskapet som kommer fram er at jenter må endre seg for å tekkes gutter - Liv lærer seg å skate for å være sammen med Frans. Jeg protesterer så innmari mot det! At ikke vi, som kjente på hvor urettferdig slike oppfatninger var da vi vokste opp, skal vite bedre enn å videreføre sånt drit til våre egne døtre?! Naturligvis vil forfatteren vise fram kombinasjonen av Livs personlige utvikling, mestring, sorgarbeid og forelskelse, men dette kunne hun løst uten at det inkluderte av Liv falt i jentefella.

Bildekilde: Bokelskere

Elven

Elven er en grafisk roman skrevet av forfatter og illustratør Anna Fiske (f. 1964). Hovedpersonen Helena, en tenåring uten gitt alder, føler at hun bare "renner avsted, som vannet under isen i elven hun ser hver dag på vei til skolen". Hjemme er det ikke så greit, for pappa er deprimert, og det er liksom ikke helt plass til Helena. Hun sykler til skolen med venninna Turid, som aldri kommer når hun skal, som ofte må hentes hjemme, og som etterpå sykler fra henne. Men det går mot vår, og isen på elva sprekker opp og danner ei råk. Og en dag ser Helena at en mann, som tar snarveien over elva, ramler uti.

Bokas bærende element, som bekreftes av tittelen, det lille spenningspunktet, det handlingsmessige vendepunktet og de mange oppslagene der elva er med, er en litt for åpenbar metafor som ikke helt fungerer. Og heller ikke handlinga henger helt på greip. Helena er derimot en troverdig person, der hun manøvrerer mellom skravlete søsken, deprimert far og ei sjefete venninne. Hun har et ønske om endring, om å bli sett, hørt, kyssa. Det bygges opp ei bittelita spenning som deretter krøstes helt flat og renner ut i, ja, elva. Det er nemlig slik at Helena må redde mannen som faller uti. Og hun gjør alt hun kan. Men det er to gutter som tar æra for det, og det er liksom greit. Det er ikke greit! Igjen, hva i alle dager er det vi lærer barna våre - både jentene og guttene?! Hvilke kjønnsrollemønstre er det slike bøker avspeiler og repeterer? Det er i alle fall ikke noe jeg ønsker å fremme. Og dette får Brageprisen? Det skjønner jeg bare ikke. Dette er uferdig, ufokusert og uordentlig. Men tegningene er i alle fall fine.

Med andre ord: Les om Anton for å få en god latter og en heltstøpt, ordentlig ungdomsroman, les om Charlie og Nick for å bli berørt og engasjert, les om Vilde for å få psykologisk innsikt i en krevende situasjon som trenger å bli behandla litterært, les om Liv for å få skildra lettbeint romantikk, og kikk i boka om Helena hvis du vil lære å lage illustrasjoner.

Ramayana

Bildekilde: Bokklubben

For å komme igjennom alle kategoriene i vinterens bokbingo, måtte jeg leite høyt og lavt i ulesthyllene etter bøker som kunne passe. For eksempel til en kategori der formuleringa var noe slikt som å lese ei bok fra en annen kultur. Da passa det ypperlig med Ramayana! For særlig lenger unna i tid, sted og kulturelt uttrykk skal en vanskelig komme.

Ramayana er ett av to episke dikt kjent fra gammelindisk litteratur - det andre er Mahabharata. Det er overlevert på sanskrit og en mann ved navn Valmiki oppgis å være forfatteren. Men det er flere forfattere eller nedskrivere som står bak den noe seinere og endelige versjonen av Ramayana. Ramayana har, slik mange andre gamle episke verker, levd lenge på folkemunne før skriftfestinga. Derfor eksisterer det gjerne mange ulike versjoner som overlapper hverandre. Eposet blei trolig skrevet ned i sin helhet over en lengre periode rundt vår tids år null - fra to hundre før til to hundre år etter. Verket er fortsatt et av de mest populære skriftene for hinduene.

Valmiki regnes som grunnleggeren av indisk litteratur og var den aller første poeten som skreiv på sanskrit. Han levde nord i India for omtrent 2400 år sia. Noen mener at Valmiki levde samtidig med helten i eposet han skreiv ned, prins Rama. Valmiki har også skrevet seg sjøl inn i eposet, og opptrer som hjelper og lærer for henholdsvis Ramas kone og Ramas barn. Dette mener enkelte beviser at de var samtidige, men i mine øyne er det heller svevende. Valmikis kulturelle, litterære og religiøse påvirkningskraft var så stor at han fikk egne templer oppkalt etter seg. Ett av dem står fortsatt, og antas å være minst 1300 år gammelt.

Formen i eposet var ved første øyekast noe fremmed. Jeg er mer vant til lange fortellende dikt som for eksempel Iliaden, der teksten er tett og kompakt og både kan leses med rytme, som et dikt, eller uten, som prosa. Og det var kanskje det jeg forventa denne gangen også, men her insisteres det på en lyrisk form. Ramayana består av totalt sju bøker, eller cantos. De er videre inndelt i sanger, og til sammen har disse 24 000 vers. Versefoten kalles shloka og er grunnstammen i indisk episk diktning - det sies at Valmiki var den som skapte og brukte versefoten for første gang. Rimmønsteret er aa, bb, cc og så videre, og versene står to og to med blankelinje før og etter. Slik blir teksten luftig og lett å lese. Opprinnelig består fire kvartvers av åtte stavelser, eller så har to halvvers seksten stavelser. Men hvorvidt dette er prioritert eller ivaretatt i min utgave, og hva oversetter Signe Cohen (f. 1968) har tenkt rundt dette, er jeg ikke helt sikker på.

Her er et utdrag fra side 12-13 i første bok, der et vesen stiger ut fra ilden for å samtale med kong Dasharatha:

"Se, denne vellingen som du nå får,

vil gi deg sønner, gull og gode år. (...)

Og kongen bukket dypt for ildens ånd

og mottok vellingfatet fra hans hånd. (...)

Med ett lå dronningsalen hyllet inn

i lys så skjært og skjønt som måneskinn.

Til Kausalya gikk kongen først av alle.

- Spis kjære, sa han, og hun fikk det halve.

Og halve resten fikk Sumitra smake,

Kaikeyi halve det som var tilbake. (...)"

Tittelen Ramayana går rett til kjerna av handlinga: Den betyr Ramas reise eller Ramas hærtog. Kort fortalt er det slik at den unge prins Rama på alle måter er en kjekk kar. Faktisk er han minst dobbelt så kul som alle brødrene sine, noe pappaen syns er flott, for Rama er hans favoritt, men alle de andre konene hans liker dårlig Ramas posisjon. Det er jo da en fare for at han blir konge, og ikke deres egen sønn -. Når Rama så vinner seg en vakker hustru i en konkurranse, legges alt til rette for at de kan ta over kongeriket. Men den ene kona ser seg nødt til å innkassere en tjeneste hos kongen, og slik sendes Rama i eksil. Og prinser i eksil kan ikke være konger! Ramas dydige og trofaste hustru Sita følger med. Ute i skogen blir hun bortført av en demon ved navn Ravana. Og resten av eposet handler stort sett om Ramas kamp for å få Sita tilbake. Det viser seg at han må ha hjelp av Hanuman og en hel apehær for å få det til!

Men, og her kommer den litt uventa vridninga, når han så endelig har oppnådd sitt høyeste ønske, nemlig at han har funnet og redda Sita og bekjempa Ravana og hele demonhæren, så sender han Sita fra seg. Han kan nemlig ikke være viss på at hun har vært han helt trofast gjennom adskillelsen - hun kan ha gått med på å ligge med kidnapperen sin, for eksempel. Men Sita nekter for at noe har skjedd og går svært langt for å bevise sin uskyld; hun kaster seg på bålet i desperasjon og kommer uskadd ut fordi hun har æra i behold. Ekteparet får da en fin periode sammen, men når Sita går gravid, tynges Rama igjen av tanker om utroskap, og Sita forvises. Det er her, når hun er i skogen og har født tvillingsønnene sine, at Valmiki personlig dukker opp. Når Rama da nok en gang krever hennes vitnesbyrd før de kan leve sammen som rette ektefolk, mange år seinere, slukes hun av jorda.

Uten at jeg skal trekke for mange paralleller mellom denne teksten og nåtidas India - for det er jeg overhodet ikke skolert til å kunne gjøre - vil jeg bare si at det er påfallende hvor mange krav som pålegges kvinna her. Hun har et enormt regelverk å forholde seg til, og det er sannelig ikke lett å manøvrere i det! Sita er et ideal, det vil si et fullkomment mønsterbilde, noe opphøyd. Hun er figuren "den trofaste hustru" som følger sin mann i ett og alt og legger sin vilje, sine tanker og sitt liv under hans. Og i følge en indisk spørreundersøkelse som siteres i det innledende essayet, var det Sita som fortsatt på 1970-tallet - med overveldende flertall - blei framholdt som den ideelle rollefigur for kvinner. Hvilke lenker legger en da ikke på seg sjøl? Det er mildt sagt sjokkerende at folk kan ønske å leve i et slikt stramt nett, men det forklarer også mye av problematikken India strever med i dag, og da tenker jeg sjølsagt på hvordan kvinner behandles. Å endre holdningene i et så digert og mangefasettert land er ille nok om en ikke skal kjempe mot flere tusen år gamle ideer i tillegg - ideer som ikke bare bekreftes i litteraturen, men som også manifesteres helt systematisk i religionen.

Tilbake til teksten. Den versjonen jeg har lest, er en nokså forkorta utgave, der leseren kun sitter igjen med essensen av Ramayana. Av de sju bøkene er seks representert, alle med kortere eller lengre utdrag. Det er den siste boka som er utelatt, men den sies også å være et seinere tillegg, skriver Cohen. Alle vers er nummererte, slik at det er enkelt å finne fram i teksten, og leseren ser hele tida hvor mye som mangler av konteksten. Det er med andre ord lagt ned en solid innsats for å komprimere et stort verk, oversette det til norsk og deretter gjøre det leservennlig. Men naturligvis lurer jeg på alt det som er blitt utelatt, og hvilken kunnskap vi som leser denne varianten går glipp av. Dette er tross alt et monumentalt verk, ett av de viktigste i hinduismen, som leses av flere millioner mennesker over hele Asia hvert år, og som har egne versjoner i mange land. Men hovedpersonene er alltid de samme.

Som de fleste andre gamle epos er også Ramayana insisterende og krevende: Leseren må gå fullstendig med på tekstens premisser. Skal en sitte bister og surmaga og si at apekatter ikke kan snakke, langt mindre fly, og i alle fall ikke kjempe mot demoner, som heller ikke fins, ja, da har en et grunnleggende problem i møte med Ramayana. Den allvitende fortelleren, som altså er Valmiki, har ikke som oppgave å gjøre dette troverdig. Han skriver ned ei historie som bygger bro mellom den konkrete verden og ideene, folket og gudene. For Rama er egentlig en inkarnasjon guden Vishnu - med andre ord griper gudene direkte inn i handlinga her også. Slik blir det lett å trekke paralleller til både Odysseen og Iliaden, Gilgamesh, Bibelen og ikke minst deler av den norrøne diktninga, uten at jeg skal gå videre inn på det nå.

Jeg syns det er spennende å lese gammel litteratur. Den har ei egen kraft, og det er nesten så det runger bare en åpner boka. Det er interessant å se hvilket tankegods tekstene stiger fram fra og hvordan en kan gjenfinne de samme tankene i dagens samfunn. Når en sitter med nettopp disse tekstene, ser en hvor mye eller hvor lite menneskene har forandra seg - jamfør eksempelet med India over. Videre er det moro gjenkjenne ulike motiver, være seg religiøse eller litterære, se forskjellige problemstillinger og deres løsninger og ikke minst hvor lett teksten og menneskene glir inn i en sameksistens med guder og myter, tusser og troll, eller snakkende dyr og demoner, slik som her. Jeg opplever at disse tekstene ofte snakker direkte til leseren, og at leserens utbytte er svært konkret. I Ramayana skildres idealmenneskene, gudeprinsen og hans kone, slik at alle hinduer for evig tid skal ha ei høyverdig moralsk, religiøs, ekteskapelig og kjønnsbasert rettesnor å strekke seg etter. Om en velger å ta til seg det teksten formidler, er en helt annen sak.