Over og ut for Knut (for denne gang)

Det tok sin tid, men: nå er jeg endelig ferdig med Sult, og kunne med glede levere den tilbake til utlåneren for noen dager sia. Jeg har egentlig ikke lyst til å skrive så mye om boka, rett og slett fordi den fortsatt sitter i, jeg er, på mange måter, fortsatt i boka og i leseropplevelsen. Jeg synes også det er vanskelig å si noe mer om boka, mer enn det som allerede er sagt og skrevet, både av meg og av andre. Boka taler så veldig godt for seg sjøl, og det veit du, hvis du har lest den.

Nå som jeg har fått boka litt på avstand (det vil si utafor synsvidde og ikke lenger helt framme i hjernen), er det ikke så ille som da jeg leste den. Det blei så rått, så nakent og så veldig aleine for den navnløse jeg-personen (som jeg i all hemmelighet kaller Knut). Og uansett hva som skjedde, kjente jeg hvert eneste av hans nederlag i meg sjøl. Nå, som jeg veit at han på sett og vis klarte seg, og jeg kjenner at jeg sitter trygg og varm på sofaen, kan jeg tenke og analysere i fred. Jeg skal seinere også ha forelesninger om Sult, Fra det ubevidste Sjæleliv og Knut Hamsun, noe jeg gleder meg til. Det blir spennende å se hva slags elementer foreleseren velger å trekke fram og om vi har tenkt noe av det samme. Jeg regner med at mye kommer til å handle om Sult som den første modernistiske roman (ikke bare i Norge, men i hele Europa!).

Knut Hamsun er uansett en forfatter som jeg har fått lyst til å lese mer av i framtida. Jeg er ikke lenger så engstelig for at det ikke skal passe for meg, for at det skal være for vanskelig eller utilgjengelig eller så til de grader fra ei anna tid at jeg ikke klarer å dekode normsystemet. Jeg må jo bare ta sjansen! Om jeg skal ta forfatterskapet i kronologisk rekkefølge blir neste roman Mysterier. Vi får se...

Opplevelser og kritikk

Midt oppi obligatoriske oppgaver, frivillige oppgaver, øvingsoppgaver, tekstoppgaver, eksempeloppgaver, eksamensoppgaver, prøveeksamen, refleksjonsnotater, tankekart, tidslinjer, innleveringsfrister, innleveringslister, pensumlister, semesterplaner, forelesningsplaner, fagboknotater og fagbøkene, tar jeg ei pause. (Jeg må det, hvis jeg ikke skal bli helt sprø.)

Det er fint vær ute, det kan jeg se hver gang jeg gløtter opp fra bøker og skjerm, men akkurat nå er det ikke det som interesserer meg. Jeg ser til sida isteden, mot bokhyllene mine. Den ene består av leste bøker, den andre har flest uleste. Akkurat nå er det hylla med uleste bøker jeg er mest opptatt av. Jeg gleder meg sånn til å lese dem, alle sammen! Jeg ser ryggene, leser titler og forfatternavn, husker ei gyllen forside, en kjølig blå, en knall gul, husker baksidetekster og forfatterens forrige bok, som står i hylla ved sida av. Og jeg husker den boka, som jeg leste for snart ti måneder sida, husker at jeg likte den så godt, og helst vil jeg ta den nye boka ut av ulesthylla og begynne å lese med en gang.

Bøker er personlig. Leseropplevelser er personlig. Og jeg er kanskje ikke aleine om å like bøkene mine, like å ha dem i hyller, om å huske dem, glede meg til å lese? Jeg tror det er derfor mange blir sure når andre kritiserer bøkene de leser. Egentlig går det jo bare på smak, og ingen kjefter fordi du ikke liker pølser. Med litteratur er det helt annerledes. Når noen rakker ned på andres lesing, på en forfatter eller en bestemt sjanger, da er det ingen vei tilbake. Jeg tror mange blir såra fordi de ikke evner å skille mellom sine egne minner, følelser og tanker som er knytta til boka, sin egen leseropplevelse, rett og slett, og det boka står for og faktisk er, reint teknisk. Enda verre blir det om forfatterens intensjon også skal tas med i regnestykket. Da tror jeg at det ofte blir store sprik.

Jeg ser på bøkene i bokhyllene mine igjen. Jeg blir ikke lei meg eller såra om noen kritiserer de bøkene jeg har stående, eller andre titler jeg har lest. For jeg evner å forsvare dem og forklare dem, hver eneste en, og jeg kan love at jeg skal unngå ord som "kjedelig" og "spennende". Men hvis kritikeren min ikke er på samme nivå blir det forferdelig vanskelig. For, som en jeg kjenner veldig godt har sagt og skrevet; hvordan fortelle noen som ikke veit, at de ikke veit?

Samme menneske sier også at god smak må læres. Den som spiser pølsemat og leser kiosklitteratur hele dagen, blir så dårlig og så lat og tilslutt evner ikke vedkommende å tenke sjøl i det hele tatt. Underholdningsbehovet tar styringa. Finnes det en verre skjebne?

Saman er ein faktisk mindre aleine

Noen ganger er jeg i skikkelig lesemodus. Andre ganger i filmmodus. Og ofte, når jeg har lyst til å se film, velger jeg filmer som er laga på bakgrunn av ei novelle, ei historie, et eventyr eller en roman. Adaptasjonen i seg sjøl er noe som fascinerer meg, og jeg synes det er spennende å se hvordan identiske problemstillinger blir løst på ulikt vis.

Nå har jeg sett Saman er ein mindre aleine, basert på boka med samme navn. Den er skrevet av den franske forfatteren Anna Gavalda og blei hennes store europeiske gjennombrudd. Boka kom både på fransk og norsk i 2005. Jeg leste den i 2007 og likte den ganske godt, det er en god, sammensatt, trist og morsom underholdningsroman. Filmen, som jeg av en eller annen grunn trodde skulle være på engelsk, var sjølsagt på fransk. Og det er jeg veldig glad for! Det var befriende herlig å se en film som ikke filmer i et anonymt studiolandskap, som har hyra skuespillere som har noe annet å formidle enn botox og rhinoplastikk, på et vis som ligger litt utafor de godt opptråkka løypene.

Saman er ein mindre aleine (Ensemble c'est tout) er en kort film som holder seg nokså tett opptil bokas handling. Sjølsagt er mange elementer utelatt, en del konflikter fjerna og så videre, men jeg opplever at det er mye av det samme. I hovedrolla som Camille finner vi Audrey Tautou, ei lita og vever kvinne med digre øyne og et litt monotont uttrykk. Hun er søt og tilstede, men jeg synes hele opptredenen hennes bærer preg av noe umotivert, noe tafatt og likegyldig. Om det er Camille som skal være sånn, så har jeg lest boka på en annen måte, og om det er Tautou som tolker sånn, så synes jeg ikke at det er en god tolkning.

De mannlige hovedrollene deles mellom Laurent Stocker (Philibert), som er fornøyelig, og Guillaume Canet (Franck), som er en skikkelig kjekkas. De er forsåvidt helt greie begge to, men jeg synes Franck er overtydelig og litt klisjéaktig i sin livskrise (det var han i boka også, om jeg husker rett). Han redder seg utelukkende på god utstråling, nærvær, nydelige øyne og det at det faktisk er en smule troverdig. Philibert er eksentrisk og stammende, men i mine øyne er det han som har størst utvikling i løpet av filmen. Han tar sjanser og får bukt med stammeproblemet, og etterhvert tør han også å bli kjæreste med ei jente.

Etter endt filmtitting er konklusjonen den at Saman er ein mindre aleine er litt umotivert, men veldig søt. Den er absolutt ikke spennende, faktisk på grensa til det stillestående, men stemningsfull. I all sin tamhet er den også litt romantisk. Men viktig, det er den ikke.

Gjenlesing, del V

I bok fem i serien om Narnia, Reisen til det ytterste hav, møter vi igjen Lucy og Edmund, de to yngste av Pevensie-barna (de to eldste, Peter og Susan, deltar ikke aktivt i denne boka, de nevnes kun innimellom). De kommer, sammen med førstereisgutt fetter Eustace, til Narnia på nytt, denne gangen gjennom et maleri.

Maleriet framstiller et klassisk motiv; hav som glitrer i sola, høye bølger med skumtopper, lyseblå himmel, et skip med blafrende seil. De tre barna trekkes mot bildet og brått befinner de seg i vannet. Over dem seiler skipet, og når de blir redda, ser de at det er prins Caspian som er ute på ekspedisjon. Han skal sjekke tilstanden hos samtlige øyer som delvis er under Narnias kontroll, samt at han forsøker å spore opp noen av hans far, kong Caspian, sine venner. Lever de fremdeles? Og hvor? Og kan de fortelle noe om kongen? Gjensynet mellom de tre kongelige er muntert, Eustace surmuler og vil stadig bli ført til et britisk konsulat.

Denne boka kan jeg faktisk ikke huske å ha lest i det hele tatt. Har jeg gjort det? Jeg tror ikke det. Jeg veit at jeg har sett denne boka filmatisert, men jeg har mine egne bilder også, som må komme fra ei høytlesning langt tilbake i tid. Uansett var det veldig koselig å lese boka, gjenskape bilder og minner og ikke minst; fylle ut glemselens svarte hull.

Likevel har jeg en del innvendinger til historia. Denne boka opplever jeg nemlig som mye mer handlingsdrevet enn de tidligere. Det skjer noe hele tida, og muligheten for refleksjon og ettertanke, særlig hos hovedpersonene, er minimal. Dette litt hektiske smitter naturligvis også over på leseren. Før har konfliktene vært mer konsentrerte og fokuserte rundt ett eller flere elementer som naturlig nok henger sammen (eksempler er evig vinter i Narnia, heksa Hvit, spådommen om Adam og Evas barn på trona eller onkel Miraz som kupper trona, Caspian som må vinne trona, landet og innbyggernes tillit). Her er det mye mer spredt; Eustace, som blir drage, har sin reise, Lucy får sin utfordring hos trollmannen, Ripipip seiler til verdens ende, Caspian oppsporer de fortapte grevene og så videre. Utfordringer må overkommes og negative egenskaper må bevisstgjøres og endres. I det hele tatt minner dette veldig om en slags Odyssevs, Gullivers eller Niels Klims reise.

Jeg har ofte klare forventninger når jeg begynner å lese ei bok. Utifra omslag, kunnskap om forfatteren og omtale er det jo mulig å danne seg et bilde av hva dette er og hva det skal omhandle. Jeg trodde jeg hadde rimelig god peiling når det kom til Reisen til det ytterste hav, men blei altså overraska over hvor lite samla boka er. Hvert kapittel kan nesten leses som en avsluttende fortelling for seg, og hvis tittelen hadde vært Anekdoter fra Narnia eller lignende hadde det ikke vært et problem. Men dette skal jo egentlig være ei barnebok, en roman.

Narnia er eventyr. Og særlig Reisen til det ytterste hav, som virkelig har sin del av medhjelpere og motstandere, magi og monstre, og ikke minst snåle figurer (som for eksempel enfotingene/trampeføttene). Det er virkelig et utrolig univers å søke tilflukt i eller komme på besøk til for barn i alle aldre. Men jeg hadde likt dette mye bedre dersom C. S. Lewis hadde holdt igjen litt handling og gitt meg tid til å kose meg med hver hendelse, dersom han hadde kosta på seg noen flere skildringer og vendt fokuset litt mer mot barna, ikke mot hva som skal skje. Når ei bok blir hektisk er det så mye som mistes; humor, varme, tanker, følelser og, aller viktigst for meg, leserens mulighet til å bygge en varig relasjon med personene i boka.

Dagens leseliste

Det er september og overhodet ingen tvil om at studiene er i full sving (ingen vei tilbake nå). I løpet av en dag er det et par bøker jeg må lese, relativt mange bøker jeg bør lese, enda flere jeg har lyst til å lese, noen jeg faktisk leser og en del jeg leser utdrag fra eller skummer i. Totalt blir det uansett mye lesing! Dette er noe av det som opptar meg nå om dagen både i studiesammenheng og privat, som enten er lest, blir lest, blir forelest om eller brukes i oppgaver:

Narratologi. En innføring i anvendt fortelleteori.

Jeppe paa Bierget

Sult

Å lese litteratur

Reisen til det ytterste hav

Bondestudentar

Sjur Gabriel

"Landskap med gravemaskiner"

Prinsen av Danmark

Hamlet (skrevet ca. 1600, utgitt 1604) er en av William Shakespeares (1564 - 1616) mest kjente tragedier. Som mange veit er den både blitt spilt på teatre verden rundt nesten kontinuerlig fra 1600-tallet og fram til idag, blitt analysert i alle tenkelige og utenkelige retninger og blitt filmatisert stort sett hvert tiår fra 1900.

Hovedelementene i legenden eller historia om Hamlet går igjen såpass ofte i forskjellige land og kulturer at mange mener kilden må være et felles indoeuropeisk sagn og derfor at det en gang fantes en slags ur-Hamlet. For eksempel har både middelalderens Skandinavia, Bysants, Italia og Arabia sine versjoner med mange felles likhetstrekk. Den norrøne sagaen Rolf Krakes saga, datert til slutten av 400-tallet, er den første mulige ur-Hamleten vi kjenner. Sjøl om ikke handlinga forløper akkurat på samme vis i sagaen og tragedien, er det flere motiver som går igjen; løgn, svik, brodermord, hevn, blodskam.

I Shakespeares levetid fantes det også mange versjoner av en Hamlet, blant anna i en oversatt utgave av Vita Amlethi ("Amleds liv") fra 1200-tallet. Men det er ingen garanti for at Shakespeare leste den. Jeg tenker at det uansett er relativt stor sjanse for at han hadde hørt mytene og sånn sett kjente vagt til innholdet, og at han seinere baserte sin Hamlet på noen av elementene derfra. Men noen mener faktisk at Hamlet ikke er Shakespeares stykke, de tror at han kjøpte eller rappa det fra den samtidige dramatikeren Thomas Kyd (1558 - 1594) og at han seinere omarbeida det til "sitt eget". Da det ikke finnes noe bevis synes jeg det er det vanskelig å tro på teorien, men det er en spennende mulighet.

Hamlet, slik vi kjenner stykket idag, er faktisk ikke akkurat det. Ett stykke, altså. Det foreligger tre utgaver, som alle sies å være Shakespeares "egne", hvor hver utgave har dialoger, monologer og scener som de andre utgavene ikke har. I tillegg er det store individuelle forskjeller på replikkene som er i utgavene, sjøl om innholdet er omtrent det samme. Disse kalles Q1 (1603), Q2 (1604) og F1 (1623). Q1 er mye kortere enn de andre versjonene, og en teori er at det er et slags sammendrag, laga for turneer. At det eksisterer tre såpass forskjellige utgaver har ført til svært mange ulike oppsetninger av Hamlet, både i Shakespeares samtid og fram til idag.

Aktinndelingene, slik vi kjenner dem, var heller ikke å finne i Shakespeares utgaver av Hamlet. Denne inndelinga kom først i 1676 og har knapt blitt rørt siden, sjøl om flere mener at aktinndelinga ikke tjener til stykkets beste. Det er rart hvordan noe bare "blir sånn". Hamlet blei mest sannsynlig skrevet for Richard Burbage (1568 - 1619), som var datidas store tragedieskuespiller. Han spilte også tittelrolla i flere andre Shakespeareverk; Richard III, King Lear og Othello.

Hamlet er Shakespeares desidert lengste skuespill. Det består av 4042 linjer, nesten 30 000 ord og tar i overkant av fire timer å spille ut (det er derfor Kenneth Branaghs filmversjon av Hamlet fra 1996 er så lang - han har nemlig ikke strøket et eneste ord!). Det er i tillegg et av de mest siterte engelskspråklige verkene gjennom tidene, og et av verdens aller mest populære skuespill.

Å være eller ikke være, sier Hamlet. Han står midt oppe i sin egen tragedie, i det som skal bli hans død. Men han har helt rett. Å være eller ikke være. Det er det som er spørsmålet, det er det som er det viktigste. Alt annet kan bare vente.