Sjakknovelle og Leporella

Bildekilde: Bokelskere

Den østerrikske forfatteren Stefan Zweig (1881-1942) er en anerkjent forfatter jeg lenge har hatt lyst til å lese, men så var det denne tida, da. Men endelig, på en studietur i høst, måtte jeg ha med ei lita bok som passa i veska. Og da var Sjakknovelle den første jeg fikk tak i - lett og lita og helt perfekt for veska. Min utgave inneholder også novella Leporella, som jeg kommer tilbake til under.

Sjakknovelle er, på det konkrete plan, ei novelle om akkurat det: spillet sjakk. Men det som gjør teksten så god, er hvordan Zweig bruker sjakkspillet og situasjonen på dampskipet til å vise fram så veldig mye mer. Det gir teksten flere lag og åpner for mange tolkningsmuligheter, særlig om en bruker sjakken som metafor. En kan for eksempel lese novella ikke bare som ei skildring av de to sjakkspillerne, men også av den pågående situasjonen i Europa, som i løpet av 1930-tallet går fra ille til verre.

Og derfor blir kontekst her veldig viktig. Ikke bare med tanke på andre verdenskrig, men også Zweigs egne erfaringer med første verdenskrig og seinere erfaringer som jødisk i ei ekstremt krevende og farlig tid. Zweig flykta til Storbritannia i 1934, og blei britisk statsborger i 1940, i følge Store norske leksikon. Fortvila over situasjonen i Europa, emigrerte han videre til Brasil i 1941. Sjakknovelle blei trolig skrevet i 1941 - jeg ser for meg at Zweig fikk ideen til teksten og tok notater mens han sjøl reiste sjøveien nedover, men det er ikke sikkert det stemmer. Sjakknovelle, som blir kalt både en kort roman og ei lang novelle, blei utgitt posthumt i 1943. Da hadde fortvilelsen tatt fullstendig overhånd, og Zweig og hans unge kone Lotte hadde tatt sine egne liv. I Sjakknovelle er denne fortvilelsen tydelig og sår, og vi får se hvordan det fullstendig kan styre og ødelegge et helt menneske. Kan hende var det nettopp det som skjedde med Zweig også.

Rammefortellinga i Sjakknovelle er enkel: Den nåværende verdensmesteren i sjakk, Mirko Czentovik, befinner seg, sammen med mange andre, på en luksusdamper på vei fra New York til Buenos Aires. Flere av de reisende veit hvem sjakkmesteren er, og forsøker å friste han til å ta et parti hist og her. Slik går det til at Czentovik etter hvert spiller sjakk mot betaling mens han allikevel er på damperen. En dag skal han spille mot dr. B., hvis identitet er ukjent. Og der alle andre har vært enkle å knuse for sjakkgeniet, får han her en reell motstander. Vi observerer alt gjennom en mannlig jeg-person, som verken kjenner Mirko eller dr. B. særlig godt, men som lar oss komme tett på begge. Og der vi får gjenfortalt Mirkos biografi i korte trekk i begynnelsen av teksten, tar dr. B. sjøl etter hvert til orde for å fortelle sin. Det er grelle kontraster, som også kaster lys over hvorfor det går som det går på sjakkbrettet.

Og det som er fascinerende, er jo at det ikke er det konkrete sjakkpartiet etter det andre som er det interessante. Men når de utspilles, sitter en der som leser og holder pusten i påvente av neste trekk, sammen med de andre på damperen, jeg lukter sigarene og det salte havet, og litt lenger unna lukta av varm mat, jeg kjenner det duve under beina på meg, og i glassene til mennene rundt sjakkbordet forplanter bølgene seg mjukt. En av dem skyver skyggelua bakover og tørker seg i panna. Lufta står nesten stille. Ingen sier noe, vi stirrer alle på de svarte og hvite rutene og venter. Og jeg vil jo så gjerne at den jeg heier på, den jeg har sympati med, skal gå seirende ut av kampen på trebrettet. Men det er egentlig uviktig. Det virkelig viktige er dr. B. og hans historie, som er svært knytta opp til sjakk.

Og den skal ikke jeg avsløre her. Det jeg derimot vil skrive, er at Sjakknovelle er ei historie som passer svært godt til mange ulike typer lesere. Menn og kvinner, unge og eldre - mange vil finne noe i teksten som de kan gjenkjenne og gruble over. Og det at den er delt mellom et konkret, et abstrakt og et symbolsk nivå, gjør at leseren finner det hun er i stand til å finne. Sjøl om teksten tar utgangspunkt i et maskulint miljø, skriver ikke Zweig spesielt maskulint. Han er presis i skildringene, bruker mange adjektiver, og er veldig hjemla i egen samtid. Stilen og tonen i boka fikk meg til å tenke på både Cora Sandels (1880-1974) bøker om Alberte og Franz Kafkas (1883-1924) univers i Prosessen. Så er de da også født omtrent samtidig, og bærer på de samme erfaringene i forhold til første verdenskrig og ei skummel mellomkrigstid.

Den andre teksten i boka, er Leporella. Den er ganske mye kortere enn Sjakknovelle, og er også ei mer klassisk novelle enn det Sjakknovelle er. Her befinner vi oss i et typisk bymiljø, hos en privilegert overklasse som får inn en ny tjener. Hun heter Crescenz, men husets herre kaller henne fra tid til annen Leporella. Crescenz er ikke noe særlig å se til, men hun er et arbeidsjern uten like. Og når hun snapper opp at det er ugreie mellom ekteparet hun jobber for, tar hun straks ektemannens parti. Zweig glir enkelt fra den ene til den andre ved bruk av en tredjepersonsforteller. 

I Leporella finner vi igjen motiver som er mye behandla i skjønnlitteraturen. Teksten skildrer kjærlighetens mange varianter, det er utroskap, dårlig kommunikasjon og misforståelser, kolliderende drømmer og ikke minst håp - håpet en i det lengste klynger seg til før en til slutt slipper. Og vi møter noen forsmådde kvinner, som blant annet Shakespeare advarer mot. Det er det mer enn en grunn til. Under handlinga dirrer eksistensielle spørsmål, sprik i etiske standarder og allmenne, menneskelige behov. Kan disse forenes? Også Leporella gjør bruk av hovedpersonens bakgrunnshistorie, slik Mirkos og dr. B.s gjenfortelles i Sjakknovelle. 

Tekstene til Zweig skiller seg ut fra nåværende tekster ved å insistere på et lavt tempo. Språket er godt og glir lett, sjøl om det også er litt gammelmodig. Jeg for min del finner det sjarmerende, og opplever at det gir koloritt til tekstene, som igjen gjør at jeg tror mer på det jeg leser. Zweig skildrer i en jevn strøm og vektlegger få detaljer, som for eksempel skritt over golvet. Skritt er viktig både i Sjakknovelle og Leporella, men på helt ulikt vis. Og et så enkelt element, som at noen går over golvet, klarer Zwig å gjøre ekstremt mye ut av. Det er elegant og imponerende. Videre er begge tekstene, lest med dagens blikk, nokså forutsigbare, i den forstand at avslutningene ikke er overraskende. Men det gjør ingenting. Det er ikke den ytre spenninga som er poenget, det er det indre livet som skildres gjennom handlingene, og som vi slik får se en flik av. Begge tekstene er gode å være i, sjøl om ingen av dem går godt. 

Og med det har jeg stifta bekjentskap med Stefan Zweig, en produktiv og spennende forfatter jeg gjerne vil lese mer av. Både Sjakknovelle og Leporella er her oversatt av Ursula Monsen (1914-2003).

Don Juan

Bildekilde: Bokelskere

Å være en "Don Juan" er et begrep som nærmest har gått inn i europeisk dagligtale. Det er ei referanse de fleste tar, og som her hjemme i Norge har sitt synonym i "pikenes Jens". Det betyr rett og slett en jentefut, eller, sagt med dagens vulgære språkbruk, en knullegutt. Eller knullemann, for den virkelige Don Juan er ikke helt pur ung lenger. Men hvem er egentlig Don Juan? Og hva ligger bak hans mange erobringer, eller "kvinnebetvingelser"? Og hva er det dramatiker Jean-Baptiste Poquelin (1622-1673), fra 1644 bedre kjent under pseudonymet Molière, vil fortelle oss?

Vel, for å finne ut av det, må en rett og slett gå til hovedkilden, som i dette, som så mange andre tilfeller, er tekst. Og her gjelder det altså teaterstykket Don Juan eller Stengjesten fra 1665. Men det kunne også vært et annet stykke, lærte jeg underveis, for dette er ikke egentlig en helt original idé fra Molière. En litterær Don Juan eksisterte allerede i 1630, da på spansk. Seinere kom det to italienske og så to franske versjoner, der det er stor sannsynlighet at Molière kjente til i alle fall en eller to av disse, før han skreiv sin egen variant. Den som vil lese mer om det, anbefales å lese etterordet til oversetter Hanne Herrman (f. 1958), som også har skrevet et svært solid forord til stykket. 

Men tilbake til hovedspørsmålet. Hvem er egentlig Don Juan? Når teaterstykket begynner, er det faktisk tjeneren hans, Sganarelle, vi møter. Gjennom fem akter blir vi bedre kjent med både Sganarelle, Elvira, Gusman, herr Dimanche, Charlotte og Mathurine, for å nevne noen. Hver på sitt vis er disse med på å kaste lys over Don Juan, slik at vi både ser den overfladiske sjarmen og den underliggende desperasjonen. 

Tjeneren Sganarelle er til stadighet innblanda i Don Juans hyklerske påfunn. Han stiller opp, glatter over, forklarer og bortforklarer, avleder og bidrar med mye komikk. Samtidig strever han med å forstå hvorfor Don Juan gjør som han gjør, for sett utenfra gir det ikke mening. Sganarelle sier mot slutten av stykket: 

Min herre, hva slags djevelsk tone var det De anla der? Det var jo verre enn verst; jeg likte Dem mye bedre slik De var før. Jeg har alltid bedt for Deres sjels frelse, men nå tviler jeg på om det nytter; jeg er redd Guds tålmodighet, som har båret over med Dem til nå, ikke vil tåle denne siste nederdrektigheten.

Elvira er gift med Don Juan, men han har plutselig reist fra henne. Hun ønsker ei forklaring, så hun reiser etter for å få han i tale. I lange tider har hun ikke hørt på de fæle ryktene, som hun nå forstår er sanne. Hun er fortvila over hans mange utenomekteskapelige forhold, sin egen godtroenhet og naivitet, men enda mer fortvila over hans sjel. Vil han noensinne kunne angre, frelses og komme til himmelen? Eller vil han få som fortjent? Hun ber Don Juan om å rettferdiggjøre sine egne handlinger. Når han atter en gang kommer til kort, og innrømmer at han ville vekk fra henne og ikke lenger vil være sammen med henne, skjønner hun at hun har blitt holdt for narr:

Det holder. Jeg vil ikke høre mer, jeg beklager at jeg har lyttet så lenge allerede. Det er motbydelig å få hele sin skam brettet ut på denne måten. I slike situasjoner må et rent sinn vite å velge side med en gang. Bare ikke innbill deg at jeg har tenkt å bryte ut i anklager og forbannelser her. Nei, mitt raseri skal ikke sløses bort på nytteløse ord; mitt rødglødende raseri skal spares til hevnen. Jeg gjentar det: Gud kommer til å straffe deg, din løgner, for den urett du har begått mot meg. Og om du ikke frykter himmelens vrede, bør du i hvert fall frykte en krenket kvinnes raseri.

Men er det noe Don Juan ikke gjør, så er det å frykte. Det får vi et strålende eksempel på i fjerde akt, der Don Juan duperer ulike kreditorer. Særlig er scenen med herr Dimanche underholdende. Handelsmannen, som står under Don Juan på den sosiale rangstigen, har et stort beløp å kreve inn. Men Don Juans stadige avbrytelser, høfligheter, invitasjoner og gester, lar han aldri slippe til med sitt økonomiske krav. Og rett som det er, er han på vei ut igjen, med uforrettet sak. Don Juan er skruppelløs og bryr seg ikke om at han utnytter andre og lever på deres penger.

Et annet eksempel på skruppelløsheten finner vi i andre akt. Don Juan beiler til to unge bondepiker på samme tid, der den ene til og med er forlova, noe han også sørger for å ødelegge. Han setter jentene opp mot hverandre, samtidig som han hvisker til dem begge omtrent det samme: Hun er sjalu fordi jeg snakker med Dem. / Hun ønsker at jeg skal gifte meg med henne, men jeg har sagt til henne at det er Dem jeg vil gifte meg med. Og slik holder han på - for moro skyld. Han villeder kvinnene, krenker mennene, avslutter ekteskap, ødelegger familier. Og i løpet av stykket avsløres det at Don Juan er svært klar over hva han gjør, han velger det sjøl og er bevisst sine valg.

Men det kan jo ikke gå i all evighet. Og det gjør det ikke heller. For etter hvert som stykket skrider fram, og komikken spilles ut, innhentes Don Juan også av et alvor: Fortida. Fortida kommer i alle varianter, det er faren hans, det er Elviras far og brødre, det er kirke og hoff og kreditorer, det er soldater og Pierrot, det er Elvira sjøl og til og med Sganarelle. Og for å understreke og tydeliggjøre alvoret, er det også en statue som gjør seg gjeldende, altså en steingjest. Jeg skal ikke avsløre dens rolle eller dens symbolske betydning, men den er helt avgjørende for Don Juan i stykket.

En komedie, ja. Molière er kjent som den store komediedikteren på 1600-tallet, og var berømt i sin samtid. Fra 1659 skreiv han minst ett stykke i året, og han spilte i nesten alle stykkene sjøl. I følge Store norske leksikon er ni av stykkene til Molière med på lista over de ti mest spilte stykkene i fransk teaterhistorie (hvilket stykke som er det siste, står det ingenting om). Andre kjente titler er for eksempel Tartuffe (1664), Misantropen (1666) og Den innbilt syke (1673). Men dette er ikke bare komiske tekster som vi ler godt av og glemmer etterpå. Dette er tekster med allmennmenneskelig, viktig innhold, som legger opp til at en som leser eller tilskuer tar til seg moralen som ligger til grunn for stykket. Særlig gjelder det Don Juan. For det går ikke godt med Don Juan, og slik trekker Molière tragedien inn i komedien.

Og slik besvarer han også de innledende spørsmåla om hvem Don Juan er, hva som ligger bak hans mange erobringer og, ikke minst, hva han sjøl ønsker å videreformidle til publikum. Her finner vi både oppgjør med samtidas hykleri og et forsvar for frihet, formulert som monologer fra Don Juan. Det tekstlige opprøret, som også vekker et konkret fysisk opprør etter at stykket blei oppført, er svært gjennomført, da Molière ikke bare lar Don Juan bryte med lover, regler og normer, men sjøl også bryter med de antikke kravene om dramatikkens tidmessige, stedsmessige og handlingsmessige enhet. Videre bryter han med Det franske akademis retningslinjer for dramatikk. Det provoserte ekstremt i samtida, og Hanne Herrman poengterer at det etter Don Juan ikke kom "flere åpenlyst provoserende stykker fra hans hånd". Og Don Juan blei sensurert, og knapt spilt. Opprøret med hykleriet hadde altså sin pris.  

Men er et stykke som Don Juan relevant i dag? Kanskje mer enn noensinne. Der kongen, staten, religionen og den kulturelle eliten tviholdt på stramme rammer for alle mennesker i den franske samtida, er vi nå nærmest uten rammer. Å ligge rundt er for mange helt greit, til og med på tv. Å ha gjeld er ekstremt vanlig, og det er mange som ikke betaler det de skal, når de skal. Til og med det blir underholdning på tv. Å krenke andre drives det med over en lav sko i alle kommentarfelt, vi har til og med folk som lever av det, de heter komikere og/eller påvirkere. Det lages søple-tv av "don juanske" liv, enten som drama eller som virkelighets-tv, og det er mulig å slippe unna fortida. Derfor seiler historia om Charlotte og Pierrot opp som den ekte og gode, i alle fall for denne leseren, og det er rørende hvordan Pierrot på alle måter kjemper mot Don Juan. Der ligger det i alle fall et ekstremt viktig poeng, som aldri mister sin relevans: Kjærlighet.

Og kan hende er det nettopp kjærligheten det er verdt å ofre sin frihet for? Om Don Juan var modig nok, må vite. Men det ville blitt et ganske annet stykke.

Leseplaner 2025

Etter den årlige oppsummeringa, venter den obligatoriske planlegginga! Noen får kanskje helt mark av slikt, og liker å lese etter innfall og humør, etter bestselgerlister og snakkiser, og det er det virkelig ikke noe galt med. Men jeg liker å planlegge litt og ha en grunnleggende struktur på plass, slik at jeg har bøkene klare når det haster å velge. Jeg kan jo ikke kose meg med å vurdere fram og tilbake i et par timer når jeg skal rekke flyet til en konferanse! Hva leseåret 2025 bringer, vites ikke, men her er i alle fall litt av det jeg ønsker at det skal inneholde.

Generelt lesemål settes til 35 titler. Jeg leste 30 bøker i løpet av året som gikk, i året som kommer høyner jeg til 35. Jeg er ikke med på noen leseprosjekter eller med i noen lesesirkler per nå, så alt blir frilesing, lystlesing eller tvangslesing, alt ettersom. Likevel skal jeg lese etter lister, fordi det hjelper meg med å strukturere lesinga. Og målet er, som alltid, å lese ut av egne ulesthyller. Der står det tross alt veldig mye bra! Og noe har stått der skrekkelig lenge... Derfor beholder jeg to tidligere grunnleggende prinsipper også i år: 

 1. Å lese ut av egne ulesthyller. Jeg ønsker at minst 28 av bøkene jeg leser i 2025 er fra egen boksamling.

 2. Å lese omtrent like mye av kvinnelige og mannlige forfattere. Hvis overvekt, helst med overvekt av førstnevnte. Det er viktig å framheve gode forfattere av begge kjønn, men statistikken viser at kvinnelige forfattere gis ut sjeldnere, omtales mindre og får færre priser. Derfor vil jeg løfte dem fram.

I tillegg kommer årets ønskebøker - bøker jeg har ekstra lyst til å lese i løpet av leseåret. Jeg viderefører i det følgende en del fra i fjor: 

  1. Den guddommelege komedie

  2. Ei bok av Sigrid Undset

  3. Charlotte Brontës Professorn

  4. Den gylne notatbok

  5. Ei bok av Margaret Atwood

  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket

  7. Noe av Shakespeare

  8. Bøkene om Dina (er halvveis)

  9. Falkejakt

10. Historien av Elsa Morante

11. Samlinga Kors, sverd og rose

Ett punkt er tatt ut, rett og slett fordi boka, denne gangen Den store Gatsby, er lest. Flere punkter blir stående år etter år, som Undset, Shakespeare og Atwood, fordi der er det mer å ta av. Heldigvis! Med elleve mål har jeg gitt meg sjøl nesten ett mål per måned, men om det blir slik i realiteten, gjenstår å se. 

Og med det er leseåret 2025 endelig sparka i gang!

Leseåret 2024

Så er det igjen blitt et nytt år. Det er alltid litt dobbelt, synes jeg, denne dagen der det gamle og det nye møtes. Men det har blitt 2025, og da er det på tide med ei oppsummering her hos meg. Hvor mye blei lest og hva blei lest i løpet av leseåret 2024?

Jeg har nylig hatt et par år uten noe særlig lesing, og da var de fysiske bøkene, selve lesesituasjonen og aktiviteten lesing, de fiktive stedene og de litterære personene et stort savn. Det fins ingenting som kan måle seg med å forsvinne inn i ei bok! I 2024 har jeg lest nokså jevnt, og det er jeg veldig glad for. Jeg setter pris på bøkene jeg leser, og er fornøyd med at jeg tar meg tid til å lese. Det har vist seg, gang på gang, at denne lesetida er viktig for meg. Så den verner jeg om.

I år har jeg latt en kombinasjon av plikt og leselyst styre bokutvalget. Det har ført til at jeg har ei nokså variert resultatliste nå ved årets slutt. Det avspeiles ikke sjangermessig, men tematisk. Og som i fjor, har jeg valgt å ikke stresse med skrivinga. Målet er å skrive om alt jeg leser, og det skal jeg, men jeg lar bøkene ligge først i lesekø, deretter i skrivekø, før de kommer på sin endelige plass i bokhylla. Det høres sikkert omstendelig ut, og er det også, men det er ei ordning som fungerer godt for meg.

Antall leste bøker i 2024 ender på 30 titler. I tillegg har jeg tre halvleste, som jeg leser nå og som leses ut i løpet av ukene som kommer, ei rekke barnebøker som jeg har lest for og sammen med barna, lydbøker vi har hørt hjemme, artikler og essays som ikke er samla i bokform og så videre, samt alt jobbrelatert. Så sjøl om antallet bøker ikke er så høyt, er jeg ikke så verst fornøyd likevel. 30 titler var faktisk målet for 2024! Og slike mål er det alltid hyggelig å nå. 30 bøker tilsvarer litt mer enn ei halv bok i uka, eller to og en halv per måned, og med tre barn og mer enn full jobb, er det ikke så ille. Det er også litt mer enn i fjor, da jeg leste 25 bøker, så jeg er fornøyd med det som er planlagt progresjon. 

Til sammen blei det 34 blogginnlegg i løpet av 2024. Det er ikke så mye, men igjen: Mer enn året før, da jeg runda av på 29 innlegg. Og jeg er veldig fornøyd med det jeg har fått til. Jeg har en tendens til å gå skikkelig inn i tekstene jeg leser, og ofte blir det lange innlegg. For 2024 er det særlig to bøker som peker seg ut, og som resulterte i lange innlegg, Koke bjørn og Hadrians memoarer. Så er disse bøkene også to særegent store leseropplevelser.

Videre er fjorårets bokfordeling slik:

- 27 av 30 bøker er skjønnlitterære titler

- av disse er det 21 romaner

- 3 av 30 bøker er sakprosautgivelser

- 15 titler er skrevet av kvinner, 15 titler er skrevet av menn

- 30 bøker henta jeg fra egne ulesthyller, ingen bøker blei kjøpt!

Og med det gjenstår det bare å takke for 2024! Takk til alle dere som leser, tenker, skriver og kommenterer, som tipser og informerer, og som er med på å gi meg fine timer her og på andre bokblogger. Godt nytt leseår til dere alle!

Kraften

Bildekilde: Bokelskere

Vi som er vokst opp i vår moderne, vestlige verden, er godt vant med det hierarkiet som rår. I stort sett alle sammenhenger er det menn som har makta, pengene og som foretar valgene. Kvinner har, historisk sett, nesten alltid bare måttet innfinne seg med det som har kommet, på godt og vondt. Sjølsagt er det flere hederlige unntak, og her i Europa har vi mange velfungerende demokratier der likestillinga er kommet svært langt. Men det endrer ikke fakta: På verdensbasis, og historisk sett, er det menn som har makta, pengene, som bestemmer og som eier narrativet. 

Slik er det også i romanen Kraften av den britiske forfatteren Naomi Alderman (f. 1974). Helt til det en dag ikke lenger er slik. En dag, ti år før "det skjer", er det nemlig ei nokså tilfeldig ung jente som kjenner det knitrer i fingrene, og plutselig er det som om et lyn strømmer ut av henne. Det slår mannen foran henne i svime. Etterpå er hun like maktesløs som før lynet, men nå veit hun hva hun kan. Hun har ei kraft. Og hun begynner å trene seg opp for å gjenskape lynet, kontrollere det. Etter hvert viser det seg at hun kan vekke gnisten i andre jenter og kvinner også, og evnen til å lage lyn med fingrene sprer seg. Mennene må rett og slett bøye seg for overmakta som nå tar igjen - med renter.

I boka følger vi fire ulike hovedpersoner, som alle er i begivenhetenes sentrum. Disse forteller sine historier til oss i tredjeperson i hver sine kapitler, mens vi stadig teller ned mot et "nå", altså når "det skjer". Den første vi blir kjent med, er Roxy, som er den første som opplever krafta. Hun er en svært sentral aktør i historia, og er ei gatesmart og sterk jente. Likevel er hun sårbar, for hun har tillit til menneskene som står henne nærmest. Videre møter vi Tunde, en mannlig journalist som med kløkt og sjarm får mye informasjon som ikke bør deles, og som på ulike måter kommer seg inn i underlige regimer der kvinner har makt, og bruker den uklokt. Han noterer, filmer og tar opp alt han ser og opplever. Vi følger også Margot, en borgermester med ambisjoner. Hun må balansere det private og det offentlige, og står i steile maktkamper der krafta ikke kan brukes, men heller skjules. Hun må foreta kloke valg på vegne av alle innbyggere, kvinner som menn. Og ikke minst er det Allie, ei jente som med verst tenkelige utgangspunkt kjemper seg opp og fram, og skaper en bølge - ei kraft - som ikke kan stanses. Alle påvirkes ulikt av den nye kvinnekrafta, alle må håndtere og erfare den, alle forsøker å forstå og kontrollere den, og alle må innse de enorme ringvirkningene som er dømt til å komme. 

Romanen er komponert rundt et forholdsvis enkelt tankeeksperiment som det er interessant å være med på å utforske. Og Alderman har virkelig tatt det helt ut! Hun er ikke redd for å tenke lange tanker og se på langtidsvirkende konsekvenser. Alderman skriver lett og godt, og historia har masse spenning og driv, slik at sidene flyr av gårde. Her er det lite undertekst, men nok av ytre handling å henge med på. Alderman skildrer detaljert og direkte, og går rett inn i det rå og brutale. For en sart leser kan det bli litt mye. På den andre sida trenger en kanskje en slik litterær knyttneve innimellom? Vi sitter tross alt veldig trygt og skjerma her i Norge, og denne boka er ment å røske godt opp i det meste. Det gjør den også. En kan til og med møte seg sjøl i døra opptil flere ganger. 

Vi blir godt kjent med de fire hovedpersonene underveis, og deres historier er i seg sjøl spennende, sjøl om djupe psykologiske portretter ikke vektlegges. Alle fire personer er nokså enkle og forutsigbare å følge, og de har hvert sitt "oppdrag" som de navigerer etter. Det gir stabilitet i det som ellers er prega av kaos. Slik kontrasterer Alderman bokas personer med bokas handling. Tunde skal for eksempel fortelle sannheten, koste hva det koste vil, mens Roxy skal tjene penger og sørge for at familiebedriften lever videre. Margot ønsker kontroll, både over kraft og folk, mens Allie står for kombinasjonen av religiøse og revolusjonære tanker. Når Alderman så legger opp til at deres veier skal krysses opptil flere ganger, slik at de opptrer som bipersoner i hverandres kapitler, heves nivået. På den måten blir vi også kjent med personene både innafra og utafra. 

Vekslingene mellom personene og deres historier fungerer godt, og Alderman har funnet fram til balanserte og effektive kapittellengder. I tillegg har hun pusla sammen de ulike delene (hovedpersonenes kapitler) på en bevisst og elegant måte, slik at helheten turnerer personer og hendelser både kronologisk og spennende. Det hele er veldig filmatisk - så er boka også blitt til tv-serie. Men den har jeg ikke noe særlig lyst til å se, boka holder lenge for min del. 

Romanen har ei artig rammefortelling der Alderman skriver inn seg sjøl som forfatter. Slik får hun til en slags sirkelkomposisjon på utsida. Desto mer imponerende er det at at hun får til en sirkelkomposisjon på innsida, altså i selve historia som fortelles, sjøl om det også telles ned til et slags nullpunkt. Da får en bære over med at det er litt for effektivt i ny og ne, og at noen transportetapper er for lange. I perioder blir det en del kaving i mørket, og enkelte passasjer er det vanskelig å visualisere, fordi sanseinntrykkene som skildres, er så springende og mange. 

Alderman har hele veien latt seg inspirere av virkelige hendelser, og har satt disse sammen på en ny måte, med et annet kjønn i førersetet. Det stadig overhengende spørsmålet er: Ville verden vært bedre om kvinner hadde makt, penger, foretok valg og eide narrativet? Svaret kan du lese deg fram til på egenhånd i det som er et stilig og friskt tankeeksperiment som en ikke må avfeie nettopp på det grunnlaget. Det er mange sannheter i boka, mange kloke og gode observasjoner og flere interessante hendelser, som jeg vil tro at flertallet er tjent med å lese og reflektere over. For hva gjør egentlig makt med oss mennesker? 

 

Reint sjangermessig kan boka diskuteres, for Alderman leiker innafor romanens rammer. Boka er helt klart en roman, men på bokas tittelblad står det "historisk roman". Jeg skal ikke avsløre hvorfor. Videre har Alderman har trukket inn mer fantastiske elementer i romanen. Misforstå meg rett, dette er ikke en fantasyroman, men heller en roman innafor magisk realisme. For utgangspunktet til Alderman er svært realistisk. Det er bare denne krafta som gjør at alt endres, og krafta er et ytre, nesten magisk element som gir kvinnene overtaket. Noen vil kanskje hevde at dette er en dystopi, men det er det ikke. Men den er nært beslekta med Margaret Atwoods dystopiske romaner, som befinner seg litt i samme farvann. Så skylder også forfatteren Atwood og ektemannen hennes en stor takk - det står til og med i boka. Ursula Le Guin nevnes også, så Alderman er i alle fall ærlig med inspirasjonskildene! 

Noe som gjør boka ekstra interessant, er intertekstualiteten. For de av oss som synes det er artig, er det mange henvisninger til ulike tekster i Bibelen underveis, samt ulike referanser til populærkultur. Det gir koloritt, historie og sammenheng til den leseren som henger med på intertekstualiteten, men boka står sjølsagt støtt på egen hånd også. Jeg fikk assosiasjoner til Egalias døtre av Gerd Brantenberg flere ganger underveis - ei anna bok som også utforsker dette med makt, kjønn og kjønnsroller. Men der Alderman velger å gi kvinnene kraft og makt, velger Brantenberg å gi dem språk og makt: I hennes roman heter det for eksempel ikke mennesker, men kvinnesker. Kraften er såpass gjennomarbeida og original, og fortjener langt på vei den positive mottakelsen den har fått, sjøl om akkurat denne leseren kjøpte den på grunn av Margaret Atwoods sitat på forsida: Elektrisk! Sjokkerende! Det er da heller ikke så langt unna min egen opplevelse.

Kraften blei oversatt til norsk av Knut Ofstad (f. 1957) i 2018.

Stjernenes knitring

Bildekilde: Bokelskere

Den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson (f. 1963) er en jeg lenge har hørt mye godt om, men som jeg aldri har fått rota meg til å lese noe av. Flere av bøkene hans står heldigvis på plass i ulesthylla. Som alltid ønsker jeg å gå mest mulig kronologisk til verks når jeg tar for meg et nytt forfatterskap, og jeg har derfor sett meg ut Stjernenes knitring som første bok. Og nå var det endelig dens tur. Romanen utkom på islandsk i 2003, og blei oversatt til norsk av Tone Myklebost (f. 1954) i 2020.

Hovedpersonen i boka er en liten gutt på sju år, som vi følger i førsteperson. Men samtidig som vi får lese om hans barndom og oppvekst, folder romanen seg ut og rommer ei hel slektshistorie. Teksten består derfor av ulike hoveddeler med tilhørende kapitler og delkapitler av varierende lengde, som i tillegg følger ulike tidsplan. Fordi det hele veien er stramt og tydelig komponert, blir det verken rotete eller forvirrende. 

Den lille gutten leiker med tinnsoldatene sine. Helt stille, fra tidlig, tidlig på morgenen, når det er mest grått ute, leiker han. Stillheten ligger over hele blokka. Han sier ikke mye, ikke faren heller. Det blir tidlig klart at mora ikke er der, hun er død. Og far og sønn har på mange måter en forutsigbar og trygg hverdag, der far går på jobb og gutten er aleine hjemme. Av og til er han ute med de andre barna. Men der er det ikke trygt. Plutselig en morgen kommer det ei dame ut fra farens soverom. Og hun blir. Hun koker havregrøt som vokser seg tjukk i munnen og nesten er umulig å svelge, og hun elsker selluffer. Som mat. Hun er stemor. 

Og ei slik drastisk endring i hverdagen, som for øvrig kommer helt uten forvarsel og skildres helt uten å bruke store ord, får massive konsekvenser for den lille gutten. Stemor blir på mange måter et omdreiningspunkt som andre hendelser hektes på. Etter hvert som vi leser forstår vi at gutten vi følger så tett, forteller det hele til oss fra et seinere tidspunkt, nærmere bestemt i oktober 2002. Han er da voksen og tar seg inn i blokkleiligheten igjen for første gang på tretti år. Noen andre bor der nå. Like fullt går han rundt i leiligheten, kikker på bøkene, slår opp i leksikon, spiser et eple. I spennet mellom da og nå og de tause tingene, mellom fortida og nåtida og minner som skal sitte for alltid, og i møte med spørsmål om hvem han egentlig er, nøster han bakover i egen identitet og det som er med på å forme akkurat han. 

Og for å få til det, går han tilbake utover sin egen levetid og sin egen forståelse av verden. Han går tilbake til foreldrene, besteforeldrene og oldeforeldrene, og forteller om deres skrinne livsbetingelser og harde arbeidshverdager. Det er historier om intens kjærlighet, fyll og fanteri, løgn og begjær, plutselige flyttinger, kriser og hemmelige barn, store drømmer, håp som brister, brann, redsel, slit, utroskap og ulykke. Men det er også historier om hvordan tilfeldighetene former oss, hvordan naive valg som får uante konsekvenser, endrer oss, vår oppfattelse av verden og hvordan vi ser menneskene rundt oss. Det er ei skildring av hvordan død og sorg kan forme et barn. Og det er ei historie om en gutts livslange kjærlighet til ei død mor. 

Jón Kalman Stefánsson har et nydelig språk, fullt av bilder, og han makter å skape en helt særegen stemning i teksten, som er poetisk og sår på samme tid. For eksempel kan han gi mange konkrete detaljer, men få farger, slik at en virkelig ser det han skildrer. Eller som under, der det nettopp er et fravær av farger - mens han skildrer, må vi tenke fargene bort. Han kan også komme med opplysninger som er vemodige og artige på samme tid, slik at kontrasten blir effektfull. Her fra side 122:

Her er alt som det skal være, og likevel er ingenting som det var. Veggene er de samme, og der er stuens vindusruter, det samme svake vinterlyset som strømmer inn, og baderommet på samme sted, men den røde sofaen er borte, det grå kjøkkenbordet også, og en eller annen har fjernet komfyren som knyttet to ulike kvinner sammen på et mystisk og iblant skremmende vis. Jeg vet ikke om det finnes andre komfyrer som har laget like mye vond, urgammel eller mislykket mat.

Eller her fra side 24, hvor vi får et barnlig perspektiv på de voksnes verden, og hvor spriket mellom barnet og de voksne er tydelig:

Telefonen er morsom. Den forvandler de voksne til en tynn stemme som man egentlig kan si hva som helst til. Jeg løfter av røret, jeg sier hallo, jeg er ærverdig som en major. En skingrende kvinnestemme sier: Samtale! Og ikke noe annet. Jeg blir så forvirret at jeg forvandler meg til en sersjant, noe som er et stort knefall. Det er stille, men så høres en annen stemme, den kommer langt bortefra, som om noen roper bak et fjell. (...) Stemmen: Hvem er i telefonen? Jeg: Jeg. 

Etter hvert lukkes dette spriket, for gutten blir voksen. Men han husker fortsatt hvordan det er å være sju år og nesten helt aleine. Boka er sår og varm på samme tid, og forfatteren skildrer menneskene med stor omsorg. Fortelleren virker oppriktig og samla, og han anstrenger seg for å være etterrettelig. Som leser tror jeg på alt jeg blir fortalt. Jeg ser det for meg og er med på det som skjer, enten jeg er ute på den forblåste og øde delen av øya der det kun et ett hus som står midt imot havgapet, og alt jeg gjør er å se ut av stuevinduet og lengte etter skuta som kanskje kommer, med en fisker med rødt hår om bord. Eller jeg sitter i bilen på vei gjennom Islands landskap, på vei til det uvisse, eller jeg går nedover gata, lett i stegene, og lytter etter stemmen hennes. Lyden av håp som bærer.

Fortelleren forteller ikke hele liv, men går inn på utvalgte episoder som vi får i detalj. Disse avgjørende øyeblikkene påvirker både de det gjelder og generasjonene som kommer etter, helt fram til vårt fortellende jeg. Derfor er de viktige. Forfatteren evner å si mye med lite, har finslipt formuleringene og fjerna alt overflødig, slik at leseren sitter igjen med en knallsterk essens som treffer som ei kule. Romanen, var og følsom og klok som den er, må derfor ikke dømmes som mjuk, lett og sentimental. For det er den virkelig ikke. Her får vi livets harde realiteter formidla nydelig, sårt og sterkt, og det er ikke mulig å forbli urørt.